I denne artikkelen tar vi for oss Viasat sin dekning av Super Bowl 48, det vil si kampen som gikk 2.februar 2014 mellom Denver Broncos og Seattle Seahawks.
BAKGRUNN
Bakgrunnen for å skrive noen ord om Viasat sin innsats i å gi det norske folk Super Bowl er først og fremst at vi utover i sendingen la merke til en del svært kritiske røster på sosiale medier. Spesielt studiopanelet til Viasat fikk gjennomgå. Det er ikke noe nytt: Stort sett har det alltid vært mye kritikk mot de norsktalende kommentatorene og «ekspertene» som uttaler seg i studio. Når vi setter eksperter i anførselstegn, så er det en grunn til det: Vi som har lang fartstid innen amerikansk fotball, selv om det ikke er i nærheten av NFL-nivå, hører jo at det ikke er snakk om folk som kan dette på et faglig høyt nivå.
MEN: Det sistnevnte er heller ikke alltid noen forutsetning for å levere god TV eller kunne uttale seg om helt standard tematikk. Evnen til å formidle blir sentral, og i tillegg er det greit at det er folk som greier å fremstå som troverdige i rollene de er satt i.
Der det blir en utfordring er gjerne når man må øyeblikksanalysere noe som nettopp har skjedd, forklare intrikate straffeutmålinger eller trekke paralleller basert på historiske hendelser uten å måtte lete det opp og ha skriblet det ned på forhånd. I en live-sending er dét reelle utfordringer som vil dukke opp.
I tillegg er det slik at Super Bowl er den begivenheten som i størst grad (beklager Håvard Rugland; du gjorde en solid innsats i så måte i 2013, men det er nok heller tvilsomt om det skjer hvert år) bringer amerikansk fotball innenfor nordmenns synsfelt. Det er av den grunn mange som har en egeninteresse i hvordan produktet Super Bowl forvaltes. Både TV3, TV2 og NRK har stått for det tidligere; nå er det Viasat som er forvalteren.
Med det som utgangspunkt har vi brukt en del tid på å se Viasat sin sending på nytt. Det skal samtidig legges til at vi ikke kjenner Viasat sine mål med sendingen utover det vi selv antar er målsetningene. TV-sendinger er det de som er eksperter på, ikke vi.
Vi går imidlertid ut fra at de vil levere et produkt som trekker flest mulig seere, og som gir så lite som mulig frafall utover i sendingen. Det er en grunn til at sendingen begynner før folk normalt legger seg selv om kampen begynner etter, tenker vi. Satsingen på sosiale medier og andre tiltak (visningen i Oslo Colosseum) ser vi på som en del av det samme. Mange liker tanken på å se sitt eget navn i løpet av sendingen med innspill på noe man faktisk mener å ha kunnskap om, og ikke minst vanligvis er «alene» om å ha peiling på når man traver rundt i Norge i de 50 ukene av året som ikke er uka før eller etter Super Bowl. Det vet Viasat, og det vil de bruke.
Videre er det slik at denne (facebook.com/AmerikanskFotball) Facebook-siden drives av en person som sitter dypt nedgravd i amerikansk fotball-miljøet, og de jeg gjerne legger merke til at kommenterer sendingen på sosiale medier er i stor grad folk med betydelig kjennskap til idretten og mange år som spillere, trenere, dommere og ledere innen sporten. Nei; ikke i NFL. Vi snakker stort sett norsk nivå, gjerne ispedd noen med erfaring fra universitetsfotball og andre europeiske land.
Det sier seg selv at det finnes mange av de vi legger merke til som da føler et sterkt eierskap til idretten vår (ja; vår), og da er det ikke alltid så lett når det traver inn noen journalister med nesten lik dialekt og plutselig er eksperter på ting vi kjenner i tekniske og historiske detaljer som vi ikke trenger å ha fullt så mange papirlapper foran oss for å huske. Vi nevner dette fordi det er relevant, og vi skal komme tilbake til det.
