De aller fleste land i Europa har seriespill innen amerikansk fotball. Så er også tilfelle i de 4 største Nordiske landene: Sverige, Danmark, Finland og Norge. Island har noen få lag i gang, og Færøyene har noen karer som spiller touch-fotball når de har anledning. De to siste nasjonene er dermed ikke med når vi tar et tanke-eksperiment og ser på hvordan en felles Nordisk liga kunne sett ut.
Dette er et tanke-eksperiment som ikke er ukjent i andre idretter heller, og som har blitt testet ut med begrenset suksess. I amerikansk fotball mener vi at det er gode grunner for å legge til rette for en pan-Nordisk serie hvor de beste av våre 4 lands lag deltar.
Men aller først; hva skal vi med noe sånt?
Sverige har sin Superserien, Finland har Vaahterliiga, danskene har National Ligaen, og her i Norge har vi Eliteserien. I tillegg deltar de beste lagene ofte i internasjonale turneringer som IFAF Champions League. Er ikke det godt nok? Vel; faktum er at vi har en helt grei standard på de nasjonale seriene, men med få unntak faller lagene som regel igjennom mot de aller beste i Europa.
Jada; Helsinki Roosters (Vaahterliiga) vant IFAF Champions League i 2014, men la oss være ærlige: Topplagene i Europa var faktisk ikke deltakere der. De spilte i sin egen andedam: BIG6.
For Norden er det kanskje på tide å stikke fingeren i jorda og stille spørsmålet om hvorfor lag fra våre nasjoner ikke lenger hevder seg slik de gjorde for 20–30 år siden. Hva har skjedd?
Utvikling av solide ligaer i andre land; det har skjedd. Det har utviklet seg i våre land også, men relativt til utviklingen i Østerrike og Tyskland? Da har vi stått ganske stille.
Dette kommer også til syne på mer enn lagnivå: Når A-landslagene våre spiller mot de to nevnte nasjonene, så er resultatene gitt på forhånd. Greit nok at både Finland, Sverige og Danmark ligger foran en rekke andre nasjoner når det kommer til landslag, men det er ikke særlig interessant å sammenligne seg med de nest- og tredje beste. La oss gå for gull!
De aller fleste er enige, spesielt i festtaler og klubbmålsetninger, om at det er juniorarbeidet som må vektlegges for å heve kvaliteten over tid. Det er vi også enige i. Men vi tror ikke at satsing på bredde og yngre nivå utelukker å legge til rette for et nivå som motiverer til satsning. Tvert i mot tror vi at det i seg selv vil kunne være en faktor som øker rekruttering på breddenivå på lang sikt, og kanskje holder flere i idretten vår over lengre tid enn i dag.
Superserien, Vaahterliiga, National Ligaen og Eliteserien er nok allerede et mål og en motivasjonsfaktor for mange spillere i de respektive landene, men om vi ser på kampene der, så ser vi at det spesielt i de tre førstnevnte er klasseskille mellom lag i samme serie.
Superserien (Sverige) var i 2014 i praksis delt i tre, kanskje fire, kvalitetsnivåer. Dette betydde en rekke kamper som var transport-etapper. Som produkt blir det ikke spesielt attraktivt, og ikke noe hverken topp eller bunn av lag i serien er tjent med.
