Den femte utgaven av Verdensmesterskapet i amerikansk fotball står for døren. Turneringen, som går hvert fjerde år, vil i år avholdes i Canton i Ohio etter at Sverige dessverre måtte trekke seg som vertskap. I denne artikkelen ser vi på turneringsstrukturen, som kan fremstå som noe innviklet. Vi vil også diskutere hvordan turneringsstrukturen, kombinert med Canadas frafall fra turneringen, har ført til en sportslig sett katastrofal struktur hvor flere kamper vil være relativt meningsløse, og hvor én kamp vil føre til større fordeler for laget som taper enn laget som vinner.
Turneringens seeding og kampoppsett
Websiden AFI Review hadde nylig en gjennomgang av kampoppsettet for turneringen. Turneringen vil bli spilt over fire kampdager med et turneringsformat som kan beskrives som et slags hybrid mellom en slags form for dobbel- og singelelimineringsturnering. Det vil si at de 8 deltakende lagene før turneringen ble seedet fra 1 til 8. De fire beste seedene ble så plassert i en topp-pulje med dobbeleliminering, mens de fire dårligste seedene ble plassert i en bunn-pulje med singeleliminering. Dobbeleliminering fungerer vanligvis slik at et lag må tape to kamper før de mister muligheten til å vinne turneringen, mens singeleliminering er det vi er vant til fra tradisjonelle cupformater i Europa, at et lag mister muligheten til å vinne turneringen med en gang de har tapt én kamp. I akkurat denne turneringen fungerer det slik at det er dobbeleliminering frem til semifinalene. Det vil si at lagene i topp-puljen må tape begge sine to første kamper for ikke å ta seg til semifinalen, mens lagene i bunn-puljen er ute av stand til å gå til semifinalen straks de taper en kamp.
Seedingen er som følger:
#1 USA
#2 Canada
#3 Japan
#4 Mexico
—
#5 Frankrike
#6 Australia
#7 Sør-Korea
#8 Brasil
Etter to runder vil man da stå igjen med ett lag blant de fire øverste som har tapt begge sine kamper. Det laget vil ha mistet retten til å komme til semifinalen. Man vil også ha ett lag blant de fire nederste som har vunnet begge sine kamper, det laget vil ha spilt seg til semifinalen. Semifinalene vil altså bestå av tre lag fra topp-puljen og ett lag fra bunn-puljen. Det laget som har vunnet begge sine kamper i topp-puljen vil bli belønnet med at de møter laget som kvalifiserer seg fra bunn-puljen, altså det antatt dårligste laget.
Elimineringskamper og plasseringskamper
Dersom det er vanskelig å se for seg hvordan turneringsstrukturen fungerer har vi også en hendig grafikk som viser hvor de ulike lagene beveger seg fra runde til runde. De blå strekene indikerer dit vinneren av hvert oppgjør går, og de røde strekene indikerer dit taperen av hvert oppgjør går.
Vi har valgt å kalle tre av kampene i den andre kamprunden (søndag 12. juli) for «kvartfinaler». Dette er fordi vinnerne av disse tre kampene vil ta seg videre til semifinalene. I tillegg er en av kvartfinalene av typen «ikke-eliminasjon», fordi også taperen av denne kampen vil ende opp i semifinalen. Vinnerne i topp-pulijen på den første kamprunden er med andre ord klare for semifinalen allerede etter dag 1, men vil spille mot hverandre om retten til å møte antatt enklest motstand i semifinalen.
Vi ser også at den siste kampen i den andre kamprunden er en «plasseringskamp». Lagene som spiller i plasseringskamper er ikke lenger med i kampen om å ta seg til semifinalene eller finalen, det beste de kan håpe på er å ta seg til kampen om 5. plassen. Taperne i bunn-puljen i første kamprunde er med andre ord ute av stand til å vinne turneringen allerede da, men de vil fortsatt ha plasseringer å spille om.
Fordelen med turneringsoppsettet
Systemet som er valgt kan virke litt komplisert, spesielt når man er vant til mer vanlige singelelimineringsturneringer hvor regelen er lik for alle, taper du er du ute av dansen. Dette turneringsformatet har dog enkelte åpenbare fordeler. Ved å gjøre ting på denne måten får man mer spennende kamper fra dag 1. I stedet for at #1 USA skal møte lett motstand i #8 Brasil får de et jevnere oppgjør mot #4 Mexico, mens #8 Brasil møter motstand mer av deres format i #5 Frankrike. Samtidig sørger dobbelelimineringsformatet for en slags jevnhet i den forstand at selv om lagene i bunn-puljen møter på lettere motstand, har de en vanskeligere vei for å komme seg til semifinalene, ettersom de ikke har råd til å tape en eneste kamp. Ved å bruke et slikt format sørger man dermed for jevne og spennende oppgjør, samtidig som man gir de seedede lagene den fordelen de fortjener, og man eliminerer også den unødvendige kampbelastningen det ville vært å organisere turneringen i form av et gruppespill. Formatet er altså egentlig et rimelig ålreit kompromiss, hvor man får en ikke for stor kampbelastning, en fordel av å være seedet, og spennende oppgjør fra dag én.
