Hvordan vi gikk fram:

For å sikre at utvelgelsen ikke ble altfor subjektiv måtte vi forbi våre egne meninger. Derfor spurte vi i år som tidligere år hovedtrenerne på Eliteserie-lagene om hvem de ville nominere. Alle trenerne kunne nominere 25 navn (11 offense, 11 defense, 2 special teams og 1 coach). De kunne ikke nominere navn fra sitt eget lag. Vi fikk inn stemmer fra alle fire lagene (1814s, Gladiators, Trolls og Vikings), og for vår del har vi kun fungert som en stemme inn i dette i ‘tie breaker’-scenarioer som av og til oppstår når en eller flere spillere har like mange stemmer. Mer om det rett nedenfor.

Prosessen har vært noenlunde demokratisk hvor de med flest nominasjoner har fått sin plass. En spiller kunne maksimalt få tre nominasjoner (fra de tre andre klubbene, ettersom det ikke er tillatt å nominere fra sin egen klubb). I år var det elleve spillere som ble nominert av alle de andre klubbene og dermed var garantert en plass på All-Star laget. I brorparten av de andre tilfellene er det to stemmer man har mottatt. Totalt 46 spillere fikk stemmer i år. Det hører med til historien at trenerne kan nominere en og samme spiller både i angrep, forsvar og på special teams, og i enkelte tilfeller skjer det. I andre tilfeller får vi inn stemmesedler med noe mer begrenset antall enn de 25 plassene det er på All-Star laget. Det er imidlertid tydelig at det i 2022 har vært tenkt grundig før stemmesedlene er sendt inn!

For å gjenta oss selv; sluttresultatet vi har kommet frem til er summen av hva trenerne for Eliteserie-lagene mener var de beste spillerne i år. De som er plukket ut har derfor god grunn til å føle seg trygge på at de forsvarer plassene på All-Star laget. Det finnes naturlig nok flere spillere som har gjort det bra, men vi har ikke satt opp noen ‘honorable mentions’-liste: Kun de som er stemt frem til All-Star laget er å finne her. Det betyr også at det er noen som mangler og som fint kunne forsvart en plass på laget, men faktum er at de da ikke har fått like mange stemmer som de som har fått en plass.

Noen spillere kan være på litt uvante posisjoner kontra det de spiller på til vanlig. Et typisk eksempel vil kunne være en cornerback som er på safety. Slike justeringer skyldes i tilfelle at det har kommet flere stemmer på spesifikke spillere, og gjerne definert som ‘DB’ fremfor CB eller FS.

I noen tilfeller er spillere flyttet litt rundt til det som for dem er sekundære posisjoner; dette gjelder først og fremst når det er flere som har fått stemmer på samme posisjon hvor den ene spilleren kun er aktuell for én posisjon, mens den andre fint kan passe på begge/flere posisjoner.

Vi har unngått å ha spillere satt opp på begge sider av ballen; en spiller er på All-Star laget enten som offense, defense eller special teams. Dette skyldes at vi vil fremheve så mange spillere som mulig blant de 24 plassene (+1 trener) på laget, og samtidig at vi vil ta hensyn til de stemmene som har kommet inn på en god måte.

Da gjenstår det bare å presentere årets utgave av ELITESERIEN ALL-STARS!

Offense:

Offense sine 11 utkårede er:

• WR: Marlon W. Hylton, Kristiansand Gladiators
• WR: Erlend Lien, Kristiansand Gladiators
• WR: Mads Hilton, Vålerenga Trolls
• WB: Tor Erik B. Stensjøen, Eidsvoll 1814s
• RB: Jesper Haug Jørgensen, Oslo Vikings
• QB: Michael Hall, Eidsvoll 1814s
• LT: Jonas B. Hagerup, Oslo Vikings
• LG: Jan Henrik Bogen, Kristiansand Gladiators
• C: Richard Queen, Eidsvoll 1814s
• RG: Magnus Moe, Eidsvoll 1814s
• RT: Christian Sæterhagen, Vålerenga Trolls

Spillere merket med fet skrift mottok samtlige tre nominasjoner som var mulig å få.

Formasjonsmessig valgte vi basert på spillermateriellet å holde oss til samme oppstilling som fjorårets All-Star lag. Det er en rekke spillere her som kan spille på flere forskjellige posisjoner, og ikke minst er det spillere som egentlig fikk stemmer på flere posisjoner og som av den grunn ble rokert til det passet til en helhet vi mener er kurant og samtidig samsvarer med antall stemmer den enkelte har fått.

Det oppleves unektelig litt rart å plassere All-Star veteranen Michael Hall på QB etter årevis som dominant linebacker, men det er altså den posisjonen han ledet et lag til NM-gull på, og han var da også den som fikk flest stemmer som QB. Hall har 4 tidligere år (2017, 2018, 2019, 2021) bak seg som All-Star; alle på LB.

Seks spillere fikk samtlige nominasjoner de kunne få; begge de to Kristiansand-receiverne Hylton og Lien, samt hele fire av de fem på offensiv linje. Av de 6 var det flere som fikk nominasjon på andre posisjoner enn der de ender opp i det endelige All-Star laget, så vi snakker i mange tilfeller om spillere med evner utover å bare spille én posisjon!

En rekke av spillerne i den offensive lagdelen av årets All-Star lag har altså vært med også tidligere år, men både Hilton og Queen er ferske i All-Star sammenheng. Det samme kan på ingen måte sies om Jan Henrik Bogen, som var på All-Star laget allerede i 2014 og 2015. En spiller som Jonas B. Hagerup kan også skilte med veteran-status etter å ha vært på tilsvarende lag både i 2016, 2018 og 2021. I det hele tatt merkes det at ‘Eliteserien All-Star’ begynner å få noen år på baken som kåring; det tar rett og slett tid å lete igjennom alle tidligere kåringer for å få slike tall og statistikker korrekte!

Defense:

Defense sine 11 utkårede er:

• DL: William Sewell, Oslo Vikings
• DL: Petter Langdalen, Kristiansand Gladiators
• DL: Jørgen Alnæs, Eidsvoll 1814s
• DL: Thomas Holt Sundby, Oslo Vikings
• LB: Raymond Myhrer, Kristiansand Gladiators
• LB: Karl Berg, Eidsvoll 1814s
• LB: Trent Cortazzo, Oslo Vikings
• DB: Jacob Holten Ribert, Oslo Vikings
• DB: Jonathan Olsen, Eidsvoll 1814s
• DB: Christoffer B. Delgado, Vålerenga Trolls
• DB: Lars Erik Thorsen, Kristiansand Gladiators

Spillere merket med fet skrift mottok samtlige tre nominasjoner som var mulig å få.

At defensiv linje har hatt betydning i årets sesong var soleklart på nominasjonene, og vi har endret fra fjorårets 3-4 til en 4-3 formasjon; også andre formasjoner var aktuelle selv om det var klokkeklart at 4 defensive linjemenn måtte med. Det hører med til historien at både enkelte offensive og defensive posisjoner -som RB, LB og DB- inneholdt en god bredde i antall nominerte.

Fire av spillerne i forsvaret fikk alle stemmene de potensielt kunne fått. 2 på defensiv linje, 1 på linebacker og 1 på defensiv back. Dette gjelder Vikings importspiller William Sewell og DL-veteran Thomas Holt Sundby, Eidsvolls svenske linebacker Karl Berg, samt Oslo Vikings sin solide cornerback Jacob Holten Ribert.