La oss ta en rask kikk på en indikator som forteller noe om hvor jevn eller ujevn en serie er: Poengforskjell i snitt pr. kamp. I våre øyne sier den statistikken en del om hvor jevnt oppgjørene i et seriespill er, og avstanden fra topplag til bunnlag. Det går an å gå mer i dybden gjennom å se på det for hvert enkelt lag i serien, men vi har tatt en kikk på de to lagene som er mest markante i positiv og negativ forstand pr. serie. Vi begynner med Sverige:
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 beste lag Superserien: +44.8, +23.6
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 dårligste lag Superserien: -45.1, -31.7
Vaahterliga (Finland) hadde de samme tendensene, men var ikke fullt så ille i fjor (= de hadde ikke et lag som dominerte så kraftig som Carlstad Crusaders gjorde i Sverige). Det har imidlertid historisk sett vært stor nivåforskjell på topp og bunn der også. Fra 2014:
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 beste lag Vaahterliga: +24.7, +22.6
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 dårligste lag Vaahterliga: -38.9, -29.3
National Ligaen i Danmark har stort sett alltid hatt et knippe lag som er reelle tittel-utfordrere, et sjikt med lag som kan spille med de store gutta men til tider også slite mot bunnlagene, og en bunn som bare kan glemme å slå de 3-4 beste. I 2014 så det slik ut:
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 beste lag National Ligaen: +34.9, +26.3
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 dårligste lag National Ligaen: -36.3, -30.9
I Norge har det historisk sett vært enorme forskjeller. Dette har endret seg drastisk de siste 3 sesongene, hvor det har vært ganske jevnt fra topp til bunn – noe som var enda mer tilfelle i 2014 enn i 2013, som på sin side var jevnere enn 2012. 2014-tallene:
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 beste lag Eliteserien: +19, +17.2
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 dårligste lag Eliteserien: -15.7, -14.3
Vi skal allikevel ikke glemme at denne jevnheten er en relativt ny utvikling for Norges del, og med lag som er så avhengig av enkeltpersoner i ledende funksjoner skal det lite til før det knekker.
En bredde nedenfra vil bedre dette, men en mindre topp i hver nasjon virker for oss rimelig for å forbedre den gjennomsnittlige motstanden for topplagene. Samtidig: Det blir ikke noe særlig til serie av å spille i en liga med 3-4 lag. Der kommer et Nordisk seriespill inn.
Hva en Nordisk liga gir, og ikke gir:
En serie på tvers av landegrensene i Norden vil kunne gi våre beste lag en jevnt bedre matching. Det vil også sørge for et seriespill som inneholder langt flere utfordrende kamper enn de fleste lagene har i dag, og man vil måtte heve seg for å hevde seg. De beste lagene i våre 4 land får med andre ord noe nytt å strekke seg etter.
Vi tror dette vil kunne være med på å skape en liga som kvalitetsmessig vil kunne konkurrere med de beste ligaene i Europa, og dermed gi våre fremste spillere matching som gjør dem bedre. Dette vil på sin side bety en større bredde og høyere toppnivå blant landslagsaktuelle spillere, og ikke minst vil det være mer attraktivt både for spillere, trenere, tilskuere, media og kanskje også sponsorer.
Klart; det vil alltid være et lag som ender på topp og et som ender på bunn – det løses ikke av å innføre en Nordisk liga. Vi tror imidlertid at muligheten for en jevnere serie med et høyere sportslig nivå er stor. Vi skal ikke lure oss selv til å tro at det blir like jevnt som det er i en liga som NFL, men vi har tro på at det kan bli en av de mer spennende og jevne ligaene i Europa.
Vi har tidligere i innlegget vist litt av ujevnhetene i de Nordiske ligaene ved å se på beste/dårligste 2 og deres score-forskjell pr. kamp. Om vi tar den samme øvelsen på en del andre ligaer i 2014, så ser det slik ut:
NFL:
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 beste lag: +9.7, +8.8
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 dårligste lag: -12.4, -11.5
Frankrike:
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 beste lag Championnat Elite: +17.6, +14.3
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 dårligste lag Championnat Elite: -33.4, -25.3
Tyskland:
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 beste lag GFL: +35, +24.7
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 dårligste lag GFL: -28, -27.3
Østerrike:
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 beste lag AFL: +15.4, +4.4
- Poengforskjell i snitt pr. kamp 2 dårligste lag AFL: -10.9, -8.9
Som vi ser er det eksepsjonelt jevnt i NFL – det var ingen bombe. Det er en annen verden som strengt tatt er meningsløst å sammenligne seg med, men allikevel kan vise litt av hva som er ønskelig å jobbe opp mot når det gjelder å ha en liga hvor både topp og bunn kan vinne ethvert oppgjør. Vi ser det som et ønskelig scenario for enhver liga som vil selge seg selv inn til publikum som et spennende produkt.
