Utvisninger, lag som trekker seg, 1-poengs seiere og tap, scouting, analyse, Nordisk Mesterskap uten Norge, sjette og syvende serierunde, både svensker, østlendinger, rogalendinger og Bergensere som snakker – det er kanskje ikke så rart at dette ble en av våre lengste episoder hittil i år!

I denne episoden har vi med oss Kristiansand Gladiators sin hovedtrener Leo Billgren for å lære mer om hvordan han gjør scouting & analyse i forkant av kamp. Hvilke tips har han til trenere med begrensede ressurser som vil gjøre noe av det samme?

Hvorfor er det så mange utvisninger i Norge i 2021-sesongen? Hvilken betydning har det at et lag trekker seg fra seriespill? Hvorfor deltar ikke Norge i Nordisk Mesterskap for U19-landslag som pågår denne uken? Dette er blant temaene vi sveiper innom i tillegg til å se på selve kampresultatene i sjette og syvende serierunde. Vi kikker også fremover på de neste par rundene, så her har du en episode spekket med innhold!

I denne episoden av Amerikansk Fotball Podkast hører du Leo Billgren, Jon T. Bakken, Morten Midtsund og Jarle Magnus Henriksen.

Du finner episode 51 av Amerikansk Fotball Podkast her:

Relevante linker:

• Livestream: Åsane Seahawks vs Oslo Vikings 2
• Livestream: Vålerenga Trolls vs Eidsvoll 1814s
• Highlights: Oslo Vikings vs Kristiansand Gladiators!
• Norges Topp 10-ranking etter runde 7!
• Livestream: Eidsvoll 1814s vs Oslo Vikings
• Livestream: Kristiansand Gladiators vs Vålerenga Trolls
• Livestream: U19 Nordisk Danmark vs Sverige

Programleder for denne sendingen: Jarle Magnus Henriksen

Andre deltakere i denne sendingen: Leo Billgren, Jon T. Bakken og Morten Midtsund.

Det finnes mye software laget for å analysere amerikansk fotball. Arbeidet som er gjort ved Universitetet i Illinois og deres underavdeling i Singapore (!) er noe av det mer interessante. AutoScout er en software som vi kan komme til å høre mer om i fremtiden.

ESPN hadde et kort innslag om AutoScout under en kamp for halvannet år siden som gir en kort introduksjon til hva vi sikter til:

Det var altså i 2014, og arbeidet pågår fortsatt. Det er ikke sikkert AutoScout kommer til å lede an, og tracking av objekter i video er de på ingen måte alene om å jobbe med – det er heller ikke noe splitter nytt. Derimot legger AutoScout til rette for nettopp amerikansk fotball, og gir indikasjoner på hva vi forventer at sprer seg også til software (hei, Hudl!) som mange organisasjoner har råd til å ta i bruk.

Videoen nedenfor går mer i dybden på arbeidet som gjøres med AutoScout:

Peyton Manning (39 år) er en Southerner fra Louisiana, en storebror fra en solid NFL-familie hvis far spilte quarterback i NFL og en lillebror som ser ut til å få en like lang NFL karriere som storebror. Som collegespiller for University of Tennessee var han storvinner av rekorder og utmerkerelser som All-American, i tillegg til å fullføre bachelor of Arts i Communication på bare tre år mot fire år som normert. Han ble draftet som #1 i 1998 draften av Indianapolis Colts, startet som rookie og gikk ikke glipp av en kamp på 13 år og sikret fire MVP titler, to Superbowl opptredener med en seier. Og da Indianapolis Colts gav slipp på ham etter en alvorlig nakkeskade begynte de fleste å avskrive ham og spekulerte om han skulle legge padsene på hyllen. Men Peyton var ikke ferdig, og to sesonger senere kunne han hanke inn sin femte NFL MVP tittel, mest av alle i NFL sin historie, og enda en Super Bowl opptreden. På søndag har han anledning til å gå ut av historien med 200 karriereseire, og enda en Super Bowl-ring.

Gjennom 16 aktive sesonger i NFL har han denne sesongen kastet til sammen mer enn ufattelige 70.000 yards, og holder NFL rekorden for antall passing yards, og antall touchdowns (539) noensinne.

Men nok om Mannings fantastiske resultater, la oss gå bak tallene og se hva som gjør Manning så god, og videre se hvilke svakheter han innehar.

NFL AM hadde en detaljert og god gjennomgang av nettopp dette temaet som vi følger opp på:

http://www.nfl.com/videos/nfl-am/0ap2000000106580/Man-2-Man-ning-Breaking-down-Peyton-Manning

Pre-snap – balanse i regnskapet

Det kan se avansert ut, men i følge boken «The art of Smart Football» har Peyton Manning gjort det enkelt for seg selv. La oss først ta en titt på statistikken:

• Peyton Manning benytter single-back formasjoner stort sett hele tiden, med unntak av i spesielle down & distance situasjoner (f.eks goal line, short yardage, 3rd & long).
• I 2014 var Manning nærmest dobbelt så mye i Shotgun / Pistol som NFL gjennomsnittet
• Så lenge kampen er åpen er Denver Broncos i no-huddle.
• Broncos varierer stort i personellbruken med alt fra to tight-ends til fire wide receivere, fra full spread til bunch formasjoner. Men egentlig er ikke forskjellene så store. Teller man antall receivere (både WR og TE) på hver side av center blir det enten 2×2 eller 3×1 formasjoner, med Manning stort sett i shotgun.

Disse fire punktene er viktige. Første og siste punkt henger sammen. Spiller man med en runningback har man fire pasningsalternativer oppe på line of scrimmage. Selv om personellgrupperinger åpner for mange forskjellige kombinasjoner, vet Manning i all enkelhet at han enten har et balansert (2×2) eller ubalansert (3×1) angrep. Utfra de to kombinasjonene kan Manning bryte ned defense. Ettersom han stort sett kjører no-huddle får han defense til å vise kortene sine tidlig og kan gjøre justeringer deretter.

Så hva ser Peyton Manning etter på defense? Dette har mange spekulert i men vi trekker frem hva vi tror er naturlig, og kanskje ikke så overraskende er det tett opp mot hva skoleboken sier man skal se etter:

• Hvis defense spiller med single safety forteller det Manning at de flytter 8 mann inn mot boksen for å være i posisjon til å stoppe løpet. I disse tilfellene velger Manning stort sett å kaste ballen.
  
• 7 til 8 spillere i boksen med  bevegelse blant linebackerne indikerer ofte blitz. For Manning betyr dette stort sett mann-mann dekning, og Manning vil prøve å få receiverne til å strekke og utnytte mann-mot-mann situasjonen best mulig, og kaste ballen tidlig. Dette ser vi eksempler på at forsvarslagene prøver å utnytte ved å gi «falske» oppstillinger og bevegelser før snap.
  
• Dybden og oppstilling på cornerback, eller den spilleren som dekker #1 receiver kan indikere single coverage eller hjelp over toppen. En dyp og en nær CB kan indikere to forskjellige covertyper på hver side av banen, men i all enkelhet gir det også vekk hvor det vil eksistere mest mulig ledig «gress» eller åpent, udekket område.
  
• Peyton Manning starter stort sett i shotgun, hvor de aller fleste tilfellene (la oss si rundt 70% av spillene) ender i en pasning. Men i de tilfellene Manning starter under center er dette tallet snudd på hodet, med om lag 70% løp. De gjenstående 30% ender stort sett som en play action bootleg pasning. Unntaket er hvis Manning ser pre-snap at motstanderen reagerer på Manning under center og fyller boksen med forsvarsspillere. Han endrer da spillet til pasning for å utnytte en mot en situasjoner.

Favorittbildet til Peyton Manning er derimot å få stå i shotgun og se at safety forplikter seg med 8 spillere i boksen, og mann-mann dekning. Stort sett kjører Manning kombinasjonsruter på hver sin side av banen, hvor han velger side utfra rotasjonen til linebackere, eller safety sin bevegelse etter snap.