Enkelte gamle travere dukker opp på All-Star laget for første gang. Vi trodde det egentlig ikke fordi han har vært så solid i mange år, men etter å ha sett grundig igjennom gamle utgaver noterer vi oss at dette faktisk er første gang vi ser Thomas Holt Sundby på All-Star laget!

En del av spillerne i denne lagdelen har vært på All-Star laget før, men de utgjør et klart mindretall i år. Både Christoffer B. Delgado og Jonathan Olsen returnerer fra fjorårets utgave, mens Petter Langdalen var All-Star i 2019. Delgado er et eksempel på en spiller som utfordret formasjonsvalget; han har defensivt primært spilt OLB i år, men vi valgte til slutt 4 DBs og Delgado tar den ene av de plassene. Jørgen Alnæs returnerer til All-Star laget for første gang siden 2016, og er med det den definitive All-Star veteranen i denne lagdelen!

Special Teams:

Her er de to utvalgte Special Teams spillerne:

• Kicker/Punter: Vegard Tysse, Oslo Vikings
• Returner: Arne August Skovseth Søgaard, Eidsvoll 1814s

Oslo Vikings sin RB/K Vegard Tysse forsyner seg med kicker/punter-posisjonen på All-Star laget for tredje gang i karrieren; han hadde den også i 2021 og 2017. Har vi forøvrig spart den beste til sist? Arne August Skovseth Søgaard forsvarer en plass på dette All-Star laget som enten RB, WR, returmann eller DB for den saks skyld. For å justere og rokere laget til sin endelige miks er det på returmann han tar plassen, men det er vel bare å innrømme at hvis dette var et reelt lag ville Skovseth Søgaard sett godt med spilletid også i angrepsdelen av laget. Arne August er som Vegard Tysse ikke akkurat en rookie i All-Star sammenheng. Dette er sjette -6- gang Arne August er å finne som All-Star siden første gang i 2014!

Trener:

• Nicolay Falch Knutsen, Hovedtrener, Kristiansand Gladiators

I vår oppfordring til lagenes hovedtrenere om å sende inn nominasjoner presiserer vi at man for trenernominasjonen kan velge en hovedtrener, koordinator eller annen assistenttrener. Som i fjor var det også i 2022 en hovedtrener som kapret plassen, og for aller første gang var det en trener fra Kristiansand Gladiators som stakk av med denne plassen!

Gladiators sin hovedtrener Nicolay Falch Knutsen er på ingen måte noe nytt navn i sporten, og har faktisk vært på All-Star laget før – da som LB for Oslo Vikings tilbake i 2014! Falch Knutsen er inne i sitt andre år som del av trenerkabalen på Sørlandet, og tok hovedtrener-rollen for Gladiators i en sesong med både oppturer og nedturer for et Kristiansand-lag i transisjon. Hans medtrenere har allikevel klart å se arbeidet Nicolay har lagt ned, og det ender altså med en All-Star plass. Det skal bli spennende å se utviklingen i så måte fremover også i 2023!

Vi gratulerer de 25 utnevnte med en plass på Eliteseriens All-Star lag 2022. Vi ønsker samtidig å si tusen takk for all vilje og hjelp fra hovedtrenerne Derek Mann, Nicolay Falch Knutsen, Le’Von Warr og Jenny Widding. De har brukt tiden sin på å gjøre seriøse vurderinger av andre lags spillere og All-Star laget ville ikke vært mulig uten deres innsats. Tusen takk!

Tidligere årganger av Eliteserien All-Stars:

• Eliteserien All-Stars 2021
• Eliteserien All-Stars 2019
• Eliteserien All-Stars 2018
• Eliteserien All-Stars 2017
• Eliteserien All-Stars 2016
• Eliteserien All-Stars 2015
• Eliteserien All-Stars 2014

Nordisk Mesterskap for U17-landslag har de siste dagene funnet sted i Finland, med Danmark, Finland, Norge og Sverige som lag i turneringen. Det ble ingen enkel affære for Norges unge menn.

Turneringen ble innledet med et oppgjør mellom Sverige og Danmark hvor danskene noe overraskende stakk av med seieren 14-6 etter en svært jevn kamp, og dermed var det duket for Danmark som ett av de to lagene i finalen.

I det andre oppgjøret som kvalifiserte til finale -og hvor den tapende part da går til bronsefinale- var det på ingen måte jevnt når vertslandet Finland valset over Norge med 47-0. Statistikken taler da også sitt tydelige språk. Norges -34 yards på løp ble heldigvis kompensert noe via 84 yards i luften, men det var allikevel langt frem til Finlands totalt 408 yards i angrepsspillet. Noen sene interceptions returnert til touchdowns gjorde nok at scoren ble ekstra høy, men det var ikke tvil om hvilket lag som fortjente finaleplassen.

I bronsefinalen ble det mer av det samme for Norges del. Selv om Norge i den første kampen endte med 50 yards i angrep, ble det faktisk færre mot svenskene selv om løpespillet nå beveget seg riktig vei med sine 29. Det ble imidlertid denne gang kun 12 yards i pasningsspillet, og dermed 41 totalt. Sverige sitt angrep ble hyggelig nok holdt til kun 46 yards på bakken, men totalt 306 yards vitner om at man fikk gjøre litt mer som man ville i luften. Slik så det også ut på resultattavlen hvor det til slutt stod 0-48 i Norges disfavør, altså 1 poeng tydeligere margin enn mot Finland. Statistikken røper at det var særlig i siste periode det ble tøft for våre gutter, med hele 0-27 i 4.periode.

De resultatene kunne indikere at finalen mellom Finland og Danmark skulle bli jevn. Som sin navnebror NM-finalen 2022 her i Norge ble det akkurat slik: Kampen gikk til overtid, og det var med nød og neppe at Finland sørget for at de gjeveste medaljene ble værende i Suomi. 20-14, og dermed ble Finland Nordiske mestere 2022. Vi gratulerer!

Det er ikke første gang det har vært ujevnt for Norges del i Nordisk Mesterskap på verken dette eller andre alderstrinn (inkludert senior). Selv om man en periode har sett tendenser til sterk bedring så var dette resultatmessig et steg tilbake. Verdien av landslagsaktivitet er alltid en het potet som er sterkt debattert, men som de fleste i miljøet kjenner til er verdien absolutt ikke knyttet til resultattavla alene.

Den primære verdien ligger i at man får trent med likesinnede ungt satsende spillere på et høyere nivå enn i egen klubb, og gjerne med solide trenerkrefter rundt seg. I tillegg har det både for trenere og ikke minst spillerne den effekten at man får et miljø på tvers av klubbgrenser som hvis brukt riktig fører til både kunnskapsdeling og et bedre og mer positivt seriespill her hjemme.

Det er ikke få av de som har vært med på å bære frem miljøet som helhet som har vært innom landslaget som spillere for siden å bli sentrale trenere og ledere i egne klubber og potensielt også i andre settinger – som f.eks. landslag og trenerkurs. Et eksempel på det er Norge U17 sin defensive koordinator Kris Ceballos, som attpåtil har lagt ned en solid innsats som dommer i tillegg til alt det forutnevnte.

At resultatene blir såpass skjeve er allikevel noe man skal reflektere over, ikke gjemme vekk. Først og fremst er det nærliggende å tro at en liten bredde gir mindre topp, noe som åpenbart vil kunne reflekteres i den totale kvaliteten i en samlet topp som det et landslag skal være. Det tar ikke noe vekk fra de solide talentene vi har i troppen, som f.eks. LB Truls Wenli, men det betyr at det er færre av dem og ikke alltid så mye konkurranse om plassene som ønskelig. Dette har mindre å si hvis motstanderne sliter med det samme, men i våre Nordiske naboland står det noe bedre til selv om det også hos flere av dem har vært en dupp ned de siste årene.

