I forrige uke postet Amerikansk Fotball et debatt-innlegg av Patrick Hamnøy hvor han tar til orde for å legge ned U19. I innlegget redegjør han for årsakene til at han mener det. Innlegget skapte en god debatt i kommentarfeltet på Facebook-siden vår, hvor forskjellige synspunkter kom frem. Det kom også synspunkter til Amerikansk Fotball via andre kanaler. Jeg hadde opprinnelig tenkt å avstå fra å delta i debatten på grunn av andre ting som opptar tiden nå i høst, men ser at det er en del verdt å gripe fatt i og gi sine synspunkter på.
Det første jeg vil gjøre er imidlertid å klargjøre én ting: Amerikansk Fotball er en webside hvor det er plass til flere stemmer. Det gjelder også leserinnlegg og personlige synspunkter. Innlegg av denne typen vil som regel være markert med ordet «Debatt:» i begynnelsen av tittelen. Det finnes riktignok noen unntak fra den regelen, som f.eks. dette innlegget av Simen Kristensen tilbake i 2015, eller dette av Eyvin Sommerseth tidligere i år. Okke som; det er rom for leserinnlegg, gjesteskribenter og personlige kommentarer i artikkelform, i tillegg til det Amerikansk Fotball ellers publiserer. Så vet du det, og vit samtidig at du er velkommen til å gjøre det samme!
U19 – et nivå som fortjener å dø?
Så til saken: U19-serien og diskusjonen som Patrick Hamnøy inviterte til forrige uke. Hans påstand var at U19 har utspilt sin rolle, noe han blant annet begrunnet med at det hverken er fugl eller fisk; hverken topp- eller bredde. Som argumenter ble det blant annet henvist til seriens ujevne resultater, og i kjølvannet av det – at serien ikke kan hevdes å være utviklende for juniorspillere slik den er organisert og håndteres i dag.
Forrige ukes debatt-innlegg har mye kjøtt rundt skjelettet, så det er plenty for folk å henge seg opp i fremfor hovedpoengene. Det preges debatten i etterkant noe av, men jeg synes at mange allikevel har funnet nok av essensen. I tillegg er det slik at noen av avsporingene allikevel blir relevante fordi de henger sammen med argumenter knyttet til hvordan de forskjellige lagene angriper U19 og hva det skal være. Jeg sikter da eksempelvis til «U19 er i stor grad blitt redusert til lekestue for lagene der halve rosteren deltok i Eliteserie på vårparten» som muligens er tenkt som en overdrivelse med et snev av sannhet i seg, men som samtidig viser seg å være såpass langt fra sannheten for ihvertfall ett av lagene som foreløpig «leker» seg gjennom årets serie til at det holder vann.
Om man derimot tar et noe lengre tilbakeblikk på U19-nivået, så stemmer det at U19 har vært dominert av spillere som har deltatt på høyeste seniornivå, og da gjerne av lagene som har hatt flest spillere med den erfaringen bak seg når de deretter deltar på U19. Jeg mistenker at tilsvarende også gjenspeiler seg på U17 med tanke på spillere med erfaring fra U19, uten å ha gått igjennom særlig mye data for å underbygge den påstanden.
Det er her et viktig poeng ligger, og som jeg mener at i stor grad mistes i den påfølgende debatten: U19 fungerer ikke bra for lag som kommer inn med nesten utelukkende ferske spillere og bruker det som et breddetilbud eller er i en tidlig oppbyggingsfase. Det er spesielt verdt å merke seg Gjøvik Swans sin trener Arnstein Kolve sin kommentar i debatten som jeg synes illustrerer akkurat dette poenget:
Fordi erfaringen og kvaliteten er så forskjellig, så blir det svært store forskjeller. Og nei; det stemmer ikke at det finnes svært store forskjeller på alle nivåer i Norge. Det er ikke noen sannhet at det alltid har vært eller kommer til å være slik. Som tidligere eksemplifisert er f.eks. den norske toppserien for senior svært jevn sammenlignet med mange andre serier. Det på tross av enkelte ujevne kamper. Det er forøvrig stor forskjell på enkelte ujevne kamper, og lag som opplever å bli slept gjennom 50-60 poengs tapsmargin gjennom hele sesonger.
Det er også her ønsket om hva man helst vil ha treffer realitetene og viser seg å være en utopi pr. dags dato: For å unngå slike forskjeller finnes det i mange land, beviselig også sportens hjemland USA, en rekke nivåinndelinger nettopp for å minske slike forskjeller i den grad det lar seg gjøre. Den luksusen har vi i svært liten grad i Norge, rett og slett fordi det ikke er nok lag pr. alderstrinn til å gjøre en slik oppdeling. Og nei; mercy rule er ikke noe særnorsk fenomen. Det er årsaker til at mercy rule og kodekser knyttet til «running up the score» finnes i vår idrett, og å fremstille mercy rule som del av noe erketypisk for norsk amerikansk fotball er rett og slett villedende. Derimot kan f.eks. dette med å kjøre opp scoren diskuteres en del, da begrunnelsen for å unngå den i en serie hvor trenerne (og deres familier..) har dette som levebrød er noe HELT annet enn det vil være i Norge.
