Nyheten om at en av de aller viktigste personene i fremveksten av norsk amerikansk fotball har gått bort nådde oss i dag. Dommerguru, Oslo Trolls-spiller, forbunds-ildsjel; Eigil Norén rakk å inneha en rekke gode hatter innen sporten, såvel som utenfor.

Undertegnede hadde ikke mye med Eigil å gjøre utenfor banen, men han var sentral som den fremste dommeren innen sporten her til lands i mine år som spiller og ikke minst som ung og aspirerende trener. Samtidig var jeg klar over at han tidlig var en av de aller fremste for å få idretten vår satt inn i strukturerte rammer som styremedlem i forbundet. Det er ikke uten grunn at han allerede i 2002 ble valgt til det norske forbundets Hall of Fame, som den første.

Det er nok særlig fra dommergjerningen Eigil vil huskes innen miljøet, og da ikke bare for sin egen dømming hvor han var en lun og avbalansert hoveddommer som samtidig hadde den riktige pondusen til å sørge for perfekt kampflyt uansett hva slags lure idéer andre deltakere på kamparenaen kunne finne på. Det var en slags bestefarsaktig trygghet i Eigil som skapte rammer jeg sjelden har sett maken til, og som ligger der som et godt minne fra 1990- og 2000-tallet. Eigil dømte både nasjonalt og internasjonalt, stod for dommerutdanning, oversetting og fornorsking av regelbok, håndterte baneoppmerking og informasjon om dette til kultur- og idrettsdepartementet, dommertester, evaluering av innsats i kamper, og mye, mye mer.

Det begynner å bli noen år siden Eigil Norén la dommergjerningen på hylla selv, men han var slik jeg forstår det fortsatt nært knyttet til miljøet, slik mange av oss gjerne blir. Bildet øverst i dette minneordet tok jeg i forbindelse med NM-finalen i 2015, hvor Eigil nok en gang var med – såvidt jeg husker som del av evalueringsarbeidet rundt dommerinnsatsen på kampen. At han også tok seg tid til en prat med noen ivrige amatørmedia-sjeler i pausen var typisk Eigil slik jeg opplevde ham; han hadde tid til alt og alle og var som regel like blid og med en gjennomtenkt sofistikert kommentar liggende på lur om anledningen bydde seg. Både som del av Trolls alumni og ikke minst som en historiebærer innen dømming var hans blide åsyn et velkomment innslag når han dukket opp på tribunen eller andre football-relaterte sammenhenger. Jeg vil tro det samme gjaldt innenfor andre av hans interessefelt og ikke minst yrkesaktive liv.

Jeg skal på ingen måte påberope meg å være blant de i miljøet som tilbrakte mest tid med Eigil, men jeg vil samtidig være et eksempel på en av de mange i amerikansk fotball-miljøet som ble positivt påvirket av hans tilstedeværelse og stødige hånd for å bringe sporten fremover. Vi er mange som er i sjokk over nyheten om hans alt for tidlige bortgang, og vi er mange som sitter igjen med gode minner og vil rette en takk for å ha fått delt noen timer av livet i Eigils nærvær. Tusen takk, Eigil!

– Jarle Magnus Henriksen

Hvordan vi gikk fram:

For å sikre at utvelgelsen ikke ble altfor subjektiv måtte vi forbi våre egne meninger. Derfor spurte vi i år som tidligere år hovedtrenerne på Eliteserie-lagene om hvem de ville nominere. Alle trenerne kunne nominere 25 navn (11 offense, 11 defense, 2 special teams og 1 coach). De kunne ikke nominere navn fra sitt eget lag. Vi fikk inn stemmer fra tre av lagene (1814s, Gladiators og Vikings), og har derfor selv gått inn som proxy for den fjerde (Trolls).

Prosessen har vært noenlunde demokratisk hvor de med flest nominasjoner har fått sin plass. De gangene to eller flere spillere har hatt likt antall nominasjoner til en posisjon har vi latt stemmene til de tre trenerne som avga stemmer telle mer enn vår. Vi ville eventuelt gått inn for å avgjøre ved ytterligere tie breakers, men det har ikke vært nødvendig i år. En spiller kunne maksimalt få tre nominasjoner (fra de tre andre klubbene, ettersom det ikke er tillatt å nominere fra sin egen klubb. AmFotball.com har med andre ord ikke kunnet nominere spillere fra Trolls når vi gikk inn med vår stemme istedenfor deres hovedtrener). I år var det åtte spillere som ble nominert av alle de andre klubbene og dermed var garantert en plass på All-Star laget.

For å gjenta oss selv; sluttresultatet vi har kommet frem til er summen av hva trenerne for Eliteserie-lagene mener er de beste spillerne. De som er plukket ut har derfor god grunn til å føle seg trygge på at de forsvarer plassene på All-Star laget. Det finnes naturlig nok flere spillere som har gjort det bra, men vi har ikke satt opp noen ‘honorable mentions’-liste: Kun de som er stemt frem til All-Star laget er å finne her. Det betyr også at det er noen som mangler og som fint kunne forsvart en plass på laget, men faktum er at de da ikke har fått like mange stemmer som de som har fått en plass.

Noen spillere kan være på litt uvante posisjoner kontra det de spiller på til vanlig. Et typisk eksempel vil kunne være en cornerback som er på safety. Slike justeringer skyldes i tilfelle at det har kommet flere stemmer på spesifikke spillere, og gjerne definert som ‘DB’ fremfor CB eller FS.

I noen tilfeller er spillere flyttet litt rundt til det som for dem er sekundære posisjoner; dette gjelder først og fremst når det er flere som har fått stemmer på samme posisjon hvor den ene spilleren kun er aktuell for én posisjon, mens den andre fint kan passe på begge/flere posisjoner.

Vi har unngått å ha spillere satt opp på begge sider av ballen; en spiller er på All-Star laget enten som offense, defense eller special teams. Dette skyldes at vi vil fremheve så mange spillere som mulig blant de 24 plassene på laget, og samtidig at vi vil ta hensyn til de stemmene som har kommet inn på en god måte.

Da gjenstår det bare å presentere årets utgave av ELITESERIEN ALL-STARS!

Offense:

Offense sine 11 utkårede er:

• WR: Frederik Fjeldseth, Oslo Vikings
• WR: Erlend Lien, Kristiansand Gladiators
• WR: Stian Skøien Braaten, Eidsvoll 1814s
• WB: Tor Erik B. Stensjøen, Eidsvoll 1814s
• RB: Johannes Nilsson, Oslo Vikings
• QB: Jesber Johnsen, Oslo Vikings
• LT: Jonas B. Hagerup, Oslo Vikings
• LG: David Beale, Kristiansand Gladiators
• C: Trygve Langballe, Oslo Vikings
• RG: Torgrim Nyland, Eidsvoll 1814s
• RT: Christian Sæterhagen, Vålerenga Trolls

Spillere merket med fet skrift mottok samtlige tre nominasjoner som var mulig å få.

Formasjonsmessig valgte vi litt basert på det vi så av blanda drops i sesongen samt hvordan stemmene kom inn. Flere av spillerne kan åpenbart figurere på andre posisjoner enn de gjør i illustrasjonen og lista vår ovenfor. Stensjøen på Wingback er et klart eksempel på det.

Årets angrep har en ung og lovende spiller bak center. QB Jesber Johnsen spilte receiver en god porsjon av sesongen før han dukket opp på QB i de siste kampene og utvilsomt overbeviste. Han ender dermed på All-Star laget etter å ha vist at det å toppe formen til en siste sylskarp innsats sammen med receiver Frederik Fjeldseth lønner seg! Hele fire spillere fikk samtlige nominasjoner de kunne få; i tillegg til nevnte Fjeldseth var tre av dem på offensiv linje. Både Jonas B. Hagerup, Trygve Langballe og Christian Sæterhagen har vært på All-Star lag tidligere år, og gjør nå reprise av den bragden. Også Torgrim Nyland har flere ganger figurert på All-Star lag, så angrepet viser at det er erfaring fra norsk toppnivå i flere leire!