Spørsmålet nå er hvordan bredden kan jobbes mer med slik at verdien av landslagsarbeidet kan økes ytterligere i form av at det både er flere klubber som blir representert, får dra nytte av de gode trenerkreftene som finnes der, og ikke minst at Norge som landslag kan skape bedre prestasjoner i årene som kommer! Vi ønsker Norge (og de andre lagene) en god reise hjem fra Finland, og gratulerer nok en gang finnene med gull!

På seniornivå har både Eliteserien, 1.divisjon og 2.divisjon nå gjennomført kamper. Det har gitt oss et par jevne kamper, samt en rekke ujevne kamper og et par walk-overs (og dobbelt så mange om vi snakker om hele 2022 og ikke bare høstsesongen). Det sistnevnte oppstår når et av lagene trekker seg fra kampen, noe som har skjedd i begge Ålesund Phoenix sine oppgjør så langt. Etter det Amerikansk Fotball erfarer vil det også være tilfelle i Kolbotn Hunters sitt kommende hjemmeoppgjør, hvor bortelaget Åsane Seahawks har varslet frafall.

Slike frafall gir åpenbart et dårligere tilbud til de lagene som står igjen. For Kolbotn Hunters sin del som rammes av to walk-overs i høst blir serietilbudet for dette halvåret redusert fra 3 kamper til 1 eneste en. Det er vanskelig å kalle noe slikt et seriespill. At sporten fortsatt primært satser på venner og kjente av spillerne som tilskuere er også ganske åpenbart når den offisielle websiden til forbundet hvor serieoppsett og kamparena foreligger ikke oppdateres i forkant av kampene – man vet jo at det er walkover og ikke faktisk blir kamp før avspark inntreffer.

Ser vi på de kampene som har blitt spilt er det kun Oslo Vikings som har hatt en forholdsvis stor spillerstall av det vi har kunnet observere hittil i høst. Når klubber i samtlige tre serier stiller til kampstart med rett rundt eller til og med under 20 spillere, er det bekymringsfullt. Norge er et langstrakt land med en tildels utfordrende geografi, men det er også tilfelle for hjemmelag som ikke har måttet ta buss, fly eller privatbiler på tvers av en tredjedel av landet.

Det henvises til flere mulige årsaker når vi spør litt rundt hva denne utviklingen skyldes. Nå har det riktignok i alle år vært lag med den nevnte utfordringen med liten spillerstall, men det er mer gjennomgående nå enn hva vi har sett før. Den mest nevnte årsaken vi hører er Covid19-etterdønninger. Idretten amerikansk fotball lå i stor grad brakk mens pandemien herjet som verst, noe som vil si halvannet til to år med svært begrenset aktivitet i klubbene – noen mer enn andre.

Ikke alle klubber er oppe og går igjen ennå heller. Noen er knapt noe mer enn en håndfull utøvere som ønsker å få sine lag tilbake i aktivitet, andre har greid å skrape sammen nok utøvere til å stille til seriestart i 2022. For mange av klubbene har rekruttering de siste par årene vært enda mer begrenset enn det normalt er. En klubb kan f.eks. rapportere at snittalderen i deres seniorlag har økt med ca. 3 år. Nå finnes det muligheter til at et par velvoksne karer som vil spille igjen etter eksempelvis 5 år borte fra sporten fint kan heve en snittalder, men denne gang antas det å være at man ikke har fått inn yngre spillere -som igjen har sammenheng med manglende rekruttering over tid på ungdomsnivåer- og dermed vil naturlig nok snittalderen øke.

Enkelte vi har snakket med har pekt i retning av lang tids slitasje med hvordan forbundet agerer rundt serieoppsett og forståelse for klubber som sliter i utgangspunktet. Nøyaktig hva som ligger i slike utsagn virker å variere; irritasjon over ulike krav til klubborganisasjoner som knapt er organisasjoner er nevnt noen ganger. Forbundets dilemma er naturligvis å finne et minste felles multiplum som gir et hensiktsmessig tilbud til alle, og det er ingen enkel oppgave.

En rekke klubber som har hatt lag i seriespill i løpet av de siste 5 årene stiller ikke til start i 2022; samtidig er det lite nytt blod å spore. Når det er sagt er det ikke noe nytt fenomen at klubber forsvinner ut av seriespill etter ett eller noen få års deltakelse. Den -etter norske forhold- raske veksten man hadde i antall klubber og lag for en del år tilbake kunne vært starten på en økende aktivitet som holdt seg ved like, men slik har det altså ikke blitt. Skal vi legge all skyld for det på pandemien, eller bør man heve blikket ytterligere? Det er nok fordelaktig å ikke la én mulig faktor bli sovepute for å se på -og korrigere- betydningen av andre.

Et klart relevant spørsmål i en idrett som er så liten men som samtidig har tilgang på flere årsverk i form av ansatte i sportens eget forbund, er hvordan disse ressursene brukes best mulig til fordel for vekst. Det er viktig at klubbene og deres frivillige involverer seg, og blir involvert, for å sørge for at dette er en medlemsstyrt utvikling. Det er en toveis-sak: En slik involvering forplikter også klubbene til å lojalt følge opp til alles felles beste. Dette i motsetning til en utvikling hvor eierskapet er begrenset til noen få ressurspersoner eller roller – noe som lett kan oppstå når fraværet av hørbare stemmer gir inntrykk av at kun noen få sitter med ansvaret for alle. Slik skal det ikke være, selv om det selvsagt er bra at noen tar ansvar og føler eierskap. Det beste for amerikansk fotball i Norge er imidlertid om alle føler eierskapet.

Det arbeidet som legges ned akkurat nå av forbund, landslag, klubber og enkeltpersoner i andre roller rundt sporten er essensielt. Det handler både om å holde aktivitet gående, rekruttere, utvide tilbudet og gjøre de rette grepene med et blikk på 2023, 2024, 2025 og enda lenger inn i fremtiden. Det er bekymringsfullt å se de små spillerstallene, men det finnes lysglimt: Talenter finnes på tvers av alle nivåene, og fortjener å få sjansen til å vokse der de er slik at norsk amerikansk fotball kan bli det vi alle drømmer om at det skal være: Noe enda bedre enn det er i dag!

Nyheten om at en av de aller viktigste personene i fremveksten av norsk amerikansk fotball har gått bort nådde oss i dag. Dommerguru, Oslo Trolls-spiller, forbunds-ildsjel; Eigil Norén rakk å inneha en rekke gode hatter innen sporten, såvel som utenfor.

Undertegnede hadde ikke mye med Eigil å gjøre utenfor banen, men han var sentral som den fremste dommeren innen sporten her til lands i mine år som spiller og ikke minst som ung og aspirerende trener. Samtidig var jeg klar over at han tidlig var en av de aller fremste for å få idretten vår satt inn i strukturerte rammer som styremedlem i forbundet. Det er ikke uten grunn at han allerede i 2002 ble valgt til det norske forbundets Hall of Fame, som den første.

