Dugnadsarbeid – og solidaritet ?
Det er noe trygt med dugnad, den har alltid vært der. Norsk, traust og til å stole på. Det er et årlig vårtegn, når alle småbarnsfedrene i borettslaget ditt samler seg med piasava- og malerkoster. Gaten skal feies, lekeplassen renoveres.
Idretten, og spesielt football, med sine utgifter, er også sugen på noen runder med dugnad, men her er motivasjonen en helt annen enn rene gater og nysmurte lekestativ. Det handler om klubbens økonomiske muskler for videre satsing, og de fleste klubber med bevissthet rundt økonomi, legger nok noen kommende dugnadstimer inn i budsjettet for neste års aktivitet.
Inntektspotensialet er heller ikke ille. Om 40 personer setter av 3 lørdager i et kalenderår og jobber en tradisjonell arbeidsdag, 8 timer som lønnes med kr 150, så utgjør dette 144.000 i klubbkassen. Pent.
Omregnet kan dette utgjøre:
- En import i 4 måneder (lønn 20.000 x 4 + fly 20.000 + arbeidsgiveravgift)
- 3 borteturer på 1.000 km med sjåfør og overnatting en helg (ca 90.000) + dommerutgifter og medic på kampene laget har hjemme.
- Innkjøp av utstyrsett (pads/hjelm) til ca 30 utøvere.
Dugnadsinnsatsen i idrettslagene i offseason har altså mye å si for den sportslige satsingen det kommende året. Derfor burde også dugnad vært en prioritert oppgave for alle klubbens medlemmer.
Så alle mann mann i arbeid?
Drømmedugnaden er et oppdrag alle kan mestre og gjennomføre, uten spesialkompetanse, som bæring, maling eller lettere forefallende arbeid. Helst samtidig. Vi liker tanken på fellesskap og solidaritet, vi driver tross alt lagidrett. En låve eller sveitservilla som skal skrapes og males, været er bra og vi griller med gode venner etterpå.
Men de fleste dugnadsansvarlige i klubbene vil trolig riste på hodet av ordene ovenfor. For så enkelt er det jo ikke. Dugnadsansvarlig har to muligheter til å kommunisere med en større gruppe; på treningsfeltet eller på klubbens eminente kommunikasjonsverktøy, også kjent som Facebook.
Det siste er ofte en dårlig ide ettersom responsen gjerne uteblir.
Mange utøvere kjenner sikkert også igjen denne situasjonen, med den litt slitne dugnadsansvarlige som gjentatte helger hopper inn i forumet ditt for å tigge om litt av helgen, den du faktisk har fortjent etter lange arbeidsdager, treninger med laget på kveldstid, foruten egentrening, sur samboer og mulig barnegråt nattestid. Dugnadsansvarlig gir seg ikke, han har alt huket fatt i de 6-7 som alltid stiller, og som nå med rette blir misbrukt for sin godvilje, men han trenger fremdeles noen til. Etterhvert bærer det preg av trygling før han avslutter småforbannet fordi det er han som må ta den “I-siste-liten-telefonen” til oppdragsgiver å fortelle at klubben likevel ikke var til å stole på.
Alternativt tar han en dårlig beslutning og sender ut den faste kjernen til et oppdrag de vet de ikke kommer til å klare når de ser en sliten låve tårne seg opp på andre siden av «pottitåkeren.»
Klubbens økonomi er ikke min sak, jeg er bare en footballspiller…
Det er en forståelig tanke. De færreste tar et standpunkt til fellesutgifter når man bestemmer seg for å melde seg inn i et idrettslag. Det er egen aktivitet og samholdet på banen som frister, ikke det å stå vakt på et russetreff midt i svarte natten.
Likevel, det er utøverne som eier og styrer klubben. På generalforsamlingen har alle over 15 år uttale-, stemme- og valgrett. De tar stilling til idrettslagets vei videre, vedtar sportslig plan, godkjenner eller forkaster både fjorårets regnskap og det kommende års budsjett, de velger klubbleder og styremedlemmene. Man blir ikke mere innblandet enn det. Godkjennes et budsjett der fremtidig dugnad er en del av middelet mot sportslig mål, så ligger det i kortene at noen fridager ryker.
Idrettslagenes tvilsomme dugnadskontrakter:
Etter noen sesonger slik, lærer selv administrasjonen. Det legges inn i kontrakten at dugnad er en del av aktiviteten, og foruten kontingent på kr xxxx inngår det også at antall dugnadstimer som settes til xx timer pr utøver. Eventuelt, tar noen med, kan utøver kjøpe seg fri fra dugnadsdelen for et beløp fastsatt i nevnte kontrakt.
Ideen er ikke dum. Administrasjonen vet at idrettslagets medlemmer utenfor banen er sammensatt. Laget består av alt fra den godt betalte oljearbeideren til nudlespisende studenter med voksende gjeld i lånekassen. Kontrakten sikrer alle medlemmer lik belastning i dugnadsarbeidet og på noe snurrig vis reddes også samhold og solidaritet.
For liker ingen å se glade fjes fra Øl- og Pølsefestivalen på Sørum mens den samme trofaste lille gjengen henger i låveveggen og skraper gammel maling for harde juling. Det er bare ett problem: Kontrakten klubben har lagt frem er ulovlig !
Retningslinjene fra NIF:
Norges Idrettsforbund er klar på at dugnad drives etter et frivillighetsprinsipp der ingen kan tvinges til å delta. Derimot kan det gis lettelser i kostnader til de som velger å delta på inntektsgivende arbeid til idrettslaget.
Smak på den, for dette kaster om på hvordan vi tradisjonelt har tenkt.
Løsningen?
Glem dugnaden slik vi tradisjonelt tenker på den. Idrettslagets kostnader er reelle, det kommer vi ikke bort fra. Kostnadene øker fra x tusen til y tusen pr sesong for de som vil spille, MEN det er mulig å jobbe ned deler av disse pengene. Klubben kan fremdeles lete dugnader til det begrensede utvalg som ønsker å bruke sin fritid på å få ned kostnadene.
Nå kan ikke Styret i klubben over natten bare øke kontingenten. Den fastsettes av medlemmene på den årlige generalforsamlingen og gjelder først fra kalenderåret etter vedtak er fattet. Men det er fullt ut mulig å ta inn kontingent og sende ut faktura på kostnadsdekning for utgiftene klubben har ved å frakte den enkelte utøver hit eller dit.
Denne modellen gjør jobben til dugnadsansvarlig lettere, og de som ønsker å jobbe ned kostnaden vet at det er de som må stille om penger skal spares.
Resten kan slappe av i helgene, oppfylle forpliktelsene til sambo og barn, besøke foreldre og med god samvittighet dra på festival i Sørum uten å kjenne på det minste stikk av dårlig samvittighet 🙂