The Sheriff of Omaha

Peyton Manning er kjent for å være sjefen i angrepet. Uavhengig av hva offensive coordinator har kallet av spill, vil Peyton Manning velge det som til enhver tid ser best ut. Gjennom et sett med aktive og falske kommandoer regiserer han angrepet basert på det han ser fra sin posisjon bak center. Det er ikke uten grunn av de kaller ham «The Sheriff». Men ett ord har hengt igjen med Peyton Manning, nemlig «Omaha». Mange har prøvd å finne ut av hva «Omaha» betyr, og Manning har gjort flere forsøk på å forklare dette:

Men spøk til side, «Omaha» betyr stort sett «vær klar», eller «set» som tradisjonelt har vært bruk. Det indikerer at ballen skal snappes på første lyd etter Omaha. Men til tross for dette enkle trikset, har Manning regler for når Omaha er et falsk signal, for å prøve å trekke forsvaret i offside. Snedig, men av og til for snedig….

Mange har harsellert med Peyton Manning sitt pre-snap vokabular. Ingen liker bedre å harselere med dette enn Peyton selv:

Pasningsspillet – «Execution through simplicity»

Peyton Manning sitt spill kan virke komplekst, men pasningsspillet hans er strengt talt det motsatte. Manning holder høy nøyaktighet gjennom å gjøre spillet enkelt. Mye ligger på receivernes skulder i friheten til å gjøre gode ruter og skape separasjon fra mottakerne, men med krav til timing må både Manning og receiverne vite når ballen sendes av gårde. Manning baserer seg hovedsakelig på tre former for pasningsruter:

• Receiver option ruter når receiveren har single coverage: Dette er favoritten til Manning. Får han isolert receiverne alene med en forsvarsspiller, har han initiativet og fordelen. En option rute overlater mye til receiveren hvor han har tenkt å løpe. Det kan endten bli et vertikalt løp hvor det nærmest blir en spurt mellom receiver og forsvarsspiller, eller en raskere stop eller in/out rute, hvor receiveren prøver å bryte ned og motta ballen motsatt av hvor forsvarsspilleren går. Dette krever øvelse og timing med Manning.
  
• Layers: Den andre formen for pasningsruter som nok er den største andelen av pasningsruter Manning bruker er såkalte «layer» ruter. To receivere vil angripe omtrent samme område på banen, men med forskjellig dybde. Avhengig av hva forsvarsspilleren som dekker det området gjør, vil Manning velge hvilke mottaker han kaster til. Disse spillene er hurtige og trygge gjort riktig, og Manning er svært dyktig til akkurat det.
  
• Play-action bootleg: som allerede nevnt er det stort sett løp når Manning står under center fremfor Shotgun. Men selvfølgelig har Manning play-action bootleg løpet så bra inne, at han lurer stort sett hele forsvaret med bevegelsen sin og kaster ballen til receiver som løper motsatt vei av forsvaret. Dette spillet kommer som oftest etter et løp eller to.

Fordelen med disse pasningsrutene er at de kan kjøres fra alle former formasjoner som støtter enten 3×1 eller 2×2 personell; alt fra tre tight ends og en receiver til til 4 receivere.

Peytons hemmelige ingrediens – løpespillet

Enkelheten i pasningsspillet kommer ikke uten en pris. Forsvarslag er dyktige nok til å stenge ned rutene som Denver kommer med, hvis de får anledning. For at Manning i det hele tatt skal kunne møte forsvarsoppstillinger slik han forventer, må nemlig forsvaret spille «ærlig», det vil si at forsvaret må være beredt til å forsvare seg mot både løp og pasninger. For å få dette til er Manning avhengig av å gjøre løpespillet til mer enn bare en gimmick. Denver Broncos har i en årrekke vært toneangivende med innside og utside soneløp, hvor den offensive linjen i felleskap beveger seg i samme retning og benytter både enkelt- og dobbelblokker for å skape rom for runningbacken. Runningbacken på sin side står ganske fritt til å velge hvilke åpning han skal løpe gjennom, avhengig av blokkene som offensiv linje skaper for ham.

Selv om de fleste lag i NFL bruker samme form for løpeangrep, er disse former for løp nærmest blitt et kjennemerke for Denver Broncos. Og det er utfra de samme bevegelsene at Peyton Manning holder på ballen og ruller ut på en play-action pass; fra en forsvarers perspektiv vil de to spillene se helt identiske ut de første to sekundene.

303 sacks kommer ikke av seg selv – Peytons svakhet

Så foreløpig har vi kommentert at Peyton Manning har en presis arm, evner å ta kommandoen over hele angrepet med enkle kommandoer, og bruker løpespill for å hindre at forsvaret skal droppe for mange spillere i cover og ta vekk kombinasjonene Manning ser etter.

Peyton Manning var nemlig sacket hele 303 ganger i NFL før Super Bowl 50. Det er 1,13 ganger per kamp han har spilt, og AFC Championship kampen mot New England Patriots viste gjentakende ganger hva som skjer om ikke pasningsspillet utvikler seg slik Manning ønsker. Broncos #18 blir fort tung og treg, og et yndet mål for atletiske og raske defensive spillere.

At Manning er blitt sacket 16 ganger i år, som er lavere enn snittet fra tidligere år, kan en sterk offensiv linje ta æren for. Svakheten i år er først og fremst hos to runningbacks som ikke har sin styrke i pass protection og gang på gang viste seg å være for små i kamp mot raske defensive ends eller atletiske og aggressive linebackere.

Peyton Manning – blant de største gjennom historien

Uavhengig av hvordan Superbowl ender, vil Peyton Manning gå inn i historien som en av NFL sine beste spillere noensinne. Dette til tross for at Peyton Manning har flere tydelige svakheter: Gjør enkelte kritiske feil, treg og lite smidig i pocket og til slutt faktisk en helt gjennomsnittlig kraft i armen, som stadig er blitt svakere med årene. Styrken hans er udiskutabel: En enorm forståelse for spillet, skoleeksempel på teknikk og en ekstrem pasningspresisjon. Men etter min mening er det nettopp denne balansen mellom styrker og svakheter som gjør at Manning er blant NFL sine beste spillere: Han er ekstremt flink til å spille på sine styrker og bruke laget til å kompensere for sine svakheter. Og når Super Bowl 50 er over, står både fans og kritikere klare til å hedre en legende som takker av.

I videohyllesten under vil dere se Manning gjennomføre flere av konseptene denne artikkelen dekker:

I denne saken finner du vår preview av lagene og kampen når Norge møter Russland i EM-kvalifisering lørdag 10.oktober kl. 13:00 i St.Petersburg!

I samarbeid med russiske First & Goal har vi sett nærmere på de to lagene, og gjør oss noen tanker om hva vi kan forvente. Kampen livestreames nå førstkommende lørdag, så du har en svært god anledning til å med selvsyn se hva som stemmer og ikke stemmer av våre vurderinger.

NORGE: LAGET

Landslaget i sin nyeste inkarnasjon fikk sin første ildprøve mot Luther College (NCAA Division III) i månedsskiftet mai/juni. Det endte med 0-45, og så ikke direkte vakkert ut med mindre man heier på Luther College. Vi som er norske leter nødvendigvis med «lys og lykte» etter det positive å ta med seg. Det var der, men 0-45 for et middels godt Division III-lag var svakere enn vi så for oss på forhånd. En haug med skadefrafall traff Norge i forveien og kan hevdes at hadde en negativ effekt, men faktum er fortsatt at mange av de som også er med mot Russland var toneangivende på banen mot Luther. Da håper vi at filmgjennomganger, taktiske justeringer og nye spillere inn siden slutten av mai, for ikke å glemme retur av noen som hadde skadefrafall da, gjør en markant forskjell.

Vi vet at det er tatt grep også utover det taktiske, og da blant annet systemmessig. Det er et tveegget sverd. På den positive siden: Det kan passe personellet bedre, det kan gi en «boost» hvis det var liten tiltro til det forrige man hadde, det kan passe bedre mot den kommende motstanderen, og det kan rett og slett være faglig bedre enn det man hadde. På den negative siden: Man vil alltid tilpasse system til personell, men om system også er identisk med terminologi og forandringene gjøres med liten mulighet til samkjøring og tid til å bli komfortabel med det nye, så kan det skape større problemstillinger enn det løser.

