På seniornivå har både Eliteserien, 1.divisjon og 2.divisjon nå gjennomført kamper. Det har gitt oss et par jevne kamper, samt en rekke ujevne kamper og et par walk-overs (og dobbelt så mange om vi snakker om hele 2022 og ikke bare høstsesongen). Det sistnevnte oppstår når et av lagene trekker seg fra kampen, noe som har skjedd i begge Ålesund Phoenix sine oppgjør så langt. Etter det Amerikansk Fotball erfarer vil det også være tilfelle i Kolbotn Hunters sitt kommende hjemmeoppgjør, hvor bortelaget Åsane Seahawks har varslet frafall.

Slike frafall gir åpenbart et dårligere tilbud til de lagene som står igjen. For Kolbotn Hunters sin del som rammes av to walk-overs i høst blir serietilbudet for dette halvåret redusert fra 3 kamper til 1 eneste en. Det er vanskelig å kalle noe slikt et seriespill. At sporten fortsatt primært satser på venner og kjente av spillerne som tilskuere er også ganske åpenbart når den offisielle websiden til forbundet hvor serieoppsett og kamparena foreligger ikke oppdateres i forkant av kampene – man vet jo at det er walkover og ikke faktisk blir kamp før avspark inntreffer.

Ser vi på de kampene som har blitt spilt er det kun Oslo Vikings som har hatt en forholdsvis stor spillerstall av det vi har kunnet observere hittil i høst. Når klubber i samtlige tre serier stiller til kampstart med rett rundt eller til og med under 20 spillere, er det bekymringsfullt. Norge er et langstrakt land med en tildels utfordrende geografi, men det er også tilfelle for hjemmelag som ikke har måttet ta buss, fly eller privatbiler på tvers av en tredjedel av landet.

Det henvises til flere mulige årsaker når vi spør litt rundt hva denne utviklingen skyldes. Nå har det riktignok i alle år vært lag med den nevnte utfordringen med liten spillerstall, men det er mer gjennomgående nå enn hva vi har sett før. Den mest nevnte årsaken vi hører er Covid19-etterdønninger. Idretten amerikansk fotball lå i stor grad brakk mens pandemien herjet som verst, noe som vil si halvannet til to år med svært begrenset aktivitet i klubbene – noen mer enn andre.

Ikke alle klubber er oppe og går igjen ennå heller. Noen er knapt noe mer enn en håndfull utøvere som ønsker å få sine lag tilbake i aktivitet, andre har greid å skrape sammen nok utøvere til å stille til seriestart i 2022. For mange av klubbene har rekruttering de siste par årene vært enda mer begrenset enn det normalt er. En klubb kan f.eks. rapportere at snittalderen i deres seniorlag har økt med ca. 3 år. Nå finnes det muligheter til at et par velvoksne karer som vil spille igjen etter eksempelvis 5 år borte fra sporten fint kan heve en snittalder, men denne gang antas det å være at man ikke har fått inn yngre spillere -som igjen har sammenheng med manglende rekruttering over tid på ungdomsnivåer- og dermed vil naturlig nok snittalderen øke.

Enkelte vi har snakket med har pekt i retning av lang tids slitasje med hvordan forbundet agerer rundt serieoppsett og forståelse for klubber som sliter i utgangspunktet. Nøyaktig hva som ligger i slike utsagn virker å variere; irritasjon over ulike krav til klubborganisasjoner som knapt er organisasjoner er nevnt noen ganger. Forbundets dilemma er naturligvis å finne et minste felles multiplum som gir et hensiktsmessig tilbud til alle, og det er ingen enkel oppgave.

En rekke klubber som har hatt lag i seriespill i løpet av de siste 5 årene stiller ikke til start i 2022; samtidig er det lite nytt blod å spore. Når det er sagt er det ikke noe nytt fenomen at klubber forsvinner ut av seriespill etter ett eller noen få års deltakelse. Den -etter norske forhold- raske veksten man hadde i antall klubber og lag for en del år tilbake kunne vært starten på en økende aktivitet som holdt seg ved like, men slik har det altså ikke blitt. Skal vi legge all skyld for det på pandemien, eller bør man heve blikket ytterligere? Det er nok fordelaktig å ikke la én mulig faktor bli sovepute for å se på -og korrigere- betydningen av andre.

Et klart relevant spørsmål i en idrett som er så liten men som samtidig har tilgang på flere årsverk i form av ansatte i sportens eget forbund, er hvordan disse ressursene brukes best mulig til fordel for vekst. Det er viktig at klubbene og deres frivillige involverer seg, og blir involvert, for å sørge for at dette er en medlemsstyrt utvikling. Det er en toveis-sak: En slik involvering forplikter også klubbene til å lojalt følge opp til alles felles beste. Dette i motsetning til en utvikling hvor eierskapet er begrenset til noen få ressurspersoner eller roller – noe som lett kan oppstå når fraværet av hørbare stemmer gir inntrykk av at kun noen få sitter med ansvaret for alle. Slik skal det ikke være, selv om det selvsagt er bra at noen tar ansvar og føler eierskap. Det beste for amerikansk fotball i Norge er imidlertid om alle føler eierskapet.

Det arbeidet som legges ned akkurat nå av forbund, landslag, klubber og enkeltpersoner i andre roller rundt sporten er essensielt. Det handler både om å holde aktivitet gående, rekruttere, utvide tilbudet og gjøre de rette grepene med et blikk på 2023, 2024, 2025 og enda lenger inn i fremtiden. Det er bekymringsfullt å se de små spillerstallene, men det finnes lysglimt: Talenter finnes på tvers av alle nivåene, og fortjener å få sjansen til å vokse der de er slik at norsk amerikansk fotball kan bli det vi alle drømmer om at det skal være: Noe enda bedre enn det er i dag!

Sannheten var likevel at varsellampene hadde lyst lenge hos Trailblazers, og vi hadde nok ikke stilt lag den sesongen om det ikke hadde vært for samarbeidsavtalen med Bardu Wolverines. Vi var i utgangspunktet for få spillere i Tromsø før neste sesong, og kanskje tok vi det litt for gitt at rekrutteringsarbeidet skulle bli enklere etter en god sesong. Så feil kan man ta.

Det som en gang hadde vært en kompisgjeng, som hovedsakelig hadde bestått av studenter, hadde blitt betydelig mindre gjennom årenes løp. Kanskje enda mer kritisk: Mange av de gjenværende spillerne var ferdig med studiene. Med dette hadde vi i stor grad mistet kontakten med studentmiljøet, og med det hadde vi mistet vår fremste rekrutteringsarena.

Hva skjer når ildsjeler forsvinner?

Som mange andre klubber i Norge, var Trailblazers for avhengig av noen få ildsjeler. Etter hvert som det ble færre og færre av ildsjelene, ble det tyngre for de gjenværende å drifte klubben på en fornuftig måte. Selv hadde også jeg en pause fra trenervirket høsten 2016 etter å ha blitt akutt og langvarig syk etter at jeg hadde holdt et for høyt tempo i for mange år. I et forsøk på å ta egen helse på alvor, valgte jeg å påta meg mindre av arbeidsbyrden i klubben i ettertid. Problemet var at det var ingen igjen i klubben som var villig til å gjøre all jobben jeg tidligere hadde gjort. Kanskje var det heller ingen igjen i klubben som fullt og helt visste hvor mye som måtte gjøres for å få klubben til å gå rundt, sportslig og organisatorisk. Her burde vi nok ha gjort en bedre jobb med å sikre organisasjonslæring og ikke kun individuell læring for de som utførte jobben der og da.

Mennesker som ønsker å drive organisasjonsutvikling (i en idrettsklubb) vokser ikke på trær. Likevel hadde vi fra år til år alltids noen som i varierende grad velvillig påtok seg styrearbeid. Ofte var styret ikke-fungerende, mens styrelederen i det minste fikk ting gjort selv. Jeg ønsker særlig å trekke frem Eirik Lingås Johnsen, som på ren viljestyrke, gjorde så godt som alt av organisatorisk arbeid som måtte til for at vi skulle overleve som klubb og stille klar til seriespill i 2018. Han fikk heldigvis belønning for strevet gjennom seriedeltakelse, før også han skulle vie tiden sin til andre prosjekter i ettertid.

Jeg håper at du som leser denne artikkelen har en solskinnshistorie om hvordan man gjøre det mer attraktivt for medlemmer å engasjere seg i klubbutvikling. Send meg i så fall mer enn gjerne en melding med historien eller skriv en artikkel som jeg og andre kan lære av. Jo flere som vil bidra, jo mindre trenger arbeidsbyrden å være på hver enkelt i en klubb.