Tilbake til Europa: At Østerrike (som Norge) er såpass jevn fra topp til bunn har nok også med å gjøre at de har valgt en veldig liten toppdivisjon (5 lag; Norge har 6), og ettersom disse lagene satser ganske likt er nivået jevnt der. Mange av de andre ligaene har klart større toppdivisjoner (Storbritannia er muligens det fremste eksempelet på en overdrevent stor toppdivisjon), men som vi ser er ligaer som Frankrike og Tyskland allikevel stort sett jevnere enn det vi ser hos våre Nordiske naboer.
Men…er de beste norske på nivå med de beste finske, svenske, danske…?
Vi har i teksten ovenfor vært innom at Sverige, Finland og Danmark hevder seg på landslagsnivå. Det har ikke Norge gjort. Er våre topplag på klubbnivå i stand til å konkurrere mot våre nabolands topplag?
Undertegnede har sett mange kamper fra (og tildels i) alle de nevnte nasjonene, og svaret er et ubetinget ja. Vi hos Amerikansk Fotball tror nok at sjansene er klart større for at den første vinneren av en Nordisk Liga er fra Finland, Sverige eller kanskje også Danmark, enn Norge. Men vi tror samtidig at norske lag hadde vunnet kamper også på tvers av landegrensene, og vice versa for alle de fire nasjonene. Nivået er såpass likt at det ikke ville ha ført til den samme topp-bunn-problematikken som vi ser i de nasjonale seriene.
Hva med det økonomiske i dette?
Det er ikke gratis å reise fra A til B, og det er ikke noe billigere når reisen i tillegg er lang. Om man reiser fra -eksempelvis- Kristiansand til Örebro eller fra Seinajöki til Stavanger er det ikke nødvendigvis så logistikkmessig enkelt heller.
Mye av dette problemet er håndtert ved den gruppe-messige inndelingen av grunnspillet som du kommer til å se at vi foreslår lenger nede i denne teksten.
Gratis blir det allikevel ikke å reise på kryss og tvers i Norden noen ganger pr. år, men så er da heller ikke en slik liga tiltenkt hobbyklubben uten ambisjoner om å bli noe mer.
Tvert i mot er dette tiltenkt de som ser 20-30 år inn i fremtiden, og som ønsker å posisjonere seg for å være konkurransedyktige i Europa-toppen også i en fremtid hvor vi må kunne gå ut fra at toppnivået er mer profesjonalisert, og hvor forskjellen mellom de som driver med dette som en hobby to ganger i uken halve året og de som driver det som en livsstil 365 dager i året, er betydelig mer markant enn den til tider er i dag.
Vi tror utkastet vi presenterer nedenfor er økonomisk overkommelig for de klubbene som jobber for at det skal være økonomisk overkommelig. For de som ser problemer fremfor utfordringer, så vil det komme en hverdag lenger ned i divisjonssystemet – og den kommer fort!
Det er nok av klubber som står i kø for å bygge noe mer enn en kameratgjeng sin weekend warrior-drøm, og de har ikke tenkt å la gamle storheter stå i veien for nye dynastier.
Hvordan kunne noe slikt vært organisert?