Samtidig skal vi ha respekt for at seermassen til Super Bowl er en broket forsamling. Journalistene som har gleden av å leke eksperter hver gang Super Bowl dukker opp, har både de dagsferske seerne, folk som følger NFL året rundt, og oss som har et praktisk fokus på idretten amerikansk fotball, som mottakere av sitt budskap. Tenk på den utfordringen! La oss ta et klassisk eksempel:
Noen vil ha mindre av det noen vil ha mer av:
Noen vil ha mer av det noen vil ha mindre av:
SENDINGEN
La oss så ta for oss sendingen. Den foregikk fra kl. 22:00 og frem til like etter kampslutt, som i år vil si noe etter kl. 04:00. Det er et langt tidsrom å fylle med innhold, men da skal vi huske at den store majoriteten av det tidsrommet er dekket av kampen, halvtidsshowet og forhåndsproduserte kortfilmer laget av NFL.
Det resterende tidsrommet, primært tiden før kampstart og en del pauser underveis i kampen og noe etter kampen, må Viasat altså fylle. Som allerede nevnt bruker de en del forhåndsprodusert materiale laget av andre enn dem selv. I år hadde de imidlertid også tilbrakt noe tid på Jordal Kunstgress sammen med spillere og trenere i Oslo Vikings og Vålerenga Trolls. Helt grei tidtrøyte – og ikke minst kjekt for oss i amerikansk fotball-miljøet å se noen kjente fjes. Tanken med å teste noen avdankede sukker-fotballspillere er fin; det kan dra noen tilskuere som kikker på noe de ikke har sett før av den grunn, og man får et lite kjendisaspekt fordi noen av navnene fremdeles er husket.
Det som derimot mangler, er vinklingen NRK tok på egenprodusert materiale når de sendte Super Bowl. NRK var betydelig flinkere til å slenge inn noen egenproduserte snutter som sørget for grunnleggende kunnskap om amerikansk fotball. At man har noe å lære av NRK som folkeopplyser sjokkerer trolig ingen: Her ligger det nok gjerne en kulturforskjell i veggene på Marienlyst kontra Modern Times Group-eide Viasat.
Det skal nevnes at studiopanelet forsøker å kompensere for dette med opplysninger underveis i sendingen, men det skjer i stor grad etter at kampen har startet. De får en tyngre jobb og bruker mye tid på enkle ting nettopp fordi det ikke er gjort folkeopplysning via egenprodusert materiale på grunnleggende regler i forkant av kampstart.
Viasat bruker istedenfor tiden før kampstart til en del NFL-relatert snakk om «årets skuffelser», «årets overraskelser» etc. Her kunne de med fordel brukt noen grep gjennom å annonsere det med mer enn ord, slik at det ble tydeligere underveis i sendingen. De slenger riktignok opp noen bulletpoints etterhvert som paneldeltakerne i studio går igjennom slike ting, og de er stort sett forståelige og med kun noen få blundere (Indiana Colts istedenfor Indianapolis Colts. Da skjønner du at vi ikke snakker om noen Joe Namath coin toss-aktig blunder akkurat). Når vi snakker om presentasjonen av årets skuffelser var det noen pussigheter – man snakket altså om hvordan noen -eksempelvis Joe Flacco- hadde underprestert, men samtidig var det gode highlights av vedkommende som ble vist. Det burde nok heller vært eksempler på underprestasjonen som ledsaget det som ble sagt.
Analyse fra studiopanelet underveis i kampen holder seg på et veldig overordnet nivå. Det er lett forståelig, og dermed selvfølgeligheter for en god del av oss. Det vi imidlertid ikke må glemme er at når vi gjerne skulle sett analyser som forklarte mer inngående om hvilke typer coverage som vises, hvorfor bestemte typer spill lykkes/ikke lykkes og så videre, så har seere uten særlig bakgrunn i amerikansk fotball lite utbytte av akkurat det. Hvem utgjør majoriteten av seerne? Kan vi forvente at Super Bowl er den kampen hvor dybdeanalysene foreligger? Forhåpentligvis utvider Viasat sine sendinger i årene som kommer, og det er strengt tatt i sendinger av vanlige seriekamper at man bør etterstrebe å gå mer i dybden.
Super Bowl trekker en haug med seere som har behov for en helt annen tilnærming, og vi som elsker sporten også i mars og april bør heller forstå at Super Bowl er en massiv rekrutteringskanal for å etterhvert ha en større mengde personer som har et lidenskapelig forhold til amerikansk fotball. Da er det riktig å holde analysen på det nivået Viasat gjør ved Super Bowl.