Det er nok særlig fra dommergjerningen Eigil vil huskes innen miljøet, og da ikke bare for sin egen dømming hvor han var en lun og avbalansert hoveddommer som samtidig hadde den riktige pondusen til å sørge for perfekt kampflyt uansett hva slags lure idéer andre deltakere på kamparenaen kunne finne på. Det var en slags bestefarsaktig trygghet i Eigil som skapte rammer jeg sjelden har sett maken til, og som ligger der som et godt minne fra 1990- og 2000-tallet. Eigil dømte både nasjonalt og internasjonalt, stod for dommerutdanning, oversetting og fornorsking av regelbok, håndterte baneoppmerking og informasjon om dette til kultur- og idrettsdepartementet, dommertester, evaluering av innsats i kamper, og mye, mye mer.

Det begynner å bli noen år siden Eigil Norén la dommergjerningen på hylla selv, men han var slik jeg forstår det fortsatt nært knyttet til miljøet, slik mange av oss gjerne blir. Bildet øverst i dette minneordet tok jeg i forbindelse med NM-finalen i 2015, hvor Eigil nok en gang var med – såvidt jeg husker som del av evalueringsarbeidet rundt dommerinnsatsen på kampen. At han også tok seg tid til en prat med noen ivrige amatørmedia-sjeler i pausen var typisk Eigil slik jeg opplevde ham; han hadde tid til alt og alle og var som regel like blid og med en gjennomtenkt sofistikert kommentar liggende på lur om anledningen bydde seg. Både som del av Trolls alumni og ikke minst som en historiebærer innen dømming var hans blide åsyn et velkomment innslag når han dukket opp på tribunen eller andre football-relaterte sammenhenger. Jeg vil tro det samme gjaldt innenfor andre av hans interessefelt og ikke minst yrkesaktive liv.

Jeg skal på ingen måte påberope meg å være blant de i miljøet som tilbrakte mest tid med Eigil, men jeg vil samtidig være et eksempel på en av de mange i amerikansk fotball-miljøet som ble positivt påvirket av hans tilstedeværelse og stødige hånd for å bringe sporten fremover. Vi er mange som er i sjokk over nyheten om hans alt for tidlige bortgang, og vi er mange som sitter igjen med gode minner og vil rette en takk for å ha fått delt noen timer av livet i Eigils nærvær. Tusen takk, Eigil!

– Jarle Magnus Henriksen

Er du som meg, ikke klar for å gi opp fotball for i år, vel da er dette noe for deg. Her finner du en liste over lag jeg kommer til å følge ekstra med på og hvorfor. For fotball tar aldri pauser og det er alltid en god grunn for å se mer!

Buffalo Bills. Vi starter det hele med et lag som kan komme seg hele veien til SoFi Stadium den 13 februar. For så å sparke ballen litt for mye til høyre.. Hvorfor Bills? Hadde vært gøy å sett om de klarte å snu om på trenden de har hatt i Super Bowls og dette er laget å gjøre det med. De har en stor og sterk QB i Josh Allen som kan både kaste langt og løpe med ballen. Bills har en av de bedre WR i ligaen i Diggs som har virkelig klart å få bygget en sterk relasjon med Allen. Dette er et lag som kan skåre alt fra 45 poeng i en kamp til 6 poeng. Så her kan faktisk alt skje. Her kan alt skje!!

Tennessee Titans. Kommer «King» Henry tilbake, kan Tannehill lede dette angrepet med Julio Jones og AJ Brown? Hvorfor ikke Titans? De har allerede vunnet mot Bills, Rams, Chiefs alle playoff lag. De har som nevnt en WR i Brown som kan få til over 140 yards i en kamp, et forsvar med defensiv linje spiller Jefferey Simmons som er AFC sitt svar på Aaron Donald og en Safety i Kevin Byard som er en av ligaens beste. Og får de Derrick «King» Henry tilbake så er dette et lag som kan gjøre mye skade mot mange lag. PS de endte opp som AFC sitt beste lag. Så de har det gående for seg.

Ja når vi først snakker om nr. 1 seed, Packers entered the chat. For å ikke være Captain Obvious, men de har jo NFL sin 3dje beste QB, beste WR også fikk de tilbake ligaens beste LT. Derimot så kan du sitte tilbake og nyte «the final dance» som mange spekulerer skjer i Green Bay nå. Det har vært rykter i et par år at Rodgers drar, Adams er i siste året av kontrakten så her er det mye som kan skje og kanskje med et sterk playoff og SuperBowl seier så ser vi de tilbake igjen i 2022… Packers har også vært i NFC Championship kampen 2 år på rad, kan de få hat-trick og komme seg til Super Bowl i år?

Los Angeles Rams. Her er det mye å følge med på. Kan vi få et lag til å spille Super Bowl på hjemmebane i år også? Kan Matt Stafford til å endelig vise frem hva han kan gjøre i playoff med et lag rundt seg som er bedre enn det Lions fikk til? Kommer vi til å få svaret på hva var det Odell Beckham JR trengte for å vinne playoffkamper? Svaret her er jo åpenbart en habil QB. Kan den defensive trippelen av Aaron Donald, Von Miller og Jalen Ramsey skape mer trøbbel for motstanderen? Her er det bare å nyte en offensiv geni i McVay gjøre jobben sin som er å gi Cooper Kupp enda mer av ballen. Hos dette Rams-laget er det mye å like, men det viktigste spørsmålet blir om de klarer å bevise at de kan nå lenger med Stafford enn de har gjort med Goff.

San Fransisco 49ers. Her kommer en wildcard på Super Wildcard Weekend!
Har de kommet seg etter tapet mot Chiefs i Super Bowl LIV og er klar for en ny playoff runde? Kommer de til å få apen bort fra ryggen? Dette er et lag det er lett å like med eksplosive playmakers på begge siden av ballen. Deebo Samuel har vært en alt mulig mann for det angrepet og det har ført til mange seiere og ikke minst tap (som i mitt tilfelle) i fantasy i år. På forsvar har de en defensiv linje som har gjort det til sitt varemerke å skape kaos for alle QBer de møter med Nick Bosa som setter standarden fra kanten. George Kittle er top 2 TE i NFL som har fått kallenavnet «The peoples tight end» altså han er likt av alle som ser han spille. Det kan også være Jimmy Garoppolo sitt siste år i San Fransisco, gjør han det bra i playoffs, kanskje han finner et nytt hjem før enn siden.

Soleis! Dette er min liste over lag det er verdt å følge med på i playoffs dersom du er en av de uheldige som må finne et nytt lag å heie på. Er du enig i vurderingene? Har du andre tanker om hvem som hører hjemme hvor? Har du en egen liste? Sleng det gjerne inn i kommentarfeltet! Om du ønsker å publisere din egen rangering så er du velkommen til å se publisere selv – det er faktisk ikke bare mulig men også enkelt å gjøre!

Hvordan vi gikk fram:

For å sikre at utvelgelsen ikke ble altfor subjektiv måtte vi forbi våre egne meninger. Derfor spurte vi i år som tidligere år hovedtrenerne på Eliteserie-lagene om hvem de ville nominere. Alle trenerne kunne nominere 25 navn (11 offense, 11 defense, 2 special teams og 1 coach). De kunne ikke nominere navn fra sitt eget lag. Vi fikk inn stemmer fra tre av lagene (1814s, Gladiators og Vikings), og har derfor selv gått inn som proxy for den fjerde (Trolls).