Kanadiske komplikasjoner
Det er bare et problem med det hele, og det problemet kom som en følge av at Canada valgte å trekke seg fra VM. Arrangørene av VM har av litt uforståelige grunner valgt å beholde formatet likt som det er nå, og satt opp alle kampene som ville involvert Canada som bye-kamper hvor Canadas motstander vinner på walkover. Dette får en del finurlige følger.
Topp-puljen direkte til semifinale
I første kamprunde skulle Japan møtt Canada. Japan ender dermed opp med å være direktekvalifisert for ikke-eliminasjons-kvartfinalen, og med andre ord er de klare for semifinalene allerede før første kamp er spilt.
Det samme gjelder dog også for USA og Mexico. Taperen av kampen dem imellom vil nemlig «møte» Canada i neste runde og følgelig vinne sin kvartfinale på walkover og være klar for semifinalen. For de nå tre gjenværende lagene i topp-pulja vil dermed situasjonen være slik at samtlige allerede er klare for semifinalene før en eneste kamp er spilt. Kampene i topp-pulja i de to første kamprundene er dermed lite annet enn plasseringskamper, hvor de spiller om lite annet enn retten til å få enklere motstand i semifinalene gjennom et møte med vinneren av bunn-pulja. Canadas bortfall har dermed gjort fordelene til de topp-seedede lagene uforholdsmessig stor. De må ikke lenger spille om semifinalene, de må bare spille om hvilken semifinale de ender opp i.
Er en seier alltid det beste?
Videre fører Canadas bortfall med seg den rimelig uheldige situasjonen hvor det faktisk kan diskuteres om det er en fordel å vinne eller tape den første kampen mellom USA og Mexico. Vinneren av den kampen vil gå videre til et møte med et uthvilt Japan tre dager senere, mens taperen får en bye i neste runde og dermed seks dagers hvile før de er i semifinalen. Dersom vinneren av USA/Mexico taper for Japan møtes de to lagene på nytt i semifinalen, men da er de i den situasjonen at laget som vant den første kampen bare har hatt tre dagers hvile og har spilt to kamper allerede, mens laget som tapte den første kampen har hatt seks dagers hvile og kun én kamp i kroppen. Den eneste fordelen vinneren av USA/Mexico får er at de vinner retten til å spille en kamp mot Japan om retten til en i teorien litt enklere semifinale. Begge lagene er uansett klare for semifinaler, men taperen av oppgjøret får mindre kampbelastning. Det er absolutt ikke heldig når man har et turneringsoppsett hvor det kan spekuleres i om et lag kan få en fordel av å tape en kamp. Da har man en åpenbar svakhet med det systemet man har satt opp. Man kan selvsagt argumentere for at fordelen av at man har muligheten til å nå en enklere semifinale er så stor at det veier opp for at man må spille en ekstra kamp, men det vil være mange som vil være uenige.
En ting man dog ikke kan argumentere for, og det som er den største og mest håpløse feilen med det nåværende kampoppsettet, er at det skal eksistere noen slags fordel av å vinne plasseringskampen i kamprunde 2. Vinneren av den kampen går videre til en ny plasseringskamp som de må vinne for å ta seg til kampen om 5. plassen eller tape for å ende på en 7. plass. Taperen av den kampen vil få en bye-walkover mot Canada og så være klar for kampen om 5. plassen. Med andre ord, taperen av plasseringskampen i Kamprunde 2 er klar for kampen om 5. plassen og får en seks-dagers hvileperiode før kampen, vinneren av plasseringskampen i Kamprunde 2 må spille en ny kamp tre dager senere i håp om å kvalifisere seg til kampen om 5. plassen. Det er ingen positive konsekvenser av å vinne kampen, kun negative. Å ha et turneringsoppsett hvor man vil ende opp i en situasjon at to lag nødvendigvis vil spille en kamp hvor begge vet at det resultatmessig er bedre å tape er uakseptabelt på alle mulige måter. Det går imot all form for sportslighet å gi lag anledning til å med overlegg legge seg ned for å tape en kamp, og det er, om man får bruke et så sterkt uttrykk, skandaløst at et verdensmesterskap vil benytte seg av et slikt turneringsoppsett.
Et løsningsforslag
Så hvordan kunne ting vært gjort annerledes? Det er nok mange mulige måter å gjøre ting på, men den enkleste måten ville kanskje være å gjøre om seedingen først slik at Canada blir plassert som #8 og så fortsette med systemet med bye-runder og walkover over Canada. Seedingen ville da sett slik ut:
#1 USA
#2 Japan
#3 Mexico
#4 Frankrike
—
#5 Australia
#6 Sør-Korea
#7 Brasil
#8 Canada/Bye
Da ville man fått en situasjon hvor Sør-Korea og Brasil spilte mot hverandre om retten til å møte Australia i en kvartfinale. Taperen av Australia mot Sør-Korea/Brasil ville møtt taperen av Sør-Korea/Brasil i en kamp hvor taperen ender på 7. plass i turneringen, mens vinneren spiller om 5. plass mot laget som ryker ut fra topp-puljen. Det vil aldri eksistere insentiver for å tape kamper og man vil beholde den positive effekten av den opprinnelige turneringsstrukturen slik den var da det var 8 lag.