Det er også flere veteraner i denne oppstillingen som vi ikke tidligere har sett på All-Star laget, selv om de har vært markante spillere i en årrekke. Det gjelder eksempelvis 1814s-duoen Stian Skøien Braaten og Tor Erik B. Stensjøen. Johannes Nilsson har tidligere figurert blant Sveriges beste, og viste i årets sesong hvorfor det absolutt ikke er slik at man da faller i bakevja når man kommer til Norge.

Defense:

Defense sine 11 utkårede er:

• DL: Joacim Eliassen, Eidsvoll 1814s
• DL: Sven von der Lippe, Kristiansand Gladiators
• DL: Vidar Gjermstad, Oslo Vikings
• LB Atle Haaland, Vålerenga Trolls
• LB: Michael Hall, Eidsvoll 1814s
• LB: Olav L. Toftdahl, Oslo Vikings
• LB: Christoffer B. Delgado, Vålerenga Trolls
• DB: Eivind Rølles, Oslo Vikings
• DB: Per Gaarden, Oslo Vikings
• DB: Magnar Hansen, Kristiansand Gladiators
• DB: Jonathan Olsen, Eidsvoll 1814s

Spillere merket med fet skrift mottok samtlige tre nominasjoner som var mulig å få.

Formasjonen her kunne fort vært både 4-3 og 4-2-5, men vi endte til slutt med en 3-4. Det er imidlertid symptomatisk både for spillermateriellet og utviklingen i sporten her til lands at mange spillere kan bekle forskjellige roller. Fire av spillerne her fikk alle stemmene de potensielt kunne fått. Dette gjelder Eidsvolls allestedsnærværende blekksprut av en spiller, Joacim Eliassen, samt de tre svært solide linebackerne Atle Haaland, Michael Hall og Olav Lahn Toftdahl hos henholdsvis Trolls, 1814s og Vikings. Trolls ender opp med å forsyne seg med hele to linebacker-posisjoner, men både nevnte Haaland og Christoffer B. Delgado er svært gode eksempler på det vi snakket om tidligere; spillere som kan bekle en lang rekke roller.

Vi noterer oss ellers at svært erfarne Sven von der Lippe kaprer en plass på All-Star laget for første gang i karrieren i dette comeback-året både for sporten og hans del. Mange av de andre spillerne her har vært All-Star en rekke ganger før, og både Vidar Gjermstad, Joacim Eliassen, Michael Hall og Per Gaarden var på laget sist vi kåret All-Stars i 2019. Også Eivind Rølles og Atle Haaland har vært All-Star tidligere, mens f.eks. Magnar Hansen og Jonathan Olsen følger von der Lippe i å kapre en plass for første gang!

Special Teams:

Her er de to utvalgte Special Teams spillerne:

• Kicker/Punter: Vegard Tysse, Oslo Vikings
• Returner: Marlon Hylton, Kristiansand Gladiators

Oslo Vikings sin RB/K Vegard Tysse forsyner seg med kicker/punter-posisjonen på All-Star laget for andre gang i karrieren; han hadde den også i 2017. Marlon Hylton er et godt eksempel på en spiller som kunne figurert også i angrepet, hvor han fikk stemmer. På grunn av den totale kabalen, og definitivt det han leverte som returmann i løpet av sesongen, ble det imidlertid naturlig å plassere ham her. Også Hylton har tidligere vært på All-Star laget; han var oppført som WR i 2016.

Trener:

• Kris Ceballos, Hovedtrener, Eidsvoll 1814s

I vår oppfordring til lagenes hovedtrenere om å sende inn nominasjoner presiserer vi at man for trenernominasjonen kan velge en hovedtrener, koordinator eller annen assistenttrener. Denne gang var det en hovedtrener som kapret plassen; ferske (som hovedtrener i Eliteserien; ikke fersk i sporten, og ikke som trener) Kris Ceballos tok roret hos Eidsvoll og stilte med et sterkt lag til sesongstart. På tross av mange utfordringer med både skader og suspensjoner sørget han sammen med sine for et slagkraftig lag også når det buttet i mot som verst, og det er tydelig at motstanderne respekterer det de opplevde at hovedtrener Ceballos fikk skapt!

Dette er andre gang en trener hos 1814s blir All-Star; første gang var daværende hovedtrener Geoff Buffum i 2014.

Vi gratulerer de 25 utnevnte med en plass på Eliteseriens All-Star lag 2021. Vi ønsker samtidig å si tusen takk for all vilje og hjelp fra hovedtrenerne Kris Ceballos, Leo Billgren og Derek Mann. De har brukt tiden sin på å gjøre seriøse vurderinger av andre lags spillere og All-Star laget ville ikke vært mulig uten deres innsats. Tusen takk!

Tidligere årganger av Eliteserien All-Stars:

• Eliteserien All-Stars 2019
• Eliteserien All-Stars 2018
• Eliteserien All-Stars 2017
• Eliteserien All-Stars 2016
• Eliteserien All-Stars 2015
• Eliteserien All-Stars 2014

Bilen, som er en Rockne 1932-modell sedan type 75, har en lang norsk historie bak seg. Rockne var et bilmerke heleid av Studebaker-konsernet, og blir av den grunn ofte kalt Studebaker Rockne. Bilen som nylig ble solgt på Finn.no var blant de første av i alt ca. 90 Rockne-biler som har rullet rundt på norske veier når den ble førstegangsregistrert 8.september 1932. Siden den gang har den kjørt mange kilometer primært i Hedmark hvor den gikk som drosje -slik en del av Rockne bilene gjorde- med base i Kirkenær.

Den opprinnelige eieren hadde bilen fra 1932 og frem til den i 1971 ble solgt til en eier som fikk restaurert den og satt den i god original stand flere tiår etter det igjen. Deretter har den hatt ytterligere en eier før den ble solgt nå i begynnelsen av mai til det som blir bilens fjerde eier.

Hva er historien bak Knute Rockne og Studebaker?

Vi rekker ikke komme inn på alle detaljene i denne artikkelen, men kortversjonen er at Knute Rockne -som vi har skrevet en omfattende biografi om her– var hovedtrener for Notre Dame. Notre Dame-universitetet er lokalisert i South Bend, Indiana. Der hadde også bilprodusenten Studebaker sitt hovedkontor. De hadde opprinnelig begynt sin virksomhet med produksjon av hestevogner, og for de som kan sin Rokne/Rockne-historie begynner egentlig koblingen allerede der; det var det samme som bragte Rockne-familien til USA på grunn av faren Lars K. Rokne sitt yrke. Det var nettopp hestevogner han laget.

En av de som var høyt oppe i systemet hos Studebaker var Albert R. Erskine, konsernsjefen. Han hadde ledet virksomheten siden 1915 og var en foregangsmann med fokus på utvikling av billige men fremtidsrettede biler. Erskine satt i styret til University of Notre Dame, og hadde en glødende interesse for amerikansk fotball. Dermed ble det også en kobling mellom Knute Rockne -selve gallionsfiguren for Notre Dame sin fremvekst som fotballstorhet- og Studebaker. Rockne ble blant annet brukt som talsmann og ambassadør for bilprodusenten utover på 20-tallet og tidlig på 30-tallet.

Etterhvert kom også tanken om å produsere en økonomisk og god bil som gjorde nytte av Knute Rockne sitt svært kjente navn og gode rykte. Det ble opprettet et eget selskap, Rockne Motors Corporation, og Knute Rockne selv var tiltenkt en stilling av betydning i den videre satsningen til Studebaker.