En døende klubb

Det ble etter hvert åpenbart for meg at vi var dødende som klubb, og hvor lenge vi ville holde på, var først og fremst et spørsmål om hvor lenge vi var villige til å pine oss igjennom treninger med for få spillere. Problematikken med for få spillere på trening er selvforsterkende, da det er demotiverende for de spillerne som er igjen. Dette går fort utover stemningen og trykket på trening, hvilket også gjør det vanskelig å skape gode opplevelser for helt ferske spillere.

I etterpåklokskapens lys burde vi tidligere ha lagt bort planene om at vi skulle delta i seriespill i den påfølgende sesongen og startet på nytt. Vi hadde nok mistet noen av de gjenværende spillerne i prosessen, men vi kunne samtidig ha startet på et nytt prosjekt med en ny mentalitet mens det enda var en del mennesker i og rundt klubben.

Studentlag på godt og vondt

Da Trailblazers hadde sine første treninger i 2011, besto klubben i hovedsak av studenter. Vi var noen få ildsjeler som hadde startet klubben, og klubben vokste etter hvert som ildsjelene tok med vennene sine på trening og da disse igjen tok med sine venner. En og annen spiller ble nok også rekruttert på byen med midnattssolen som vitne. Da klubben var på sitt største, hadde vi regelmessig ca. 40 spillere på trening. Klubben var gjennom flere år en fin kompisgjeng som visste å ha det gøy sammen. Vi visste også at vi var ferske i gamet og at enhver form for sportslig suksess var en bonus.

Gjengen som utgjorde Trailblazers var først og fremst der for å spille selv. De færreste var nok interessert i bærekraftig klubbdrift i et langsiktig perspektiv. I stedet var amerikansk fotball noe gøy å gjøre mens spillerne studerte. Vi hadde noen halvhjertede forsøk på å etablere juniordrift i løpet av klubbens levetid, men vi lyktes ikke med det. Siden sporten var ny i Tromsø, hadde vi ingen pensjonerte spillere som ville vie tiden sin til trenersiden av klubben. Selv hadde jeg ikke kapasitet til å trene både senior- og juniorlag på siden av jobb, studier, politiske verv og livet ellers.

En naturlig slutt

Jeg skulle nok ønske at vi hadde mestret overgangen fra et noe selvsentrert seniorlag til en velfungerende klubb med bærekraftig juniordrift, men med fasit i behold, er det greit at det gikk som det gikk. Spillerne var der for å spille selv og ikke for å dyrke frem juniorspillere i en sport mange av spillerne selv knapt kunne. Klubben har fått sin naturlige slutt ved at de siste av spillerne er ferdige som studenter. Oppdraget er utført.

Fra tid til annen mottar klubben meldinger på Facebook med mennesker som ønsker å prøve en trening. Da må vi gi dem beskjeden om at Trailblazers i dag kun eksisterer på papiret. Jeg håper at det en dag vil komme en ny kompisgjeng som vil spille amerikansk fotball i Tromsø. Denne gjengen vil i så fall ha en noe enklere jobb foran seg enn det vi hadde, for nå finnes det i minste en gjeng avdankede spillere som kan sporten i byen.

Når jeg husker tilbake til ett av de første styremøtene, da vi skulle finne et navn til klubben, minnes jeg om at vi var visjonære i vår tid: Vi skulle hete Trailblazers fordi en trailblazer er en som baner vei for andre. Vi var den første klubben i Nord-Norge, og vi hadde som mål om at det skulle bli flere klubber i arktiske strøk etter hvert. Siden den gang har det blitt spilt amerikansk fotball i både Bardu og Alta. Kanskje vil neste gjeng som starter opp et lag i Tromsø få til en arktisk liga?

NAIF arrangerer i disse dager informasjonsmøter for å informere om nye retningslinjer for språkbruk i kamp.
Retningslinjene kommer etter påtrykk fra NIF, som ønsker fokus på språkbruk da det har vært en del saker oppe i media både i toppfotball og andre idretter med rasistisk og annen uheldig språkbruk.
De har derfor lansert kampanjen #stopp, som man kan lese mer om her.

For amerikansk fotball sin del blir dette konkretisert i form av en ny presisering av en gammel regel,
nærmere bestemt regel 9-2 som omhandler usportslig oppførsel, inkludert språkbruk.

No player, substitute, coach or other person subject to the rules shall use abusive,
threatening or obscene language or gestures, or engage in such acts that provoke ill
will or are demeaning to an opponent, to game officials or to the image of the game,
including but not limited to:
[…](b) Taunting, baiting or ridiculing an opponent verbally.

IFAF Football rules and interpretations 2020

Regelpresiseringene vil tre i kraft 1. Mai 2021, og vil påvirke seriespill til høsten. Informasjonsmøtene var åpne for trenere, lagledere, dommere og styremedlemmer i klubbene, og det skal etter planen arrangeres flere møter etterhvert. Men for dere som ikke har deltatt på møtene kommer her en oppsummering.

Første bolken handler om rasisme og diskriminering, og omhandler alle personer på spillerlistene, kamparrangører og dommere.

Personer som fremsetter diskriminerende eller hatefulle ytringer, som kan oppfattes som truende, forhånende eller som fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på bakgrunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønn, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller nedsatte funksjonsnedsettelse er ikke akseptert i amerikansk fotball.

NAIF Kampreglement §3-2

Ytringer av denne typen skal ikke aksepteres (og er i mange tilfeller også straffbart) i samfunnet for øvrig, og vil heller ikke aksepteres under en kamp. Dette burde være en selvfølge for de aller fleste av oss, men det har også vært saker i nyere tid også i vår idrett, med tilfeller av både rasisme og homohets. Dette skal dommerne nå reagere på, reaksjonene vil variere fra tilsnakk til utvisning basert på alvorlighetsgrad. Det kan også medføre forlenget utestengelse/suspensjon/karantene som ilegges av forbundet i etterkant av kamp.
Utsagn rettet direkte til en person, som faller inn under overnevnte definisjoner, skal føre til direkte utvisning.
Utsagn, hvor man bruker ord som beskriver seksuell orientering, hudfarge/etnisitet/nasjonal opprinnelse eller livssyn/religion skal føre til direkte utvisning uansett om det er ytret til en person eller ikke.

Neste bolk handler om utsagn som oppfordrer til å påføre andre skade eller smerte.

Utsagn som oppfordrer til å påføre andre skade og/eller smerte skal reageres på.

Her er det nok større rom for kontroverser, og antagelig både spillere og trenere som må tenke over hvilke uttrykk som blir brukt på banen og sidelinjen. Det vil fremdeles være lov med fotballrelaterte uttrykk som eksempelvis «hit hard», men det vil ikke være akseptert å si at man skal drepe, knuse kneskålene eller skamslå en motstander.
Reaksjon kan variere fra tilsnakk til direkte utvisning basert på kontekst.

Siste tema som ble tatt opp (dog ikke nevnt spesifikt i presentasjonen) var generelle hånende utsagn, og at dette også skal reageres på, med samme reaksjoner som nevnt tidligere. Dette vil jo da gjelde utsagn som ikke nødvendigvis går inn under rasisme og diskriminering, men likevel er hånende for mottageren.

Retningslinjer fra forbundet angående språkbruk kan lastes ned her:

Så hva betyr dette i praksis for norsk amerikansk fotball?
Dette kan nok bli en nøtt for dommerne, da man gjerne har litt forskjellig terskel for hva som oppfattes som hånende.
Og ettersom det er umulig (eller vertfall fryktelig ressurskrevende) å lage en ordbok med hvilke ord og uttrykk som (ikke) tolereres, vil vi ikke få en tolkning som er 100 % konsekvent fra kamp til kamp.
Det vil nok gå seg til over tid, men vi må nok regne med noen kjedelige utvisninger for spillere som må lære den harde måten.
Forhåpentligvis vil vi på lengre sikt få et hyggeligere kampklima uten rasisme og annen drittslenging, der man kan ta med barn for å se på kamp uten å være redd for at de skal lære seg upassende ord og uttrykk. Og det er det ikke vanskelig å stille seg bak for undertegnedes del i alle fall.

Men hva mener du om disse endringene?
Del gjerne dine synspunkter i kommentarfeltet, og tagg gjerne en lagkamerat som trenger å lese dette før sesongstart

Hva kan du så forvente av oss? Hva kan AmFotball.com være i tiden som kommer? Jeg skal si noen ord om det i dette innlegget.

Først og fremst skal vi fortsatt være det vi har sagt at vi skal være siden oppstarten 25.november 2013:

Denne siden har som fokus å være en samleside for interessant informasjon om amerikansk fotball. Vi lager også våre egne saker i tillegg til å presentere andres. Vi følger de fleste ligaer og vil gi deg både resultater, kommentarer, informasjon om TV-dekning i Norge, historiske fakta, bakgrunnsinfo og ikke minst regler og taktikk!