Det er allikevel noen spørsmålstegn å stille. Kampen begynte med en safety veldig tidlig, og snappet fra Center Manny Ramirez ble et fokus i studio. Panelet var skjønt enige om at det var et dårlig snap som Manning hadde slitt med å få kontroll på uansett. Thomas Foldvik har rett i at det var miskommunikasjon som forårsaket situasjonen, men studiopanelet overdriver voldsomt når de konkluderer med at snappen var vanskelig å få kontroll på. Om man ser banen på snappet vil man se at det havner i hodehøyde og ved høyre skulder (kastearmen..) på der Manning hadde stått i shotgun, og i en ypperlig posisjon for å kaste raskt.
Videre viser den manglende faglige kompetansen seg når kampen først er i gang og man skal analysere fortløpende. Thomas Foldvik innleder med gode poeng om Denvers defense, men når studiovert Daniel Høglund spør ham om Marshawn Lynch så er lysene av, og vi får høre at «defense heldigvis består av flere enn han» (Lynch er RB for Seattle), og at han «skinner ikke så mye fordi de andre er der og», og deretter noe om at det er ligaens beste defense (hvem? Denver? Seattle? Runningbackene?). Han blander med andre ord kortene i en meningsløs suppe som virkelig er i stand til å forvirre seerne.
Et annet eksempel: Når man diskuterer en interception av Peyton Manning som Kam Chancellor gjorde, så er det tydelig at man utelukkende tror man har observert en latterlig dårlig pasning. Ikke et sekund diskuteres det om at et defense kan leses forskjellig av QB og WR, og at dette dermed kan påvirke hvor mottaker er i forhold til hvor ballen kastes. Vi får høre at «der var det ingen, rart Manning kaster dit», mens det fort kan dreie seg om en mottaker som ser åpningen foran seg mens Manning forventer en rute som tar mottakeren høyere opp i banen. Vi sier IKKE at de nødvendigvis tar feil når det gjelder at ballen seilte over mottaker og var et dårlig kast; vi sier at det er analytiske poeng å gjøre her som burde vært gjort.
STUDIO
Vi bruker ikke så mange ord på dette temaet, rett og slett fordi studioet så bra ut. Her var det gjort en del fiffige grep, og Viasat er i sitt ess når det gjelder slike ting – det synes. Dette gjør de innen mange idretter, og det gir det hele en ramme av profesjonalitet som appelerer til oss.
Å slenge opp noe filmanalyse på veggen var et ekstra hyggelig grep. Det falt litt igjennom på grunn av manglende faglig kompetanse (hos Viasat), men det skal vi komme tilbake til. Tanken var uansett god, og vi likte det vi fikk presentert i så måte!
PERSONGALLERIET
Viasat hadde en rekke reportere og paneldeltakere som var del av sendingen. La oss oppsummere hvem vi la merke til at var der:
- Daniel Høglund: Panelleder/vert i studio.
- Arnstein Friling: Paneldeltaker. Viasats NFL-mann.
- Jørgen B. Hoff: Paneldeltaker. VGs NFL-reporter.
- Thomas Foldvik: Paneldeltaker. Tidligere aktiv trener og utøver på norsk nivå.
- Jermund Berg: Sosiale medier-mann. Journalist i Drammens Tidende til daglig.
- Christian Ramberg: Reporter på plass i USA.
- Lene Forfang Paterson: Reporter på plass i Oslo Colosseum.
Det er interessant at alle utenom én av disse er mediefolk til vanlig. Om vi ser på hvem som intervjues som «eksperter» om sporten før Super Bowl virker det å være en betydelig overvekt av journalister som intervjuer journalister. For å være ærlig så er dette en kunnskaps-begrensning norsk media legger på seg selv i forhold til amerikansk fotball.
La oss ta for oss inntrykket av hver av disse som deltok i sendingen etter å ha gått igjennom opptaket fra start til slutt noen ganger.
Daniel Høglund:
Gjør en habil jobb med å lede sendingen. Flink til å sørge for overganger mellom temaer og segmenter. Virker trygg; dette er slik vi vil ha det. Han tar seg også tid til å legge inn noen morsomheter underveis som faktisk er morsomme – særlig satte vi pris på en kommentar i halvtidshvilen om at Denver Broncos trengte et strømbrudd for å gjøre kampen jevn igjen. Det var sikkert ikke alle som tok den hvis det var første gang man så Super Bowl, mens de fleste som så Super Bowl i fjor umiddelbart forstod hva han siktet til.
