Søndag 24. juni i 2018 gikk TSI Trailblazers seirende av banen etter årets mest spennende seriekamp på bortebane mot Drammen Warriors. Sluttresultatet ble 22-21, kampen ble avgjort i siste sekund, og det var stor optimisme i klubben. Vi hadde hatt en god sesong, og idet spillerne gikk av banen etter årets siste kamp, var det flere som knapt kunne vente til neste sesong.
Sannheten var likevel at varsellampene hadde lyst lenge hos Trailblazers, og vi hadde nok ikke stilt lag den sesongen om det ikke hadde vært for samarbeidsavtalen med Bardu Wolverines. Vi var i utgangspunktet for få spillere i Tromsø før neste sesong, og kanskje tok vi det litt for gitt at rekrutteringsarbeidet skulle bli enklere etter en god sesong. Så feil kan man ta.
Det som en gang hadde vært en kompisgjeng, som hovedsakelig hadde bestått av studenter, hadde blitt betydelig mindre gjennom årenes løp. Kanskje enda mer kritisk: Mange av de gjenværende spillerne var ferdig med studiene. Med dette hadde vi i stor grad mistet kontakten med studentmiljøet, og med det hadde vi mistet vår fremste rekrutteringsarena.
Hva skjer når ildsjeler forsvinner?
Som mange andre klubber i Norge, var Trailblazers for avhengig av noen få ildsjeler. Etter hvert som det ble færre og færre av ildsjelene, ble det tyngre for de gjenværende å drifte klubben på en fornuftig måte. Selv hadde også jeg en pause fra trenervirket høsten 2016 etter å ha blitt akutt og langvarig syk etter at jeg hadde holdt et for høyt tempo i for mange år. I et forsøk på å ta egen helse på alvor, valgte jeg å påta meg mindre av arbeidsbyrden i klubben i ettertid. Problemet var at det var ingen igjen i klubben som var villig til å gjøre all jobben jeg tidligere hadde gjort. Kanskje var det heller ingen igjen i klubben som fullt og helt visste hvor mye som måtte gjøres for å få klubben til å gå rundt, sportslig og organisatorisk. Her burde vi nok ha gjort en bedre jobb med å sikre organisasjonslæring og ikke kun individuell læring for de som utførte jobben der og da.
Mennesker som ønsker å drive organisasjonsutvikling (i en idrettsklubb) vokser ikke på trær. Likevel hadde vi fra år til år alltids noen som i varierende grad velvillig påtok seg styrearbeid. Ofte var styret ikke-fungerende, mens styrelederen i det minste fikk ting gjort selv. Jeg ønsker særlig å trekke frem Eirik Lingås Johnsen, som på ren viljestyrke, gjorde så godt som alt av organisatorisk arbeid som måtte til for at vi skulle overleve som klubb og stille klar til seriespill i 2018. Han fikk heldigvis belønning for strevet gjennom seriedeltakelse, før også han skulle vie tiden sin til andre prosjekter i ettertid.
Jeg håper at du som leser denne artikkelen har en solskinnshistorie om hvordan man gjøre det mer attraktivt for medlemmer å engasjere seg i klubbutvikling. Send meg i så fall mer enn gjerne en melding med historien eller skriv en artikkel som jeg og andre kan lære av. Jo flere som vil bidra, jo mindre trenger arbeidsbyrden å være på hver enkelt i en klubb.
En døende klubb
Det ble etter hvert åpenbart for meg at vi var dødende som klubb, og hvor lenge vi ville holde på, var først og fremst et spørsmål om hvor lenge vi var villige til å pine oss igjennom treninger med for få spillere. Problematikken med for få spillere på trening er selvforsterkende, da det er demotiverende for de spillerne som er igjen. Dette går fort utover stemningen og trykket på trening, hvilket også gjør det vanskelig å skape gode opplevelser for helt ferske spillere.
I etterpåklokskapens lys burde vi tidligere ha lagt bort planene om at vi skulle delta i seriespill i den påfølgende sesongen og startet på nytt. Vi hadde nok mistet noen av de gjenværende spillerne i prosessen, men vi kunne samtidig ha startet på et nytt prosjekt med en ny mentalitet mens det enda var en del mennesker i og rundt klubben.
Studentlag på godt og vondt
Da Trailblazers hadde sine første treninger i 2011, besto klubben i hovedsak av studenter. Vi var noen få ildsjeler som hadde startet klubben, og klubben vokste etter hvert som ildsjelene tok med vennene sine på trening og da disse igjen tok med sine venner. En og annen spiller ble nok også rekruttert på byen med midnattssolen som vitne. Da klubben var på sitt største, hadde vi regelmessig ca. 40 spillere på trening. Klubben var gjennom flere år en fin kompisgjeng som visste å ha det gøy sammen. Vi visste også at vi var ferske i gamet og at enhver form for sportslig suksess var en bonus.
Gjengen som utgjorde Trailblazers var først og fremst der for å spille selv. De færreste var nok interessert i bærekraftig klubbdrift i et langsiktig perspektiv. I stedet var amerikansk fotball noe gøy å gjøre mens spillerne studerte. Vi hadde noen halvhjertede forsøk på å etablere juniordrift i løpet av klubbens levetid, men vi lyktes ikke med det. Siden sporten var ny i Tromsø, hadde vi ingen pensjonerte spillere som ville vie tiden sin til trenersiden av klubben. Selv hadde jeg ikke kapasitet til å trene både senior- og juniorlag på siden av jobb, studier, politiske verv og livet ellers.
En naturlig slutt
Jeg skulle nok ønske at vi hadde mestret overgangen fra et noe selvsentrert seniorlag til en velfungerende klubb med bærekraftig juniordrift, men med fasit i behold, er det greit at det gikk som det gikk. Spillerne var der for å spille selv og ikke for å dyrke frem juniorspillere i en sport mange av spillerne selv knapt kunne. Klubben har fått sin naturlige slutt ved at de siste av spillerne er ferdige som studenter. Oppdraget er utført.
Fra tid til annen mottar klubben meldinger på Facebook med mennesker som ønsker å prøve en trening. Da må vi gi dem beskjeden om at Trailblazers i dag kun eksisterer på papiret. Jeg håper at det en dag vil komme en ny kompisgjeng som vil spille amerikansk fotball i Tromsø. Denne gjengen vil i så fall ha en noe enklere jobb foran seg enn det vi hadde, for nå finnes det i minste en gjeng avdankede spillere som kan sporten i byen.
Når jeg husker tilbake til ett av de første styremøtene, da vi skulle finne et navn til klubben, minnes jeg om at vi var visjonære i vår tid: Vi skulle hete Trailblazers fordi en trailblazer er en som baner vei for andre. Vi var den første klubben i Nord-Norge, og vi hadde som mål om at det skulle bli flere klubber i arktiske strøk etter hvert. Siden den gang har det blitt spilt amerikansk fotball i både Bardu og Alta. Kanskje vil neste gjeng som starter opp et lag i Tromsø få til en arktisk liga?