Noe mer inn i detalj rundt hvilke grep som er gjort går vi ikke, men om man ser Luther-kampen og livestreamen mot Russland kommende helg, så vil vi tro at man ser en del klare forskjeller i angrepsspillet. Vi krysser fingrene for at de forskjellene gir et ønsket utslag. Motstanden er uansett ikke i nærheten av like god, så produksjon bør det bli. Det var det forsåvidt også noe av mot Luther, men i EM-kvalifiseringen trengs det langt mer. Norge har både spillere og trenerkompetanse til å få det til, så da tror vi at mye vil avhenge av spesielt to faktorer: Samkjøring og prestasjonene på offensiv linje.

Troppen har mange gode navn, og noen av spillerne som har kommet inn siden sist er også spillere vi etterlyste når vi i forkant av Luther-kampen så nærmere på landslagstroppen og navn som kunne være aktuelle. I forsvaret er vi spesielt håpefulle når det gjelder linebackerne Tron Christian Enersen (Vålerenga Trolls) og Thor Campe (Oslo Vikings), kanskje særlig fordi vi mener at defensiv linje inneholder flere svært gode spillere som russerne er nødt til å blokke om de skal skape noe; noen av dem tror vi at også vil kreve mer enn én blokk. Om det da kan bety at man får holdt OL unna Enersen og/eller Campe, så har vi vanskelig for å se for oss at Norge skal bli overkjørt i løpespillet.

I pasningsforsvaret var det store svakheter mot Luther College, og da skal vi legge til at sistnevnte er et lag som normalt er svært langt fra å bruke pasninger mye. Mot Norge var de betydelig mer balanserte i angrepsspillet, blant annet fordi de fant enorme åpninger å utnytte. Her må Norge ha tatt grep om ikke Russland skal utnytte det samme.

På special teams finnes det noen spennende kort; det store spørsmålet er hvor mye man har fått trent dette som en enhet. Det er selvsagt kjekt med Kickalicious på..duh…kicker, men det har ikke så fryktelig mye å si hvis ikke long snapper, holder og blokkerne gjør sitt i oppgaver og timing. Om det er på plass, så har Norge et våpen vi gleder oss til å se om man lykkes med.

Returspillet pleier ofte å bli en viktig faktor på landslagsnivå nettopp fordi man ikke har fått trent så mye sammen som lag. Da får talentfulle og atletiske ballbærere plutselig utnyttet de store rommene man har på kickoff retur og tildels punt retur, i større grad enn normalt. Norge har noen spillere med evner til å utnytte det når vi mottar ballen. Om special teams er godt prioritert når det gjelder personell, så får vi forhåpentligvis kickoff- og punt-enheter som kan stoppe noe tilsvarende hos russerne.

RUSSLAND: LAGET

La oss si det først som sist: Mot Polen så det til tider miserabelt ut. Man skapte lite i angrepsspillet innledningsvis, selv om det kom glimtvis utover kampen. Scoringene dukket ikke opp, og ikke var det nært heller. I forsvaret slapp man tross alt bare inn én touchdown, og det er ikke ille. Motstanden var imidlertid også så-som-så. Polen har fått til mye bra de siste årene, men landslaget deres er på ingen måte noen motstander å frykte kontra de beste landslagene i Europa. Derfor var det nok også en grunn til at Russland sitt tap ble ganske så lunkent mottatt på hjemmebane; det lover ikke godt hverken å tape for Polen, eller å ikke score.

En ting verdt å merke seg, er at værforholdene ga en utfordring vi tviler på at blir en like sterk påvirkning i St. Petersburg lørdag. Regnet skapte utfordringer for angrepsspillet, og det kombinert med manglende samkjøring hos et Russland som hadde sin første faktiske kamp med trenerstaben og spillerstallen som nå møter Norge; ja, det gjorde sitt til å få det hele til å se amatørmessig ut. Vi tror ikke Norge kan forvente så svak motstand som det Polen fikk, det vil både værforhold og at russerne nå har en kamp under beltet sammen, gjøre en forskjell på.

Hva er det så Russland stiller opp med? Vel; det er noen av sine klart beste menn. Årets MVP i den russiske serien, Igor Chernolutskiy (Moscow Patriots), er trolig å finne som startende QB. Chrenolutskiy, som i hjemlandet sammenlignes med Ben Roethlisberger, spilte ikke mot Polen. Det var Egor Popov som startet mot Polen, hvor det ikke gikk helt på skinner. Popov er reserve lørdag, og spiller ikke. Årets MVP i den russiske finalen? Det er mannen som sannsynligvis er backup QB lørdag; Anton Bagautdinov (St. Petersburg Griffins). Om startende QB går ned for telling, så er det altså ikke sikkert at Norge får noen fordel av det. Bagautdinov fikk spilletid mot Polen, og viste potensiale selv om uttellingen var så som så. Det er allikevel Igor Chernolutskiy som er ansett som sterkeste kort på QB-posisjonen, og han er klar til kamp lørdag. Anton Bagautdinov gjorde en såpass bra figur mot Polen at vi ikke er sikre på at det faktisk vil være Chernolutskiy som starter.

Også på flere andre posisjoner finner man spillere som var kandidater til MVP under den russiske sesongen tidligere år, og de er spredt utover på posisjonene. Du finner dem på RB, WR, TE, DL og LB. Med unntak av wide receiveren (Alexander Khoklov, Moscow Patriots) er de alle skadefrie og forventet sett på banen mot Norge på lørdag.

NORGE: PROFILER OG SPILL

Disse spillerne har vi tro på at blir toneangivende:

• QB Eivind Brekke / Mehmet Sezer. Altså den som starter…
• RB Lorenzo Proctor
• WRs Arne August Skovseth Søgaard, Marlon Wayne Hylton og Nicolai Nørstrud
• OL Jan-Henrik Bogen
• DL Leo Krafft, Gøran Knutsen og Ole Petter Ølberg
• LBs Tron Christian Enersen og Thor Campe
• DB Simon Bruset
• K Håvard Rugland

Norges angrepsspill i korte trekk:

I vårt angrep mot Luther var det et flexbone-angrep som dukket opp på banen, men med elementer av spread, hvor man flyttet en av slotbackene ut (eller til motsatt side) som en receiver. Det ble sågar brukt en formasjon med en ubalansert linje (G C G T T) ved flere anledninger. Vi ser for oss at angrepet er justert til å være mer åpent og spredt formasjonsmessig. I løpespillet ser vi for oss at fokuset er flyttet enda mer i retning av dyktige Lorenzo Proctor, med noe misdirection fordi man nok så potensialet i det i forrige kamp (Luther viste det frem på en god måte!). I pasningsspillet ser vi for oss mer av det samme som under forrige kamp; mye korte pasninger, og til flere forskjellige posisjoner. Det mest spennende blir å se om man greier å få ballen til en trio av receivere vi har stor tiltro til; Skovseth Søgaard, Hylton og Nørstrud.

Mot Luther var det sannsynligvis Simon Bruset som hadde flest yards pr. løp av de som fikk ballen noen ganger. Han er imidlertid flyttet til defensiv back foran denne kampen. Lorenzo Proctor, som vi så mye av som ballbærer mot Luther, er den vi har tro på at blir å finne med ballen i hendene flest ganger, og som kan få gjort mest med den. Uten Sondre Vik Furuseth på fullback er det naturlig å tro at angrepet får et noe annerledes utseende.

Den store utfordringen slik vi ser det, blir hvordan offensiv linje fungerer som en enhet. Det er ikke spesielt for denne kampen eller dette laget, men er gjerne en gjenganger på landslagsnivå, fordi muligheten til å trene som en enhet er begrenset – det viser gjerne best igjen på offensiv linje. Vi tør også påstå at denne posisjonen ikke er noen spesiell styrke for Norge, og om man skal hevde seg som landslag så må de som starter på OL spille opp mot sitt aller beste.

