Special Teams i nimannsfotball

«Hei, jeg heter Sveinung, og jeg er ikke en spesielt dyktig special teams-trener.»

«Hei, Sveinung!»

Jeg rekker gjerne opp hånden og bekrefter at heller ikke jeg praktiserer at den siste tredjedelen av sporten får en tredjedel av treningstiden. Når det er sagt, finnes det gode grunner til at man nok burde sette av hakket mer tid til disse delene av sporten enn det som blir gjort på mange treningsbaner i dag. På tross av at jeg langt ifra kan påberope meg å være en ekspert på området, vil jeg likevel tillate meg å komme med noen tips og triks:

Sett av tid på trening

Mange kjenner seg nok igjen i at special teams er noe man først og fremst begynner å tenke på etter hvert som det nærmer seg ny sesong. Under følger noen ideer til hvordan man kan sette av tid til det som kan utgjøre forskjellen på seier og tap.

I Game Practice System: An Innovative Restructuring of American Football Practices foreslår forfatterne at man til hver trening setter av én periode som skal inneholde ett spontant field goal-forsøk. Når jeg skriver at forsøket skal være spontant, menes det naturlig nok ikke at forsøket skal komme som en overraskelse på trenerne, men på spillerne. Midt i den avsatte perioden, vil treneren blåse i fløyta og rope FG-laget på banen. Ballen plasseres, alle andre spillere løper av banen og sparket gjennomføres – alt innen 40 sekunder. Dette forutsetter naturlig nok at de som er på FG-team er klar over at de har en rolle å fylle. I diagrammet nedenfor har jeg markert en periode i gult. Den markerte perioden representerer et eksempel på hvordan man kan planlegge et «spontant» field goal. Det kan være lurt å variere hvilke perioder man lurer inn special teams i, da noe av poenget er at special teams er noe laget må være klar for å håndtere på kort varsel.

Daglige øvelser

Jeg tror nok at mange lag faktisk trener mer på special teams enn de kanskje er klar over. Her legger jeg til grunn at mye av nøkkelen til å lykkes med special teams ligger i det å mestre de grunnleggende teknikkene, særlig med tanke på takling og blokkering. I forkant av 2018-sesongen hadde vi tackling circuit på treningsplanen hver eneste trening. Det var primært to circuits vi varierte mellom. Hver circuit besto av tre taklingsøvelser. En av disse øvelsene gikk ut på pursuit og takling av et returløp. Dermed øvde vi faktisk på å begrense motstanderens returløp annenhver trening.

Selv om man på hver trening øver på ferdigheter som brukes i special teams i andre sammenhenger, kan det også være greit å ha noen øvelser som spesifikt er designet for å øve på special teams. For eksempel, er det en god idé å øve på teknikkene og timingen som skal til for å få snap, hold og spark til å fungere. I boken jeg nevnte ovenfor, presenterer forfatterne en øvelse som de gjennomfører med spillerne sine hver eneste dag. Øvelsen, som i boken får navnet Specialists Fair, tar ca. fem minutter å gjennomføre og gir spesialistene en anledning til å øve på håndverket sitt. Diagrammet nedenfor viser tre stasjoner: én hver for avspark, field goal og punt. Etter hvert spark står det en spiller klar til å returnere ballen. Hvert nittiende sekund rullerer spesialistene. På denne måten kan man krysstrene spesialister, slik at man som lag blir mindre sårbar for skadesituasjoner.

Hvordan setter dere av tid til special teams på trening?

Er field goals verdt innsatsen?

Jeg har ikke oversikt over riktig hvor mye treningstid det gjennomsnittlige laget i Norge har. Mine lag har oftest hatt to treninger i uken à 90 minutter, og jeg regner med at mange lag står ovenfor et noenlunde likt scenario. Uansett mengde treningstid, må treningstiden disponeres. Vi har stort sett valgt å ha et FG-team. Kanskje er også field goal den delen av special teams vi har valgt å øve mest på. I dag er jeg ikke helt overbevist om at jeg ville ha brukt noe tid på field goals.

Selv om det kan være svært nyttig å kunne score fra distanse, tror jeg at det oftere er langt nyttigere å være dyktige til å krige seg frem til et par ekstra yards. I fremtiden vil jeg kanskje heller bruke tiden på å øve på å score fra kort hold. Mine lag har vekselsvis bommet og truffet på field goal-forsøk og PATs, mens vi minst like regelmessig har scoret på topoengforsøk. Med den statistikken gir egentlig svaret seg selv.