Vi ser for oss følgende:
- 4 grupper a 4 lag: Danmark, Finland, Norge, Sverige
- Dobbeltmøter innad i gruppene
- En bortekamp mot et lag fra en av de andre gruppene
- En hjemmekamp mot et lag fra en av de andre gruppene
- Det rulleres fra år til år hvilken gruppe man møter hjemme/borte. Eksempelvis: Gruppen Norge sine lag møter Gruppen Sverige sine lag hjemme og Gruppen Finland sine lag borte i 2016. I 2017 rulleres det til at Gruppen Norge sine lag møter Gruppen Danmark sine lag hjemme, og Gruppen Danmark sine lag borte. I 2018 møter Gruppen Norge lagene fra Gruppe Finland hjemme, og Gruppe Sverige borte. Denne rulleringen går i 3-års intervaller, og ligger fastspikret. Man vet med andre ord «til evig tid» hvilket land man skal på bortekamp til, og man vet året før hvilket lag man skal på bortekamp til på tvers av gruppene:
- De 2 beste fra hver gruppe går til sluttspill hvor #1 har hjemmekamp mot #2 fra en av de andre gruppene, og #2 da naturligvis har bortekamp mot #1 fra en av de andre gruppene. Her kan man bruke samme rullering i forhold til gruppe som man bruker til hjemme/borte-kamp på tvers av gruppene i grunnspillet. Dette vil som på forrige punkt gi gode muligheter til å vite noe om de økonomiske konsekvensene av serie- og sluttspills-oppsett minst 1 år i forveien.
- Sluttspillet vil bestå av kvartfinaler, semi-finaler og finale. Semi-finaler vil gå med lag med best poengforskjell i kvartfinale som hjemmelag, finalen vil gå med lag med best poengforskjell i semi-finale som hjemmelag. Vi er ikke bekymret for noe «running up the score»-scenario i sluttspillet; de lagene som er i sluttspillet bør være gode nok til at det ikke er snakk om 60-0 resultater uansett.
Med et oppsett hvor hjemme/bortelag bestemmes av score i forrige kamp, er det viktig at sluttspillet har ekstra tid mellom hver runde: Det bør være en bye week mellom siste serierunde, kvartfinaler, semi-finaler og finale.
Dette sistnevnte vil gi tid til å bestille reiser tidsnok, samt ikke minst å forberede arrangement rundt hjemmekamper. Det kan være en tanke å sette finalen ut på anbud for å kunne bygge opp ekstra rundt det arrangementet, men da først etter at den Nordiske ligaen er godt etablert og man dermed kan forvente en viss tilskuermengde også når arrangør-by ikke selv har et lag i finalen.
- Det dårligste laget i hver gruppe etter grunnspillet, spiller kvalifiseringskamp mot vinneren av den nasjonale serien (nivå 2…) i eget land. Vinneren av kvalifiseringskampen er kvalifisert for den Nordiske ligaen året etterpå. Taperen av kvalifiseringskampen spiller i den nasjonale serien året etterpå.
At det kun er det dårligste laget som kan byttes ut, og at det ikke er en automatikk i det, sikrer stabilitet og at nye lag som kommer inn holder et sportslig godt nok nivå.
Opprinnelig så vi for oss et oppsett med dobbeltmøter i gruppene, og 2 hjemmekamper + 2 bortekamper mot én av de andre gruppene, samt 1 hjemme og 1 borte mot et lag i hver av de to siste gruppene. Dette ville gitt 12 kamper i grunnspillet – et overkommelig antall. Imidlertid tror vi at dette er i overkant ambisiøst selv for denne drømmen; ikke minst gir det lite rom for deltakelse i andre Europeiske turneringer a la det EuroBowl har vært. Vi har tro på at hvis noe av bakgrunnen for en slik liga er å hevde seg i Europa-toppen – ja; da må det også være plass til å delta i turneringen som gir muligheten til å bryne seg mot de beste lagene fra andre deler av Europa.
Scenarioet vi har endt opp med ovenfor, vil gi 8 kamper i grunnspillet, samt opp til 3 kamper i sluttspillet for de to lagene som når lengst. Dette kombinert med en eventuell nasjonal finale og et kortere (3-5 kamper) spill for å nå Europafinalen, vil fortsatt være et overkommelig antall kamper selv for de beste lagene som ender opp med å spille flest kamper.