En ting vi kan ta med i forhold til Høglunds rolle, selv om det nok er vel så mye et produksjonsansvar med tanke på hvem man finner frem til som paneldeltakere og hvilken instruks disse er gitt på forhånd, er at det ikke akkurat er et veldig livlig panel vi ender opp med. Det er få faktiske diskusjoner i studio; det hele blir statisk og forutsigbart. De venter på tur, og det er ingen flyt fra én deltakers innspill til en annen. Det ble noe bedre like før kampstart og underveis i kampen, men vi skulle likt å se mer dynamikk i dialogen for at det hele skal oppleves som gode samtaler. Det var kun i noen få tilfeller at forskjellige synspunkter kom frem, eksempelvis på spørsmålet rundt hvordan Broncos skulle komme tilbake i kampen.
Arnstein Friling:
At man kommer med noen floskler og selvsagtheter underveis i en såpass lang sending skulle egentlig bare mangle. At Seattle sitt defense har sine styrker der Peyton Manning har sine styrker, for så å si at det er pasninger, blir i overkant overfladisk. I en live-sending passerer det allikevel glatt uten at man stusser over det.
At New Jersey er et bra sted å arrangere Super Bowl på grunn av muligheter for medier etc. er derimot en fullstendig skivebom på det som burde vært adressert: HVORFOR det har vært et tema at kampen går der. Nei; kampen er ikke alt, men hvis kampen IKKE går, så er det totalt uinteressant hvorvidt lokasjonen er bra for media og arrangementer i tilknytning til Super Bowl.
Friling slår derimot tilbake litt seinere med en bra analyse av Peyton Mannings sesong. En stor fordel han har, er at han har vært på TV noen ganger før. Greit; som de fleste andre stabber han seg gjennom noen setninger her og der, men du verden – hvor kritiske skal vi være? Han virker trygg på mye, og er komfortabel nok i sin egen kunnskap til at det virker troverdig. Eksempelvis har han et godt og viktig poeng når han tidlig i kampen forklarer oss at Seattle har en bieffekt av å kjøre Marshawn Lynch opp midten selv om det ikke gir så mange yards. Han treffer også spikeren på hodet når han påpeker at Denver sin coaching har vært dårlig tidlig i kampen; dette utsagnet forsterkes av det vi ser seinere i kampen.
Når det er sagt så er ikke alt like troverdig. Et utsagn om at gule flagg er istedenfor fløyter gir ikke mening med mindre man vet at han sammenligner med sukker-fotball, noe Friling aldri sier eksplisitt i sitt resonnement. Flagg erstatter ikke fløyter i amerikansk fotball; dommere i amerikansk fotball har begge deler som sine arbeidsverktøy.
Jørgen B. Hoff:
Tør å komme med synspunkter også når det er i konflikt med det som har blitt sagt av andre før ham, og det er tydelig at vi her snakker om en journalist som har fulgt med – han virker godt forberedt. Som andre bommer han på enkelte setninger i en lang live-sending. At han først snakker om hvor mye skadet Percy Harvin har vært, for deretter å konkludere et par setninger seinere med at Harvin er robust, får stå som det fremste eksempelet på at ordvalg har betydning.
Analysen hans av Redskins sin sesong og situasjon var bra, selv om Daniel Snyder faktisk ikke ble nevnt. At han drar frem en sammenligning med noen sukker-fotballspillere når han skal forklare at Redskins nye hovedtrener er Jay Gruden selv om de (Snyder…) trolig ønsket Jon Gruden forteller derimot om en manglende peiling på hvem Jay Gruden er. Billig poeng som mange nok spiser, men det er gjenbruk av en flåsete oppfatning fra amerikansk media som man bør holde seg for god til hvis man vet litt mer om Jay Gruden enn etternavnet hans.
Det beste Hoff gjør i løpet av sendingen er allikevel en del slike analyser. At han allerede har blitt assistert av Daniel Høglund som gjør et poeng ut av at han (Hoff) ved sesongstart tippet riktig rundt hvem som skulle havne i Super Bowl, gir en viss kredibilitet til det som sies. Men hør det han sier: Det er innhold. Spesielt tankene om St.Louis Rams viser tro på egne analytiske evner. Det skal bli spennende å se om Rams blir å regne med neste år, slik Hoff allerede nå legger opp til at han har tro på. Uansett om man er enig med Hoff eller ikke, så trenger vi flere som ham på skjermen: Han tør å stå opp for noe, han kan forklare det, og han tar ordet hvis det er noe han virkelig vil si.