Prosessen har vært noenlunde demokratisk hvor de med flest nominasjoner har fått sin plass. De gangene to eller flere spillere har hatt likt antall nominasjoner til en posisjon har vi latt stemmene til de tre trenerne som avga stemmer telle mer enn vår. Vi ville eventuelt gått inn for å avgjøre ved ytterligere tie breakers, men det har ikke vært nødvendig i år. En spiller kunne maksimalt få tre nominasjoner (fra de tre andre klubbene, ettersom det ikke er tillatt å nominere fra sin egen klubb. AmFotball.com har med andre ord ikke kunnet nominere spillere fra Trolls når vi gikk inn med vår stemme istedenfor deres hovedtrener). I år var det åtte spillere som ble nominert av alle de andre klubbene og dermed var garantert en plass på All-Star laget.

For å gjenta oss selv; sluttresultatet vi har kommet frem til er summen av hva trenerne for Eliteserie-lagene mener er de beste spillerne. De som er plukket ut har derfor god grunn til å føle seg trygge på at de forsvarer plassene på All-Star laget. Det finnes naturlig nok flere spillere som har gjort det bra, men vi har ikke satt opp noen ‘honorable mentions’-liste: Kun de som er stemt frem til All-Star laget er å finne her. Det betyr også at det er noen som mangler og som fint kunne forsvart en plass på laget, men faktum er at de da ikke har fått like mange stemmer som de som har fått en plass.

Noen spillere kan være på litt uvante posisjoner kontra det de spiller på til vanlig. Et typisk eksempel vil kunne være en cornerback som er på safety. Slike justeringer skyldes i tilfelle at det har kommet flere stemmer på spesifikke spillere, og gjerne definert som ‘DB’ fremfor CB eller FS.

I noen tilfeller er spillere flyttet litt rundt til det som for dem er sekundære posisjoner; dette gjelder først og fremst når det er flere som har fått stemmer på samme posisjon hvor den ene spilleren kun er aktuell for én posisjon, mens den andre fint kan passe på begge/flere posisjoner.

Vi har unngått å ha spillere satt opp på begge sider av ballen; en spiller er på All-Star laget enten som offense, defense eller special teams. Dette skyldes at vi vil fremheve så mange spillere som mulig blant de 24 plassene på laget, og samtidig at vi vil ta hensyn til de stemmene som har kommet inn på en god måte.

Da gjenstår det bare å presentere årets utgave av ELITESERIEN ALL-STARS!

Offense:

Offense sine 11 utkårede er:

• WR: Frederik Fjeldseth, Oslo Vikings
• WR: Erlend Lien, Kristiansand Gladiators
• WR: Stian Skøien Braaten, Eidsvoll 1814s
• WB: Tor Erik B. Stensjøen, Eidsvoll 1814s
• RB: Johannes Nilsson, Oslo Vikings
• QB: Jesber Johnsen, Oslo Vikings
• LT: Jonas B. Hagerup, Oslo Vikings
• LG: David Beale, Kristiansand Gladiators
• C: Trygve Langballe, Oslo Vikings
• RG: Torgrim Nyland, Eidsvoll 1814s
• RT: Christian Sæterhagen, Vålerenga Trolls

Spillere merket med fet skrift mottok samtlige tre nominasjoner som var mulig å få.

Formasjonsmessig valgte vi litt basert på det vi så av blanda drops i sesongen samt hvordan stemmene kom inn. Flere av spillerne kan åpenbart figurere på andre posisjoner enn de gjør i illustrasjonen og lista vår ovenfor. Stensjøen på Wingback er et klart eksempel på det.

Årets angrep har en ung og lovende spiller bak center. QB Jesber Johnsen spilte receiver en god porsjon av sesongen før han dukket opp på QB i de siste kampene og utvilsomt overbeviste. Han ender dermed på All-Star laget etter å ha vist at det å toppe formen til en siste sylskarp innsats sammen med receiver Frederik Fjeldseth lønner seg! Hele fire spillere fikk samtlige nominasjoner de kunne få; i tillegg til nevnte Fjeldseth var tre av dem på offensiv linje. Både Jonas B. Hagerup, Trygve Langballe og Christian Sæterhagen har vært på All-Star lag tidligere år, og gjør nå reprise av den bragden. Også Torgrim Nyland har flere ganger figurert på All-Star lag, så angrepet viser at det er erfaring fra norsk toppnivå i flere leire!

Det er også flere veteraner i denne oppstillingen som vi ikke tidligere har sett på All-Star laget, selv om de har vært markante spillere i en årrekke. Det gjelder eksempelvis 1814s-duoen Stian Skøien Braaten og Tor Erik B. Stensjøen. Johannes Nilsson har tidligere figurert blant Sveriges beste, og viste i årets sesong hvorfor det absolutt ikke er slik at man da faller i bakevja når man kommer til Norge.

Defense:

Defense sine 11 utkårede er:

• DL: Joacim Eliassen, Eidsvoll 1814s
• DL: Sven von der Lippe, Kristiansand Gladiators
• DL: Vidar Gjermstad, Oslo Vikings
• LB Atle Haaland, Vålerenga Trolls
• LB: Michael Hall, Eidsvoll 1814s
• LB: Olav L. Toftdahl, Oslo Vikings
• LB: Christoffer B. Delgado, Vålerenga Trolls
• DB: Eivind Rølles, Oslo Vikings
• DB: Per Gaarden, Oslo Vikings
• DB: Magnar Hansen, Kristiansand Gladiators
• DB: Jonathan Olsen, Eidsvoll 1814s

Spillere merket med fet skrift mottok samtlige tre nominasjoner som var mulig å få.

Formasjonen her kunne fort vært både 4-3 og 4-2-5, men vi endte til slutt med en 3-4. Det er imidlertid symptomatisk både for spillermateriellet og utviklingen i sporten her til lands at mange spillere kan bekle forskjellige roller. Fire av spillerne her fikk alle stemmene de potensielt kunne fått. Dette gjelder Eidsvolls allestedsnærværende blekksprut av en spiller, Joacim Eliassen, samt de tre svært solide linebackerne Atle Haaland, Michael Hall og Olav Lahn Toftdahl hos henholdsvis Trolls, 1814s og Vikings. Trolls ender opp med å forsyne seg med hele to linebacker-posisjoner, men både nevnte Haaland og Christoffer B. Delgado er svært gode eksempler på det vi snakket om tidligere; spillere som kan bekle en lang rekke roller.

Vi noterer oss ellers at svært erfarne Sven von der Lippe kaprer en plass på All-Star laget for første gang i karrieren i dette comeback-året både for sporten og hans del. Mange av de andre spillerne her har vært All-Star en rekke ganger før, og både Vidar Gjermstad, Joacim Eliassen, Michael Hall og Per Gaarden var på laget sist vi kåret All-Stars i 2019. Også Eivind Rølles og Atle Haaland har vært All-Star tidligere, mens f.eks. Magnar Hansen og Jonathan Olsen følger von der Lippe i å kapre en plass for første gang!

Special Teams:

Her er de to utvalgte Special Teams spillerne:

• Kicker/Punter: Vegard Tysse, Oslo Vikings
• Returner: Marlon Hylton, Kristiansand Gladiators

Oslo Vikings sin RB/K Vegard Tysse forsyner seg med kicker/punter-posisjonen på All-Star laget for andre gang i karrieren; han hadde den også i 2017. Marlon Hylton er et godt eksempel på en spiller som kunne figurert også i angrepet, hvor han fikk stemmer. På grunn av den totale kabalen, og definitivt det han leverte som returmann i løpet av sesongen, ble det imidlertid naturlig å plassere ham her. Også Hylton har tidligere vært på All-Star laget; han var oppført som WR i 2016.