De første prototypene eksisterte allerede når Knute Rockne satte seg på et fly til Hollywood 31.mars 1931 i det som ble hans tragiske siste reise når flyet krasjet på et jorde i Kansas samme dag. På bordet hos Studebaker lå en signert jobbkontrakt, og Rockne skulle begynne offisielt i stillingen som salgsdirektør et par uker seinere. De lærde strides om han skulle ha det som en sidegeskjeft (95% sannsynlig) ved siden av trenergjerningen eller om han var på vei over i et nytt yrke fullt og helt; han hadde hatt lite med utviklingen av selve bilen å gjøre men skulle uansett ha en klarere knytning i tiden fremover.

Slik gikk det altså ikke, men Rockne-bilen rullet ut av samlebåndene i tre fabrikker i henholdsvis USA og Canada fra desember 1931 og til produksjonen ble avsluttet ca. halvannet år etterpå. Det ble totalt to årsmodeller (med flere varianter innenfor det igjen) i løpet av den produksjonen: 1932 og 1933.

Norsk produksjon av Rockne-bilene

Noen av bilene rullet imidlertid ikke rett av samlebåndet og ut til det amerikanske markedet; 91 av dem ble «flatpakket» og sendt til Norge for montering på Skabo Jernbanevognfabrikk på Skøyen i Oslo. Med unntak av noen som ble brukt som deler for de andre, ble brorparten av de 91 satt sammen til kjøreferdige utgaver hos Skabo. Bildet ovenfor viser en ferdig montert Rockne-drosje fra denne fabrikken. Dermed ble bilen i seg selv en del av norsk bilhistorie i tillegg til det faktum at merket er oppkalt etter en norsk-amerikaner. Noen få av disse bilene eksisterer fortsatt, og den som ble solgt på Finn.no nylig er en av disse.

Disse bilene er svært sjeldne, og av de 5 norskregistrerte Rockne-bilene som står med skiltene på og dermed kan kjøres på norske veier uten videre er det en gjennomsnittlig tid mellom i dag og siste eierskifte på 16 år. Det betyr at det gjerne kan gå 15-25 år mellom hver gang en Rockne-bil i god stand kommer på markedet i Norge. Også utenfor landets grenser er bilmerket en raritet på markedet, og såvidt vi har greid å skaffe oss oversikt på er det pr. akkurat nå 3 andre Rockne-biler til salgs i verden.

Bilene som ble satt sammen på Skabo finner man igjen i Norge og Sverige, biler i andre deler av verden er overveiende fra produksjonen i USA og Canada. Også på det norske markedet er det flere av bilene som egentlig er bruktimportert og dermed ikke fra Skabo; dette gjelder flere av de 5 bilene som står oppført hos bilregisteret i dag, men altså ikke den som nylig lå ute til salgs på Finn.no.

Bra biler, men kort produksjon – hvorfor?

Rockne-bilene i seg selv solgte egentlig ganske bra, og var Studebakers mestselgende modell i de årene den var fersk på markedet. Rockne Six-bilen (som den først ble markedsført som før knytningen til Studebaker ble markert sterkere utover i 1933) hadde et godt rykte på seg når den kom på markedet, og ikke minst ble motoren som man utviklet for bilen en slager som ble gjenbrukt i diverse modeller – faktisk helt frem til 1960.

Når det kun ble to år med modeller produsert, så skyldes det primært en forferdelig timing kombinert med at Albert R. Erskine og resten av ledelsen i Studebaker var for fremoverlente når lavkonjunkturen og børskrakket inntraff kun få år etter at bilmarkedet hadde begynt å bli mettet (antall nye biler produsert overgikk antallet kjøp av nye biler). 1929 var et virkelig topp-år i både amerikansk bilproduksjon og økonomi før børskrakket mot slutten av året.

Rockne-bilen i seg selv gjorde det altså bra i markedet, men Studebaker gikk totalt sett i dundrende minus både på grunn av et større oppkjøp og de totale salgstallene. De tok ikke hensyn til de økonomiske svingningene tidsnok, og hele Studebaker-konsernet gikk mot konkursens rand. Albert R. Erskine hadde på tross av faresignal våget å satse på grep han hadde tro på og en oppgangstid som ikke kom på nær så raskt som han satset alt på. Erskine endte da også opp med å begå selvmord i 1933 etter at konsernet hadde falt overende økonomisk.

From 1929 to 1932, sales of new automobiles fell by 75 percent—and automobile companies had a combined loss of $191 million in 1932 ($2.9 billion in today’s money), or 25 percent of industry sales. This compared with profits of $413 million in 1929, or 14 percent of industry sales

BCG.com: How Automakers Accelerated Out of the Great Depression (2010)

Man kan spekulere i årsaken til sendrektighet i de økonomiske justeringene hos Studebaker. Depresjonen på slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-tallet var unik, men Erskine og Studebaker hadde kommet seg helskinnet gjennom svingninger tidligere og det er ikke umulig at de både hadde den historien med seg som selvtillits-bagasje samt at det i et samtidsperspektiv var lettere å tenke «nå må det jo snart ta slutt og bli oppgangstider» enn det etterpåklokskapens skinnende lys forteller om realitetene. Litt som en pandemi, med andre ord.

Stor interesse på Voss

Det eksisterer fortsatt noen få av disse bilene med Rockne-navnet rundt om i verden. Det antas å være rundt 230 av dem i fungerende stand på verdensbasis, hvorav mesteparten i USA. De resterende er spredt rundt på kloden, med Canada og Australia etterfulgt av Norge som der det er flest. Det antas å være opp mot 10 eksemplarer i Norge. De fleste av disse er 1933-modeller og/eller type 65; kun et par er type 75 etter de opplysningene vi har skaffet oss. En av 1933-bilene tilhører sågar en Rockne-slektning på Voss, og har vært med i bl.a. en dokumentar NRK laget om Knute Rockne for en del år tilbake, samt i avisartikler så nylig som i mars i år.

Avisa Hordaland, med tilhørighet til Voss, var da også raskt ute med en artikkel om bilen, og etter det Amerikansk Fotball erfarer var det interesse og initiativer på Voss for å få bilen dit. Selger var, som den opprinnelige eieren av bilen, bosatt i Hedmark og bilen har hatt tilhold der det meste av sin levetid. Knut(e) Ro(c)kne var som kjent opprinnelig fra Voss og emigrerte derfra til Chicago som barn. Etter det vi erfarer finnes det allerede et par eksemplarer av Rockne-bilen i begrenset stand på Voss i tillegg til den tidligere omtalte 1933-utgaven som er i god stand.

Så…hvem kjøpte bilen, og hva skjer med den nå?

Bilen som inntil nylig lå ute på Finn.no har som nevnt vært lokalisert i Hedmark. Det blir den ikke nå. Oppmerksomheten fra lokalmedia i Voss ga naturligvis en viss interesse og mulighet for at Rockne-bilen skulle havne der, men det gikk ikke slik denne gang. Bilen endte nemlig med å bli solgt til entusiaster i amerikansk fotball-miljøet; nærmere bestemt til oss i Amerikansk Fotball!

Norsk amerikansk fotball har sin hovedtyngde på Østlandet, og både ut fra det og AmFotball.com sine tanker om bruk av bilen var det aktuelt å ha den lokalisert i Oslo eller ihvertfall på det sentrale Østland.

Slik blir det ikke de kommende årene; vi har inngått en avtale med Rogaland Bilmuseum om å ha bilen der. Det vil i løpet av den nærmeste måneden bli laget en utstilling som fremhever både bilens egen historie, Knute Rockne-knytningen, og ikke minst den norske historien rundt Skabo Jernbanevognfabrikk som Rockne-bilene i Norge er en sentral del av.