Norges forsvarsspill i korte trekk:

I det norske forsvaret ble det mot Luther College spilt en 3-4 formasjon som på mange måter egentlig kan benevnes som en 5-2; OLBs spilte nærmest som DEs i 2-punkt stance til tider. Det ble blitzet her og der fra ILBs (og faktisk safety-posisjon), men i hovedtrekk var det liten grunn til å fokusere på noe slikt mot et college-lag man ikke hadde grunn til å forvente utstrakt bruk av pasningsspillet fra, og hvor løpespillet gjør at det er bedre å dekke gaps og flyte med ekstra mannskap horisontalt for å ha kontroll på offensive backer og deres mange fakes bak line of scrimmage. Dette blir annerledes mot Russland. Det gjelder også defensive backs, hvor man mot Luther flyttet den ene safetyen i en slags dyp LB-rolle som en respons til angrepet man møtte.

I forsvar vil vi tro at det er gjort en del endringer blant defensive backs, og det skal bli interessant å se hvordan det påvirker resultatene. Det er liten tvil om at russerne vil finne store muligheter for pasningsspillet sitt når de ser kampfilmen fra Norge vs. Luther, og det er opp til den norske trenerstaben å ha gjort justeringer i både personell og instruksjoner av personell som påvirker de mulighetene. Det skal også bli interessant å se hvordan linebackerne spiller mot pasningsspill. Mot Luther var de svært nær LOS av naturlige årsaker, med den konsekvens at DBs var veldig alene nedover banen. Det ble et flatt forsvar med store rom bak LBs. Russland spiller ikke som Luther, og mulighetene for å plassere LBs på en måte som minsker disse gapende hullene i pasningsforsvaret bør være store.

Norges special teams i korte trekk:

Alle er spente på Håvard Rugland og hva han kan bidra med. Personlig er undertegnede mest spent på om kickoff coverage forholder seg til sine ansvarsområder på en god måte, tar ut gode vinkler og er disiplinerte. Om kamper som EM-kvalifiseringskampen mot Russland skal vinnes, har man på ingen måte råd til at spillere oppfatter special teams som en hvilepute. Det tror vi også at er innprentet av den norske trenerstaben.

RUSSLAND: PROFILER OG SPILL

Disse spillerne har vi tro på at blir toneangivende:

• QB Igor Chernolutskiy
• RB Igor Dementiev
• WR Victor Boot
• TE Andrey Ivanov
• DT Roman Galiev
• LB Ruslan Gadzhiev

Russlands angrepsspill i korte trekk:

QB som kan holde spill i live er alltid et godt utgangspunkt, og Chernolutskiy er mobil nok til å gjøre nettopp det. Russiske medier beskriver ham som en stor, sterk og allikevel bevegelig spiller. Han har tidligere spilt både fullback og tight end. Mens Backupen Bagautdinov er en playmaker som er flink til å unngå å bli truffet, så er Chernolutskiy en tanks som i grunnen ikke har noe problem med å bli truffet.

Angrepsspillet er forøvrig ikke identisk med det noen av lagene i den russiske serien spiller; dette er hovedtrener Vasily Dobryakov sin kreasjon. Det spilles med en rekke formasjoner. Mot Polen startet Russland i en slags pistol-formasjon, med 3 wide receivere og 1 FB på siden av i tillegg til RB bak QB. Det spilles også med QB i shotgun og en runningback på hver side av QB – det var den formasjonen vi fikk sett mest av mot slutten av kampen mot Polen. I tillegg veksles det med en del formasjoner hvor man ikke legger skjul på at man er løpsorienterte og vil utfordre motstanderen til en duell i skyttergravene langs line of scrimmage.

Spillboka ser ut til å inneholde mye solid men lite spektakulære greier, med unntak av en end around (av slot receiver) som russerne testet ut et par ganger mot Polen. Vi finner pick plays i pasningsspillet (slant hvor WR tydelig sikter på forsvarsspiller som har ansvaret for slot receiver; slot løper speed-out), løpespill hvor vinkler i blokkingen helt tydelig er gjennomtenkt, og i det hele tatt masse som det ikke skal så mye til før man har et effektivt angrep av. Man kan ikke la seg lure av at Russland ikke scorte mot Polen; det er mye potensial her.

Russlands forsvarsspill i korte trekk:

At hovedtrener hos Russland begynte med amerikansk fotball på 1990-tallet fikk vi mistanke om straks vi så 4-3 forsvaret og måten de utførte sine ansvarsområder på mot Polen. Mot Polen var det mye som kan tolkes som 4-3 Cover 4, men om det skjer mot Norge også så håper vi at Norge ser mulighetene som ligger i å splitte safeties dypt med en seam-rute ned midten et stykke ut i kampen. Fordi safeties splitter banen i to istedenfor å ta en kvart hver, og er for langt til sidene, så er åpningen som man også finner i et rent Cover 2 tilstede. Russland bør justere på akkurat dette, og det er ikke umulig at akkurat det er gjort i kjølvannet av Polen-kampen. Vi forventer vel egentlig å se mer Cover 2 mot Norge, noe Russland spilte tidvis mot Polen.

Det ble utført noe stunting på Russland sin defensive linje. Dette var dårlig utført, med altfor store buer på det som ble gjort (vi tipper at det var identisk med slik det var tegnet opp i playbook, som ofte er overdrevne illustrasjoner for tydeligheten sin skyld når det gjelder stunting), og dermed tok det altfor lang tid. Om russerne har fått korrigert det, så kan stuntingen bli farlig mot en OL som ikke er årvåken nok, men vi har en mistanke om at akkurat dette ikke er rukket å ta tak i på en god nok måte siden Polen-kampen.

Blitz var også noe russerne benyttet mot Polen, og da oftest av MLB (men også fra OLBs, som forøvrig signaliserte blitzen tydeligere i forkant). Akkurat det lyktes de ganske godt med, selv om timingen noen ganger -avhengig av hvem som var på MLB- var annerledes enn det vi er vant til å se på slike blitzer.

Det er verdt å merke seg at det ser ut som om Russland blitzer en god del mer mot Polen enn det de faktisk gjør. Oftere enn ikke er det egentlig snakk om linebackere som er svært tidlige i å bestemme seg for om noe er løp eller pasning, samt at de nok spiller med ‘man under‘ da, hvor LBs har ansvaret for RBs basert på telling av mulige mottakere strongside/weakside. Når RB blir værende på blokk; ja, da har LB pass rush-ansvar. Det ligger en del muligheter for play action-spill og delay-ruter fra runningbacks i dette.

Ellers gjøres det mer spenstige ting hos Russland sitt forsvar enn det førsteinntrykket forteller. Mot Polen ble det ved flere tilfeller gjort et grep med en DE som gikk i pass cover, men noen zone blitz var det ikke (de blitzet ikke, men sendte istedenfor bare DT, DT og DE i pass rush). Fordi spillerne ofte snur hodet fullstendig vekk fra LOS ved både slike artige grep og når LBs plutselig går i dypt cover, så er det mindre farlig enn det høres ut som. Istedenfor en fordel for Russland via uforutsigbart cover, så skaper det en stor mulighet til å utnytte forsvarsspillere som må re-orientere seg etter å ha sett vekk fra QB. Mer om det litt lenger nedenfor i denne artikkelen!

Russlands special teams i korte trekk:

Det er guts i disse gutta. Det holdt for oss å kikke på PAT/FG defense, som Russland måtte benytte noen få ganger mot Polen. Her har mange spillere en tendens til å bli late og observatører av sparket; det gjelder ikke hos russerne. De tar seg av blokkerne og setter ytterste mann på hver side av forsvaret i en god posisjon til å blokkere sparket. Disse spillerne er på sin side heller ikke late, og gjør det de skal for å blokkere sparket. Slikt skulle vi gjerne sett mer av her hjemme i norsk serie!

KAMPEN OG FORVENTNINGER TIL DEN

Begge lag har hatt begrenset med muligheter til å samkjøre seg. Vi vil tro det viser igjen ved at det er mye tilfeldighetenes spill som vil prege kampen. Med det mener vi at enkeltspilleres prestasjoner blir viktigere enn de ellers ville vært; det er ikke nødvendigvis system og taktikk som avgjør denne kampen.

Begge lag har utfordringer med samspillet, og det har en tendens til å vise seg aller tydeligst i blokking. Det er til Norges fordel at lagets kanskje sterkeste posisjon er defensiv linje. Om man kombinerer det med blitzer, så tror vi det skal godt gjøres for Russland å finne en rytme i angrepsspillet.