Trener:

• Kris Ceballos, Hovedtrener, Eidsvoll 1814s

I vår oppfordring til lagenes hovedtrenere om å sende inn nominasjoner presiserer vi at man for trenernominasjonen kan velge en hovedtrener, koordinator eller annen assistenttrener. Denne gang var det en hovedtrener som kapret plassen; ferske (som hovedtrener i Eliteserien; ikke fersk i sporten, og ikke som trener) Kris Ceballos tok roret hos Eidsvoll og stilte med et sterkt lag til sesongstart. På tross av mange utfordringer med både skader og suspensjoner sørget han sammen med sine for et slagkraftig lag også når det buttet i mot som verst, og det er tydelig at motstanderne respekterer det de opplevde at hovedtrener Ceballos fikk skapt!

Dette er andre gang en trener hos 1814s blir All-Star; første gang var daværende hovedtrener Geoff Buffum i 2014.

Vi gratulerer de 25 utnevnte med en plass på Eliteseriens All-Star lag 2021. Vi ønsker samtidig å si tusen takk for all vilje og hjelp fra hovedtrenerne Kris Ceballos, Leo Billgren og Derek Mann. De har brukt tiden sin på å gjøre seriøse vurderinger av andre lags spillere og All-Star laget ville ikke vært mulig uten deres innsats. Tusen takk!

Tidligere årganger av Eliteserien All-Stars:

• Eliteserien All-Stars 2019
• Eliteserien All-Stars 2018
• Eliteserien All-Stars 2017
• Eliteserien All-Stars 2016
• Eliteserien All-Stars 2015
• Eliteserien All-Stars 2014

I morgentimene i dag, søndag 5.september, passerte vi 1 million unike besøk på websiden vår AmFotball.com siden oppstarten for 7 år siden.

Det har gått 2.476 dager siden vi gikk på lufta, så snittet etter at dagen i dag er passert skal bli sånn ca. 404 unike besøk pr. dag hver dag i de 7 årene. Naturlig nok med et betydelig lavere antall i 2018 til tidligere i år hvor vi ikke publiserte i store perioder av den tiden, og tilsvarende høyere tall i vår mest aktive periode hittil; 2015-2017.

Å ha fokus på amerikansk fotball med hovedsaklig norsk språk er ingen stor industri, men noen nysgjerrige sjeler er det som tar turen innom. Vi benytter anledningen til å si tusen takk til deg som har vært innom oss en eller flere ganger siden oppstarten!

Sannheten var likevel at varsellampene hadde lyst lenge hos Trailblazers, og vi hadde nok ikke stilt lag den sesongen om det ikke hadde vært for samarbeidsavtalen med Bardu Wolverines. Vi var i utgangspunktet for få spillere i Tromsø før neste sesong, og kanskje tok vi det litt for gitt at rekrutteringsarbeidet skulle bli enklere etter en god sesong. Så feil kan man ta.

Det som en gang hadde vært en kompisgjeng, som hovedsakelig hadde bestått av studenter, hadde blitt betydelig mindre gjennom årenes løp. Kanskje enda mer kritisk: Mange av de gjenværende spillerne var ferdig med studiene. Med dette hadde vi i stor grad mistet kontakten med studentmiljøet, og med det hadde vi mistet vår fremste rekrutteringsarena.

Hva skjer når ildsjeler forsvinner?

Som mange andre klubber i Norge, var Trailblazers for avhengig av noen få ildsjeler. Etter hvert som det ble færre og færre av ildsjelene, ble det tyngre for de gjenværende å drifte klubben på en fornuftig måte. Selv hadde også jeg en pause fra trenervirket høsten 2016 etter å ha blitt akutt og langvarig syk etter at jeg hadde holdt et for høyt tempo i for mange år. I et forsøk på å ta egen helse på alvor, valgte jeg å påta meg mindre av arbeidsbyrden i klubben i ettertid. Problemet var at det var ingen igjen i klubben som var villig til å gjøre all jobben jeg tidligere hadde gjort. Kanskje var det heller ingen igjen i klubben som fullt og helt visste hvor mye som måtte gjøres for å få klubben til å gå rundt, sportslig og organisatorisk. Her burde vi nok ha gjort en bedre jobb med å sikre organisasjonslæring og ikke kun individuell læring for de som utførte jobben der og da.

Mennesker som ønsker å drive organisasjonsutvikling (i en idrettsklubb) vokser ikke på trær. Likevel hadde vi fra år til år alltids noen som i varierende grad velvillig påtok seg styrearbeid. Ofte var styret ikke-fungerende, mens styrelederen i det minste fikk ting gjort selv. Jeg ønsker særlig å trekke frem Eirik Lingås Johnsen, som på ren viljestyrke, gjorde så godt som alt av organisatorisk arbeid som måtte til for at vi skulle overleve som klubb og stille klar til seriespill i 2018. Han fikk heldigvis belønning for strevet gjennom seriedeltakelse, før også han skulle vie tiden sin til andre prosjekter i ettertid.

Jeg håper at du som leser denne artikkelen har en solskinnshistorie om hvordan man gjøre det mer attraktivt for medlemmer å engasjere seg i klubbutvikling. Send meg i så fall mer enn gjerne en melding med historien eller skriv en artikkel som jeg og andre kan lære av. Jo flere som vil bidra, jo mindre trenger arbeidsbyrden å være på hver enkelt i en klubb.

En døende klubb

Det ble etter hvert åpenbart for meg at vi var dødende som klubb, og hvor lenge vi ville holde på, var først og fremst et spørsmål om hvor lenge vi var villige til å pine oss igjennom treninger med for få spillere. Problematikken med for få spillere på trening er selvforsterkende, da det er demotiverende for de spillerne som er igjen. Dette går fort utover stemningen og trykket på trening, hvilket også gjør det vanskelig å skape gode opplevelser for helt ferske spillere.

I etterpåklokskapens lys burde vi tidligere ha lagt bort planene om at vi skulle delta i seriespill i den påfølgende sesongen og startet på nytt. Vi hadde nok mistet noen av de gjenværende spillerne i prosessen, men vi kunne samtidig ha startet på et nytt prosjekt med en ny mentalitet mens det enda var en del mennesker i og rundt klubben.

Studentlag på godt og vondt

Da Trailblazers hadde sine første treninger i 2011, besto klubben i hovedsak av studenter. Vi var noen få ildsjeler som hadde startet klubben, og klubben vokste etter hvert som ildsjelene tok med vennene sine på trening og da disse igjen tok med sine venner. En og annen spiller ble nok også rekruttert på byen med midnattssolen som vitne. Da klubben var på sitt største, hadde vi regelmessig ca. 40 spillere på trening. Klubben var gjennom flere år en fin kompisgjeng som visste å ha det gøy sammen. Vi visste også at vi var ferske i gamet og at enhver form for sportslig suksess var en bonus.

Gjengen som utgjorde Trailblazers var først og fremst der for å spille selv. De færreste var nok interessert i bærekraftig klubbdrift i et langsiktig perspektiv. I stedet var amerikansk fotball noe gøy å gjøre mens spillerne studerte. Vi hadde noen halvhjertede forsøk på å etablere juniordrift i løpet av klubbens levetid, men vi lyktes ikke med det. Siden sporten var ny i Tromsø, hadde vi ingen pensjonerte spillere som ville vie tiden sin til trenersiden av klubben. Selv hadde jeg ikke kapasitet til å trene både senior- og juniorlag på siden av jobb, studier, politiske verv og livet ellers.