Amerikansk Fotball kommer til å bidra med kunnskap om Knute Rockne-delen av historien, samt ikke minst amerikansk fotball-relaterte effekter fra tidsperioden på 1930-tallet.

Rogaland Bilmuseum er en bilsamling med tilhold i landlige omgivelser på Særheim mellom Klepp Stasjon og Bryne på Jæren. Museet er drevet av organisasjonen Gammelbilens Venner, og har en omfattende bilsamling som har vært satt opp som et museum siden 1994. Blant andre kuriositeter har de f.eks. en av de 5 gjenlevende Troll-bilene.

Fra og med nå vil du altså også kunne finne en Rockne 1932-modell når du besøker Rogaland Bilmuseum, og om kort tid også med tilhørende informasjon om Knute Rockne og hvordan et bilmerke, Norge, og en trenerlegende i amerikansk fotball er tett knyttet sammen!

Vi er svært fornøyde med både å ha fått tak i bilen, men også ikke minst å ha fått til et samarbeid med Rogaland Bilmuseum. Amerikansk Fotball-redaksjonen er på ingen måte eksperter på veteranbiler, og det å knytte bilen til et kyndig miljø som Gammelbilens Venner representerer i kombinasjon med muligheten til å dele dette fantastiske klenodiet med allmennheten gjennom utstilling på et relevant museum tror vi at er en god vei videre for å sikre at bilen -og historien den representerer- blir godt ivaretatt.

Det korte svaret på innledningsspørsmålet er nei. Jeg vil starte med å si at jeg har hatt denne tanken selv mange ganger, og hadde nok sluttet for lenge siden hvis det ikke var for noen av de erfaringene og tipsene jeg kommer med her. Jeg kommer også til å fortelle om når det er greit å slutte å spille.

Er det slik at du ikke føler deg god nok, så spør deg selv hva det er du leter etter? For min egen del så var det når jeg kom tilbake til Lillestrøm Starfighters for et par år siden at jeg følte selv at jeg ble god. Da mener jeg at jeg klarte mer jevnlig å prestere på treninger og i kamper både på forsvar og angrep. Før var det kanskje en takling i ny og ne, ellers så var jeg bare en kropp eller «statue» i veien og «var» på banen.

La oss går rett på sak – og dette tror jeg de fleste både spillere og trenere kommer til å kjenne seg igjen i. Ta offseason på alvor!

Etter endt sesong har man en følelse på hva man kan jobbe med: Om det er å bli sterkere, jobbe med noe konkret som kondisen eller om det er noe teknisk spesifikt til din posisjon.

Min anbefaling er å sette seg ned skriv en liste med små mål som man kan oppnå gjennom sommeren eller vinteren. Det er viktig å sette seg mål som er oppnåelig og ha i tankene at det kommer til å være dager det er gørr kjedelig å trene.

For min del så var dette å få PT hjelp, så en shout out til Dennis Kahn. Det var ikke det at jeg trengte å bli sterkere, jeg trengte å se hvor sterk jeg egentlig var og kunne bli. Jeg har alltid vært en av de største gjennom min karriere, utenom det første året. Men i hodet var jeg ikke det. Da hjalp det å ha en nøytral tredjepart som kunne vise meg hvor mye styrke jeg egentlig hadde, og kunne oppnå. Samtidig hjalp PT til å skape treningsrutiner når jeg ikke hadde fotballen for å holde kroppen i gang.

Det er ikke slik at PT nødvendigvis er løsningen for deg, det er tross alt en KR-kostnad å tenke på.  Heldigvis finnes det andre muligheter som kan sørge for å hjelpe når fantasien og kreativiteten setter grensene. Fjellturer, svømming, sirkel-trening hjemme eller i hagen med familie eller venner, kaste ball, osv. Er det slik at du ikke vet hva du kan jobbe med for å bli 1% bedre, da er løsningen enkel; spør! Bruk gjengen i laget som ressurs – de er også i offseason.

Dette tipset er uavhengig av offseason eller sesong. Gå til den treneren du har mest kontakt med ila trening eller kamp og spør; hva kan jeg bli flinkere til, hva kunne jeg ha gjort annerledes i denne situasjonen. Det som også er «gull» i vår digitale verden er at det er mulig å filme seg selv:  På trening for å få et overordnet blikk på hva man gjør, kamper blir filmet og dette er et perfekt verktøy for å se på hva man gjorde på ulike spill og driller. Dette er viktig verktøy jeg mener alle lag og spillere burde bruke for å bli et bedre lag og spiller.

Når en kommer til i selve sesongen, så kan også spørre trenere hvorfor så mye som mulig. Spør hvorfor vi gjør denne øvelsen, hvilke situasjoner kan jeg bruke dette, hva er viktig å huske på når man gjennomfører dette i praksis. Det gjorde jeg mye, det ble en egen greie av det til slutt og det var ikke en komplett trening hvis det ikke hadde blitt stilt minst ett eller flere spørsmål. Ved å spørre får man svar og en helhetlig forståelse av spill og til selve idretten noe som du kommer til å tjene på senere.

Når det er sagt: Det viktigste spørsmålet du må stille deg selv er, «Syns jeg dette er gøy?» Hvis svaret er ja så må man aldri gi seg uten en kamp. Som jeg har nevnt i en artikkel tidligere, så er det aller viktigste for å lykkes med denne sporten å ha det gøy. Har man det ikke gøy, og en er sikker på det, da er det legitimt å vurdere å slutte – dette handler om ærlighet overfor en selv.  

Til slutt tenkte jeg å si litt om hva som funket for meg i tillegg til å ha fokus på offseason: Før jeg startet med Football hadde jeg drevet med karate i Skedsmo Karate Klubb der lærte jeg mye om viktigheten av kroppskontroll og bevegelse, som er velkjent i fotball gjennom «low man wins». Det å forstå og ha dette i bakhodet når jeg begynte med fotball var definitivt et pluss for å jobbe med forståelsen av spill og utførelse. Jeg har alltid vært flink til å ta til meg spill, øvelser og teknikker. Kombinert med over gjennomsnittet høy fotball IQ (om jeg kan være ærlig), gjorde at jeg som oftest var på riktig sted til riktig tid.

Jeg oppnådde denne «tilstanden» ved å stille spørsmål, i tillegg til å se på når en utførelse ble gjort perfekt. Jeg lærer best ved å se, så dette var viktige faktorer som hjalp meg til å få til det tekniske.

Viljen til å ikke gi meg har nok også påvirket at jeg spiller den dag i dag, den samme indre viljen må du også finne; finn din «hvorfor». For meg var det fordi jeg ville ikke skuffe medspillere og trenere, men viktigst av alt var at jeg hadde venner på laget som jeg var stolt av å være en del av.  Jeg var meg selv, jeg hadde noen å dele den samme interessen med, og jeg følte at jeg hørte hjemme et sted.  Og så er jeg skrudd sammen sånn at jeg aldri, og kommer aldri til, å stoppe å stille spørsmål. Det er sånn jeg lærer, det er sånn jeg klarer å få følelsen for spillet, det er sånn jeg husker ting.

Til slutt vil jeg bare si; om du er en som kan kjenne seg igjen i dette jeg har skrevet her, stå på og ikke mist motet. Trenger du noen å snakke med så er jeg tilgjengelig, eller også en trener du stoler på. Ikke nøl med å sende melding på Facebook eller i kommentarfeltet.

Hold ut, ha hodet hevet og strekk deg etter å bli 1% bedre så løser det meste seg.