Dessverre vil det samme kunne gjelde for Norge. Om russerne ser kampfilmen fra Norges kamp mot Luther, vil de sannsynligvis vurdere det som relevant å komme seg inn i bakfeltet for å forstyrre både i forhold til løpespill og pasningsspill. Om de mikser opp måten de gjør det på, så vil de kunne lykkes. Om de ligger passivt i en 4-3 formasjon uten bruk av blitzing eller raske nok stunts, så tror vi de gjør seg selv en bjørnetjeneste.

Hvordan er det lurest å legge press i denne kampen? Om man velger å spille konservativt, så kan det faktisk være at offensiv linjes manglende samspill gjør at man greier det simpelthen basert på at det oppstår muligheter for gode defensive linjespillere av den grunn alene. Norge har gode spillere på DL, hvor vi har særlig store forventninger til Leo Krafft, Gøran Knutsen og Ole Petter Ølberg. De to sistnevnte har mye kraft og er gode både på teknikk og kunnskap om ansvarsområder, mens førstnevnte har spennende egenskaper som kan gjøre at han får gjort en del av de store spillene som sacks og taklinger i bakfeltet, nettopp fordi han blir frigjort av at de andre på DL fremtvinger gode (og mange) blokker for å bli oppholdt. Om det vil gjenspeile seg like godt i en 3-4 formasjon som i eksempelvis en 4-3…det er vi ikke så sikre på.

Et alternativ er å blitze en del, og da tenker vi ikke på OLBs. Stunting først: Vi har ikke tro på stunting på DL som en utslagsgivende faktor, hverken for Norge eller Russland. Til det er det for lite hurtighet på de respektive posisjonene. En og annen blitz kan derimot gjøre utslaget og ha hurtighet nok hvis timingen sitter. Det vi samtidig skal huske på, er at presset fra DL kan føre til mange «broken plays» hvor det er viktig å ha kontroll på utsiden når QB begynner å løpe selv. Akkurat dette kan bli en faktor som spesielt Norge sitt forsvar må være oppmerksomme på. Det er av den grunn vi tror det er fordelaktig å være konservative med outside linebackere. De kan godt legge press, men om contain mangler så er mye gjort i negativ forstand.

Norge har en del gode muligheter i sitt angrepsspill mot Russlands forsvarsspill. Det er verdt å legge merke til flere ting fra Polen-kampen, men spesielt to sitter igjen hos oss: Linebackerne er raske ned mot LOS når de leser løp, DBs er langt fra receiverne og -på grunn av avstand- treige opp i run support. Det bør kunne passe det norske pasningsspillet med kortpasninger godt innledningsvis, og om pasningene er presise nok kan man etablere et pasningsspill som både åpner opp rom for løpespillet, og gir muligheter på dypere pasninger etterhvert.

Ellers er det slik at på åpenbare pasningsspill så er utgangsposisjonen til LBs såpass dyp, og responsen deres på pasning (i motsetning til når de leser løp) konservativ nok til at det skapes store rom mellom dem og DL. Der ligger det også en god mulighet til å skape noe på ‘shallow cross‘-type spill; det krever imidlertid bedre rute-kombinasjoner enn det Polen ser ut til å ha i sitt arsenal. I grunnen liker vi det vi ser fra linebackerne i pasningsforsvar. Ikke for Russlands del, men for Norges. Bevegelsene deres (noen ganger snur de f.eks. hodet vekk fra QB og blir dratt med ut i trippel coverage på én receiver) skaper så mye rom at om Norge har en del kryssende ruter av forskjellig slag, så skal det godt gjøres å ikke finne åpent gress ganske ofte.

Været ser akkurat nå ut til å bli overskyet, kaldt (2 grader) og med lite vind. Det bør være fine forhold, og ikke så kaldt at temperaturen påvirker spillet nevneverdig.

Vi har tro på at dette ikke blir seende ut som Polen mot Russland. At det blir vakkert, tja…nei, det tror vi ikke på. Man skal være på det vinnende laget samt på banen for å synes det, tror vi. Derimot tror vi at dette blir en kamp som i stor grad beviser det gamle ordtaket om at amerikansk fotball-kamper ikke er noe man vinner, men noe et av lagene taper. Altså: Laget som gjør sine arbeidsoppgaver best og minimerer sine feil, vinner. Vi tror det blir Norge, russerne tror det blir Russland. Lørdag får vi avgjørelsen!

Vårt forhåndstips: Russland 14 – Norge 23

First & Goal sitt forhåndstips: Russland 14 – Norge 6

Det finnes en lang rekke websider som har fokus på strategi og taktikk innen amerikansk fotball, inklusive sider som har et enkelt lag som utgangspunktet for sin analyse. En skulle tro at det ville bli noe snevert, men faktum er at flere av disse sidene er verdt å følge med på, fordi de til tider går grundig til verks. Ikke minst så følger de lagene sine så tett at man kan stole på grundigheten i det de leverer.

Fishduck.com er en slik side. De har University of Oregon og laget deres Oregon Ducks som sitt utgangspunkt. En av skribentene der er Jeremy McGuire (han har selv solid trenererfaring fra amerikansk fotball), som nylig har skrevet et par artikler som ikke er så vanvittig omfattende, men som på en klar og enkel måte beskriver sentrale deler av Oregon sitt angrepsspill, illustrert med bilder og film.

Om du ikke kjenner Fishduck.com fra før av, så kan disse to artiklene være en fin introduksjon til hva de står for:

• Oregon football analysis: The lethal run-pass combination
• Oregon football analysis: Speed-out pass combined with zone-read

Steve Palazzolo skriver i en artikkel for rundt én måned siden at Peytons problemer startet allerede i uke 9 forrige sesong og at spillet hans aldri kom opp på vanlig Peyton-nivå igjen resten av sesongen.

På dette tidspunkt syntes jeg det er verdt å merke seg at når man snakker om Peytons svake prestasjoner i 2014, så kan jeg ikke forstå annet enn at vi da måler Peyton opp mot Peyton og ser svakere prestasjoner. Bruker vi statistikkene vi så på i del 1 og ser på Peytons 2014-sesong ser det ikke akkurat dårlig ut.

La oss først ta med gjennomsnittene for 2014-sesongen slik vi så på i del 2.

Kategori	Ligagj.snitt (Topp 32)	Gj.snitt 1-10	Gj.snitt 11-20	Gj.snitt 21-30
Pass.yards	3403	4553	3570	2579
Pass.yds per forsøk	7,5	8,1	7,4	7,1
Touchdowns	22,3	33,8	22	13,5
Interceptions	9,2	5,4	9	12,3
TD to INT ratio	11,64	21,20	10,2	1,5
PFF Overall	+4	+21,6	+4	-9,3
PFF Pass	+3,3	+20,1	+2,8	-8,9
PFF Comp%	63,8%	67,2%	64,0%	61,2%
FO - DYAR	554,1	1169,6	465,8	164,8
FO - YAR	561,6	1170,2	486,4	193
FO - DVOA	6,1%	21,5%	5,3%	-4,6%
QBR (ESPN)	61,3	74,9	60,8	51,9
AFA EPA	68,92	136,92	60,44	23,13
AFA WPA	1,98	3,59	1,96	0,76

La oss så se på hvordan Peyton måler opp mot disse statistikkene og opp i mot Aaron Rodgers og Ben Roethlisberger som ut i fra statistikkene var nummer 1 og 2 i ligaen i fjor.

	Peyton Manning		Aaron Rodgers		Ben Roethlisberger
Kategori	Rank	2014	Rank	2014	Rank	2014
Pasningsyards	4	4733	7	4381	1	4,954
Pasningsyards per forsøk	5	7,9	2	8,4	3	8,2
Touchdowns	2	39	3	38	7	32
Interceptions	22	15	1	5	5	9
TD to INT ratio	2	24	1	33	3	24
PFF Overall	10	+10,1	1	+40,4	3	+29,0
PFF Pass	8	+10,4	1	+35,0	3	+31,1
PFF Comp%	7	66,2%	9	65,6%	3	67,1%
FO - DYAR	3	1,412	2	1,564	1	1,572
FO - YAR	3	1,358	2	1,581	2	1,505
FO - DVOA	5	23,9%	1	32,2%	4	26,8%
QBR (ESPN)	4	77,3	3	82,6	6	72,5
AFA EPA	5	135,6	1	212,8	2	161,5
AFA WPA	4	4,0	1	5,16	3	4,05

Peyton Manning, ut i fra statistikkene, leverte en topp 5-sesong blant Quarterbacker i 2014 og må i hvert fall regnes i topp 10. Så når vi sier at Peyton hadde et tilbakesteg i 2014 så er det først og fremst når vi måler Peytons 2014-sesong mot Peytons 2013-sesong, som var av en annen verden. Måler vi Peyton opp i mot andre topp 10 Quarterbacker i 2014 kommer han ganske godt ut.