En naturlig slutt

Jeg skulle nok ønske at vi hadde mestret overgangen fra et noe selvsentrert seniorlag til en velfungerende klubb med bærekraftig juniordrift, men med fasit i behold, er det greit at det gikk som det gikk. Spillerne var der for å spille selv og ikke for å dyrke frem juniorspillere i en sport mange av spillerne selv knapt kunne. Klubben har fått sin naturlige slutt ved at de siste av spillerne er ferdige som studenter. Oppdraget er utført.

Fra tid til annen mottar klubben meldinger på Facebook med mennesker som ønsker å prøve en trening. Da må vi gi dem beskjeden om at Trailblazers i dag kun eksisterer på papiret. Jeg håper at det en dag vil komme en ny kompisgjeng som vil spille amerikansk fotball i Tromsø. Denne gjengen vil i så fall ha en noe enklere jobb foran seg enn det vi hadde, for nå finnes det i minste en gjeng avdankede spillere som kan sporten i byen.

Når jeg husker tilbake til ett av de første styremøtene, da vi skulle finne et navn til klubben, minnes jeg om at vi var visjonære i vår tid: Vi skulle hete Trailblazers fordi en trailblazer er en som baner vei for andre. Vi var den første klubben i Nord-Norge, og vi hadde som mål om at det skulle bli flere klubber i arktiske strøk etter hvert. Siden den gang har det blitt spilt amerikansk fotball i både Bardu og Alta. Kanskje vil neste gjeng som starter opp et lag i Tromsø få til en arktisk liga?

For kun få uker siden ble det klart at Nick Saban og hans University of Alabama har et svært godt øye til minst én svensk spiller som er på vei til college. Men: Den spilleren er ikke den eneste svensken på vei til universitetsfotballens toppnivå. Eller som allerede er der, for den saks skyld. Hva skyldes det?

Senere i dag publiserer vi en podkast som belyser dette emnet ytterligere, og link til den legges inn artikkelen du nå leser når publisering er gjort. Vi har nemlig tatt en kikk på og blitt nærmere kjent med hva som foregår på andre siden av Svenskegrensen.

At Skandinaviske spillere havner på college er ikke noe nytt. At det er såpass mange som både havner på og er aktuelle for de aller beste skolelagene i USA, er derimot av nyere dato. Det har vært en lang vei dit. En gang i tiden -og ikke så altfor lenge siden heller- var det gjerne en liten gruppe Skandinaviske, og særlig svenske, spillere på NAIA og NCAA Division III-nivåene, samt en og annen slenger på NCAA Division II. Gradvis har dette økt i omfang og nivå til at det nå er en hel rekke svenske spillere også på NCAA FBS-nivået.

For norske spillere er det ikke slik. Vi har riktignok hatt en og annen på toppnivået; akkurat nå er det ingen. Norge har noen få spillere på NJCAA, NCAA Division III og NCAA Division II-nivåene. Hva skal til for å øke dette antallet, om det i det hele tatt er et ønskelig mål?

Det sier seg nesten selv at det å spille på høyest mulig nivå er en ambisjon for mange spillere rent individuelt sett. Man får testet seg opp mot best mulig motstand og gjort det meste ut av en karriere som ikke akkurat varer livet ut. Om klubbfotballen og idretten amerikansk fotball i Norge og Sverige totalt sett er tjent med at spillere forsvinner til andre siden av kloden for å oppnå sine individuelle mål er faktisk et diskusjonstema i Sverige om vi forstår det riktig, og kan også diskuteres i andre land. Det er mange spørsmål rundt dét, hvor vi for eksempel kan trekke frem at et sentralt spørsmål kan være om disse spillerne er ledestjerner som fører til at andre også vil satse på en slik måte av sporten generelt hever nivået her hjemme, får større oppmerksomhet som igjen kan ha positive effekter som økt rekruttering, mediedekning og sponsorater. Et annet viktig element kan være om disse spillerne kommer hjem igjen og bidrar til å spre sin tilegnede kunnskap som spiller og/eller trener i årene etter at tiden i universitetsfotballen er ferdig, eller om de takker for seg i sporten når «høydepunktet» som college gjerne representerer er et tilbakelagt stadium.

Alt dette er relevante spørsmål som henger sammen med hva som er bakgrunnen for å i det hele tatt drive med amerikansk fotball – et spørsmål som både gjelder for den enkelte men ikke minst for klubb og lag. Det er tross alt en lagidrett vi snakker om.

Den svenske skolesatsingen

I Sverige har man tilrettelagt for en satsing som legger grunnlaget for å heve nivået gjennom at unge spillere kan fokusere på idretten parallelt med studier. I tett dialog og samarbeid med det svenske forbundet -SAFF- gjøres dette både via regionale tilbud på såkalte NIU-skoler rundt om i Sverige, men også via et nasjonalt rettet elite-tilbud på RiksIdrottsGymnasiet (RIG).

På Celsiusskolan i Uppsala holder RIG Amerikansk Fotboll til som en av flere linjer. Hele 30 elever, 10 pr. årskull, går på denne linjen. I tillegg er også en NIU-skole med amerikansk fotball i Uppsala, og et felles treningsopplegg på en del av det disse gjør bidrar til at RIG-skolan sine treninger kan ha et snitt på 50 spillere pr. økt. Da er det godt tilrettelagt for kvalitetsmessig habile treninger når man i tillegg har gode treningsfasiliteter og ikke minst dedikerte og kompetente trenere.

For kompetente trenere, det har det svenske opplegget på RIG. To heltidsansatte trenere med lang fartstid kan konsentrere seg helt og holdent om amerikansk fotball, og både Robert Johansson og Andreas Ehrenreich er velkjente og respekterte trenerkapasiteter i vårt naboland. I tillegg har NIU-skolen i Uppsala en ansatt trener, slik at det til enhver tid er tre kyndige trenere på plass i disse skolenes felles opplegg. Som om ikke det var nok henter de inn andre trenere for spesifikke posisjoner en rekke uker i året slik at hver posisjon har sin posisjonstrener og får nødvendig spesialistoppfølging på sine felt.

Blant de som drar nytte av dette opplegget finner vi også tre norske spillere på NIU, for selv om RIG er forbeholdt svenske statsborgere, så kan også andre være del av NIU-opplegget. De får et tilbud som ikke har sitt motsvar i Norge i dag.

Dette opplegget er nemlig et stykke fra det vi har sett av initiativer til idrettslinjer med amerikansk fotball-spesialisering her i Norge. Ikke at de har vært dårlige initiativer, men ressursene, antallet deltakere, og den helhetlige nasjonalt rettede oppfølgingen er ikke av samme kaliber. Dette er et av elementene som kan forklare noe av det svenskene har lykkes med for å få flere spillere opp på et høyt nok nivå til å skape interesse også langt utenfor landets grenser.

Hvordan havner spillere fra Europa på college?

Nå er det ikke slik at RIG og NIU drar på rekrutteringsturnéer for å bli kvitt spillerne sine; deres hovedsamarbeid ser ut til å være knyttet mot SAFF og landslagene. Men de står neppe i veien for at spillerne som har vært hos dem også lykkes på nivåer som andre ambisiøse spillere gjerne kan ha som sine egne langsiktige mål og derfor bruke som motivasjon i sin satsing via de svenske skolene. Promoteringen av spillerne gjøres i våre dager av organisasjoner som PPI Recruits; selskaper hvis mål er å bidra til at spillere signeres av universitetslag med alt det innebærer.