En av fordelene med en slik Nordisk liga vil også være at man trolig vil representere et kvalitetsmessig nivå hvor ligaen vil kunne være sikret 2-4 faste plasser i det beste selskap (IFAF Champions League, Eurobowl-type turneringer). Det er en betydelig verdi i å være sikret dét etterhvert som flere nasjoner i Europa bygger opp kvaliteten i sine hjemlige serier.
Hvem skal med og hvordan skal det spilles?
Vi har tatt resultatene fra 2014 som utgangspunkt, og sett på hvilke lag fra de 4 nasjonene som hadde vært kvalifisert og dermed spilt i Nordisk Liga. Vi har da rangert lagene etter endt sluttspill og nasjonal finale i sin egen nasjon.
Mine damer og herrer; la oss presentere deltakerlagene i tidenes første Nordiske Liga!
Gruppe Danmark:
Gruppe Finland:
Gruppe Norge:
Gruppe Sverige:
Et lag ville da eksempelvis spilt som følger:
Seriespill Uke 1: Borte mot lag fra nasjonal gruppe
Seriespill Uke 2: Hjemme mot lag fra nasjonal gruppe
Seriespill Uke 3: Borte mot lag fra annen gruppe
Seriespill Uke 4: Hjemme mot lag fra nasjonal gruppe
Seriespill Uke 5: Borte mot lag fra nasjonal gruppe
Seriespill Uke 6: Hjemme mot lag fra annen gruppe
Seriespill Uke 7: Borte mot lag fra nasjonal gruppe
Seriespill Uke 8: Hjemme mot lag fra nasjonal gruppe
Sluttspill Uke 1: Kvartfinale for #1 og #2 i gruppene. Kvalifiseringskamper for #4 i hver gruppe mot #1 fra nasjonal serie (= Nivå 2…)
Sluttspill Uke 2: Semi-finaler
Sluttspill Uke 3: Nordisk Finale
Vær oppmerksom på at disse ukene vil være spredt ut over flere kalenderuker, da det potensielt må tas hensyn til IFAF sine internasjonale ligaer, landslagskamper og lignende.
Serieoppsettet ville vært etter en fast mal basert på rangering etter fjorårets serie. Det vil si at laget rangert som eksempelvis #1 i den nasjonale puljen allerede etter fjorårets sesong er over vil vite hvem de møter hvilke serierunder påfølgende år.
Hvem man møter hjemme og borte fra en annen gruppe vil tilsvarende være basert på fjorårets resultater, slik at (igjen; eksempelvis):
- #1 i Gruppe Norge møter #4 i Gruppe Danmark
- #2 i Gruppe Norge møter #3 i Gruppe Danmark
- #3 i Gruppe Norge møter #2 i Gruppe Danmark
- #4 i Gruppe Norge møter #1 i Gruppe Danmark
Et annet alternativ er at #1 møter #1, #2 vs. #2 og så videre. Vi heller til førstnevnte løsning (bulletpoints-oversikten) fordi det gir et ytterligere incentiv til å ende opp som #1 eller #2 i egen gruppe, ettersom man får noe enklere motstand i påfølgende års seriespill på tvers av gruppene. Det er greit å utjevne forskjeller, men samtidig er det også greit å belønne resultater!
Når på året skulle dette foregått?
Det er en viss forskjell i når seriespillet foregår i landene våre i dag. En grov oversikt på det:
- Norge: Grunnspill april-slutten av juni. Sluttspill overgangen juni/juli.
- Danmark: Grunnspill april-midten av september. Sluttspill september/oktober.
- Sverige: Grunnspill mai-slutten av august. Sluttspill i september.
- Finland: Grunnspill mai-slutten av august. Sluttspill i september.
Dette ville naturligvis måtte tilpasses, og her er det en del utfordringer. Spesielt gjelder dette når tilgang til banene åpner. Det er nemlig ikke slik at alle har tilgang på kunstgress, og det er heller ikke slik at alle kunstgress-baner er måket for snø uten videre.