Poenget som ProFootballFocus gjør er at Peyton Manning startet 2014-sesongen veldig sterkt, men så dabbet kraftig av.

«The second half of the season was littered with inconsistency as he posted three negative grades over his final five regular-season games, and his passer rating started to properly reflect his play to finish at 101.6.»

Med den svake offensive prestasjonen i serieåpningen mot Baltimore Ravens forrige søndag ble bekymringene over Peytons alder og fysiske egenskaper forsterket. Problemet var at mange umiddelbart fokuserte på Peytons armstyrke som problemet, noe jeg personlig mener forenkler problemet og ikke tar hele bildet med i vurderingen.

Peyton Mannings kastearm

Det første som er viktig å trekke frem er at Peyton aldri har hatt en veldig sterk kastearm. Selv før nakkeoperasjonene hadde han aldri en av NFLs sterkeste armer. I Sports Illustrateds draft-profil av Peyton Manning skrev de:

«He has good arm strength, but not necessarily a “gun” that you might expect from a QB at the top of the draft.»

Også Indianapolis Colts som draftet Manning mente Ryan Leaf hadde en sterkere kastarm, noe han også hadde, noe som gjorde at Colts nesten valgte Leaf fremfor Manning. Etter nakkeoperasjonene i 2011 var kastearmen tilnærmet lammet og Manning måtte trene opp armen helt på nytt for å kunne returnere til NFL, men den dag i dag kan Manning fortsatt ikke føle fingertuppene sine når han kaster. At Manning mistet armstyrke etter operasjonen er godt mulig selv om jeg ikke har sett noen større analyser av dette, men om man skal finne ut om Peyton har mistet armstyrke siden i fjor må man måle Peyton med Peyton anno 2012, ikke Peyton anno 2010 og heller ingen andre Quarterbacker. Å måle en kastearm er imidlertid langt mer komplekst enn som så:

Når jeg sier at å kun fokusere på kastearmen er en forenkling er det fordi man kun fokuserer på armen som kaster ballen og ignorerer alt som går inn i det å kaste en ball i NFL. Det er langt mer som kreves enn kun en god kastearm.

Vi skal ikke ta en detaljert gjennomgang av alle elementene som går inn i et nøyaktig kast, men vi kan se på et eksempel av Peyton Manning selv:

Manning står oppstilt i shotgun (det vil si rundt 4-5 yards bak egen O-line). Demaryius Thomas løper en out-rute (som er litt vanskelig å se på bildet) og Peyton har et lite vindu han må treffe for at det skal resultere i touchdown. Vi kan bryte dette spillet ned i deler:

1. Fotarbeidet: I dét Manning kommer ut av sin 3-step drop kan vi se hvordan han flytter vekten fra høyre ben (bakerst) til venstre hvor vekten skal ligge i kastøyeblikket. I tillegg ser vi at når Manning kaster er bena litt bredere enn skulderbredde; har man bena for mye samlet kan man miste litt balanse, mens står man bredere får man en «lengre vei» å flytte kroppen fra bakben til forben. Begge deler påvirker nøyaktigheten i kastet. Kaster man mens man står på bakbenet blir pasningene langt mindre nøyaktige, og man mister også veldig mye kraft i kastet (bare prøv selv så ser du). Dermed har fotarbeidet en direkte påvirkning på kraften og presisjonen i en pasning.
   
2. Rotasjon i overkroppen; hvis du tenker deg en linje som går fra Peytons høyre skulder, gjennom Peytons venstre skulder og peker nedover i banen, ser du at i utgangspunktet peker Peytons skuldre mot målpostene i End Zone før han i siste øyeblikk roterer overkroppen og kaster mot hjørnet av End Zone. Denne rotasjonen er også veldig viktig for nøyaktigheten. Regelen er at denne tenkte linjen gjennom skuldrene skal sikte på det punktet du skal kaste til.
   
3. Ballen holdes i brysthøyde; dette går ikke så mye på nøyaktighet, men timing og hurtighet i kastet. Noen QB-er har en tendens til å holde ballen for lavt når de dropper bakover. I tillegg til at det øker risikoen for at ballen slås ut av hendene dine, kan det også ødelegge timingen i kastet ettersom du har en lengre, og dermed tregere, bevegelse i kastet ettersom du må føre ballen fra et lavere utgangspunkt, opp og bakover før du fører armen fremover og slipper ball. Som vi ser på bildene holder Peyton ballen i brysthøyde. Dette gjør at han har en kortere vei å føre ballen bakover før han kaster og ballen kan komme ut av hånden hans kjappere.
   
4. Anticipation og timing; anticipation betyr den egenskapen QB-en har til å beregne hvor ball og mottaker møtes. I eksempelet over må Peyton beregne når Thomas kommer til å være i hjørnet av End Zone og beregne fart i ballen og når han kaster ut i fra det. I tillegg må han lese forsvareren som dekker Thomas for å finne ut hvor det lille vinduet han har å kaste i åpner seg. Alt dette utføres perfekt av Peyton på spillet; han forventer hvor det lille vinduet åpner seg, når det åpner seg og når Thomas kommer til å være i en posisjon til å ta i mot ballen i det vinduet. Hadde Peyton kastet i riktig vindu men vært litt for kjapp, hadde ikke Thomas rukket frem. Hadde han vært litt for treg ville forsvarsspilleren fått en hånd på ballen. Hadde timingen vært god, men pasningen litt foran eller bak det åpne vinduet, hadde han enten kastet ballen ut over sidelinjen eller i en posisjon hvor forsvarer kan få en interception.
   
5. Pass protection; en 49ers-forsvarsspiller klarer å sette Peyton under press veldig raskt, men spillet legger opp til en såpass kjapp pasning at det ikke påvirker Peytons timing. I tillegg til å beskytte QB-en fra å bli taklet skal den offensive linjen skape en pocket, et ledig rom som QB-en kan kaste fra. Når Peyton på spillet over får nok tid og rom kan han fullføre kastet med perfekt teknikk, alt i fra fotarbeid til timing. Når en QB ikke får rom å kaste i, går det utover fotarbeidet, som igjen går utover nøyaktigheten. Derfor; om et forsvar klarer å bryte ned denne pocketen som QB-en er så avhengig av, kan det fort ende med at QB ikke får fullført hele bevegelsen, fra fotarbeid, til rotasjon til kast, og kastet vil ofte lide som resultat.
   
6. Til slutt er det verdt å merke seg ballen når den er i luften mellom Thomas og Peyton. Det kan være noe vanskelig å se, men den er det vi kaller «wobbly» i luften. Den har ingen perfekt spiral, som er det man ønsker å oppnå, men vingler. For de av dere som har fulgt Peyton i mange år, så vet dere at dette ikke er noe nytt; Peyton har alltid kastet vinglete baller med noen få unntak, og han har aldri vært kjent for perfekte spiraler. Dette var til og med en bekymring da Peyton kom ut av college: «Hell, yes, Manning’s good, but his ball waffles all the time,» skrev en speider i 1998.

Som du forhåpentligvis forstår kreves det langt mer enn bare armstyrke for å være nøyaktig i NFL. En sterk arm kan være fullstendig bortkastet om man ikke har riktig grunnteknikk og en svakere arm kan levere gode, harde og dype kast med god teknikk. Det finnes QB-er i NFL, som for eksempel Matthew Stafford, som kan kompensere for dårlig teknikk med en veldig talentfull kastearm, men Peyton regnes som regel ikke blant disse.