Det har meg bekjent hersket en ganske bred enighet blant norske trenere om at man ikke prøver å kjøre opp scoren når man har full kontroll i en kamp, men samtidig forståelse for at det er begrenset hvor mye man kan unngå det når man har rullert på spillere (både mtp. innbyttere og posisjoner) og at man uansett ikke skal unngå å som enkeltspiller gi noe annet enn 100%. Jeg tror ikke de normene har endret seg, selv om det fra tid til annen oppstår situasjoner hvor man kan stusse. Jeg har selv vært med på å vinne 103-0 uten å forsøke å kjøre opp scoren (og det var min playcalling og mine valg rundt rotasjon av spillere), så jeg er inneforstått med at slike ting skjer selv uten et sterkt ønske om å score som om en var besatt. Poenget er imidlertid nettopp det da; laget som vant 103-0 skulle aldri spilt i samme serie som motstanderlaget.
Trekke laget, spille halve kamper, etc.
Det er ikke vits å bruke mye tid på å kommentere at man trekker seg etter halvspilte kamper, trekker laget fra kamp eller serie, eller ikke reise til bortekamper. Det finnes ikke en sjel som er uenig i at det er dumt at det skjer; poenget er at det er et symptom på noe annet. Det er forøvrig ikke noe særnorsk fenomen, men tvert i mot noe som gjentar seg i svært mange europeiske land hvor seriespillet ikke er modent, eller går gjennom stadige justeringer fordi man ikke greier å finne en solid plattform for organiseringen av det sportslige opplegget.
Som Brage Harby påpekte i sin facebook-kommentar, er det en fordel å som lag prøve å kjempe seg igjennom kamper fremfor å velge utveiene nevnt ovenfor. Jeg sier ovenfor at det ikke finnes en sjel som er uenig i at det er dumt. Samtidig er det bare å erkjenne at det skjer, så noen gjør de vurderingene annerledes «der og da». Jeg mener som allerede nevnt at det imidlertid er symptomer hvor årsaken ligger langt forut for når de avgjørelsene tas. Som f.eks. størrelse på spillerstall og hvilke krav som finnes til hvor mange lisensierte spillere man har en gitt dato X antall måneder før sesongstart. Her kunne klubbene med fordel satt krav til seg selv helt uavhengig av hva forbund og Kampreglement sier, nettopp for å sikre en større stabilitet – eller å ta konsekvensen gjennom å faktisk ikke stille lag til serien i det hele tatt. Det er vondt å si akkurat den siste leddsetningen foran her, men vi er i grunnen tilbake til Patrick Hamnøy sitt poeng med hvor man bruker ressursene.
Jeg grupperer forøvrig ikke inn mercy rule i dette kapittelet, da mercy rule har sin rettmessige plass i sporten. Likheten mellom de andre tingene og mercy rule er at de oppstår altfor ofte på U19-nivået nettopp fordi forutsetningene for lagene og hvordan de drives er for store. Det er jo nettopp et av poengene som fremheves i forrige ukes debatt-innlegg.
Men…skal man ikke lære gjennom å spille mot bedre motstand?
Jo, det kan man – og det er fordelaktig å oppleve. Det er IKKE det samme som at et norsk 1.divisjonslag på senior spiller i samme serie som..tja…si NewYorker Lions, Swarco Raiders og et NCAA Division III college-lag. Det er det samme som at et 1.divisjonslag spiller i serie mot lag på omtrent samme, og gjerne litt bedre og litt dårligere, nivå. Ser du forskjellen?
Kan man lære av å spille mot bedre motstand? Selvsagt kan man det, man kan lære mye av det også. Men å tro at det er god læring å konstant spille mot en betydelig overmakt, har jeg null tillit til. Om man kontinuerlig er satt i en slik situasjon mister man troen på eget prosjekt, og det er ikke snakk om en individuell læringsvilje, eller nødvendigvis kulturen hos det aktuelle laget. Er du satt i en posisjon hvor du ikke har de rette forutsetningene for å lykkes selv når du forbedrer deg gradvis, så vil sjansene for at det laget og dets spillere forsvinner ut fra sporten vår være svært høy. Det vil vi unngå; norsk amerikansk fotball sin historie er full av lag, og til og med klubber, som har endt i graven blant annet fordi matchingen er som den er. Det er ikke uten grunn at lag satt i slike situasjoner også har en svært høy turnover av spillere fra år til år (noe de fleste av oss uansett har nok av fra før av!), og dermed blir spinnende i en ond sirkel som er vanskelig å komme seg ut av.
Da handler det ikke om hvorvidt man kan lære fra å tape stort i ny og ne, men det handler om et mye større bilde: Hva kan norsk amerikansk fotball gjøre for å unngå en situasjon som er åpenbart uheldig for at lag skal forbli i idretten vår?
Det er en av de tingene forbundet har forsøkt å adressere på senior hvor det er nok lag til å ha tre nivåer (eller ihvertfall to…det er forsåvidt en debatt i seg selv); ved at det finnes et inngangsnivå for de ferske lagene så er sannsynligheten for å oppleve mestringsfølelse betydelig økt kontra hvis alle lagene spilte i samme serie. Det er akkurat den problemstillingen U19 står ovenfor.