Vi vet av oppsettet i forrige avsnitt at det er behov for minst 11 helger. I tillegg vet vi at internasjonale turneringer i regi av IFAF vil legge beslag på noen av helgene for flere av lagene i ligaen, og landslag vil potensielt legge beslag på 2-3 helger i tillegg til det. Vi har tidligere nevnt at det dessuten bør være bye weeks mellom sluttspillsrundene. Vi tror derfor at det mest realistiske er et behov for det dobbelte av hva den Nordiske ligaen minimum trenger av helger, og tar da som utgangspunkt at serie- og sluttspill bør ha en periode på 22 helger for å avvikles.
Det betyr at vi mest sannsynlig må ha en liga som treffer på sommeren på et eller annet vis, og det er det delte erfaringer med. I Norge har man i mange år bevisst unngått å ha en todelt serie som strekker seg på begge sider av sommerferien. I våre naboland har samtlige allerede en slik todeling. Diskusjonen har ofte gått på om det bør unngås, og om det i det hele tatt bør være et opphold i juli med tanke på ferieavvikling.
Denne websiden er norsk, og vi er norske. Her reiser alle på ferie, og landet stopper i stor grad opp i juli. Derfor vil vi ta som utgangspunkt at det er hensiktsmessig å gi rom for et sommeropphold, men at vi ikke kan unngå en serie som foregår både før og etter sommeren.
Om vi ser på kalenderen for 2016 og tar den som utgangspunkt i vårt tenkte eksempel, så ser vi for oss noe a la dette:
- Første kamphelg: 30.04-01.05.2016
- Siste kamphelg før sommerpausen: 02-03.07.2016
- Første kamphelg etter sommerpausen: 06-07.08.2016
- Finalehelgen: 15-16.10.2016
Dette vil være størst endring for de norske lagene, mens endringen vil være forholdsvis liten for de tre andre landenes deltakerlag. Så lenge man må ta hensyn til både IFAF-turneringer og landslagsaktivitet, ser vi imidlertid ikke at man kommer utenom en serie som foregår både vår og høst.
Vi skal legge til at en serie som foregår utelukkende på enten våren eller høsten ikke er hensiktsmessig. Man kunne nok klart det med en ren norsk serie, men vi greier ikke finne at det vil fungere for en Nordisk liga. Tidsaspektet (antall helger man trenger) og værforholdene kombinert med hvilken stadiontilgang amerikansk fotball har i Norden, gjør at det er lite aktuelt med en ren vår- eller høstserie både pr. dags dato og i lang tid fremover. Man må huske på at det ikke bare er gode stadioner man må ha tilgang til i forholdsvis ekstreme værforhold, men også akseptable treningsforhold.
Ja…men hva med Norgesmesterskapet da?
NM-finalen, på lik linje mesterskapene i Sverige, Danmark og Finland, vil måtte passes inn. Spørsmålet er om man faktisk trenger en egen finale, når det uansett blir kåret en nasjonal gruppevinner i den Nordiske ligaen.
Alternativet er at kvartfinalene i den Nordiske ligaen ER den nasjonale finalen, ved at #1 og #2 i hver gruppe møter hverandre. Det vil i tilfelle kunne vært den mest økonomiske løsningen av kvartfinalene, og det vil gi semi-finaler som inneholder de 4 nasjonale mesterne.
Ulempen er at et lag som ble #2 i sin nasjonale gruppe potensielt kan være bedre enn #1 fra et par av de andre nasjonale gruppene, og for å sikre at de to beste lagene i Norden kommer til finalen ser vi det derfor som mest rettferdig at også kvartfinalene går på tvers av gruppene i grunnspillet.
Uansett vil det nok herske bred enighet om at man ønsker en nasjonal finale, og det vil måtte flettes inn serie/sluttspillsoppsettet til den Nordiske ligaen.
Hva med nivået under?