Fra Om Siden

Fokuset er bredt, selv om sakene vi skriver til tider kan være snevre. Vi har plass til de aller fleste som vil publisere noe om sporten, og du er velkommen til å delta enten jevnlig eller helt ad hoc! Det er faktisk så enkelt å publisere på AmFotball.com nå at man strengt tatt ikke trenger en brukertilgang for å bidra; det holder å skrive noe inn på denne siden via nettleseren.

Det betyr også at vi har skribenter og bidragsytere hos oss som kan fokusere på det de vil fokusere på innen sporten. Eksempelvis har vi noen som kun fokuserer på å skrive om norsk amerikansk fotball, noen har fokus på historie, og atter andre ønsker kun å ha NFL på maten. Det er greit alt sammen. Det er totaliteten av det som gjør oss bra over tid.

Når vi nå har relansert, så er det justert på en god del ting. La meg nevne:

• Layout/utseende på websiden
• Endring av URL + justering av alle tilknyttede URLer på innlegg og undersider slik at det ikke er noen linker som er «brukket»
• Webhotell og leverandør av dette er skiftet ut
• SSL-sertifikat er på plass
• Websiden er betydelig raskere enn den var før
• Det meste av permanente sider er oppdatert innholdsmessig
• Menyer er justert, noen sider er byttet ut, noen har kommet til
• Det er laget i overkant av 20 nye saker de siste ukene i forkant av relansering

I tillegg til dette ligger fortsatt alt av tidligere innhold, nær 3.000 saker, tilgjengelig. Nesten alt kan finnes via undermenyene, og det som eventuelt ikke finnes frem enkelt nok der, kan søkes frem.

Vi kommer i tiden fremover til å ha et sterkere fokus på det audiovisuelle. Med det sikter jeg til video, men audio-delen er også viktig: Podkast er et format vi har kjørt ut en del innhold på tidligere, og det blir enda sterkere frontet i fortsettelsen. Vår nyeste episode ble publisert tidligere i dag, og den finner du her.

Vi kommer til å publisere jevnlig, men ikke med den frekvensen vi hadde tilbake i 2015-2017 hvor det i snitt gikk ut rundt 3 saker pr. dag. Der er vi ikke nå; noen saker i uka er mer sannsynlig som publiseringsfrekvens fremover.

Jeg håper du finner noe du liker her, og at du kanskje også vurderer å bidra selv. Nedenfor finner du en oversikt over de ferskeste sakene våre, og jeg håper både noe av det som er der og noe av det nye innholdet på underliggende sider faller i smak!

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å takke alle som har bidratt de siste par månedene; de som skriver saker, er med på podkast, er gjester på podkast, lager grafikk, tester i forkant av relansering – og deg som tar deg tid til å lese disse ordene. Tusen takk!

Vennlig hilsen

Jarle Magnus Henriksen
Redaktør, Amerikansk Fotball

På juniornivå i Norge i dag finnes det tre nasjonale serier – U19, U17 og U15, hvor man i sistnevnte kan konkurrere i fra det året man fyller 13 år. Alle disse seriene er tacklefotball slik man kjenner det med stort sett de samme reglene som man følger ellers i Europa, som er basert på NCAA-regelverket fra den amerikanske college-ligaen. Det er kun i U15 det finnes noen regeljusteringer av sikkerhetsårsaker og de består i av å fjerne sparkespill samt et forbud mot blokkeringer under livet.

For spillere under 13 år finnes det per i dag ikke et seriespill i Norge. Tilbudet eksisterer i form av en «jamboree»-ordning hvor klubber som har aktive spillere i aldersgruppen møter opp, før spillerne blir delt i blandede lag på tvers av klubb som så spiller kamper mot hverandre. Dette konseptet er relativt nytt da det generelt har vært få aktive spillere i Norge i denne aldersgruppen, og derfor har heller ikke et tilbud vært prioritert. Dette har dog endret seg de siste årene da forbundet NAIF har et ønske om mer aktivitet i aldersgruppen 13 år og yngre. «Jamboree»-konseptet som nevnt har slik vi har forstått det ingen nedre aldersgrense.

I nabolandet vårt Sverige har de en helt annen historie for tacklefotball for yngre spillere. Vi har snakket med Leo Billgren, hovedtrener for Kristiansand Gladiators og U19-landslaget og med over 20 års erfaring som trener i Sverige, og han forteller oss at det faktisk var et forbud mot tacklefotball for spillere under 14 år fremt til slutten av 90-tallet. Når dette forbudet ble opphevet førte dette til at «alle» klubbene skulle begynne å tilby tackle for aldersgruppen og det ble tilbudt tacklefotball for yngre og yngre aldersgrupper.

I Sverige i dag konkurreres det i tillegg til aldersgruppene vi kjenner igjen fra Norge også i tacklefotball for aldersgruppene U13, U11 og U9. Billgren er tydelig på at det er mye positivt med å begynne å spille tidlig, og at mye av suksessen Sverige har hatt i amerikansk fotball internasjonalt kan spores tilbake til at spillerne begynner tidlig med idretten – langt tidligere enn i f.eks Norge. Men han er likevel skeptisk til tacklefotball for såpass unge spillere, og nevner blant annet at han ikke hadde ønsket for egne barn at de begynte med fullkontakt så tidlig. Dette kommer vi tilbake til senere.

I vår idretts hjemland, USA, kan man begynne enda tidligere. Pop Warner Little Scholars er den største organisasjonen for barnefotball i USA, og den laveste aldersgruppen hvor de organiserer fullkontakt tacklefotball kalles Tiny-Mite og er for spillere fra 5 til 7 år. De spiller også med stort sett de samme reglene som voksne, med unntak av at sparkespill som kickoff og punt er fjernet. Hvert lag har også lov to trenere på banen, og de noterer ikke noe resultat og kårer ingen vinner.

En person kjent med dette konseptet er Greg Kleidon – tidligere hovedtrener for Sand Falcons, Eidsvoll 1814s og assisterende hovedtrener for U17 landslaget – og han er ikke positiv. Han vokste opp i USA og begynte selv med tacklefotball når han var 9 år gammel, og beskrev sitt første møte med idretten som noe han helst vil glemme og nesten fikk han til å slutte med idretten der og da. Kleidon er svært negativ til at barn skal begynne med fullkontakt så tidlig.

En tredje person vi har snakket med er Truls Bråthen – av mange sett på som gudfaren til juniorfotball i Norge da var med å opprette junioravdelingen til Vålerenga Trolls på 90-tallet som den første norske klubben med juniorlag. Han har selv vært trener for spillere ned til 9-års alderen i Norge med fullkontakt tackle, men også han er skeptisk. Det er enkelte spillere i denne aldersgruppen som kunne ha spilt tackle, men andre har fremdeles mye å gå på når det kommer til å utvikle god motorikk.

I følge Bråthen er det fremdeles mange som sliter med grunnleggende motorikk som å løpe riktig, ta imot ball og ikke minst kunne beskytte seg selv. Fra 10-11 års alderen mener Bråthen at disse tingene begynner å falle på plass og her mener han det er mulig å spille tacklefotball – dersom man gjør en individuell vurdering av spillerne, har gode trenere og et høyt fokus på sikkerheten. Det er også veldig viktig i denne aldersgruppen hvor det kan være såpass store fysiske forskjeller at man klarer å passe på at de største og beste spillerne ikke er til fare for andre, samtidig som man gir de den utviklingen de trenger.

Dette med sikkerheten er et viktig tema når det kommer til idretten vår, og også noe det har vært et økende fokus på de siste årene. Amerikansk fotball har samtidig fått et økende dårlig rykte og mange forelde er redde for å la barna sine begynne med amerikansk fotball. Da er det interessant å se at undersøkelser i USA viser at amerikansk fotball for barn fra 5- til 15-års alderen har 12% færre skader per spiller enn organisert soccer i samme aldersgruppe. Idretten har også 50% færre skader enn det å sykle og hele 74% færre skader enn skateboarding. Antall skader øker i idretten etterhvert som man blir eldre og tallene er ikke like gode for high-school, college og ikke minst NFL, men de yngste utøverne holder seg relativt skadefri.

Dette er noe Leo Billgren også kjenner seg igjen i for han forteller at det er ekstremt lite skader i den svenske U13 serien. Han mener årsaken ligger i at spillerne aldri kommer opp i noe særlig høy fart, noe som gjør at det ikke blir noen harde treff og dermed lite skader. Dette bygges igjen opp av studier gjort av USA Football som viser til at over 90% av spillere ikke fikk noen skader som hindret deltagelse. De vanligste skadene var forøvrig blåmerker etterfulgt av forstuelser. Men hva er da årsaken til at trenere med lang erfaring fra idretten som nevnte Greg Kleidon og Leo Billgren er så skeptiske? Det handler selvfølgelig om hodeskader!