Samarbeid på tvers av klubbgrenser – yay or nay?
En ting som dukket opp både i forrige ukes debatt-innlegg og diskusjonen etterpå, er samarbeid mellom klubber. Det er naturligvis BVHIF sitt samarbeid med Tønsberg Raiders, Oslo Vikings og Drammen Warriors som får mesteparten av den oppmerksomheten i år. Det de gjør med samarbeid (og utlånsavtaler; akkurat de formelle detaljene der er ganske irrelevante for selve poenget som tas opp) er ikke noe nytt; det har blitt gjort i mange år. Det er også årsaken til at Amerikansk Fotball (hvor jeg er pittelitt engasjert) og undertegnede har fått en del synspunkter på det gjennom årenes løp – ofte uten at det har dukket opp i noen artikkelform eller annen synlighet. F.eks. er det folk som synes at det er urettferdig at slike samarbeid kan finne sted, fordi det oppleves å gi en fordel kontra hva deres eget lag får gjort av grep. Jeg er ikke av den oppfatning (og har også styrt lag med slike samarbeid selv); tvert i mot er det viktig at det finnes anledninger til å gi flest mulig spillere et tilbud på alle alderstrinn. Det er da også tankegangen bak reguleringen av dette i Kampreglementet.
At dette blir stilt ytterligere spørsmål med i år er det en veldig enkel forklaring på som jeg tror de fleste greier å se når man får tenkt seg om: Poenget bak muligheten til samarbeidsavtaler og midlertidige utlån er -slik jeg oppfatter det og bestemt mener at det bør være- å sikre flest spillere muligheten til deltakelse i seriespill. MEN: Når det ender med en spillerstall som kunne vært 2 (eller flere) lag, så er det ikke helt etter hensikten – for den er ikke å ha færre lag i seriespill.
Det sistnevnte er et felles ansvar for alle klubbledere når vi søker samarbeid på tvers – vi bør faktisk stille spørsmål om vi kan stille lag selv, og hvor mye som skal til for å ha et lag. Likeledes bør vi som klubbledere stille spørsmål når lag kontakter oss om samarbeid; er det hensiktsmessig? Det har sikkert BVHIF gjort, så det er ikke vits å bli såra og vonbråten over den setningen – det er det generelle prinsippet jeg snakker om her. Kunne BVHIF sin stall vært to lag istedenfor ett? Tja, det er det naturligvis andre som har fasiten på, ikke meg. Det er ikke sikkert antallet spillere avgjør alt rundt det; man skal ha ressursene rundt laget også. Men den grunnleggende hensikten bak å kunne samarbeide og ha midlertidige utlån har jeg redegjort for ovenfor. Forbundet bør sikre at slike prosesser er hensiktsmessige for hva reglementet prøver å legge til rette for, og gjerne også stille de spørsmålene for å sikre at klubbene selv har tenkt igjennom dem.
Et sidespor som dukket opp (og forsvant igjen – kommentaren ble ihvertfall slettet) i forbindelse med dette punktet, var at Amerikansk Fotball har påpekt fordelen med å ha en stor spillerstall versus en liten, noe Patrick Hamnøy sitt debatt-innlegg også nevnte. Jeg var usikker på om jeg skulle bruke tid på å kommentere det her, men tar det med: Selvfølgelig er det generelt sett en fordel å ha en stor stall versus en liten. Det gjør seg spesielt gjeldende når et motstanderlag har en særs liten stall (13 på kampdag, f.eks.), eller når lagene som møtes har jevnbyrdige spillere kvalitetsmessig. En stor spillerstall er selvsagt ikke noen garantist for å vinne alt av kamper, ref. da også Trolls sine 17 som vant klart i helgen som gikk. Jeg tror imidlertid ikke Trolls hadde tapt med 80 heller…
Skal vi ha U19?
Jeg mener ja. Jeg ser ikke at en ujevn serie skal besvares med å legge ned et alderstrinn. Derimot kan jeg si at om jeg stiftet en ny klubb i dag og skulle anbefale hvilke nivåer klubben skulle ha et tilbud på, så hadde U19 stilt bakerst i rekka for tilbudet på herresiden. Årsaken til det er tildels knyttet til min personlige erfaring med årlig turnover av spillere på U19-nivået; det er veldig mange større livsendringer som skjer i den perioden av livet – f.eks. knyttet til forsvarstjeneste, skole, begynnelse på arbeidslivet og seriøse forhold. Men en enda viktigere årsak for min del, er at om man har U17-lag og senior, så har man egentlig et tilbud hvor de eldste juniorspillerne (18 og 19) kan delta, og man har et tilbud for de juniorene som er yngre enn det. Slik sett blir U19 fort noe som kan nedprioriteres frem til man har ressursene som forsvarer at man har overskudd å bruke på det.
Det er ikke det samme som å legge ned U19 som et serietilbud i forbundsregi. Der bør vi nok heller se på andre grep (slik å gå til 9-manns var).