Hvert år signerer lag i Europa og mange andre deler av verden såkalte importspillere. Ofte går det bra, men noen ganger går det dårlig. Noen ganger også veldig dårlig. I denne artikkelen skal vi kikke nærmere på noen av årsakene til det sistnevnte via et eksempel.
Eksempel til skrekk og advarsel
Nylig annonserte et europeisk lag signeringen av en spiller som på papiret så habil ut (vel; egentlig…ikke). Under 2 døgn senere måtte de gå ut og dementere nyheten, med henvisning til at kontraktsdiskusjonene ikke endte med enighet. Nå er det mildt sagt spesielt å annonsere en signering før kontraktsforhandlingene tilsynelatende er unnagjort, men i dette tilfellet ligger det egentlig noe annet bak.
Den aktuelle spilleren var nemlig også signert av et annet lag, et annet sted i Europa.
Dette er dessverre ikke så unormalt som man skulle håpe på; en rekke importspillere fortsetter å gå i dialog med andre klubber selv etter å ha signert en kontrakt. Det kan være forskjellige motivasjoner for det; det kan dreie seg om at man ser etter best mulig økonomisk tilbud (og ja; ikke respekterer signeringen man allerede har gjort hvis noe bedre dukker opp), at man ønsker å sikre seg fordi man tidligere har erfart at kontrakter heller ikke ender med realiteter fra en klubbs side, eller noe så simpelt som at man vil vente og se om det kommer et tilbud fra en bedre liga. Et annet moment er at mange ligaer har forskjellig terminliste, og det er i noen tilfeller mulig å spille flere sesonger i løpet av et år.
Denne gang var det nok ikke fullt så enkelt. Amerikansk Fotball har hatt tilgang på informasjon som tydelig viser at den aktuelle spilleren i dette tilfellet «spiller på flere hester». Ikke bare har et lag i Serbia fått inntrykk av at han skal til dem (og i følge det han har kommunisert til enkelte andre spillere: Allerede er der), men et lag i Sverige fikk forståelsen av at han signerte for dem – og ingen andre.
Begrepet «kontraktsdiskusjoner» er nok gjerne brukt litt vidt her, og handler gjerne om at når man fikk forståelsen for denne tosidigheten hos spilleren, så var forutsetningene for å signere vedkommende dramatisk endret.
Det gjør det aktuelle laget lurt i; spilleren det er snakk om, quarterback Joey Sanchez, har nemlig fortsatt å holde navnet sitt varmt gjennom å kontakte en rekke lag både i Europa, Australia og USA også de siste dagene. Han kontaktet sågar en klubb i Serbia, samme land hvor han allerede hadde signert for et annet lag. Tilbakemeldingen fra den klubben var klokkeklar rundt det etiske, noe spilleren besvarte med ytterligere løgner om hva situasjonen faktisk var. Flere enn de aktuelle klubbene nevnt hittil, har reagert:
Forarbeid er nøkkelen
Selv den mest grundige organisasjon, eller spiller for den saks skyld, kan bli lurt opp i stry. Fellesnevneren er allikevel ofte at forarbeidet ikke er solid nok, og man har kanskje ikke forfulgt ubehagelige spørsmål som dukket opp underveis når man gjorde research.
Om det er tilfelle her vet vi ikke, men undertegnede er gjennom flere års rekrutteringsarbeid blitt godt kjent med at mange europeiske klubber ikke gjør noe mer enn å se 1-2 highlight-filmer, et google-søk, og en samtale (som ikke er det samme som et intervju) før man slenger rundt seg med kontraktstilbud. For mye er overlatt til tilfeldighetene. Dette vet jeg fordi spillere stadig vekk blir forbauset over å bli forespurt om å oversende 2-3 kampfilmer, få spørsmål om uheldige situasjoner i deres forhistorie, eller oppdage at klubber -akkurat som spillere- snakker sammen og dermed kan være kjent med hva spilleren gjorde hos en av sine forrige klubber.