Hodeskader i amerikansk fotball ble virkelig satt på agendaen av den nigeriansk-amerikanske nevropatalogen Bennet Omalu sammen med kollegaer ved Department of Pathology ved University of Pittsburgh når de i 2005 publiserte en rapport som dokumenterte sykdommen CTE (Chronic Traumatic Encephalopathy) hos en tidligere NFL-spiller. Dette ble etterfulgt av flere rapporter de kommende årene som bekreftet disse funnene, og fant nye funn i andre tidligere spillere. CTE er en nevrodegenerativ sykdom som knyttes til gjentatte slag mot hodet, og fører til atferdsproblemer, humørsvingninger og problemer med å tenkte. Den forverres over tid og kan føre til demens.

CTE linkes til gjentatte hjernerystelser, og det har lenge vært en antagelse at yngre spillere er mer utsatt for hjernerystelser enn eldre. Det har derimot ikke vært noe ordentlige studier for dette før Virgina Tech i Januar 2020 publiserte en rapport basert på en undersøkelse hvor de hadde sett på nettopp dette. De gjorde undersøkelser i aldersgruppen 9 til 14 år hos flere fotballag rundt om i USA, hvor spillerne fikk sensorer i hjelmene for å måle kraften de ble utsatt for over 4 sesonger – både trening og kamp. Funnene deres gjorde at de kunne bekrefte at yngre spillere i gjennomsnitt er mer utsatt for hjenerystelser ved lavere kraft enn spillere på high-school eller college nivå.

Det er likevel viktig å nevne at hjernerystelser i aldersgruppen er veldig sjeldne, ettersom yngre spillere selvfølgelig kolliderer med langt mindre kraft enn de eldre. Likevel er det en viktig tanke å ta med seg at det kreves langt mindre kraft for at det skal resultere i en hjernerystelse til yngre spillerne er.

Det har også blitt gjort undersøkelser rundt langtidsvirkningene av å spille amerikansk fotball fra ung alder. Forskere fra Boston University’s CTE Center studerte 214 tidligere amerikanske fotball spillere med varierende lengde på karrieren, og resultatene var skremmende.

«The study showed that participation in youth football before age 12 increased the risk of problems with behavioral regulation, apathy, and executive functioning by two-fold and increased the risk of clinically elevated depression scores by three-fold.«

Alosco, M., Kasimis, A., Stamm, J. et al. Age of first exposure to American football and long-term neuropsychiatric and cognitive outcomes. Transl Psychiatry 7, e1236 (2017).

Det ble undersøkt andre aldersinndelinger enn over/under 12 år også, men forskerne fant at 12 var det som ga de mest robuste funnene, grunnet at hjernen hos gutter gjennomgår en nøkkelperiode for utvikling og modning i alderen 10-12 år. Leder av studien var også klar på hva han mente i sin konklusjon:

“This study adds to growing research suggesting that incurring repeated head impacts through tackle football before the age of 12 can lead to a greater risk for short- and long-term neurological consequences”.

Michael Alosco, Boston University School of Medicine.

En viktig ting å ta hensyn til i studien over er at den har blitt gjort på tidligere spillere i USA. Gjennomsnittsalderen på deltagerne var 51 år, noe som betyr at når de spilte juniorfotball fantes ikke den samme kunnskapen rundt dette som i dag. Det har de siste årene vært stort fokus på dette, og både regelendringer og endringer i spillestil har blitt gjort for å gjøre idretten tryggere, og spesielt med tanke på hodeskader. I tillegg har utviklingen av beskyttelsesutstyr vært enorm og en hjelm i dag kan ikke sammenlignes med det man spilte med for 30 år siden. Det er derfor nesten garantert at om man gjør lignende undersøkelser om 30-40 år med deltagere som spiller juniorfotball i dag, så vil resultatene forbedre seg drastisk.

Jeg har snakket med flere trenere i Norge de siste ukene og spurt de når de mener at det er riktig at vi skal begynne med tacklefotball i Norge og det er en bred enighet om at vi ikke ønsker dette for barn på samme måte som i USA eller i Sverige. Truls Bråthen mener som nevnt at fra 10-11 års alderen er mulig, dersom man har høyt fokus på sikkerhet og utvikling. Greg Kleidon mener at man kan begynne å introdusere spillere for pads og hjelm fra de fyller 12 år, men da kun i form av å vende seg til utstyret, takle på puter og trene teknikk. Han ønsker ikke fullkontakt før de fyller 13, som etter hans erfaring er da spillerne er godt nok utviklet og gode nok til å ta coaching til at det er forsvarlig.

Leo Billgren er åpen på at han har endret mening, og at han før var tilhenger av U9 og U11 seriene i Sverige, men at han i dag med den økte kunnskapen vi har fått ikke ville ønsket at hans egne barn skulle være med. Han syntes nå at fra året man fyller 12 år er riktig, og viser til forskningen vi har nevnt over om at hjernen er mye i utvikling frem til dette.

Billgren forteller samtidig at i Sverige har U9 og U11 seriene fortsatt stor støtte, og at flertallet mener at det er positivt så lenge man har høyt fokus på sikkerheten. Han nevner samtidig at de signalene han har fått fra Norge tyder på at selv om de ikke er noen aktivitet for denne aldersgruppen i Norge i dag, så tror han ikke at det hadde vært noen motstand fra forbundets side dersom noen ønsket å starte det opp. Og dette bringer oss tilbake til det som egentlig er hovedpoenget her:

Det er ingen tvil om at amerikansk fotball har vært forbundet med skader både i hode og kropp, men idretten har gjennomgått en enorm endring de siste årene med økt kunnskap. Ting vi i dag vet er farlige er fjernet fra idretten i form av endringer i regler og spillestil, og det gjøres fremdeles kontinuerlige endringer for å gjøre idretten sikrere. Men likevel vet vi igjennom forskning at yngre spillere er spesielt utsatt, og da spesielt spillere under 12år. Selv om det er gjort mange endringer for å gjøre idretten tryggere, er det vanskelig å vite med sikkerhet at disse endringene faktisk vil eliminere problemet. Da kommer vi til spørsmålet rundt hvilke forhåndsregler vi ønsker å ta som idrett, for vi kan ikke vite med sikkerhet før om mange år enda.

Hva mener du? Burde vi forby tacklefotball under en viss alder i Norge, eller holder det å fortsette arbeidet med å gjøre idretten så sikker som mulig?

Si din mening i kommentarfeltet!

Et ungdomslandslag for alle?

Hei landslagledelse og forbund.

Jeg henvender meg til dere som en far til en utøver som vokser opp i en husstand med
gjennomsnittlig norsk inntekt. Vår største utfordring er at vi er bosatt på Vestlandet. Min
sønn reiser denne våren fire ganger til det sentrale Østlandet for å spille kamp, til høsten blir
det ytterligere 3 bortekamper. Dette gir en kostnad på ca 7000,- før kontingent,
treningsavgift, lisens, matpenger på reise etc regnes med. En sesong kommer fort opp i
12000, av dette går kun ca 1400 til Åsane Seahawks, som er idrettslaget han representerer.

Nå ser jeg at årets Try-Out til landslaget igjen legges til Østlandet, og påny får utøvere
utenfor landsdelen økonomiske utfordringer med reise, overnatting, kostpenger etc. Skulle
utøverne så bli tatt ut til Nordisk mesterskap får de selvfølgelig også den kostnaden det
Medfører.

Ettersom jeg i en årrekke også har trent utøvere i Amerikansk fotball ønsker jeg å dele min
visjon om idrett med forbundsledelsen. For meg har amerikansk fotball stått for inkludering
og like muligheter, der prestasjonen på banen, og ikke foreldrenes inntekt, avgjør hvor langt
du når i din idrett.

Det finnes flere svært gode utøvere på Vestlandet i dag, men vi vet alt nå at flere av dem
ikke vil være å finne på Try-out den 17 og 18 August. Årsaken til det er ofte familieøkonomi, reisebudsjettet er tomt.

Som far, idrettsleder og engasjert fan av Amerikansk fotball er det uforståelig at det ikke i
større grad tilrettelegges for amerikansk fotball utenfor Oslo og omegn. Om Norge skal ha et
landslag i amerikansk fotball bør hele landet få en lik mulighet til deltagelse.