Allmenn akseptert avstand mellom ballen (pre-snap) og holderen i et field goal-forsøk er syv yards. Med dette oppstår det tilbakevennende problemet med nimannsfotball, nemlig at det mangler to spillere. Med to færre blokkere på banen, skapes en enklere vinkel for det forsvarende lag til å blokkere sparket ved å løpe rundt kanten av linjen. Akkurat som i angrep, kan dette bøtes på ved at man utvider distansen mellom hver enkelt blokker, men dette medfører også sitt eget problem:

Siden field goals kan returneres, ønsker man som oftest ikke å ha for mange offensive linjespillere på banen. Dette betyr at flere spillere, som ikke spesialiserer seg i å blokkere motstanderen, må oppholde motstanderen lenge nok til at vi får sparket ballen. Denne oppgaven blir vanskeligere når vi øker avstanden mellom spillerne. Enklere forklart: Når vi utvider avstanden mellom blokkerne for å utvide kanten, gjør vi det enklere å blokkere sparket opp midten. Dette påvirker naturlig nok treffprosenten på field goal-forsøkene. En mulig løsning er å redusere distansen mellom ballen og holderen, men dette vil gjøre det enklere å blokkere sparket ved å holde armene i været.

Dersom man velger å ikke bruke noe tid på field goals, vil jeg kanskje anbefale å benytte et vanlig forsvarsspill, gjerne en blitz til å forsvare field goal-forsøk. Det sparkende laget vil uansett bomme på en del av forsøkene sine. Om dette er veien du og ditt lag velger å gå, vil det være en fordel å huske at det er ulovlig å stille opp rett ovenfor den som snapper ballen. Det kan også være en idé å spille med en dyp safety som kan returnere ballen. Et returløp kan dermed følge samme prosedyre som en interception. Når det er sagt, vil jeg anbefale å bruke tid på trene inn en taktikk for returløp, da gevinsten kan være stor.

Å forsvare de store avstandene

Den store gevinsten i special teams i nimannsfotball ligger i å returnere avspark og punts. I disse scenariene oppstår et lignende problem som i forsvar: Laget som skal forsvare returløpene har to færre spillere til å forsvare et like stort område som de ville ha gjort i ellevemannsfotball. Siden det er i disse situasjonene at gevinsten ligger, er det nok også her jeg ville ha brukt mest treningstid – både for å kunne dra nytte av de store rommene, men også for å redusere utbyttet motstanderen kan få fra disse situasjonene.

Mange trenere har nok hørt om Kevin Kelley, som er kjent som treneren som «aldri» punter. Her er tankegangen at du vil få mer igjen for de gangene du klarer å holde angrepet i live ved å gå for det på fjerde forsøk enn du taper ved å gi opp noen yards ved å mislykkes. Når jeg skriver at man gir opp noen yards ved å mislykkes, er det en sammenligning med startposisjonen motstanderen ville ha oppnådd etter et gjennomsnittlig returløp. I teorien burde et gjennomsnittlig returløp være lengre i nimannsfotball enn i ellevemannsfotball siden det sparkende laget må dekke større rom. Dermed vil jeg hevde at det er en enda bedre idé å aldri punte i nimannsfotball enn det er i ellevemannsfotball. Kelley er også kjent for at han, basert på den samme logikken, regelmessig forsøker seg på onside kicks.

Mens vi er inne på å redusere mulighetene motstanderen har for å benytte seg av de store rommene, kan man også vurdere å punte fra en vanlig angrepsformasjon. Dette opplever jeg at mange lag benytter seg av fra tid til annen. I disse situasjonene vil quarterbacken motta ballen i shotgun og deretter sparke ballen oppover i banen. Siden man da uunngåelig vil ha minst tre linjespillere på banen, kan det være en fordel å sparke ballen utover sidelinjen. Fordelen med å punte med denne taktikken er at det forsvarende laget hindres i å sette opp blokkere for returløpet på en effektiv måte, da de først og fremst må forsvare seg mot et vanlig angrepsspill.

Om man skulle velge å gjennomføre avspark på vanlig vis, er det viktig at man har et bevisst forhold til hvor man ønsker at ballbæreren skal gå. Ved avspark har vi forsøkt å hindre returløpet fra å nå utsiden. I stedet har vi latt motstanderen løpe opp midten, nettopp fordi det er der vi har flest spillere som kan sikre taklingen. For å hindre motstanderen i å vinne utsiden, har vi prioritert å ha dyktige spillere til å sette edgen. I diagrammet ovenfor er det flere spillere som krysser hverandre i løpet av spillet. Mange lag har mannsblokkering som en del av sitt returløp, og vi ønsker å gjøre det vanskeligere for motstanderen å plukke opp våre spillere ved å krysse løpene mens spillet pågår.

Å angripe de store rommene

Jeg startet artikkelen med å innrømme at jeg ikke er spesielt dyktig til å lære bort special teams, og det er her jeg føler at jeg ikke har lyktes så godt som jeg burde. Rommene er store, mulighetene mange, og våre touchdowns har vært for få. Derfor vil jeg benytte denne anledningen til å oppfordre deg som leser dette til å lære meg noe. Aller helst ønsker jeg at du kontakter oss om å skrive en artikkel om saken, men jeg ville naturligvis også ha satt pris på om du hadde kontaktet meg privat.

Ved å gjøre hverandre bedre, får vi alle muligheten til å konkurrere mot stadig dyktigere motstandere. Husk at jern skjerpes ved jern. Hva skal ditt bidrag være?


Subscribe
Notify of

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments
0
Would love your thoughts, please comment.x
()
x