Peyton Manning mot Baltimore Ravens

Så hva var galt med Peyton mot Ravens? Både Mike Mayock, som er en respektert NFL-ekspert, og Ron Jaworski som tross bakgrunnen ikke er det, mente at Peyton manglet armstyrke og fremholdt at dette var hovedproblemet til Peyton mot Ravens. Svaret kom fra Sam Monson hos ProFootballFocus:

«The point I’m making? Manning having a noodle-arm is nothing new, and he’s been an All-Pro with it multiple times before.»

Han trekker frem Peytons første sesong med Denver som eksempel:

«In Manning’s second game as a Bronco, he threw three first-quarter interceptions against the Falcons, throwing passes he had made a career of in Indianapolis but just couldn’t make happen anymore with his post-injury arm.»

Et viktig element her, som vi skal komme mer inn på senere, er at Peyton var i et nytt angrep som det tok litt tid å bli komfortabel i.

Så la oss se litt nærmere på kampen mot Ravens. Hos MileHighReport.com har de tatt seg bryet med å gå gjennom hvert eneste negative spill Peyton hadde (noe de fleste såkalte NFL-eksperter ikke tok seg bryet med…). Vi skal ikke gå gjennom alle spillene, men heller fokusere på de store linjene;

«There’s a very common theme among the vast majority of these negative plays and that’s the blitz. Almost all of them required Manning to make a fast decision and allowed time for only one read.»

«The Sacks: On two of the sacks, pass pressure was virtually instantaneous, arriving in less than two seconds. On one that was over 2 seconds, Manning was dropping back from under center and had less than 2 seconds from the completion of his dropback. On the remaining sack, his first quick-hitter option was well covered and he was sacked just as he looked to his second option (RB from the backfield).»

Peyton er normalt sett en av de beste QB-ene i ligaen til å spille mot et slikt press, men når Ravens klarer å legge press på Peyton på under 2 sekunder sier det seg selv at det blir vanskelig for ham å få gått gjennom sine reads, finne riktig mottaker og levere et kast med god teknikk. Timingen i spillet blir feil, mottakerne har ikke fått utviklet rutene sine enda og kastene blir unøyaktige. Hvis Peyton i tillegg slurver med fotarbeidet på grunn av presset, at han for eksempel må kaste mens han har vekt på bakbenet, forsvinner også mye av kraften i kastet, og dermed kan det også se ut som at han mangler armstyrke selv om dette ikke trenger å være tilfellet.

«The vast majority of these poor passes stem from poor pass protection. They often allowed time for only one read and if that receiver wasn’t open, a bad play happened. Manning needed to make very quick decisions during all of these plays.»

Denvers offensive linje mot Ravens bestod av

• LT Ty Sambrailo (rookie) – PFF Pass block: -1,8
• LG Evan Mathis (10 års erfaring, men ingen snaps for Broncos før kampen) – PFF Pass block: -2,3
• C Matt Paradis (hadde ikke startet noen NFL-kamper tidligere) – PFF Pass block: +1,1
• RG Louis Vazquez (veteran, men spilte RT siste halvdel av sesongen i fjor) PFF Pass block: +0,8
• RT Ryan Harris (kom fra Kansas City foran sesongen) PFF Pass block: -0,3

I tillegg må vi ta med i beregningen at Broncos har ny head coach i Gary Kubiak som står for en ganske annerledes angrepsfilosofi enn Peyton er vant til, en angrepsfilosofi som ikke nødvendigvis passer en QB som Peyton Manning og mot både Ravens og Chiefs så Manning noe ukomfortabel ut, som han også var i begynnelsen av sin første sesong med Broncos. Derfor bør man ikke bli overrasket om man ser en del eksperimentering i begynnelsen av sesongen for å finne ut hvordan man skal få dette angrepet, med en nykomponert offensiv linje, til å fungere.

Den dårlige offensive linjen preget også løpespillet til Broncos som avsluttet dagen med kun 70 yards langs bakken, og det er uten å trekke fra negative yards på sacks. Noe forenklet forklart skal Kubiaks angrep etablere løpespillet først og så basere pasningsspillet på det. Når man ikke får etablert løpespillet i det hele tatt gjennom 60 minutter er det vanskelig å få pasningsspillet i gang.

Peyton Manning mot Kansas City Chiefs

Problemene i angrep mot Ravens så ut til å fortsette for Manning og Broncos mot Chiefs, noe mange hadde forventet etter en kort pause fra søndag til torsdag uten de store mulighetene til å gjøre korreksjoner. Utover i kampen så det ut som at Peyton begynte å bli litt mer komfortabel i angrepet samtidig som han beviste at han fortsatt har mer enn nok armstyrke til å kaste både hardt og dypt;

Se for eksempel på spillet i 1.kvarter, med 2:03 igjen. Peyton får tid og rom (en viktig nøkkel) og har Emmanuel Sanders på et dypt løp ned midten av banen. Peyton tar et par skritt oppover i en meget ren og ryddig pocket og kaster fra egen 17-yard-linje. Sanders tar i mot pasningen på Chiefs’ 35-yardlinje, men glimrende forsvarsspill hindrer Sanders i å sikre mottaket. Pasningen er nesten 50-yard lang og kunne knapt vært mer nøyaktig. Når Peyton fikk tid og rom mot Chiefs og Ravens så han ut som gode gamle Peyton, noe også Chiefs’ head coach Andy Reid hadde observert;

«Obviously, he’s not done,» Chiefs coach Andy Reid said. «You could see that in the Ravens game. When he wasn’t being hit, he’s the same old Peyton. He’s what you saw here. Very similar.» (mine uthevninger)

Peyton hadde langt i fra noen perfekt kamp mot Chiefs, men dette Chiefs-forsvaret er ikke lett å spille mot. Tamba Hali torturerte rookie Ty Sambrailo på venstresiden, mens Justin Houston var dominerende som vanlig og skapte mye trøbbel for Broncos. I tillegg har de en meget spennende rookie CB i Marcus Peters om også scoret Chiefs’ andre touchdown for kvelden med en pick-6. Men når kampen så ut til å være tapt for Broncos, da Chiefs tok ledelsen med én touchdown med kun 2:27 igjen på klokken, ledet Manning Broncos 80-yards på under 2 minutter og viste igjen at med tid og rom ser han ut som den gode gamle Peyton med en glimrende touchdown-pasning til Emmanuel Sanders.

Peyton Mannings 2015-sesong

Det er interessant å se hvor stor forskjell det noen ganger er på en treners oppfatning av en spiller, og medias oppfatning. Andy Reid så den gode gamle Peyton selv mot Ravens, noe svært få blant NFL-ekspertene så. Jeg kan garantere at ingen har gjort mer speiding på Peyton Manning mellom Ravens-kampen og Chiefs-kampen enn Chiefs’ trenerapparat, så når Reid sier det han sier er det verdt å merke seg.

Seieren over Chiefs var langt i fra perfekt og Peyton ser enda ikke helt komfortabel ut i det nye angrepet og bak den nye offensive linjen. I tillegg har han gjort flere dårlige avgjørelser under press enn normalt, noe som har ført til en del kast som ikke ligner Peyton i det hele tatt. Men kampen mot Chiefs var et stort steg i riktig retning. Når Peyton får god beskyttelse av den offensive linja ser jeg ikke mye forskjell på Peyton anno 2014 og den versjonen jeg ser i år.

Hvor god er Peyton Manning per dags dato? Det er for tidlig å friskmelde Peyton og dette Broncos-angrepet enda, men jeg håper i hvert fall at alt snakk om Peytons armstyrke blir lagt død. Vi har sett Peytons prestasjon i 2014, noe som var et svakt år til Peyton å være, men jeg tør allikevel å regne Peyton per dags dato blant NFLs 10 beste QB-er.

Og det er ikke så allverdens galt for et «work in progress».

«Manning never exactly said he wanted to be the richest NFL player, he only asked that he receive a competitive contract for the market. Such a contract would just happen to make him the NFL’s highest paid player.» – Adam Stities

Manning forventer en konkurransedyktig kontrakt i forhold til markedet. Nylig har både Ben Roethlisberger og Philip Rivers signert nye kontraktforlengelser med sine respektive klubber, verdt henholdsvis $21,85 og $21 millioner i året. Så hva forventer Eli Manning denne gangen?