Mitt konkrete forslag til forbundet blir derfor å åpne for regionale Try-outs. Ganske enkelt
fordi det er billigere å sende en landslagstrener til Bergen eller Trondheim, fremfor å sende
10 utøvere til Oslo.

Christian Detjen (Åsane Seahawks)
også undertegnet: Cato Wallin (Lura Bulls)

Hvis forbundet og/eller landslagsledelsen ønsker å komme med et tilsvar ber vi de om å ta kontakt med oss så vi kan få det publisert.

Hvis det er noen andre i miljøet som ønsker å komme med tilsvar eller synspunkter er det også bare å ta kontakt. Vi ønsker samtidig å minne alle på muligheten om å sende inn åpne brev eller leserinnlegg til oss for å sette fokus på en sak dere mener er viktig!

Det første jeg vil gjøre er imidlertid å klargjøre én ting: Amerikansk Fotball er en webside hvor det er plass til flere stemmer. Det gjelder også leserinnlegg og personlige synspunkter. Innlegg av denne typen vil som regel være markert med ordet «Debatt:» i begynnelsen av tittelen. Det finnes riktignok noen unntak fra den regelen, som f.eks. dette innlegget av Simen Kristensen tilbake i 2015, eller dette av Eyvin Sommerseth tidligere i år. Okke som; det er rom for leserinnlegg, gjesteskribenter og personlige kommentarer i artikkelform, i tillegg til det Amerikansk Fotball ellers publiserer. Så vet du det, og vit samtidig at du er velkommen til å gjøre det samme!

U19 – et nivå som fortjener å dø?

Så til saken: U19-serien og diskusjonen som Patrick Hamnøy inviterte til forrige uke. Hans påstand var at U19 har utspilt sin rolle, noe han blant annet begrunnet med at det hverken er fugl eller fisk; hverken topp- eller bredde. Som argumenter ble det blant annet henvist til seriens ujevne resultater, og i kjølvannet av det – at serien ikke kan hevdes å være utviklende for juniorspillere slik den er organisert og håndteres i dag.

Forrige ukes debatt-innlegg har mye kjøtt rundt skjelettet, så det er plenty for folk å henge seg opp i fremfor hovedpoengene. Det preges debatten i etterkant noe av, men jeg synes at mange allikevel har funnet nok av essensen. I tillegg er det slik at noen av avsporingene allikevel blir relevante fordi de henger sammen med argumenter knyttet til hvordan de forskjellige lagene angriper U19 og hva det skal være. Jeg sikter da eksempelvis til «U19 er i stor grad blitt redusert til lekestue for lagene der halve rosteren deltok i Eliteserie på vårparten» som muligens er tenkt som en overdrivelse med et snev av sannhet i seg, men som samtidig viser seg å være såpass langt fra sannheten for ihvertfall ett av lagene som foreløpig «leker» seg gjennom årets serie til at det holder vann.

Om man derimot tar et noe lengre tilbakeblikk på U19-nivået, så stemmer det at U19 har vært dominert av spillere som har deltatt på høyeste seniornivå, og da gjerne av lagene som har hatt flest spillere med den erfaringen bak seg når de deretter deltar på U19. Jeg mistenker at tilsvarende også gjenspeiler seg på U17 med tanke på spillere med erfaring fra U19, uten å ha gått igjennom særlig mye data for å underbygge den påstanden.

Det er her et viktig poeng ligger, og som jeg mener at i stor grad mistes i den påfølgende debatten: U19 fungerer ikke bra for lag som kommer inn med nesten utelukkende ferske spillere og bruker det som et breddetilbud eller er i en tidlig oppbyggingsfase. Det er spesielt verdt å merke seg Gjøvik Swans sin trener Arnstein Kolve sin kommentar i debatten som jeg synes illustrerer akkurat dette poenget:

Fordi erfaringen og kvaliteten er så forskjellig, så blir det svært store forskjeller. Og nei; det stemmer ikke at det finnes svært store forskjeller på alle nivåer i Norge. Det er ikke noen sannhet at det alltid har vært eller kommer til å være slik. Som tidligere eksemplifisert er f.eks. den norske toppserien for senior svært jevn sammenlignet med mange andre serier. Det på tross av enkelte ujevne kamper. Det er forøvrig stor forskjell på enkelte ujevne kamper, og lag som opplever å bli slept gjennom 50-60 poengs tapsmargin gjennom hele sesonger.

Det er også her ønsket om hva man helst vil ha treffer realitetene og viser seg å være en utopi pr. dags dato: For å unngå slike forskjeller finnes det i mange land, beviselig også sportens hjemland USA, en rekke nivåinndelinger nettopp for å minske slike forskjeller i den grad det lar seg gjøre. Den luksusen har vi i svært liten grad i Norge, rett og slett fordi det ikke er nok lag pr. alderstrinn til å gjøre en slik oppdeling. Og nei; mercy rule er ikke noe særnorsk fenomen. Det er årsaker til at mercy rule og kodekser knyttet til «running up the score» finnes i vår idrett, og å fremstille mercy rule som del av noe erketypisk for norsk amerikansk fotball er rett og slett villedende. Derimot kan f.eks. dette med å kjøre opp scoren diskuteres en del, da begrunnelsen for å unngå den i en serie hvor trenerne (og deres familier..) har dette som levebrød er noe HELT annet enn det vil være i Norge.

Det har meg bekjent hersket en ganske bred enighet blant norske trenere om at man ikke prøver å kjøre opp scoren når man har full kontroll i en kamp, men samtidig forståelse for at det er begrenset hvor mye man kan unngå det når man har rullert på spillere (både mtp. innbyttere og posisjoner) og at man uansett ikke skal unngå å som enkeltspiller gi noe annet enn 100%. Jeg tror ikke de normene har endret seg, selv om det fra tid til annen oppstår situasjoner hvor man kan stusse. Jeg har selv vært med på å vinne 103-0 uten å forsøke å kjøre opp scoren (og det var min playcalling og mine valg rundt rotasjon av spillere), så jeg er inneforstått med at slike ting skjer selv uten et sterkt ønske om å score som om en var besatt. Poenget er imidlertid nettopp det da; laget som vant 103-0 skulle aldri spilt i samme serie som motstanderlaget.

Trekke laget, spille halve kamper, etc.

Det er ikke vits å bruke mye tid på å kommentere at man trekker seg etter halvspilte kamper, trekker laget fra kamp eller serie, eller ikke reise til bortekamper. Det finnes ikke en sjel som er uenig i at det er dumt at det skjer; poenget er at det er et symptom på noe annet. Det er forøvrig ikke noe særnorsk fenomen, men tvert i mot noe som gjentar seg i svært mange europeiske land hvor seriespillet ikke er modent, eller går gjennom stadige justeringer fordi man ikke greier å finne en solid plattform for organiseringen av det sportslige opplegget.

Som Brage Harby påpekte i sin facebook-kommentar, er det en fordel å som lag prøve å kjempe seg igjennom kamper fremfor å velge utveiene nevnt ovenfor. Jeg sier ovenfor at det ikke finnes en sjel som er uenig i at det er dumt. Samtidig er det bare å erkjenne at det skjer, så noen gjør de vurderingene annerledes «der og da». Jeg mener som allerede nevnt at det imidlertid er symptomer hvor årsaken ligger langt forut for når de avgjørelsene tas. Som f.eks. størrelse på spillerstall og hvilke krav som finnes til hvor mange lisensierte spillere man har en gitt dato X antall måneder før sesongstart. Her kunne klubbene med fordel satt krav til seg selv helt uavhengig av hva forbund og Kampreglement sier, nettopp for å sikre en større stabilitet – eller å ta konsekvensen gjennom å faktisk ikke stille lag til serien i det hele tatt. Det er vondt å si akkurat den siste leddsetningen foran her, men vi er i grunnen tilbake til Patrick Hamnøy sitt poeng med hvor man bruker ressursene.

Jeg grupperer forøvrig ikke inn mercy rule i dette kapittelet, da mercy rule har sin rettmessige plass i sporten. Likheten mellom de andre tingene og mercy rule er at de oppstår altfor ofte på U19-nivået nettopp fordi forutsetningene for lagene og hvordan de drives er for store. Det er jo nettopp et av poengene som fremheves i forrige ukes debatt-innlegg.

Men…skal man ikke lære gjennom å spille mot bedre motstand?

Jo, det kan man – og det er fordelaktig å oppleve. Det er IKKE det samme som at et norsk 1.divisjonslag på senior spiller i samme serie som..tja…si NewYorker Lions, Swarco Raiders og et NCAA Division III college-lag. Det er det samme som at et 1.divisjonslag spiller i serie mot lag på omtrent samme, og gjerne litt bedre og litt dårligere, nivå. Ser du forskjellen?