Dette vil være opp til det nasjonale forbundet å løse. I våre øyne ville det naturlige vært å opprettholde en nasjonal toppdivisjon også under den Nordiske ligaen, hvor de lagene som har ambisjoner om å spille på et høyt sportslig nivå (= ambisjoner om å etterhvert spille i den Nordiske ligaen), deltar.
I Norge ville dette gjerne vært 6 lag i en serie tilsvarende det vi har på øverste nivå i dag, men da altså med de to dårligste i dagens Eliteserie samt de 4 beste i dagens 2.divisjon.
Hva hvis en av nasjonene ikke vil delta?
En liga slik vi har skissert den er fullt mulig å gjennomføre med tre nasjoner fremfor fire, og forsåvidt to også, men mye av verdien ligger i at det er enten et samlet Norden eller ihvertfall et samlet Skandinavia som deltar. I våre øyne er egentlig nøkkelen Sverige, som på grunn av sin geografiske plassering i regionen er et slags midtpunkt. Vi tror idéen om et samarbeid på tvers av landegrensene mister litt piffen om Sverige ikke deltar. At et av landene Danmark, Finland eller Norge ikke deltar, er ikke en fullstendig showstopper, selv om konseptet blir mindre attraktivt.
Et viktig punkt i våre øyne, er at alle de nasjonale forbundene må forplikte seg for et gitt antall år -eksempelvis 3 år- fra og med det første året, før man evaluerer om ligaen har livets rett eller ei. En tabbe tilsvarende liga-forsøk i andre idretter har gjort før oss, er å la det være en altfor enkel vei ut før man egentlig har etablert konseptet godt nok til å evaluere det. Det må unngås å tenke så kortsiktig.
Ja…da er det bare å sette i gang da?
En slik felles liga vil fort havne inn under kategorien internasjonal turnering, så man vil først måtte hente aksept hos IFAF. Det tror vi bør være grei skuring så lenge lagenes deltakelse i eksempelvis IFAF Champions League ikke er forhindret – men snarere at ligaen er et forsøk på å underbygge kvalitet som hever hva som deltar også i IFAF sine turneringer.
De nasjonale forbundene må ta stilling til idéen, og her ser vi nok for oss den største utfordringen. Mens noen av de større klubbene fort kan være ambassadører for en slik løsning, vil nok de store spørsmålene være om hver nasjon har så mange som 4 lag som ser en slik liga som hensiktsmessig og gjennomførbar for deres vedkommende, samt -kanskje enda viktigere- hvor stor motstand dette møter hos klubbene som da i praksis går fra å være på sitt lands høyeste nivå, til å være på nest høyeste nivå.
Vi tror at en felles Nordisk liga vil være hensiktsmessig for muligheten til de beste lagene for å hevde seg internasjonalt, samtidig som den nasjonale ligastrukturen innad i hvert land vil være ivaretatt på en god måte.
Vi tror en felles Nordisk liga vil kunne bidra til økt publikumsoppslutning, økt profesjonalisering der det bør profesjonaliseres, jevnere serier, økt sponsorinteresse for sporten som helhet i våre 4 land, og ikke minst: Spillere i de Nordiske landene vil ha en internasjonal serie av høy kvalitet innen rekkevidde og som et naturlig ambisjonsnivå som motiverer til videre satsning mot å bli virkelig gode.
Vi tror dette er gjennomførbart strukturmessig – med et opprykk/nedrykk slik vi har skissert i dette innlegget vil modellen hvor man har mulighet til å begynne i sin nasjons laveste nivå og jobbe seg opp til topps fortsatt være ivaretatt. I våre øyne vil faktisk muligheten til å gå fra laveste nivå og opp til å en dag bli Europamestere være økt, og da er noe svært viktig oppnådd via den Nordiske ligaen.
Ja: Da er det bare å sette i gang!
Please note! If you are reading this and you’re not fluent in Norwegian: This is merely a discussion about the possibility of a Nordic League. It is not an initiative taken by any of the national or international federations that governs football in these countries.