Det vi skal vise deg her, er det neppe mange som har hatt øynene på siden 22.oktober for 49 år siden. Da var det et innslag i fjernsynet om en skolekamp i amerikansk fotball som hadde funnet sted en knapp uke før. Dessverre er opptaket uten lyd, men det betyr lite når bildekvaliteten er bra og man får se Ris og Ullern brake sammen på førstnevnte skoles egen idrettsbane:

Kickoff var klokken 14:30 lørdag 17.oktober 1970. Dette oppgjøret var en årlig foreteelse som etterhvert ble utvidet med flere skolelag, og som man kan se på publikumsoppmøtet og det faktum at det ble foreviget på film, var det av interesse for flere enn bare de involverte. Vi vil tro at flere som fortsatt lever i dag sitter med gode minner og kan fortelle mer om opplevelsen både som deltakere og publikum.

Om resultatet vet vi at Ullern vant dette oppgjøret, samt at Ris scorte 6 poeng selv om det ble et tap. Kapteiner på de to lagene var henholdsvis Ola Nordviste hos Ris og Gunnar Rydning hos Ullern.

Noen andre saker fra norsk amerikansk fotballs historie:

• Roald Amundsen ville innføre amerikansk fotball i Norge!
• Norges første kamper!
• Amerikansk fotball på Bislet – i 1945!
• Amerikansk fotball på Bislett – i 1957!
• Amerikansk fotball på Norge Rundt i 1980

Hvordan vi gikk fram:

For å sikre at utvelgelsen ikke ble alt for subjektiv måtte vi forbi våre egne meninger. Derfor spurte vi i år som i fjor alle hovedtrenerne på Eliteserie-lagene om hvem de ville nominere. Alle trenerne kunne nominere 25 navn (11 offense, 11 defense, 2 special teams og 1 coach). De kunne ikke nominere navn fra sitt eget lag. Prosessen har vært noenlunde demokratisk hvor de med flest nominasjoner har fått sin plass. De gangene to eller flere spillere har hatt likt antall nominasjoner til en posisjon har vi tatt en avgjørelse utifra hvem vi mener har gjort det best sportslig i årets sesong. En spiller kunne maksimalt få fire nominasjoner (fra de fire andre klubbene, ettersom det ikke er tillatt å nominere fra sin egen klubb). I år var det fire spillere som ble nominert av alle de fire andre klubbene og dermed var garantert en plass på All-Star laget.

For å gjenta oss selv; sluttresultatet vi har kommet frem til er summen av hva trenerne for ALLE Eliteserie-lagene mener er de beste spillerne, kombinert med det vi selv har sett der det har vært nødvendig. De som er plukket ut har derfor god grunn til å føle seg trygge på at de forsvarer plassene på All-Star laget. Det finnes naturlig nok flere spillere som har gjort det bra, men vi har ikke satt opp noen ‘honorable mentions’-liste: Kun de som er stemt frem til All-Star laget er å finne her. Det betyr også at det er noen som mangler og som fint kunne forsvart en plass på laget, men faktum er at de da ikke har fått like mange stemmer som de som har fått en plass.

Noen spillere kan være på litt uvante posisjoner kontra det de spiller på til vanlig. Et typisk eksempel vil kunne være en safety som er på cornerback. Slike justeringer skyldes i tilfelle at det har kommet flere stemmer på spesifikke spillere, og gjerne definert som ‘DB’ fremfor FS eller CB.

I noen tilfeller er spillere flyttet litt rundt til det som for dem er sekundære posisjoner; dette gjelder først og fremst når det er flere som har fått stemmer på samme posisjon hvor den ene spilleren kun er aktuell for én posisjon, mens den andre fint kan passe på begge/flere posisjoner.

Vi har unngått å ha spillere satt opp på begge sider av ballen; en spiller er på All-Star laget enten som offense, defense eller special teams. Dette skyldes at vi vil fremheve så mange spillere som mulig blant de 24 plassene på laget, og samtidig at vi vil ta hensyn til de stemmene som har kommet inn på en god måte.

Da gjenstår det bare å presentere årets utgave av ELITESERIEN ALL-STARS:

Offense:

Offense sine 11 utkårede er:

• WR: Arne August Skovseth Søgaard, Eidsvoll 1814s
• WR: Petter Thorp, Oslo Vikings
• WR: Brage Harby, Vålerenga Trolls
• FB: Jesper Haug Jørgensen, Oslo Vikings
• RB: Joacim Junhov-Rindberg, Olavs Menn
• QB: Dennis Isberg, Kristiansand Gladiators
• LT: Gjermund Vigemyr, Kristiansand Gladiators
• LG: Carl Peter Liholt, Olavs Menn
• C: Trygve Langballe, Oslo Vikings
• RG: Magnus Kinne, Oslo Vikings
• RT: Magnus Moe, Eidsvoll 1814’s

Spillere merket med fet skrift mottok samtlige fire nominasjoner som var mulig å få.

Årets offense er ledet av Kristiansand Gladiators QB Dennis Isberg, som sammen med LT Gjermund Vigemyr markerer klubbens retur til All-Star laget hvor de har vært fraværende siden 2014. Av hans pasningsmottakere må vi spesielt trekke frem Eidsvollspiller Arne August Skovseth Søgaard. Han har fått en plass på All-Star laget for femte gang, og er den eneste i Norge som er femdobbel All-Star (fire ganger som Receiver/WB og en som returner).

Petter Thorp er også en gjenganger og er All-Star for tredje gang, men første gang for Oslo Vikings. De to forrige gangene, 2014 og 2017, var begge for Vålerenga Trolls.

Magnus Kinne og Jesper Haug Jørgensen er de eneste to spillerne som forsvarer plassen sin fra i fjor, mens Trygve Langballe gjenerobrer plassen han hadde i 2017.

Joacim Junhov-Rindberg og Carl Peter Liholt blir forøvrig historiske (sammen med en defensiv spiller som kommer under) som de første All-Star spillerne i Olavs Menns historie. Klubben er i sin første sesong i Eliteserien og har derfor ikke hatt mulighet til å ha All-Star spillere tidligere.

Defense:

Defense sine 11 utkårede er:

• DL: Vidar Gjermstad, Oslo Vikings
• DL: Joacim Eliassen, Eidsvoll 1814’s
• DL: Kasper Skjelbred Knudsen, Kristiansand Gladiators
• DL: Petter Alexander Holth Langdalen, Oslo Vikings
• LB Kim Erik Schaanning, Oslo Vikings
• LB: Michael Hall, Eidsvoll 1814’s
• LB: Kay Daniel Stokke Tobiassen, Kristiansand Gladiators
• LB: Jørgen Sørå Gulbrandsen, Vålerenga Trolls
• S: Thor Campe, Olavs Menn
• CB: Sigurd Håkonsen Grov, Eidsvoll 1814’s
• CB: Sergio Vizzuett, Oslo Vikings

Spillere merket med fet skrift mottok samtlige fire nominasjoner som var mulig å få.

På grunn av nominasjonene som kom inn i år ender vi opp med en noe -for tiden- utradisjonell 4-4 front. Den er ledet av Linebackerne Kay Daniel Stokke Tobiassen og Kim Erik Schaanning, som sammen med DL Vidar Gjermstad ble nominert av hovedtrenere fra alle fire motstanderlag. Hverken Tobiassen eller Gjermstad har vært All-Star spillere tidligere, mens Schaanning er det for fjerde gang (tredje gang på rad som LB. I 2016 var han All-Star K/P)

Nevnte Schaanning forsvarer samtidig All-Star plassen sin fra i fjor. Det gjør også LB Michael Hall og DL Joacim Eliassen.

Jørgen Sørå Gulbrandsen var forøvrig også på All-Star laget i fjor, men da som Runningback. Han mottok en stemme på RB også i år, men han fikk flere på defense.

Special Teams:

Her er de to utvalgte Special Teams spillerne:

• Kicker/Punter: Magnus Meyer, Oslo Vikings
• Returner: Per Gaarden, Oslo Vikings

Oslo Vikings kapret begge Special Teams posisjonene i år. Magnus Meyer er All-Star for første gang og tar Kicker/Punter plassen, mens Per Gaarden tar plassen som returner. Gaarden var også All-Star i fjor, men da som Cornerback for Eidsvoll 1814’s.