Kan man lære av å spille mot bedre motstand? Selvsagt kan man det, man kan lære mye av det også. Men å tro at det er god læring å konstant spille mot en betydelig overmakt, har jeg null tillit til. Om man kontinuerlig er satt i en slik situasjon mister man troen på eget prosjekt, og det er ikke snakk om en individuell læringsvilje, eller nødvendigvis kulturen hos det aktuelle laget. Er du satt i en posisjon hvor du ikke har de rette forutsetningene for å lykkes selv når du forbedrer deg gradvis, så vil sjansene for at det laget og dets spillere forsvinner ut fra sporten vår være svært høy. Det vil vi unngå; norsk amerikansk fotball sin historie er full av lag, og til og med klubber, som har endt i graven blant annet fordi matchingen er som den er. Det er ikke uten grunn at lag satt i slike situasjoner også har en svært høy turnover av spillere fra år til år (noe de fleste av oss uansett har nok av fra før av!), og dermed blir spinnende i en ond sirkel som er vanskelig å komme seg ut av.

Da handler det ikke om hvorvidt man kan lære fra å tape stort i ny og ne, men det handler om et mye større bilde: Hva kan norsk amerikansk fotball gjøre for å unngå en situasjon som er åpenbart uheldig for at lag skal forbli i idretten vår?

Det er en av de tingene forbundet har forsøkt å adressere på senior hvor det er nok lag til å ha tre nivåer (eller ihvertfall to…det er forsåvidt en debatt i seg selv); ved at det finnes et inngangsnivå for de ferske lagene så er sannsynligheten for å oppleve mestringsfølelse betydelig økt kontra hvis alle lagene spilte i samme serie. Det er akkurat den problemstillingen U19 står ovenfor.

Samarbeid på tvers av klubbgrenser – yay or nay?

En ting som dukket opp både i forrige ukes debatt-innlegg og diskusjonen etterpå, er samarbeid mellom klubber. Det er naturligvis BVHIF sitt samarbeid med Tønsberg Raiders, Oslo Vikings og Drammen Warriors som får mesteparten av den oppmerksomheten i år. Det de gjør med samarbeid (og utlånsavtaler; akkurat de formelle detaljene der er ganske irrelevante for selve poenget som tas opp) er ikke noe nytt; det har blitt gjort i mange år. Det er også årsaken til at Amerikansk Fotball (hvor jeg er pittelitt engasjert) og undertegnede har fått en del synspunkter på det gjennom årenes løp – ofte uten at det har dukket opp i noen artikkelform eller annen synlighet. F.eks. er det folk som synes at det er urettferdig at slike samarbeid kan finne sted, fordi det oppleves å gi en fordel kontra hva deres eget lag får gjort av grep. Jeg er ikke av den oppfatning (og har også styrt lag med slike samarbeid selv); tvert i mot er det viktig at det finnes anledninger til å gi flest mulig spillere et tilbud på alle alderstrinn. Det er da også tankegangen bak reguleringen av dette i Kampreglementet.

At dette blir stilt ytterligere spørsmål med i år er det en veldig enkel forklaring på som jeg tror de fleste greier å se når man får tenkt seg om: Poenget bak muligheten til samarbeidsavtaler og midlertidige utlån er -slik jeg oppfatter det og bestemt mener at det bør være- å sikre flest spillere muligheten til deltakelse i seriespill. MEN: Når det ender med en spillerstall som kunne vært 2 (eller flere) lag, så er det ikke helt etter hensikten – for den er ikke å ha færre lag i seriespill.

Det sistnevnte er et felles ansvar for alle klubbledere når vi søker samarbeid på tvers – vi bør faktisk stille spørsmål om vi kan stille lag selv, og hvor mye som skal til for å ha et lag. Likeledes bør vi som klubbledere stille spørsmål når lag kontakter oss om samarbeid; er det hensiktsmessig? Det har sikkert BVHIF gjort, så det er ikke vits å bli såra og vonbråten over den setningen – det er det generelle prinsippet jeg snakker om her. Kunne BVHIF sin stall vært to lag istedenfor ett? Tja, det er det naturligvis andre som har fasiten på, ikke meg. Det er ikke sikkert antallet spillere avgjør alt rundt det; man skal ha ressursene rundt laget også. Men den grunnleggende hensikten bak å kunne samarbeide og ha midlertidige utlån har jeg redegjort for ovenfor. Forbundet bør sikre at slike prosesser er hensiktsmessige for hva reglementet prøver å legge til rette for, og gjerne også stille de spørsmålene for å sikre at klubbene selv har tenkt igjennom dem.

Et sidespor som dukket opp (og forsvant igjen – kommentaren ble ihvertfall slettet) i forbindelse med dette punktet, var at Amerikansk Fotball har påpekt fordelen med å ha en stor spillerstall versus en liten, noe Patrick Hamnøy sitt debatt-innlegg også nevnte. Jeg var usikker på om jeg skulle bruke tid på å kommentere det her, men tar det med: Selvfølgelig er det generelt sett en fordel å ha en stor stall versus en liten. Det gjør seg spesielt gjeldende når et motstanderlag har en særs liten stall (13 på kampdag, f.eks.), eller når lagene som møtes har jevnbyrdige spillere kvalitetsmessig. En stor spillerstall er selvsagt ikke noen garantist for å vinne alt av kamper, ref. da også Trolls sine 17 som vant klart i helgen som gikk. Jeg tror imidlertid ikke Trolls hadde tapt med 80 heller…

Skal vi ha U19?

Jeg mener ja. Jeg ser ikke at en ujevn serie skal besvares med å legge ned et alderstrinn. Derimot kan jeg si at om jeg stiftet en ny klubb i dag og skulle anbefale hvilke nivåer klubben skulle ha et tilbud på, så hadde U19 stilt bakerst i rekka for tilbudet på herresiden. Årsaken til det er tildels knyttet til min personlige erfaring med årlig turnover av spillere på U19-nivået; det er veldig mange større livsendringer som skjer i den perioden av livet – f.eks. knyttet til forsvarstjeneste, skole, begynnelse på arbeidslivet og seriøse forhold. Men en enda viktigere årsak for min del, er at om man har U17-lag og senior, så har man egentlig et tilbud hvor de eldste juniorspillerne (18 og 19) kan delta, og man har et tilbud for de juniorene som er yngre enn det. Slik sett blir U19 fort noe som kan nedprioriteres frem til man har ressursene som forsvarer at man har overskudd å bruke på det.

Det er ikke det samme som å legge ned U19 som et serietilbud i forbundsregi. Der bør vi nok heller se på andre grep (slik å gå til 9-manns var).

Artikkelen er oppdatert. Korrigeringer i kursiv. 

I skrivende stund er vi ferdigspilt med runde 2 av U19 sesongen 2017. Allerede med 5 serierunder igjen er det relativt uproblematisk å spå både hvem som spiller finale og hvem som vinner. På seks spilte kamper har vi en gjennomsnittlig målforskjell på 44,2 poeng. Tar vi bort den ENE jevne kampen som ble spilt (Bulls-Domers 28-20) så er målforskjellen på 51,4 poeng. På 5 kamper. Selvsagt er dette beregnet utfra et noe begrenset tallmateriale rent statistisk, og vi vil nok få nyansert dette bildet noe ettersom sesongen skrider frem. Det er derimot ikke gitt at tallene vil jevne seg ut nevneverdig. Store tall var vi ikke ukjente med i fjorårets sesong heller. Men hittil har det vært verre enn på lenge.

U19 har gjennom flere år vist en nedadgående kurve i antall lag. Gjennom flere år har det blitt færre og færre klubber som har meldt på lag til U19. Dette bestemte forbundet seg for å gjøre noe med før sesongen 2016, da det ble avgjort at U19 fremover skulle spilles som 9-manns fotball. Isolert sett en logisk beslutning, om man ser på den historisk store tilvekst 9-manns har gitt i antall lag på lavere nivåer (U17 og U15 samt D2).

Men likefullt var det noe som skurret når det kom til å ta samme grep for U19. Delvis fordi U19 var av forbundet definert som «topp»idrett (som eneste serie utover Eliteserien) og en tilrettelegging for flere lag for kun å ha flere lag ikke harmonerte entydig med dette målet. Således ville nok en ren nivåinndeling vært å foretrekke, på linje med det vi har på senior, med 11-manns på toppen og 9-manns rett under. Men, som noen da sikkert tenkte, risikoen for at «alle» meldte på 9-manns var nok kraftig overhengende om man legger til grunn tilleggskravene et 11-manns lag gir en klubb i form av antall spillere, dommerkrav osv. Så den var nesten gitt.