Å se film, og da snakker vi ikke å surfe gjennom noen highlights, er stort sett nøkkelen til å bli kjent med hva spilleren står for på banen. Det er den enkleste delen av evalueringen. Den kompliserte er å finne ut hva man får i personen som signerer. Her er ikke alltid fasiten bare i forhistorie (som det finnes mange grep man kan ta for å utforske), men også i kulturforskjeller, egen organisasjon, medspillere og trenere vedkommende skal forholde seg til, og ikke minst: Om man får en ekte og ærlig toveis-kommunikasjon lenge før spilleren lander på flyplassen i et -for ham- fremmed land. Det er ikke bare spilleren sin personlighet man skal bli kjent med, men hvordan denne passer inn i egen organisasjon, og -vel så viktig- hvordan man selv kommuniserer og fremstår. Det sistnevnte er ikke alltid slik man tror, og oppleves ikke som likt for alle – det er greit å ha i bakhodet.
Tilbake til å bli kjent med personen: I det aktuelle tilfellet som vi sikter til er vedkommende kjent for undertegnede fra før av, da jeg gjorde forarbeid rundt spilleren for et par-tre år siden i forbindelse med egen rolle som rekrutterer for en klubb. Allerede tidlig i prosessen dengang ble det klart for at man stod ovenfor en person som ikke nødvendigvis gjorde det enkelt å få til en ekte og ærlig toveis-kommunikasjon. «Dual passport»-status ble løyet om, hva spilleren faktisk hadde av statistikk og spilletid ble det forsøkt misledet om, og vedkommendes rekrutteringsprofil skiftet underveis navn, noe som også spillerens kommunikasjon med klubber reflekterte: Mens klubber innledningsvis ble kontaktet av ‘Jesse Scroggins‘ [vi gjør oppmerksom på at det finnes en annen QB som faktisk heter dette, red.anm.], ble klubber senere kontaktet av ‘Joey Sanchez‘. Informasjonen gitt til klubbene skiftet også innhold, og ble en periode mikset mellom hva Scroggins og hva Sanchez hadde av meritter. Noen klubber gjorde tydeligvis research og stusset over det, mens andre ikke kommenterte det. Etterhvert så det ut som om personen bak profilen selv ble oppmerksom på disse fakta-bristene, og kommunikasjon ut til klubber ble oppdatert for å fjerne disse gapene som skapte åpenbare forklaringsproblemer.
Joey Sanchez; spam i rekrutteringsformat
Nå i 2016 er vedkommende, først under navnet Joey Sanchez og nå fra i dag av under navnet Jose Robert Sanchez, mer aktiv enn på lenge. Det har en rekke klubber rundt om i Europa fått merke. Noen går på limpinnen, andre går raskt videre til andre kandidater, og noen gjør det etter en kort utveksling av meldinger frem og tilbake. Noe av det spesielle med Sanchez, er villigheten til å slenge ut fornærmelser i slutten av slike dialoger når han merker at en klubb ikke er interessert. En av dialogene vi har fått tilgang til inneholder f.eks. et utsagn fra Sanchez om at han er en NFL QB, hvorpå klubben svarer «nei, det er du ikke». Det følger Sanchez opp med en kommentar om at han er signert av Indianapolis Colts, og «your club is a joke».
Problemet til Sanchez er at alle slike latterlige utsagn blir avslørt av enhver rekrutterer som har et snev av kjennskap til sporten. At NFL-laget Colts skulle signere en QB, for deretter først å få ham til seg i august (som Sanchez nevner i en annen dialog han har), er fullstendig meningsløst. Om de hadde signert en helt ukjent QB fra et lavere divisjonsnivå, så hadde han vært tilstede ved rookie-camps og mini-camps utover våren og utvilsomt vært avskåret fra å spille i en eller annen semi-pro liga i Europa som NFL og Colts ikke har noen som helst kontroll over.
I dette tilfellet reagerte begge klubbene som ble holdt for narr, og websiden som var benyttet i rekrutteringsarbeidet, Europlayers, satte selv foten ned. De har i dag lagt inn følgende svært skarpe tilbakemelding på Sanchez sin profil:
Så er spørsmålet bare når vedkommende dukker opp igjen, under hvilket navn, og hvem som går på limpinnen neste gang. Eller man kan stille spørsmålet litt annerledes enn det også; hvem er neste spiller eller klubb som viser seg å være noe helt annet enn det de oppga i den innledende dialogen?