Trener:

• Jesse Alderfer, Defensive Coordinator, Oslo Vikings

Som tidligere år var det flere gode forslag.  I vår oppfordring til lagenes hovedtrenere om å sende inn nominasjoner, presiserer vi at man for trenernominasjonen kan velge en hovedtrener, koordinator eller annen assistenttrener. At de som mottar mailen leser den, blir tydelig bevist når nominasjonene kommer på akkurat dette punktet. I år var det ingen hovedtrener som ble kåret All-Star, men Vikings Defensive Coordinator Jesse Alderfer.

Dette er faktisk tredje gang at Alderfer er trener for All-Star laget, og han er den eneste personen som har innehatt posisjonen mer enn en gang.

Avslutning:

Da gjenstår det bare å gratulere de 25 utnevnte med en plass på Eliteseriens All-Star lag 2019. Vi ønsker samtidig å si tusen takk for all vilje og hjelp fra årets hovedtrenere i Eliteserien: Derek Mann, Michael Hall, Leo Billgren, Le’von Warr og Travis Cornwell. De har brukt tiden sin på å gjøre seriøse vurderinger av andre lags spillere og All-Star laget ville ikke vært mulig uten deres innsats. Tusen takk!

Tidligere årganger av Eliteserien All-Stars:

• Eliteserien All-Stars 2018
• Eliteserien All-Stars 2017
• Eliteserien All-Stars 2016
• Eliteserien All-Stars 2015
• Eliteserien All-Stars 2014

Foruten om de synlige kommentarene under artikkelen om rekruttering på landslagssamling, har vi fått en uvanlig stor respons i innboks. Mange ønsker at vi er mer konkrete i våre påstander, mens andre tar kontakt for å fortelle om lignende hendelser som alt er beskrevet. Amerikansk Fotball beskytter sine kilder med mindre noen spesifikt ønsker å stå frem med navn. Det er det ingen som ønsker i dag, foresatte til disse barna, trenere og klubbledere har spesifikt ytret at de ikke ønsker å stå frem i frykt for negative konsekvenser, noen er blant annet bekymret for at de skal bli vraket i kommende landslagsuttak dersom deres identitet blir kjent. De jeg har snakket med ønsker å ivareta egen klubb, barna og de foresatte det gjelder.

I arbeidet med artikkelen var vi i kontakt med en rekke klubber på Østlandet. Ut i fra den informasjonen vi har samlet er det på samlinger/kamper i forbundsregi rekruttert utøvere i fra flere klubber. Klubber med utlåns/samarbeidsavtaler har også fått oppleve utfordringer via den arenaen. Rekrutteringsproblematikken som oppleves negativt har pågått over flere år. Av de trenerne som er navngitt til oss av våre kilder har enkelte forsvunnet ut av landslagsarbeid, mens andre fremdeles er aktive som landslagstrenere.  

En klubbtrener kan fortelle at de som relativt nyoppstartet klubb sendte flere utøvere på en treningsleir i forbundsregi. Innen helgen var over hadde alle(!) klubbens utøvere fått tilbud om overgang til en større klubb på Østlandet. Det var samme trener som sto bak alle rekrutteringsforsøkene i det tilfellet. 

Leder av en annen klubb forteller om aktiv rekruttering rettet mot klubbens spillere og utført av trenere som er tilknyttet landslaget.

Utøvere på aldersbestemt nivå forteller at de er blitt tilbudt landslagsplass og et mulig program utenfor Norge dersom de velger overgang til en spesifikk treners moderklubb. 

Noen utøvere beskriver også at de blir kontaktet over tid, og at de selv opplever dette som både masete og uønsket. Amerikansk Fotball har sett SMSer som bekrefter langvarige rekrutteringsforsøk fra enkelte treneres side.

En av klubbene melder at de gjerne skulle vært foruten en samarbeidsavtale men de opplever å måtte gjøre dette fordi de ønsker å ha ett sportslig tilbud som de selv ikke kan tilby sine juniorspillere. Vi presiserer at en slik samarbeidsavtale ikke har noe med landslaget å gjøre, men viser at problemet oppleves også utenfor landslagsregi.

Etter det vi er kjent med er minst en av de ovenstående sakene meldt inn til forbundet. 

Det er kjedelig at det er flere dyktige og positive trenerkapasiteter som kan bli mistenkeliggjort i tillegg til de dette faktisk gjelder. Hvis du føler deg truffet men du ikke har sendt noen rekrutterings-sms’er til juniorspillere gjelder ikke dette deg. Beklager at du kan bli mistenkeliggjort men dette er så alvorlig at vi ønsker å belyse dette selv om de aktuelle trenerne ikke blir navngitt. Vi vil samtidig være tydelige på at problemet her er skapt av de som foretar rekrutteringsforsøkene, ikke av de som blir utsatt for dem eller det faktum at problemet blir belyst.

Landslagene har de siste årene opplevd en svært god utvikling og det er verdt å nevne at et velfungerende landslag både er en katalysator for spillerutvikling, trenerutvikling og ikke minst utgjør en positiv miljøfaktor for norsk amerikansk fotball.

• Rått Norge, rått!

Det er nettopp frykten for å miste en god arena for spillerutvikling og samhold i miljøet fordi rekruttering gjør at klubber kan ende opp med å ikke lenger ønske å sende spillere dit, som gjør at denne problemstillingen bør belyses.

Du som er juniorspiller: Hvis dette er noe som har skjedd med deg så ta kontakt med klubben din, en trener i maktposisjon skal ikke oppføre seg slik.

Etter det vi erfarer tar forbundet/landslaget dette på største alvor men de kan ikke gjøre all verdens uten dokumentasjon. Sitter du på noe som forbundet burde vite om; ta kontakt med dem med din informasjon – de har taushetsplikt i slike tilfeller. Landslagstrenere har også en klausul i sine kontrakter som tar for seg dette temaet, da forbundet i lang tid har vært bevisst dette som en problematikk som må adresseres.

Det nærmer seg på nytt en landslagssamling og vi håper at vi med våre artikler belyser et problem som vil opphøre da de det gjelder vet at det er noen som følger med.

Til ettertanke: 

Om det var du som hadde ungdom du sendte på landslagssamling og de kom hjem og fortalte at de hadde forsøkt blitt påvirket og at dette fortsatte over tid, at det oppleves som masete og er særdeles uønsket, miljøet er så lite at det å stå frem ville gjøre situasjonen verre; ville du ha stått frem med fullt navn ? 

Skribentens etterord:

Amerikansk Fotball vil under ingen omstendigheter avsløre hvem dette gjelder da vi har fått denne informasjonen i full fortrolighet. Arbeidet med denne artikkelen har vært svært omfattende og har involvert mange klubber på Østlandet. Jeg har ved selvsyn sett sms’er og vil aldri under noen omstendigheter avsløre for noen hvem dette er som har vist disse sms’ene til meg. 

Det er i første rekke websiden Baltimore Beatdown, en del av SB Nation-nettverket, som trekker frem kicker/punter Kåre Vedvik på et slikt vis, og de har da også kåret ham til kampens mest verdifulle spiller -MVP- i sin oppsummering av hvilke spillere som gjorde en god innsats.

I det hele tatt syder kommentarfelt og sosiale medier av skryt fra både Ravens-fansen og andre som følger med på både Baltimore og NFL generelt. Også amerikanske medier følger med og skriver sitt, i motsetning til her hjemme i Norge hvor det som er noe av det beste en norsk idrettsutøver har prestert den siste måneden knapt synes i media. Slik er virkeligheten for de som driver det som i vårt land er en perifer idrett og hvor bakgrunnshistorien er hardt arbeid gjennom tradisjonelle veier (les: Universitetsfotballen) i en årrekke.