Det sistnevnte gir han et godt eksempel på når Thomas Foldvik synser at Indianapolis Colts nok angrer på å ha latt Peyton Manning gå. Det tar Hoff helt korrekt tak i og kommer med gode poeng i at vi nok snakker om en vinn-vinn situasjon for alle parter (Colts, Luck, Broncos, Manning).
Ellers gjør Hoff en godkjent jobb underveis i kampen. Hans analyser er som de andres på et overordnet nivå, men det er ikke noe feil i det Hoff legger frem, og han vet å formulere seg på en måte som får frem poengene. I tillegg vil vi trekke frem responsen hans på at Malcolm Smith fikk MVP, hvor han benytter anledningen til å illustrere hvordan Smith er et godt eksempel på den type spillere Seattle sin GM og hovedtrener har dyrket frem. Det var nok mange som hadde skrudd av TVen innen det utsagnet kom, men det var kanskje kveldens fremste eksempel på en paneldeltaker som er i stand til å gi kommentarer som har verdi.
Thomas Foldvik:
Er vi ekstra harde mot våre «egne»? Foldvik har bakgrunn fra norsk amerikansk fotball som spiller og trener, om enn på et lavt nivå selv til Norge å være. Det skal bemerkes at han selv sa i sendingen at han har spilt CB opp mot landslagsnivå – det var en ny opplysning for oss. Betyr det å ha deltatt i et åpent landslagsuttak?
Uansett: Om man har vært best i Norge eller ikke, er ikke noe som kvalifiserer eller diskvalifiserer – en spiller som har vært middels god i 2.divisjon kan fort ha minst like god forståelse for selve spillet som en som har vært fast inventar på landslaget. Det NRK en gang i tiden la merke til med Thomas Foldvik var imidlertid at han kan snakke tydelig, kan en del om amerikansk fotball, og kan uttrykke seg på en måte som er forklarende. At han slenger på seg en kitsch peacocking-dress til sendingen hvert år, vel…det er ihvertfall et tydelig valg. Slipset innenfor skjorta var imponerende merkelig, mens slipsbyttet etter kampslutt fikk ihvertfall oss til å humre med Thomas (ikke av).
Dessverre har han nok ikke forberedt seg særlig godt før årets sending, og det handler ikke om hvorvidt vi er harde mot våre egne eller ei – det handler om fakta. Som noen innspill:
– Derrick Coleman er primært ikke i starting lineup hos Seahawks, det blir noe misvisende å si at han er det, selv om han har blitt kreditert som starting 3 ganger i løpet av sesongen. Dette så man også i Super Bowl, hvor det var Michael Robinson som var på FB når det gjaldt å score TD på goalline – eksempelvis.
– Hvis du ikke er imponert over Ibba sitt 50-yards spark mellom stengene som Daniel Høglund spør deg om, så kan du ikke i neste setning si at du er imponert når du nettopp har poengtert at du ikke er det.
– Hvis Richard Sherman er 189 cm høy (er han det? Ikke 191 cm?) i tillegg til å vake rundt 90 kilo, så ER han blant de største på sin posisjon i NFL. Å si at han ikke er blant de største er muligens ment posisjonsuavhengig, som i tilfelle bare øker graden av latterlighet i den kommentaren. Friling måtte steppe inn og poengtere at Sherman faktisk ikke er så treig som Foldvik vil ha det til heller, så hele kommentaren var et innspill som falt fullstendig i fisk.
Nå skal det sies til Foldvik sitt forsvar at Sherman ikke er blant de raskeste CBene i NFL, men det er et langt steg fra middels hurtig CB til å mangle hurtighet. Foldvik hadde med andre ord et poeng, men det forsvant i ordvalg som ikke illustrerte godt nok det han forsøkte å formidle.
– I NFL er det fire forsøk på å få 10 yards. Det vil si at man ikke punter på tredje forsøk, slik man gjør i CFL (eller utvalgte lag i norsk 2.divisjon på 90-tallet). Når Hoff hadde snakket om 3-og-ut ønsket Thomas Foldvik å utdype dette. Tanken var bra, men gjennomføringen var altså ikke helt på topp, da en seer uten erfaring med sporten satt igjen med «man vil unngå situasjoner hvor man må sparke vekk ballen på TREDJE forsøk». Det er forsåvidt riktig, men man vil nok aller helst unngå situasjoner hvor man må sparke vekk ballen på fjerde forsøk, og det var det Foldvik mente å si. Vi skjønte det, men det hjelper ikke for den som er usikker og skal forstå dette for første gang.