Neste forslag: hva med å opprettholde 9-manns, og så nivåinndele lagene derfra? Argumentet der var nok på linje med at om man melder på 6 lag, vil to divisjoner på 3 lag hver bli fryktelig sårbart om et lag skulle trekke seg. Og det blir det jo.
Sett at man plutselig skulle få en massiv påmelding av lag og ende opp med hele 8 lag i serie (se nå bort fra at akkurat det ikke har skjedd siden 2009), kunne man hatt 2 divisjoner på 4 lag hver, og da snakker vi serie! Joda – men hvem skulle da vært lag nr 4 i den «øverste» divisjonen?

Tradisjonelt har U19 vært dominert av klubbene som også har lag i Eliteserien. Med andre ord ville nok Vikings, Trolls, 1814s storkosa seg med jevne(re) kamper dem imellom – men hvem skulle lag nr 4 ha vært? Hvilken klubb ved sine fulle fem ville gått inn i en slik (eller tilsvarende) divisjon med åpne øyne? Svaret ga nok seg selv, så løsningen ble å ikke ta stilling til noe. Flat serie der alle møter alle. Enkelt og greit. Og fullstendig ødeleggende.

Det paradoksale er at klubbene selv ikke har tatt innover seg at U19 nå skulle være et breddeprogram for amerikansk fotball i Norge. Et breddeprogram der en ny klubb kan konkurrere mot en etablert klubb på like vilkår. Der Gjøvik Swans nå kan få gleden av å tape mot både 1814s og Trolls med samlet målforskjell på 119-18. Sikkert kjempemotiverende for de spillerne på sikt. På begge sider.

Så nivået tatt i betraktning er det ingen overraskelse at klubber med noenlunde felles geografisk nedslagsfelt velger å slå seg sammen for å kunne jevne ut den reelle kvalitetsforskjellen det er mellom lagene på U19. Det er tvert i mot meget forståelig. Strength in numbers osv. Konsekvensen av dette er da blitt samarbeidsavtaler som ikke bare innebærer det tradisjonelle samarbeidet mellom 2 mindre klubber som stiller et større lag av normalstørrelse, nå er det både 3 og 4 klubber som samarbeider om å stille lag! Hvilket igjen er helt forståelig, om alternativet er å tape alle kamper med 100 poeng eller trekke laget halvveis og få saftig bot. Men når man da skaper et østlandsmonster som stiller til bortekamp i Bergensområdet med nesten 50 30 spillere så er det vanskelig å se hvordan dette bidrar til å gi oss flere lag i en U19 serie. Legger man til grunn et meget forsiktig anslag som tilsier at 10% av laget ble igjen hjemme så har man 55 33 spillere på roster. Hvilket i Norge er 3 2 lag. Kan man på forbundsnivå mene at dette bidrar til flere lag i U19 serie? Og hvis hensikten med 9-manns var at flere klubber skulle stille lag, hvorfor godkjenne samarbeidsavtaler og overganger mellom 4 klubber, der en av de 4 er Norges største klubb?!

Det er på tide å innse at U19 har løpt fra oss. Fra å være det eneste juniortilbudet i Norge (og internasjonalt i Europa) har vi nå fått vesentlig større og konkurransedyktige serier i særdeleshet på U17 og tendenser på U15. All ære til både klubber og forbund for det. U19 er i stor grad blitt redusert til lekestue for lagene der halve rosteren deltok i Eliteserie på vårparten. Med andre ord skal det godt gjøres å kalle dette for utviklende for de spillerne. Selv om vi gjerne forestiller oss at det kan motivere en ung backup å glede seg til høsten for litt spilletid.

Ei heller kan U19 lenger kalles en toppserie, da nivået i bånn rett og slett er for langt unna toppen – hvilket gir oss kun et definisjonsalternativ igjen: breddeidrett. Som tallene også har vist over flere år – ikke er det bredde lenger heller. Lagene er for få og nivået for spredt.

Så hva foreslår vi som et alternativ? Egentlig ingenting – utover å skifte fokuset på yngre nivåer. Men et forslag kan vurderes:
Forbundet og klubbene i Eliteserie og D1 skal i høst ta stilling til hvorvidt de øverste seniorseriene skal strekkes på begge sider av sommerferien for at serieoppsett skal fungere bedre med tanke på at det ikke går opp med antall dommere pr nå. Dette vil nok adresseres i en annen artikkel, men om man ser bort fra at det tilsvarer å rygge inn i fremtiden ser vi heller for oss en fremtid der de yngre nivåer spilles både vår og høst (verken U17 eller U15 er spesielt utfordret av være seg militærtjeneste eller flytting ifm studier), og der spillere over 17 heller tilbys en rekrutteringsserie på høsten lik hvordan klubbene gjør det den dag i dag med regionale serier, treningskamper, 8-manns ligaer og tilsvarende når vårsesongen er slutt. På våren har de allerede et tilbud. Det heter senior.

Forrige helg pågikk EM i flaggfotball i Danmark, og Norge stilte med landslag til arrangementet. Dette til tross for at det ikke finnes et eneste aktivt flaggfotball-lag i Norge. Resultatene gikk deretter og Norge tapte stort i alle kampene. Det viktigste spørsmålet er derimot om det egentlig var riktig at vi var representert i det hele tatt?

Det er flere ting å sette spørsmålstegn ved når det kommer til Norges plutselige landslag i flaggfotball, både årsaker til at vi deltok og rundt selve utvelgelsesprosessen, og i denne artikkelen skal vi gå igjennom begge deler men vi begynner på begynnelsen.

I følge forbundet er hele grunnen til at vi stilte med landslag til EM i flaggfotball at det ble gjort en lovendring i IFAF tidligere i år, som stiller krav om to aktive landslag for at et forbund skal få beholde medlemskapet i organisasjonen. Seniorlandslaget som spilte EM-kvalifisering mot Russland i 2015 talte visstnok som den ene, men U17 landslaget som skal delta i Nordisk i høst talte visstnok ikke, fordi den turneringen ikke er organisert av IFAF, men av et samarbeid mellom de nordiske forbundene. Det andre landslaget måtte på plass i år, og da var EM i flaggfotball den enkleste og billigste løsningen.

Grunnen til at vi skriver visstnok er at det ikke er mulig for oss å sjekke om dette stemmer fordi dette er regelendringer som ikke er publisert noe sted. Det finnes ikke noen offentlig innkalling eller referat fra møtet hvor dette ble vedtatt og som nevnt ingen oppdatert IFAF-lov.

Hele IFAF er forøvrig i kaos for tiden og som de fleste som følger amerikansk fotball trolig er klar over finnes det to grupperinger som begge mener de er det rettmessige IFAF. Disse to fraksjonene skal igjennom en sak i idrettens domstol (CAS) og i følge presidenten i NAIF Richard Vogt skulle dette skje i overgangen august/september. Vi har derimot ikke hørt noe mer om denne saken.

Videre skriver Vogt følgende om det aktuelle flaggfotball landslaget:

Sett i lys av viktigheten av å være fullverdig medlem etter at CAS saken er avsluttet og aktivt bidra til å utvikle vår idrett ga jeg grønt lys på dette.

Med «grønt lys» mener presidenten unntak fra forbundets regler om at alle landslag må godkjennes av forbundsstyret minimum 6 måneder før landslagsaktiviteten kan starte opp. Om presidenten faktisk hadde fullmakt til å godkjenne dette i det hele tatt regjerer det derimot tvil om.

Avgjørelsen er altså tatt på et suspekt grunnlag i form av en ny IFAF-lov som ingen har lest, av forbunds-presidenten som muligens ikke engang har fullmakt til å ta slike avgjørelser. Dette bringer oss videre til del 2 av denne saken, nemlig utvelgelsesprosessen.

Vanligvis når vi i Norge har organisert landslag har det blitt gjort igjennom tryouts hvor spillerne har mulighet til å vise seg frem, nominasjoner fra klubbene i tillegg til vurdering av kampfilm fra de ulike spillerne. Vi har som regel startet med en stor gruppe som har blitt invitert til treningscamp før den deretter har blitt kuttet ned til antallet vi trenger utifra hva trenerstaben ser på kampfilm og camp.

I dette tilfellet har det derimot skjedd helt annerledes. Forbundet skriver selv at de har tatt utgangspunkt av landslaget som stilte til EM i flaggfotball i 2012 og har med 5 spillere derifra. De resterende 10 spillerne på laget har i følge forbundet blitt plukket ut «av landglassstaben og spillergruppen». Det at spillere på et landslag får være med å velge sine egne lagkamerater virker utrolig uprofesjonelt fra forbundets side. Vi har fått informasjon om at spillere som ble valgt ut til landslaget, selv var ute å inviterte andre spillere i Norge til å delta på landslaget. Det blir ikke mer «under bordet» enn det, og det virker utrolig at et særforbund så stort som NAIF kan stille seg bak denne prosessen. I det hele tatt blir prosessen oppfattet som at forbunds-administrasjonen har håndplukket de spillerne de selv ønsket seg, og så latt de utvalgte fylle de resterende plassene med vennene sine.