I den siste forsesongs-kampen, som gikk natt til fredag norsk tid, sparket Kåre tre vellykkede (av tre forsøk) field goals, tre vellykkede (av tre forsøk) ekstrapoeng, kickoffs, og fem punt. Blant sparkene var et field goal fra hele 56 yards, som bare er med på å bekrefte bildet av Vedvik som en kicker med kraft. Som enkelte (hat tip: Mathias Bruset) har bemerket er det faktisk 1 yard lengre avstand enn noe field goal den norske legenden Jan Stenerud noengang sparket i den regulære NFL-sesongen i løpet av sin Hall of Fame-verdige karriere.

Kickoff? Touchback!

Kåre Vedvik sine kickoff-spark er kanskje noe av det som var mest verdt å merke seg i den siste forsesongs-kampen mot Washington Redskins; i statistikken fra kampen finner man ikke en eneste kickoff retur fra sistnevnte lag. Årsaken? Samtlige kickoff-spark fra Vedvik sin fot endte opp som touchback! Det vil si at sparkene var så lange at de enten gikk ut av motstanderens målsone eller inn i motstanderens målsone og uten at Washington så seg tjent med å forsøke å returnere dem. I det hele tatt beviste Kåre Vedvik hvilket utrolig kraftig våpen han besitter i form av et bein som kan få ballen lengre enn de aller fleste.

Når han i tillegg viser presisjon, som han gjorde gjennom å lande 2 av 5 punt innenfor motstanders 20de yardlinje – ja, da er mye gjort. Kombinasjonen av kraft og presisjon er vanskelig å slå, og når Kåre samtidig har blitt rost opp i skyene av lagkamerater og trenere hos Baltimore Ravens for innstillingen sin i tiden hos dem, da er det neppe noe å tvile på for det heldige NFL-laget som ender opp med å signere ham før selve sesongen starter!

Veien fra Baltimore til endelig NFL-plass

«Men, vent…han er jo signert hos Baltimore Ravens?» spør du kanskje. Ja; han er det. Ravens har imidlertid NFLs mest solide spesialist-duo på kicker og punter i form av Justin Tucker og Sam Koch. Selv om noen av lagets tilhengere faktisk har begynt å stille seg spørsmålet om ikke Vedvik kunne tatt plassen fra spesielt Koch (hvor argumentet primært er knyttet til kombinasjonen av lønnskostnad og alder), så vil det neppe skje.

At Kåre Vedvik spilte hele den siste forsesongs-kampen uten å dele spilletid med hverken Tucker eller Koch er et klart signal om at de to sistnevnte herrer har sikret plassene sine, kombinert med at Baltimore Ravens ønsker å styrke salgs-aksjene for Vedvik mest mulig.

De kan nemlig handle ham vekk i bytte mot et draft-valg i neste års (eller senere års, for den saks skyld) draft, men da må de handle fort. I løpet av det neste døgnet frem til kvelden lørdag 1.september norsk tid skal rosteren kuttes ned til 53 spillere, og der er det neppe plass til Kåre Vedvik hvis Baltimore Ravens gjør det mest sannsynlige; å beholde Tucker og Koch. Dermed er det et kort tidsvindu hvor Ravens potensielt kan handle vekk Kåre og få noe i retur.

Teams are watching Baltimore’s kicker situation closely to see what Ravens do with undrafted free agent Kaare Vedvik, a kicker and punter who has impressed at camp. Vedvik has been more impressive than Will Lutz was with Ravens last summer, before he landed a job with Saints.

— Adam Schefter (@AdamSchefter) August 28, 2018

Alternativet er at Kåre Vedvik kuttes. Han vil da gå på såkalt ‘waiver wire’, hvor andre NFL-lag etter et visst system kan velge å signere ham. Skulle så ikke skje, så vil Baltimore Ravens stå fritt til å hente ham inn til en practice squad-plass og allikevel sikre seg hans tjenester. Det sistnevnte kommer trolig ikke til å skje, da Kåre Vedvik sannsynligvis plukkes opp av et annet NFL-lag før man havner i den situasjonen. Mange lag er potensielle som ny arbeidsgiver for Vedvik, hvor et lag som Los Angeles Chargers er av de som utpeker seg blant de mest aktuelle. Også Washington Redskins blir av enkelte nevnt i den samme kategorien.

Dette blir spennende; fortsettelse følger…!

Det er verdt å merke seg at ingenting er skrevet i stein. Det er kickere og puntere som har levert solid i forsesonger før også, uten å ende opp med en endelig kontrakt og spilletid i den ordinære sesongen. Nåløyet er lite, og det er mange på omtrent samme nivå som kjemper for å komme gjennom det.

Kåre Vedvik har prestert så solid i årets forsesong som man bare kunne drømt om. 8 av 9 field goals, lengste på 56 og den eneste missen var på 53. 9 av 9 på ekstrapoengsforsøk. 7 av 19 punts innenfor motstanders 20de yardlinje. Touchback på 12 av 24 kickoffs (noe som er spesielt solid i forsesongen, hvor det blir forsøkt flere returer av baller sparket inn i målsonen enn det blir i den ordinære sesongen).

Kåre Vedvik har gjort sin del av jobben, nå gjenstår å se hvor ferden går videre og om han får sjansen til å gjøre jobben for et NFL-lag under den ordinære sesongen i 2018!

Jeg har ikke hatt muligheten til å følge norske serier noe nevneverdig i år. Det har begrenset seg til å lese kampresultater samt en og annen livestream, men jeg har likevel fått inntrykket av at avstandene har vært store. Det er ikke noe nytt at norske serier er ujevne, men det har virket som om at forskjellene er større i år enn tidligere. Men stemmer det?

En skulle tro dette var en enkel sak å finne ut av, men det er det absolutt ikke. Den første utfordringen dukker opp umiddelbart, nemlig at det ikke finnes noen offentlig oversikt over kampresultater fra tidligere år. Det nærmeste man kommer er å lese seg igjennom alle ‘Etter runden’ artiklene publisert her på amfotball.com, og det er ikke en jobb jeg unner noen. Fordi det ikke er noe nytt at det er vanskelig å finne gamle kampresultater, har jeg siden 2016 lagret resultatene i alle offisielle seriekamper i et Excel-ark slik at jeg har det tilgjengelig om jeg skulle få bruk for det. Noe som viser seg nyttig i slike sammenhenger som dette.

Når man først har disse dataene er det hundrevis av måter å tolke de på. I denne artikkelen har jeg valgt å se på den gjennomsnittlige poengforskjellen i de ulike seriene, i tillegg til at jeg har notert meg antall kamper hvor ett av lagene ikke har scoret poeng i det hele tatt (blowouts), samt antallet ‘jevne kamper’ som jeg har definert som kamper som ble avgjort med kun en scoring, altså 8 poeng eller mindre.

U17

Jeg begynner med U17-serien som skiller seg ut i år ved at den har mange færre lag enn tidligere år. Tallene for U17-serien er som følger (ikke inkludert NM kamper):

Når man ser tallene i tabellen over er det ingen tvil om at U17 serien er en svært ujevn serie. Det er i gjennomsnitt 31 poeng mellom laget som vinner og laget som taper og det er kun i 14% av kampene at det skiller en scoring eller mindre ved kampslutt. I tillegg har mer enn 1 av 4 kamper de siste årene endt i en blowout. Så langt i år er tallet 1 av 3.

Hvis man setter årene opp mot hverandre var 2016 det verste året når det kom til gjennomsnittlig poengforskjell, før det ble en klar forbedring i 2017. I år har det derimot utviklet seg i en negativ retning igjen og når samtidig trenden de siste årene har vært at kampene i begynnelsen av sesongen er jevnere enn de mot slutten, kan det tyde på at 2018 tallene blir enda litt verre når sesongen er ferdigspilt.

