15.desember spilte New Orleans Saints mot Chicago Bears på Monday Night Football. I et kort øyeblikk zoomet en kameramann inn et sted han egentlig ikke skulle zoomet; nemlig på Saints-coachen Sean Payton sitt playcalling-sheet.
Det skjer fra tid til annen. En av våre lesere var observant, hadde mulighet til å spole tilbake på TiVo’en sin, og tok skjermbildet nedenfor:
Slike playcalling-sheets har svært mange trenere med playcalling-ansvar (og ofte andre i trenerstaben også) med seg. De er til god hjelp når man skal holde rede på taktiske valg i løpet av en kamp; hva man har kjørt allerede, hva som fungerte/ikke fungerte, og så videre.
Noen holder seg blindt til slike, mens andre har det mer som en list til kan ta en avsjekk mot underveis. De finnes i et utall varianter, og avhenger stort sett av hva det enkelte lags playcaller er komfortabel med.
Som dette bildet fra en tidligere kamp viser, så vil det være noen forskjeller i et slikt oversiktsark pr. kamp, men ofte beholdes malen for hvor man finner hva – eller ihvertfall hvordan man har systematisert det hele:
Hvor irritert var Sean Payton over at ESPN sin kameramann filmet playcalling-sheeten hans? Ikke nevneverdig, som denne artikkelen belyser. Men han skulle helst sett at de ikke gjorde det.
Hvis du lurer på noe av ordbruken på playcalling-sheetet, så kan Brian Billick forklare deg via et eksempel:
Det er verdt å notere seg to ting rundt Billick sin forklaring ovenfor:
- Dette var kun et eksempel for å illustrere hvordan det kan se ut for treneren.
- Mange lag velger å bruke ett ord eller en mye kortere forklaring i det som skal repeteres som terminologien for lagets spillere (og assistenttrenere).
Hvordan dette kan se ut i Norge finner du noen eksempler på i vårt dokumentbibliotek.
Vinneren når det gjelder playcalling sheets heter Rob Ryan. Ikke på grunn av kompleksitet eller intellektuell superioritet, men kulhet:
Rob Ryan vinner alltid. Uansett om laget hans taper.