Amerikansk fotball i Norge har startet høstsesongen, og det gjøres en flott jobb av ildsjeler rundt om i landet. Allikevel er ikke alt bare fryd og gammen. Mange lag sliter med små spillerstaller, og for enkelte er det over før man i det hele tatt kommer seg på kampbanen.
På seniornivå har både Eliteserien, 1.divisjon og 2.divisjon nå gjennomført kamper. Det har gitt oss et par jevne kamper, samt en rekke ujevne kamper og et par walk-overs (og dobbelt så mange om vi snakker om hele 2022 og ikke bare høstsesongen). Det sistnevnte oppstår når et av lagene trekker seg fra kampen, noe som har skjedd i begge Ålesund Phoenix sine oppgjør så langt. Etter det Amerikansk Fotball erfarer vil det også være tilfelle i Kolbotn Hunters sitt kommende hjemmeoppgjør, hvor bortelaget Åsane Seahawks har varslet frafall.
Slike frafall gir åpenbart et dårligere tilbud til de lagene som står igjen. For Kolbotn Hunters sin del som rammes av to walk-overs i høst blir serietilbudet for dette halvåret redusert fra 3 kamper til 1 eneste en. Det er vanskelig å kalle noe slikt et seriespill. At sporten fortsatt primært satser på venner og kjente av spillerne som tilskuere er også ganske åpenbart når den offisielle websiden til forbundet hvor serieoppsett og kamparena foreligger ikke oppdateres i forkant av kampene – man vet jo at det er walkover og ikke faktisk blir kamp før avspark inntreffer.
Ser vi på de kampene som har blitt spilt er det kun Oslo Vikings som har hatt en forholdsvis stor spillerstall av det vi har kunnet observere hittil i høst. Når klubber i samtlige tre serier stiller til kampstart med rett rundt eller til og med under 20 spillere, er det bekymringsfullt. Norge er et langstrakt land med en tildels utfordrende geografi, men det er også tilfelle for hjemmelag som ikke har måttet ta buss, fly eller privatbiler på tvers av en tredjedel av landet.
Det henvises til flere mulige årsaker når vi spør litt rundt hva denne utviklingen skyldes. Nå har det riktignok i alle år vært lag med den nevnte utfordringen med liten spillerstall, men det er mer gjennomgående nå enn hva vi har sett før. Den mest nevnte årsaken vi hører er Covid19-etterdønninger. Idretten amerikansk fotball lå i stor grad brakk mens pandemien herjet som verst, noe som vil si halvannet til to år med svært begrenset aktivitet i klubbene – noen mer enn andre.
Ikke alle klubber er oppe og går igjen ennå heller. Noen er knapt noe mer enn en håndfull utøvere som ønsker å få sine lag tilbake i aktivitet, andre har greid å skrape sammen nok utøvere til å stille til seriestart i 2022. For mange av klubbene har rekruttering de siste par årene vært enda mer begrenset enn det normalt er. En klubb kan f.eks. rapportere at snittalderen i deres seniorlag har økt med ca. 3 år. Nå finnes det muligheter til at et par velvoksne karer som vil spille igjen etter eksempelvis 5 år borte fra sporten fint kan heve en snittalder, men denne gang antas det å være at man ikke har fått inn yngre spillere -som igjen har sammenheng med manglende rekruttering over tid på ungdomsnivåer- og dermed vil naturlig nok snittalderen øke.
Enkelte vi har snakket med har pekt i retning av lang tids slitasje med hvordan forbundet agerer rundt serieoppsett og forståelse for klubber som sliter i utgangspunktet. Nøyaktig hva som ligger i slike utsagn virker å variere; irritasjon over ulike krav til klubborganisasjoner som knapt er organisasjoner er nevnt noen ganger. Forbundets dilemma er naturligvis å finne et minste felles multiplum som gir et hensiktsmessig tilbud til alle, og det er ingen enkel oppgave.
En rekke klubber som har hatt lag i seriespill i løpet av de siste 5 årene stiller ikke til start i 2022; samtidig er det lite nytt blod å spore. Når det er sagt er det ikke noe nytt fenomen at klubber forsvinner ut av seriespill etter ett eller noen få års deltakelse. Den -etter norske forhold- raske veksten man hadde i antall klubber og lag for en del år tilbake kunne vært starten på en økende aktivitet som holdt seg ved like, men slik har det altså ikke blitt. Skal vi legge all skyld for det på pandemien, eller bør man heve blikket ytterligere? Det er nok fordelaktig å ikke la én mulig faktor bli sovepute for å se på -og korrigere- betydningen av andre.
Et klart relevant spørsmål i en idrett som er så liten men som samtidig har tilgang på flere årsverk i form av ansatte i sportens eget forbund, er hvordan disse ressursene brukes best mulig til fordel for vekst. Det er viktig at klubbene og deres frivillige involverer seg, og blir involvert, for å sørge for at dette er en medlemsstyrt utvikling. Det er en toveis-sak: En slik involvering forplikter også klubbene til å lojalt følge opp til alles felles beste. Dette i motsetning til en utvikling hvor eierskapet er begrenset til noen få ressurspersoner eller roller – noe som lett kan oppstå når fraværet av hørbare stemmer gir inntrykk av at kun noen få sitter med ansvaret for alle. Slik skal det ikke være, selv om det selvsagt er bra at noen tar ansvar og føler eierskap. Det beste for amerikansk fotball i Norge er imidlertid om alle føler eierskapet.
Det arbeidet som legges ned akkurat nå av forbund, landslag, klubber og enkeltpersoner i andre roller rundt sporten er essensielt. Det handler både om å holde aktivitet gående, rekruttere, utvide tilbudet og gjøre de rette grepene med et blikk på 2023, 2024, 2025 og enda lenger inn i fremtiden. Det er bekymringsfullt å se de små spillerstallene, men det finnes lysglimt: Talenter finnes på tvers av alle nivåene, og fortjener å få sjansen til å vokse der de er slik at norsk amerikansk fotball kan bli det vi alle drømmer om at det skal være: Noe enda bedre enn det er i dag!