Det er viktig å presisere at dette på ingen ingen måte kritikk av de spillerne Norge sendte til EM. De første spillerne som ble valgt ut har heller ingen skyld i at den resterende utvelgelseprosessen ble som det ble. All kritikk rundt dette er rettet direkte til forbundet og administrasjonen der.

Til slutt ønsker jeg å sette fokus på det siste, og kanskje viktigste punktet i denne saken: Det finnes ikke organisert flagg-fotball i Norge. Forbundet vårt ha de siste årene forsøkt å profesjonalisere seg og ett av grepene som er tatt er å sette restriksjoner på landslag. Dette er årsaken til at Norge for eksempel ikke har sendt et damelandslag til EM fordi de har argumentert for at det ikke finnes nok damespillere i Norge til å forsvare et landslag. Når forbundet i stedet velger å sende et landslag til EM i en idrett med 0 aktive utøvere i Norge får de et enormt forklaringsproblem overfor medlemmene sine.

For til slutt så handler alt dette om bruk av begrensede ressurser, både i form av penger og av tiden til forbundets administrativt ansatte. Forbundet valgte å bruke tid og penger på å sende et landslag til EM i en idrett som ikke finnes i organisert form i Norge. Dette er penger som i stedet kunne blitt brukt til utviklingstiltak for juniorspillere, damespillere eller seniorspillere for den saks skyld. Personlig mener jeg det hadde vært en mye bedre bruk av disse pengene.

Hvorfor 6-manns fotball

Det er ingen nyhet at amerikanske fotballag i Norge sliter med å skaffe nok spillere. Det er nesten to måneder til seriestart og allerede nå har to lag måtte trekke seg fra seriespill grunnet spillermangel – både Drammen Warriors i 1. divisjon og Haugesund Hurricanes på U17 nivå.

På tross av dette så har det vært 11-manns fotball som har vært standarden i Norge historisk sett. De første seniorlagene spilte 11-manns og både U19- og U17-seriene har i mange år gått som 11-manns. Andre varianter, hvor 9-mannsfotball er soleklart det som har vært foretrukket når man har noe annet enn 11 på banen, har dukket opp som «nødløsning» når situasjonen har sett prekær nok ut på et nivå. Dette ble for eksempel gjort etter at seriene hadde hatt en stor nedgang i antall lag, og resultatet ble spesielt på U17 nivå en stor økning i antall lag i seriespill.

Utrolig nok viser det seg altså at jo færre spillere som trengs på banen, jo flere lag klarer å stille til seriespill.

Likevel så er det slik at amerikansk fotball er en idrett som krever mange spillere. Hvis man tar et 9-manns lag som eksempel så trenger man 18 stykker på trening for å kunne trene offense mot defense. Hvis man er såpass realistiske at man tar med i beregningen at ikke alle kan spille alle posisjoner så trenger man trolig rundt 25 stykker på trening for å kunne ha en ordentlig scrimmage, og som de fleste som har spilt amerikansk fotball i Norge vet så er dessverre ikke 25 spillere på trening standarden.

Derfor ønsker jeg å slå et slag for 6-manns fotball, fordi jeg tror at om amerikansk fotball skal utvikle seg videre i Norge i stor grad, så er vi nødt til å tenke nytt. Det bor ikke så forferdelig mange mennesker i Norge, og vi kan heller ikke skryte på oss å være spesielt tettbefolket. Det er derfor så godt som umulig mange steder å skaffe nok spillere til å drive et konkurransedyktig 9-mannslag, for ikke å snakke om 11-mann!

Hvis vi skulle få på plass en 6-manns serie vil derimot det å starte opp lag bli mye enklere. Hvis vi beholder dagens krav i kampreglementet om at man trenger antallet spillere på banen + 4 for å starte en kamp vil man i 6-mannsfotball kunne spille kamper med bare 10 spillere. I praksis betyr det at en vennegjeng fra et hvilket som helst sted i Norge vil kunne klare å samle nok folk til et lag.

For 6-mannsfotball trenger man bare 12 personer på trening for å spille offense mot defense, men hvis vi igjen tar utgangspunkt i at alle ikke kan spille alt så bør man regne 15 personer på trening for en ordentlig scrimmage. Dette er mye nærmere vanlig treningsoppmøte for mange norske klubber!

Hva er egentlig 6-manns fotball?

Det er noen forskjeller på 6-manns fotball og den fotballen som spilles i Norge i dag. Dette er hovedsakelig regelendringer som gjør sporten bedre tilpasset færre spillere på banen og de viktigste forskjellene er:

• Banen er mindre. Den er 80 x 40 yards pluss målsoner i stedet for 100 x 53,3 yards pluss målsoner som er standard.
• Man må flytte ballen 15 yards på fire forsøk, i stedet for 10 yards.
• Alle spillere kan ta imot foroverpasninger, også linjespillere.
• Spilleren som tar imot snappen kan ikke løpe med ballen forbi den nøytrale sonen. Han må enten gi den fra seg eller kaste den.
• Field goals gir 4 poeng, og på ekstrapoengforsøk gir spark 2 poeng og det å løpe den inn gir 1 poeng.

Hvis det ble litt vanskelig å forstå finnes det en god oppsummering på video her:

Hvis noen skulle være interessert i en komplett oversikt over alle unntakene så finnes det flere regelsett, men et av dem kan finnes her: http://www.sixmanfootball.com/stuff/SixMan_UILFootballManual10-11.pdf 

Mener jeg at alle norske serier bør erstattes med 6-manns?

Absolutt ikke! Jeg føler Norge har et bra seriesystem i dag med tre divisjoner senior herrer (to 11-manns og en 9-manns) og en 9-manns divisjon for hver av seriene U15, U17, U19 og Damer. Likevel tror jeg at om amerikansk fotball skal fortsette å vokse i Norge i dag så trenger vi et ordentlig tilbud til de mindre klubbene. Det er her 6-mannsfotballen kommer inn, nemlig som et tilbud som kan supplementere de eksisterende seriene.

Et forslag kan derfor være:

• Senior herrer
  • Eliteserie (11-manns)
  • 1. divisjon (11-manns)
  • 2. divisjon (9-manns)
  • 3. divisjon (6-manns)
• Dameserien, U19, U17 og U15
  • 1. divisjon (9-manns)
  • 2. divisjon (6-manns)

Så hvor går veien videre?

Det første steget på veien vil være å høre om det er flere som kunne være interessert i å forsøke 6-manns fotball eller om det bare er jeg som har tro på dette. Jeg vet at jeg ikke er helt alene, for når forbundet arrangerte en ungdomssamling i fjor høst var 6-manns fotball et av forslagene som ble fremmet til seksjonsledelsen i ettertid, men det førte dessverre ikke til noe.

Sånn som situasjonen er i Norge i dag så tror jeg det smarteste ville være å forsøke 6-manns fotball på seniornivå for herrer først. Det er her det er klart flest lag og også mange lag med aktivitet som ikke deltar i seriespill. Tanken da er at den skal gå på høsten slik at det skal være mulig å konkurrere både i de tradisjonelle seriene på våren, og en eventuell 6-manns serie på høsten. Den bør også være regional, eventuelt med et sluttspill hvor vinnerne fra ulike regioner møtes. Det fine med en slik 6-manns serie er at etablerte klubber kan dele seg opp og konkurrere med flere lag og dermed gi motstand til de nye eller mindre klubbene som deltar. Det er også mulig for spillere som ikke fikk så mye spilletid på de etablerte klubbene på våren å forme et eget 6-mannslag på høsten.

Som sagt er forslaget forsøkt fremmet til forbundet tidligere, og siden jeg aldri hørte noe tilbake så får jeg ta det som at de ikke hadde helt troen. Jeg har derimot troen, men om det skal bli noe av så er jeg avhengig av støtte fra andre. Jeg hadde derfor satt pris på tilbakemeldinger både fra klubber og fra enkeltpersoner om hva dere tror om en 6-mannsfotball serie i Norge. Tar gjerne imot både positive og negative tanker. Hvis det skulle vise seg å være interesse for dette rundt omkring i Norge så er det neste steget å samle denne interessen og fremme denne for forbundet slik at arbeidet mot en 6-manns serie kan starte.

Legg derfor igjen en kommentar om hva dere tenker, eller send meg en epost på harald.kruhaug@gmail.com