Svensker på vei til de største universitetene!

For kun få uker siden ble det klart at Nick Saban og hans University of Alabama har et svært godt øye til minst én svensk spiller som er på vei til college. Men: Den spilleren er ikke den eneste svensken på vei til universitetsfotballens toppnivå. Eller som allerede er der, for den saks skyld. Hva skyldes det?

Senere i dag publiserer vi en podkast som belyser dette emnet ytterligere, og link til den legges inn artikkelen du nå leser når publisering er gjort. Vi har nemlig tatt en kikk på og blitt nærmere kjent med hva som foregår på andre siden av Svenskegrensen.

At Skandinaviske spillere havner på college er ikke noe nytt. At det er såpass mange som både havner på og er aktuelle for de aller beste skolelagene i USA, er derimot av nyere dato. Det har vært en lang vei dit. En gang i tiden -og ikke så altfor lenge siden heller- var det gjerne en liten gruppe Skandinaviske, og særlig svenske, spillere på NAIA og NCAA Division III-nivåene, samt en og annen slenger på NCAA Division II. Gradvis har dette økt i omfang og nivå til at det nå er en hel rekke svenske spillere også på NCAA FBS-nivået.

For norske spillere er det ikke slik. Vi har riktignok hatt en og annen på toppnivået; akkurat nå er det ingen. Norge har noen få spillere på NJCAA, NCAA Division III og NCAA Division II-nivåene. Hva skal til for å øke dette antallet, om det i det hele tatt er et ønskelig mål?

Det sier seg nesten selv at det å spille på høyest mulig nivå er en ambisjon for mange spillere rent individuelt sett. Man får testet seg opp mot best mulig motstand og gjort det meste ut av en karriere som ikke akkurat varer livet ut. Om klubbfotballen og idretten amerikansk fotball i Norge og Sverige totalt sett er tjent med at spillere forsvinner til andre siden av kloden for å oppnå sine individuelle mål er faktisk et diskusjonstema i Sverige om vi forstår det riktig, og kan også diskuteres i andre land. Det er mange spørsmål rundt dét, hvor vi for eksempel kan trekke frem at et sentralt spørsmål kan være om disse spillerne er ledestjerner som fører til at andre også vil satse på en slik måte av sporten generelt hever nivået her hjemme, får større oppmerksomhet som igjen kan ha positive effekter som økt rekruttering, mediedekning og sponsorater. Et annet viktig element kan være om disse spillerne kommer hjem igjen og bidrar til å spre sin tilegnede kunnskap som spiller og/eller trener i årene etter at tiden i universitetsfotballen er ferdig, eller om de takker for seg i sporten når «høydepunktet» som college gjerne representerer er et tilbakelagt stadium.

Alt dette er relevante spørsmål som henger sammen med hva som er bakgrunnen for å i det hele tatt drive med amerikansk fotball – et spørsmål som både gjelder for den enkelte men ikke minst for klubb og lag. Det er tross alt en lagidrett vi snakker om.

Den svenske skolesatsingen

I Sverige har man tilrettelagt for en satsing som legger grunnlaget for å heve nivået gjennom at unge spillere kan fokusere på idretten parallelt med studier. I tett dialog og samarbeid med det svenske forbundet -SAFF- gjøres dette både via regionale tilbud på såkalte NIU-skoler rundt om i Sverige, men også via et nasjonalt rettet elite-tilbud på RiksIdrottsGymnasiet (RIG).

På Celsiusskolan i Uppsala holder RIG Amerikansk Fotboll til som en av flere linjer. Hele 30 elever, 10 pr. årskull, går på denne linjen. I tillegg er også en NIU-skole med amerikansk fotball i Uppsala, og et felles treningsopplegg på en del av det disse gjør bidrar til at RIG-skolan sine treninger kan ha et snitt på 50 spillere pr. økt. Da er det godt tilrettelagt for kvalitetsmessig habile treninger når man i tillegg har gode treningsfasiliteter og ikke minst dedikerte og kompetente trenere.

For kompetente trenere, det har det svenske opplegget på RIG. To heltidsansatte trenere med lang fartstid kan konsentrere seg helt og holdent om amerikansk fotball, og både Robert Johansson og Andreas Ehrenreich er velkjente og respekterte trenerkapasiteter i vårt naboland. I tillegg har NIU-skolen i Uppsala en ansatt trener, slik at det til enhver tid er tre kyndige trenere på plass i disse skolenes felles opplegg. Som om ikke det var nok henter de inn andre trenere for spesifikke posisjoner en rekke uker i året slik at hver posisjon har sin posisjonstrener og får nødvendig spesialistoppfølging på sine felt.