PPI Recruits er et av mange tilsvarende initiativer som begynte å få øynene opp for europeiske spillere for det som etterhvert begynner å bli noen år siden. En del av disse initiativene har vist seg å være lite mer enn enkeltpersoners ambisjoner om å tjene penger på å hjelpe noen til å oppnå sine drømmer, og det er ikke få spillere som gjennom årenes løp har blitt skuffet av opplegg og nivå både på slike prosesser og treningsleire med mer som disse organisasjonene har gjennomført.

Det er verdt å merke seg at dette ikke lenger er amerikanske talentspeidere som reiser til Europa og finner avdankede sukker-fotballspillere som kan bli kickere. Vi er ikke i 1974 lenger nå; vi snakker om universitetslag som ikke bare henter spillere til special teams, men en progresjon som har gått videre til linjespillere og nå altså også til posisjoner som håndterer ballen via mottak og løp.

Fremtiden og vår vei

Vi nærmer oss sakte den gjeveste posisjonen av dem alle, og om vi kikker forbi Sverige og til f.eks. Tyskland, så er det faktisk også QBer som havner på solid college-nivå. Det hører med til historien at en av de få norske spillerne som er på college-nivå akkurat nå er QB Anders Leine i NCAA Division II, så det er håp uansett posisjon om man er villig til å legge ned egeninnsatsen, oppsøke kunnskap og jobbe knallhardt for å lykkes også utenfor landets grenser.

Det høres også med at de svenskene som har endt opp på høyt college-nivå ikke bare kommer via skole-opplegget vi har beskrevet i denne artikkelen. Med gode fysiske forutsetninger hos den enkelte i kombinasjon med egentrening og tilgang til gode trenerressurser og opplegg i klubber er det også mulig å lykkes. Der hvor det for 25 år siden neppe var store muligheter heller da fordi ingen amerikanske universitetslag var spesielt interessert i å signere en spiller som de kun hadde sett noen svært kornete highlights-klipp av spille på en åker via en VHS-kassett sendt over Atlanteren flere uker i forveien, kan de nå se høykvalitets-film på internett, sågar cut-ups av hele kamper som ligger tilgjengelig via Hudl, Youtube eller andre kanaler.

Om internett har demokratisert den totale informasjonstilgangen i verden kan det stilles en del spørsmål til, men at det har utjevnet informasjonstilgangen om amerikansk fotball-spillere i Montana, California, Sverige, Tyskland og f.eks. Storbritannia – det er det åpenbart lett å argumentere for.

Det er mange faktorer med dette, men det er ingen tvil om at muligheten for enkeltspillere er større enn noensinne før, og muligheten til å strukturere det på en slik måte at også idretten amerikansk fotball her hjemme drar positiv nytte av det – den er også tilstede. Det førstnevnte er et faktum som samtidig kan forbedres ytterligere, det sistnevnte må vi arbeide med som miljø på tvers av klubbgrenser. Det er miljøet som helhet som til syvende og sist må ha verdien, ikke kun individet, og ikke kun én klubb. Da har vi lykkes med progresjon som idrett.

NAIF arrangerer i disse dager informasjonsmøter for å informere om nye retningslinjer for språkbruk i kamp.
Retningslinjene kommer etter påtrykk fra NIF, som ønsker fokus på språkbruk da det har vært en del saker oppe i media både i toppfotball og andre idretter med rasistisk og annen uheldig språkbruk.
De har derfor lansert kampanjen #stopp, som man kan lese mer om her.

For amerikansk fotball sin del blir dette konkretisert i form av en ny presisering av en gammel regel,
nærmere bestemt regel 9-2 som omhandler usportslig oppførsel, inkludert språkbruk.

No player, substitute, coach or other person subject to the rules shall use abusive,
threatening or obscene language or gestures, or engage in such acts that provoke ill
will or are demeaning to an opponent, to game officials or to the image of the game,
including but not limited to:
[…](b) Taunting, baiting or ridiculing an opponent verbally.

IFAF Football rules and interpretations 2020

Regelpresiseringene vil tre i kraft 1. Mai 2021, og vil påvirke seriespill til høsten. Informasjonsmøtene var åpne for trenere, lagledere, dommere og styremedlemmer i klubbene, og det skal etter planen arrangeres flere møter etterhvert. Men for dere som ikke har deltatt på møtene kommer her en oppsummering.

Første bolken handler om rasisme og diskriminering, og omhandler alle personer på spillerlistene, kamparrangører og dommere.

Personer som fremsetter diskriminerende eller hatefulle ytringer, som kan oppfattes som truende, forhånende eller som fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på bakgrunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønn, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller nedsatte funksjonsnedsettelse er ikke akseptert i amerikansk fotball.

NAIF Kampreglement §3-2

Ytringer av denne typen skal ikke aksepteres (og er i mange tilfeller også straffbart) i samfunnet for øvrig, og vil heller ikke aksepteres under en kamp. Dette burde være en selvfølge for de aller fleste av oss, men det har også vært saker i nyere tid også i vår idrett, med tilfeller av både rasisme og homohets. Dette skal dommerne nå reagere på, reaksjonene vil variere fra tilsnakk til utvisning basert på alvorlighetsgrad. Det kan også medføre forlenget utestengelse/suspensjon/karantene som ilegges av forbundet i etterkant av kamp.
Utsagn rettet direkte til en person, som faller inn under overnevnte definisjoner, skal føre til direkte utvisning.
Utsagn, hvor man bruker ord som beskriver seksuell orientering, hudfarge/etnisitet/nasjonal opprinnelse eller livssyn/religion skal føre til direkte utvisning uansett om det er ytret til en person eller ikke.

Neste bolk handler om utsagn som oppfordrer til å påføre andre skade eller smerte.

Utsagn som oppfordrer til å påføre andre skade og/eller smerte skal reageres på.

Her er det nok større rom for kontroverser, og antagelig både spillere og trenere som må tenke over hvilke uttrykk som blir brukt på banen og sidelinjen. Det vil fremdeles være lov med fotballrelaterte uttrykk som eksempelvis «hit hard», men det vil ikke være akseptert å si at man skal drepe, knuse kneskålene eller skamslå en motstander.
Reaksjon kan variere fra tilsnakk til direkte utvisning basert på kontekst.

Siste tema som ble tatt opp (dog ikke nevnt spesifikt i presentasjonen) var generelle hånende utsagn, og at dette også skal reageres på, med samme reaksjoner som nevnt tidligere. Dette vil jo da gjelde utsagn som ikke nødvendigvis går inn under rasisme og diskriminering, men likevel er hånende for mottageren.

Retningslinjer fra forbundet angående språkbruk kan lastes ned her:

Så hva betyr dette i praksis for norsk amerikansk fotball?
Dette kan nok bli en nøtt for dommerne, da man gjerne har litt forskjellig terskel for hva som oppfattes som hånende.
Og ettersom det er umulig (eller vertfall fryktelig ressurskrevende) å lage en ordbok med hvilke ord og uttrykk som (ikke) tolereres, vil vi ikke få en tolkning som er 100 % konsekvent fra kamp til kamp.
Det vil nok gå seg til over tid, men vi må nok regne med noen kjedelige utvisninger for spillere som må lære den harde måten.
Forhåpentligvis vil vi på lengre sikt få et hyggeligere kampklima uten rasisme og annen drittslenging, der man kan ta med barn for å se på kamp uten å være redd for at de skal lære seg upassende ord og uttrykk. Og det er det ikke vanskelig å stille seg bak for undertegnedes del i alle fall.

Men hva mener du om disse endringene?
Del gjerne dine synspunkter i kommentarfeltet, og tagg gjerne en lagkamerat som trenger å lese dette før sesongstart