2. divisjon

I motsetning til U17 serien har 2. divisjon hatt en positiv utvikling når det kommer til antall lag det siste året. Tallene for D2 er som følger:

I 2. divisjon er det svært tydelig at forskjellene har øket de siste årene. Fra i år til i fjor har gjennomsnittlig poengforskjell steget med nesten 4 poeng, samtidig som det blir flere blowouts og færre jevne kamper. Dette skyldes nok delvis at det i år er flere lag i 2. divisjon som tidligere har spilt enten 1. divisjon, men det er nok ikke hele sannheten, for det er også lag som spilte i 2. divisjon i 2016 og 2017 som nå har rykket opp.

Hvis man ser på tallene fra i år er mer enn en tredel av kampene blowouts, mens mindre enn 10% blir avgjort en scoring eller mindre. Dette tyder på stor avstand mellom lagene, men det er verdt å nevne at en av kampene denne sesongen kvalifiserer som både en jevn kamp, og en blowout ettersom Vikings II slo Trailblazers 8 – 0 i helgen som var.

1. divisjon

I 1. divisjon var det i 2016 fem lag, før de i de to årene siden har vært fire. Det har riktignok ikke vært de samme lagene, og kun ett lag har spilt samtlige sesonger, nemlig Olavs Menn. Tallene for 1. divisjon er som følger (ikke inkludert NM kamper):

1. divisjon har hatt ganske lik utvikling som U17. Det var ujevnt i 2016, langt jevnere i 2017 og så mer ujevnt igjen i 2018. Det er riktignok en viktig forskjell og det er at de ujevne årene i 1. divisjon er på nivå med det jevneste i U17. Det er også langt flere jevne kamper, og gjennomsnittet de siste tre årene viser flere jevne kamper enn blowouts, i motsetning til U17 og D2.

Ellers må det nevnes at 2017 sesongen i 1. divisjon var med kun 18.08 poeng i gjennomsnittlig poengforskjell en utrolig jevn sesong. Det var bare en eneste kamp i 2017 hvor pengeforskjellen var høyere enn 25 poeng, som har vært gjennomsnittet i divisjonen de to resterende årene.

Eliteserien

Eliteserien har som 1. divisjon vært relativt stabil når det kommer til antall lag. Av en eller annen grunn skrev jeg ikke ned resultatene fra Eliteserien i 2016 så for Eliteserien kan jeg kun sammenligne de siste to årene:

Når man setter fjorårets sesong opp mot årets ser man en tydelig økning i gjennomsnittlig poengforskjell, men samtidig en reduksjon i både blowouts og jevne kamper.

I årets Eliteserie er det kun to kamper hvor poengforskjellen har vært mindre enn 20 poeng, noe som tilsvarer 20% av årets kamper. Til sammenligning var det i fjor hele 9 kamper, eller 60% hvor poengforskjellen var mindre enn 20 poeng.

Oppsumering

Til slutt har jeg lagd en lignende tabell som de tidligere, hvor alle seriene utenom Eliteserien er inkludert, ettersom jeg ikke har 2016 tallene der. Den blir seende slik ut:

Hvis man ser på tabellen for å svare på mitt opprinnelige spørsmål kan man absolutt si at forskjellene har økt fra i fjor til i år. Det er riktignok kun en marginal økning i gjennomsnittlig poengforskjell, men det er prosentvis flere blowouts og færre jevne kamper enn tidligere år og spesielt i fjor.

Hvis man tar den gjennomsnittlige poengforskjellen fordelt per serie inn i en graf ser man tydelig at samtlige serier er mer ujevne i år enn i fjor, selv om noen av seriene fortsatt er hakket jevnere i år enn i 20216:

Det er ikke enorme forskjeller å snakke om fra år til år, men det som likevel viser seg tyddelig er at det er utrolig store forskjeller i norske serier. Det er en av de store utfordringene til amerikansk fotball i Norge, og fører til at det er få kamper som er genuint spennende. Tallene viser at nesten 30% av kampene i U17, D2 og D1 har endt i en blowout de siste tre årene, mens bare 19% har blitt avgjort med en scoring. Tallene viser også at 37% av kampene de siste tre årene i nevnte serier har hatt 35 eller mer i poengforskjell, noe som betyr at i 37% av kampene ville lagene fått et bedre resultat på tabellen om de valgte å ikke spille kampen, ettersom det som blir stående på tabellen om man taper en kamp på walkover er 35-0.

Så spørsmålet man da er nødt til å stille seg er hvordan kan dette løses? Jeg tror at det er svært viktig om amerikansk fotball skal vokse i Norge at vi har jevne og spennende serier, både på senior og junior nivå. Hvis man på forhånd vet hvem som kommer til å vinne kampen, hva er vitsen i å spille den i det hele tatt? Derfor spør jeg følgende spørsmål og ber alle bidra med sine forslag i kommentarfeltet:

Hvordan kan man gjøre norske serier jevnere og mer spennende? 

Lokalavisen VårtOslo publiserte like før jul en lengre artikkel om Oslo Vikings, inkludert intervjuer av involverte i klubben. Der fokuseres det på kommende Europa-spill og ambisjoner. Samtidig levnes det liten tvil om at man er i en førende posisjon i Norge rent sportslig.

Det sistnevnte gis også noen litt spesielle formuleringer, men hovedfokuset i artikkelen er nok ment å være lagets satsing mot nye høyder – eller ihvertfall høyder som vil være nye i det som må kunne kalles moderne tid.

Northern European Football League, med ett år på baken, er den internasjonale turneringen som venter de regjerende Norgesmesterne. Der kommer blant annet storklubben -i Nordisk målestokk- Carlstad Crusaders til å stå for motstanden. Det forventes å bli en langt hardere batalje enn det Vikings har møtt i Norge. Oslo Vikings vant som kjent Norgesmesterskapet i fjor etter en meget solid sesong hvor laget vant samtlige kamper, selv om det var på nære nippet mot Vålerenga Trolls i semifinalen.

Man skal allikevel ikke lengre tilbake enn 2016 for å finne et Oslo Vikings som innledet sesongen 0-2 før man fikk en samling i bunn og på mesterlig vis snudde en tøff sesongstart til det første Norgesmesterskapet (og finaleopptreden) på seniornivå for Vikings siden 2012. I motsetning til NM-finalen 2017 var NM-finalen i 2016 et svært spennende oppgjør. Lagets siste halvannet år er nok det som huskes når man allikevel blir sitert på at fotball i Norge kan bli litt kjedelig:

– Vi har runna Norge. Nå er vi ferdig. Vi slår det laget vi pleier å møte i finalen. Vi er i en god periode. Vi dominerer. Dessverre kan fotball i Norge bli litt kjedelig. Det er gøy å møte motstand. Det er gøy å dra ut i Europa der vi møter lag det er vanskelig å slå. Vi skal prøve oss mot de store gutta.

Resultatmessig har den norske toppserien vært en av de aller jevneste i hele Europa de siste 4-5 årene, men det hører med til historien at nettopp Oslo Vikings distanserte seg fra motstanderne i poengforskjell i 2017.

Det blir svært spennende å se hva Oslo Vikings kan få til i NEFL. Det er ingen tvil om at det laget vi så utover sesongen 2017 både hadde en meget solid spillerstall, god organisasjon rundt laget og særs kompetent trenerstab. Forhåpentligvis vil det vise godt igjen når man utover våren 2018 skal bryne seg på noen av de bedre lagene fra flere av våre skandinaviske naboer samt andre europeiske land!

VårtOslo sin artikkel er verdt å få med seg, og du finner den her:

Oslo Vikings forbereder seg på Europacup i amerikansk fotball