Blant de som drar nytte av dette opplegget finner vi også tre norske spillere på NIU, for selv om RIG er forbeholdt svenske statsborgere, så kan også andre være del av NIU-opplegget. De får et tilbud som ikke har sitt motsvar i Norge i dag.

Dette opplegget er nemlig et stykke fra det vi har sett av initiativer til idrettslinjer med amerikansk fotball-spesialisering her i Norge. Ikke at de har vært dårlige initiativer, men ressursene, antallet deltakere, og den helhetlige nasjonalt rettede oppfølgingen er ikke av samme kaliber. Dette er et av elementene som kan forklare noe av det svenskene har lykkes med for å få flere spillere opp på et høyt nok nivå til å skape interesse også langt utenfor landets grenser.

Hvordan havner spillere fra Europa på college?

Nå er det ikke slik at RIG og NIU drar på rekrutteringsturnéer for å bli kvitt spillerne sine; deres hovedsamarbeid ser ut til å være knyttet mot SAFF og landslagene. Men de står neppe i veien for at spillerne som har vært hos dem også lykkes på nivåer som andre ambisiøse spillere gjerne kan ha som sine egne langsiktige mål og derfor bruke som motivasjon i sin satsing via de svenske skolene. Promoteringen av spillerne gjøres i våre dager av organisasjoner som PPI Recruits; selskaper hvis mål er å bidra til at spillere signeres av universitetslag med alt det innebærer.

PPI Recruits er et av mange tilsvarende initiativer som begynte å få øynene opp for europeiske spillere for det som etterhvert begynner å bli noen år siden. En del av disse initiativene har vist seg å være lite mer enn enkeltpersoners ambisjoner om å tjene penger på å hjelpe noen til å oppnå sine drømmer, og det er ikke få spillere som gjennom årenes løp har blitt skuffet av opplegg og nivå både på slike prosesser og treningsleire med mer som disse organisasjonene har gjennomført.

Det er verdt å merke seg at dette ikke lenger er amerikanske talentspeidere som reiser til Europa og finner avdankede sukker-fotballspillere som kan bli kickere. Vi er ikke i 1974 lenger nå; vi snakker om universitetslag som ikke bare henter spillere til special teams, men en progresjon som har gått videre til linjespillere og nå altså også til posisjoner som håndterer ballen via mottak og løp.

Fremtiden og vår vei

Vi nærmer oss sakte den gjeveste posisjonen av dem alle, og om vi kikker forbi Sverige og til f.eks. Tyskland, så er det faktisk også QBer som havner på solid college-nivå. Det hører med til historien at en av de få norske spillerne som er på college-nivå akkurat nå er QB Anders Leine i NCAA Division II, så det er håp uansett posisjon om man er villig til å legge ned egeninnsatsen, oppsøke kunnskap og jobbe knallhardt for å lykkes også utenfor landets grenser.

Det høres også med at de svenskene som har endt opp på høyt college-nivå ikke bare kommer via skole-opplegget vi har beskrevet i denne artikkelen. Med gode fysiske forutsetninger hos den enkelte i kombinasjon med egentrening og tilgang til gode trenerressurser og opplegg i klubber er det også mulig å lykkes. Der hvor det for 25 år siden neppe var store muligheter heller da fordi ingen amerikanske universitetslag var spesielt interessert i å signere en spiller som de kun hadde sett noen svært kornete highlights-klipp av spille på en åker via en VHS-kassett sendt over Atlanteren flere uker i forveien, kan de nå se høykvalitets-film på internett, sågar cut-ups av hele kamper som ligger tilgjengelig via Hudl, Youtube eller andre kanaler.

Om internett har demokratisert den totale informasjonstilgangen i verden kan det stilles en del spørsmål til, men at det har utjevnet informasjonstilgangen om amerikansk fotball-spillere i Montana, California, Sverige, Tyskland og f.eks. Storbritannia – det er det åpenbart lett å argumentere for.

Det er mange faktorer med dette, men det er ingen tvil om at muligheten for enkeltspillere er større enn noensinne før, og muligheten til å strukturere det på en slik måte at også idretten amerikansk fotball her hjemme drar positiv nytte av det – den er også tilstede. Det førstnevnte er et faktum som samtidig kan forbedres ytterligere, det sistnevnte må vi arbeide med som miljø på tvers av klubbgrenser. Det er miljøet som helhet som til syvende og sist må ha verdien, ikke kun individet, og ikke kun én klubb. Da har vi lykkes med progresjon som idrett.