En bit Foldvik tok seg av, var filmanalyse. Her har Viasat fått ting til å se fiffig ut, og eksemplene som er utvalgt er i de fleste tilfellene gode. At det ser fiffig ut ødelegges tildels ved at Foldvik har med seg en jukselapp som han blafrer med; man må ha en bedre løsning hvis det skal se bra ut og virke troverdig. Den faktiske analysen inneholder elementer som er hyggelige å få med seg, men her skulle Viasat tatt seg bedre tid. Det kommer eksempelvis svært lite informasjon om formasjoner. Første gang Foldvik er oppe ved skjermen er det bare overordnet om Wilsons kvaliteter og defenset til Seahawks sin aggressivitet. Kom igjen; her må Viasat gi «eksperten» bedre tid, slik at man kan snakke noe mer avansert, og så kan heller resten av panelet be om utdypinger som gjør de kommentarene forståelige også for menigmann!
Dessverre var det også ting i analysen som var direkte feil: «Hot pass» ble for det første ikke beskrevet i det hele tatt ettersom ordene stokket seg for Foldvik, og for det andre var ikke eksempelet en hot pass-situasjon, ei heller en hot read, som var det Foldvik egentlig forsøkte å beskrive. Hot pass er et spesifikt pasningsspill hvor receiveren løper en hitch-rute og mottar ballen etter 1-3 skritt fordi DB/LB er så langt unna ham at mottakeren er å anse som udekket. Det oppstår gjerne som en audible, men som man så på mottakeren i klippet Viasat viste er det ikke en slik rute som løpes her – det er ikke hot pass.
Hot read, som var det som var tenkt forklart her, fordrer at det er en blitz eller en annen årsak som gjør at en mottaker ikke er dekket opp enten fordi defense ikke har antall nok til å dekke alle mottakere, eller fordi en sone er tom for forsvarsspillere som en følge av blitzen. I det gitte eksempelet var det ingen blitz, det var rett og slett en helt normal kortpasning som utnyttet bevegelsen til ytterste receiver som dro med CB dypt (alignment hos nevnte CB er en klar indikator på at han spiller sone), samtidig som SS som trolig hadde hook/curl-ansvar kom seint inn. Her utnyttet Denver kvaliteten på sone-forsvaret, ikke en egentlig hot-situasjon.
I det hele tatt er det en del å hente på å dobbeltsjekke begreper, og ikke minst finne frem til gode formuleringer som forklarer dem. Forklaringen av hva bump er var f.eks. meget dårlig, men poenget ble allikevel godt forklart sekunder senere via noen svært korte og presise kommentarer fra Foldvik om det vi så i eksempelet.
Jermund Berg:
Dette virket å være Bergs første virkelige fjernsynsopptreden. Han var keitete og virket nervøs i opptreden, men samtidig var han flink til å være tydelig på det han ville si. Det sistnevnte gjorde han så bra at vi stort sett glemte det førstnevnte. Andre har ikke vært fullt så forståelsesfulle i kommentarene, men det går nok primært på at man ikke helt har skjønt Bergs funksjon.
Christian Ramberg:
Bra. Solid. Vi er usikre på om han har holdt i en amerikansk fotball før, men ellers er det ikke så mye mer å si enn at han gjør jobben sin på en måte som både gir oss innsikt i hva som har skjedd og skjer rundt Super Bowl-arrangementet, og han fremstår som en sympatisk fyr vi får tillit til. At han står og snakker med Percy Harvin og særlig -for vår del- Darrell Bevell gir automatisk respekt, spesielt når de tydeligvis har fått spørsmål som det går an å svare fornuftige idrettsrelaterte svar på. Behøver vi å si mer?
Lene Forfang Paterson:
Er på plass i Oslo Colosseum og gjør det hun blir bedt om – intervjuer folk som er tilstede. At hun er blendende vakker er en bonus, men vi er såpass opptatt av amerikansk fotball at det hadde vært ganske så betydningsløst hvis hun ikke utførte rollen sin bra nok, og det gjør hun stort sett. Derimot fikk vi også med oss at Håvard Lilleheie sa at han hadde lært av Paterson at en touchdown er verdt 7 poeng, og da er vel kunnskapsnivået om amerikansk fotball egentlig avslørt. Lilleheie sitt utsagn behøvde selvsagt ikke være helt riktig, men når Paterson underveis i sendingen kaller Broncos for Bronkers og Seahawks for Seahawk, så mistenker vi at amerikansk fotball kanskje ikke er favoritt-interessen utenfor jobb for hennes del.
La oss gå videre igjennom en del av de sentrale elementene i sendingen, og tildels i forkant av sendingen:
SOSIALE MEDIER
Når det gjelder knytningen til sosiale medier gjør Viasat en del solide grep.
For det første har de for en god stund siden lansert Facebook-siden Viasat All American, og for det andre knytter de til seg Jermund Berg’s Nor-NFL twitter-konto.
Hvorfor knytter man til seg en twitter-konto som stort sett ikke gjør så mye annet enn å observere andres tidbits og fornorske det? Vel, nå har vi riktignok en del egenprodusert innhold og gjør en god porsjon egen research her hos oss, men ellers gjør vi jo mye av det samme. Det Nor-NFL gjør så bra er nettopp dette: De fornorsker og tilgjengeliggjør noe som man ellers må lete en del etter selv. Det er ikke noe negativt i det; tvert i mot er det bra.
Videre er det slik at Twitter passer utmerket inn i den type interaksjon som Viasat her ville skape. Da ble Nor-NFL et naturlig og godt valg.
Facebook-siden ‘Viasat All American‘ viste forøvrig verdien av å sitte på en TV-sending. Så snart ordet «PREMIE!» var nevnt på skjermen under Super Bowl-sendingen, så eksploderte antallet som liker Viasat All American. I løpet av noen få timer gikk siden fra noe over 1.800 likes til i underkant av 3.400 likes. Til sammenligning økte vår side og eksempelvis Amerikansk Fotball Norge sin offisielle facebook-side med under 100 hver i løpet av kvelden. Greit, vi promoterte ikke sidene med hverken premier eller egne TV-sendinger, men det sier noe om hvordan Viasat bevisst skapte seg en seermasse som holdt følge utover kvelden OG som de kan kommunisere til i fortsettelsen.
Nor-NFL sin twitter-konto økte på sin side ikke noe voldsomt; vi snakker vel om samme nivå der som vi selv så på vår egen facebook-side. At Nor-NFL også har en facebook-side var det knapt noen som registrerte; den økte med 3 likes i løpet av kvelden. Hva betyr det? Jo, det betyr at seerne lot seg lede inn der de ble fortalt at de kunne gå; de undersøkte lite selv rundt hvor de kunne gå. «PREMIER!» noterer vi oss. Man skulle tro det var snakk om å vinne en Studebaker Rockne-bil fra 1932, men det var altså noen jerseys og fotballer som var alt som skulle til. Ja, og en TV-sending av Super Bowl da.
EGENPRODUSERT MATERIALE
Her gjorde Viasat to-tre forskjellige grep:
1) De hadde laget en mini-TV-serie hvor knytningen til det norske amerikansk fotballmiljøet var tilstede.
2) De sendte Christian Ramberg til USA for å rapportere hele Super Bowl-uka (i tillegg til andre idrettsarrangementer i området i samme periode, but we digress).
3) De sendte Lene F. Paterson til Colosseum for å lodde stemningen noen ganger underveis = Knytning mot fansen i Norge som også er utenfor utøver-miljøet her på berget. Det sistnevnte miljøet er tross alt veldig lite sammenlignet med det store antallet som glaner på NFL og føler seg tilknyttet til sporten selv om de knapt har hatt på seg pads og hjelm selv (og det er HELT greit: Det samme gjelder en betydelig andel av publikum i USA. Publikum = inntekter = livsgrunnlaget for idretten som noe mer enn det som skjer på løkka).
MARKEDSFØRING
Dette bruker vi ikke mye tid på; vi kjenner det heller ikke på et særlig godt nivå. Noe kan vi derimot si en god del om, og det finner du nedenfor:
Viasat All American (facebook-siden) var i full sving med premier en god stund før Super Bowl, og det trakk gradvis folk inn, men eksempelvis økte vår facebook-side betydelig mer i uken før Super Bowl enn facebook-siden til Viasat gjorde – og det uten henvisninger via TV eller avisartikler slik Viasat All American hadde. Facebook-siden hadde altså ikke noen nevneverdig betydning i oppkjøringen til Super Bowl rent markedsføringsmessig. Den holdt fokuset varmt hos folk som allerede hadde fokuset, og det var det.
Det som derimot hadde en betydning, var det tette samarbeidet med flere andre mediekanaler. Vi sikter da til Nettavisen og VG spesielt. Mini-TV-serien var laget i samarbeid med Nettavisen, og tre av fire deler i serien ble gradvis rullet ut i forkant av Super Bowl – selvfølgelig for å skape blest slik at det ble flere og flere som i ukene før begynte å forberede seg på at det kom noe greier med navn Super Bowl.
I forhold til VG: En av deres journalister var i studio, og den knytningen var nyttig å ha i forkant også, med blant annet et Tett på Nett-møte fredagen. VG har en betydelig leserskare, og er man synlig der vil det naturligvis bidra til å trekke tilskuere til TV-sendingen.
Knytningen mot Nor-NFL var helt sikkert ikke skadelig, men de som følger med på kanaler som den, er folk som kommer til å se Super Bowl selv om du prøver å hindre dem fra å gjøre det.
KONKLUSJON
Var denne TV-sendingen så dårlig da? Nei; vi synes ikke det. Forhåpningene våre ble større enn tidligere år allerede fredag når Arnstein Friling og Jørgen B. Hoff gjennomførte en «Tett på nett»-sak hos VG.no, og svarene som kom der var betryggende. Tilliten var med andre ord etablert allerede der for vår del.
Greit nok; det finnes ting å pirke på, men om man flisespikker vil man alltids greie å finne noe. Den eneste perfekte eksperten er han som sitter hjemme i sofaen og aldri blir konfrontert med noe av det han har ytret – en luksus man som paneldeltaker eller reporter ikke har.
Det største problemet Viasat har er ikke reporterne – det er oss. Vi som sitter med mange års bakgrunn innen idretten, eller har fulgt NFL tett i 10-30 år, og som i tillegg har sett alt som kan krype og gå av TV-sendinger fra Statene. Vi har for det første en overdreven tro på egen kunnskap, og for det andre har vi en altfor stor tro på disse folka som sier det samme til oss som Viasats paneldeltakere og reportere – men på ENGELSK. Her er det bare å beklage kjære med-ildsjeler: Vi lar oss stadig vekk lure av at når noen snakker om sporten på en engelsk dialekt som tyder på at de er fra et lite tettsted i Texas med 387 innbyggere og en fotball-stadion som rommer 15.000 og alltid er full til high school-kampene; ja – da tror vi på det de sier til oss om amerikansk fotball, nesten uavhengig av hva de faktisk sier.
Kommer ordene derimot til oss på Oslo-dialekt, så stusser vi på hvert eneste av dem. Sorry, men lytt bedre neste gang du har Craig James (hvis han får en jobb igjen), Brent Musburger (hvis han ikke blir tvunget til å pensjonere seg) eller en annen mindre dyktig kommentator som forsøker å fortelle deg hva du ser. Musburger greide på et tidspunkt i fjor ikke engang å si hva han selv het, men introduserte seg som kommentator-partneren sin, Kirk Herbstreit. Det er med andre ord ikke alle som er Mike Mayock eller Cris Collinsworth. Jada; vi sammenligner litt epler og pærer her ettersom det er snakk om studioeksperter versus kommentatorer, men du tar tegninga allikevel.
Poenget er at hvis man først kommer seg forbi språk-fordommene som så tydelig gjør seg gjeldende, så er det ikke så ille som vi skal ha det til. Vi skal også huske på at hvis vi ønsker at idretten vår skal gro her til lands, så nytter det ikke å anbefale alle å slenge opp lyden fra NFL Gamepass og boikotte de som faktisk prøver å legge til rette for en større bredde i seermassen her på berget. Ikke tenkt på det før? Tenk på det nå – det har betydning.
Det Viasat riktignok mangler, er en faktisk fagmann eller to som kan sørge for at panelet ikke blir så stakato som det er nå, og som tar diskusjonene der til et nivå hvor folk blir nysgjerrige på å lære mer FORDI de kan lære mer også når de kan noe om amerikansk fotball. Viasat sin utfordring er å finne noen slike som både snakker norsk, kan være på en skjerm uten å skremme vettet av folk, og som kan forklare ting uten at å vise kunnskapsnivå i seg selv blir et poeng for dem.
Med det sistnevnte og kommende års Super Bowl i tankene har vi følgende å si til Viasat: Stå på, og lykke til!