«Manning (…) has already set the QB market once in his career and is used to being treated as the top player from a contractual perspective.»

Eli Manning ble en av ligaens best betalte spillere i 2009 da han signerte hans nåværende 6-årskontrakt verdt $97,5 millioner. Han hadde da én Super Bowl-ring og bragte ytterligere én til klubben to år senere. Den dyre investeringen kan derfor forsvares.

«The difference this time around is Manning is years removed from not only a Super Bowl but a playoff appearance. However, with the market so tight between Rivers at $21 million and Roethlisberger at $21.85, I think he can push strongly to be the highest paid player in the NFL» – Jason Fitzgerald

Siden 2009 har både lønnstak og lønninger gått opp, en naturlig utvikling i de fleste bransjer, og Aaron Rodgers signerte i 2013 en kontraktsforlengelse verdt $110 millioner. Få, om noen, var overrasket over beløpet; Aaron Rodgers var én av ligaens desidert beste Quarterbacker, presterte på et stabilt høyt nivå år etter år, hadde bragt én Super Bowl-ring til byen og var fortsatt bare 29 år gammel. Siden har Aaron Rodgers fortsatt å levere varene i Green Bay og i del 2 så vi hvorfor mange vil argumentere for at han er den beste på sin posisjon i 2015.

Det er ett viktig poeng jeg vil gjøre her; når man gir en ny kontrakt til en spiller er det kun de fremtidige årene som teller. For noen er dette en selvfølge, men dessverre har både agenter, media og fans en tendens til å ville «belønne» spillere med dyre kontrakter fremfor å se på kontrakter som en investering. Da Packers ga Rodgers $110 millioner i 2013 var det med tanke på hva Rodgers skulle gjøre for dem de neste årene, ikke en belønning for hva han hadde gjort frem til da; de årene hadde han jo allerede fått betalt for i den forrige kontrakten. Dette er viktig å ta med i vurderingen av spillere som for eksempel Eli Manning som nå har nådd en alder av 34. Når Giants skal tilby Manning ny kontrakt er det med tanke på de neste 4 årene og spørsmålet er hvordan de vurderer en 34-åring som ikke har vært i sluttspillet siden 2011-sesongen. To Super Bowl-ringer spiller ikke, eller skal i hvert fall ikke spille, noen rolle i kontraktsforhandlingene.

I tillegg må de ta med i betraktningen Mannings alder; Quarterbacker holder nemlig, i følge AdvancedFootballAnalytics, et veldig jevnt nivå etter fylte 30 helt til de plutselig faller dramatisk et år og aldri kommer tilbake til toppnivå igjen. Problemet er at vi ikke vet eller kan forutse når dette vil skje; kanskje holder Eli nivå like lenge som sin storebror Peyton, men kanskje 2015 er hans siste «gode» år. Denne usikkerheten bør også spille inn på hvordan Giants strukturerer kontrakten (kort innføring i kontraktstrukturer på norsk finnes her).

Som du skjønner er det ikke lett å være General Manager i NFL og jeg er glad det ikke er jeg som skal komme frem til den endelige avgjørelsen her. Men vi skal allikevel se om vi kan finne frem til en grei løsning for begge parter mot slutten av denne artikkelen.

Philip Rivers og Ben Roethlisberger

To Quarterbacker som nylig har signert kontraktsforlengelser med sine klubber er Philip Rivers og Ben Roethlisberger og som vi så i del 2 har vi god dekning for å si at de i 2014 leverte bedre enn Eli. Hvis Eli krever å bli best betalt i ligaen, betyr det i hvert fall rundt samme nivå som disse to. Så la oss se litt nærmere på disse to kontraktene.

Ben Roethlisberger signerte en forlengelse verdt $99 millioner hvor totalt $65 millioner er garantert. Av dette garanterte beløpet er $31 millioner signing bonus og penger Ben er garantert å få utbetalt; $10 millioner er roster bonus i 2018 og 2019 og blir kun utbetalt om han fortsatt er Steelers-spiller ved starten av de sesongene. Resten av det garanterte beløpet er kun garantert mot skader.

Slik ser Bens kontrakt ut:

År	Grunnlønn Garantert	Prorated/Signing bonus	Roster bonus	Totalt cap-nummer
2015	$1,000,000 $3,250,000	$12,995,000	$3,250,000	$17,245,000
2016	$17,750,000	$6,200,000	$0	$23,950,000
2017	$12,000,000	$6,200,000	$0	$18,200,00
2018	$12,000,000	$6,200,000	$5,000,000	$23,200,000
2019	$12,000,000	$6,200,000	$5,000,000	$23,200,000

Tallene er hentet fra Overthecap.com
Merk: lønn og bonuser fra forrige kontrakt er ikke trukket fra. Det totale cap-nummeret for de siste 5 årene er derfor høyere enn totalverdien av forlengelsen. Den garanterte delen av grunnlønnen i 2015 er roster bonus, så dette beløpet på $3,250,000 skal ikke telles dobbelt.

Fordi Steelers generelt er og har vært i problemer med lite rom under lønnstaket i mange år har det også ført til en del restruktureringer, blant annet av Bens kontrakt. Derfor er signing bonus såpass høy i 2015 som $12,995,000. Jeg synes også at $31 millioner i ny signing bonus (utgjør $6,2 millioner i året) er noe høyt og kan føre til problemer i fremtidige år. Fra Steelers’ synspunkt håper man selvsagt at Ben presterer på et høyt nivå til og med 2019-sesongen, men man må også sikre klubben om Ben kun skulle ha et par gode sesonger igjen. I beste fall kan de kutte Ben før 2018-sesongen og spare $10,8 millioner i lønnsutgifter, men de vil den sesongen bære $12,4 millioner i dead money. Dette er da penger som teller mot lønnstaket, men som ikke kan brukes på spillere i 53-mannstroppen. At totalverdien kommer opp i $99 millioner kan forsvares når man ser på spillet til Ben Roethlisberger i 2014.

Philip Rivers fikk en 4-års forlengelse verdt $83,25 millioner hvor opptil $65 millioner kan bli garantert. Her er «kun» $37,5 millioner fullt ut garantert og består av hele lønnen i 2015 samt $22,5 millioner i signing bonus. Også Philip Rivers mottar en roster bonus på $5 millioner i 2018 og 2019 om han fortsatt er Chargers-spiller, mens resten av det garanterte beløpet kommer i form av at hele 2016-lønnen samt $11 millioner av 2017-lønnen blir garantert så lenge Rivers ikke kuttes fra laget.

Slik ser Rivers’ kontrakt ut:

År	Grunnlønn Garantert	Prorated/Signing Bonus	Roster bonus	Totalt cap-nummer
2015	$15,000,000 $15,000,000	$6,166,668	$0	$21,166,668
2016	$16,500,000	$4,500,000	$0	$21,000,000
2017	$14,000,000	$4,500,000	$0	$18,500,000
2018	$10,000,000	$4,500,000	$5,000,000	$19,500,000
2019	$11,000,000	$4,500,000	$5,000,000	$20,500,000

Merk: lønn og bonuser fra forrige kontrakt er ikke trukket fra. Det totale cap-nummeret for de siste 5 årene er derfor høyere enn totalverdien av forlengelsen.

Ettersom Rivers’ signing bonus er noe lavere enn Ben Roethlisbergers, er også eventuelle dead money lavere i de to siste årene av kontrakten; $9 millioner i 2018 ($10,5 millioner spart) og $4,5 millioner i 2019 ($16 millioner spart). Men slik kontrakten er strukturert vil Chargers spare penger allerede neste år om det skulle bli nødvendig å kvitte seg med Rivers. De må bære $18 millioner i dead money i én sesong, men ettersom Rivers’ totale cap-nummer er $21 millioner neste år, sparer Chargers $3 millioner. Så må de bare finne en god Quarterback som kan spille for de $3 millionene…

Igjen syntes jeg totalverdien er der den bør være. Rivers ligger som regel mellom de 5-10 beste QB i ligaene uten å komme inn i topp 5 derfor er det naturlig at totalverdien i hans kontrakt er lavere enn det Ben fikk.

Hvis jeg var Giants General Manager ville jeg…
Mens jeg satt og knekte tall og koste meg med å fullføre mitt kontraktsforslag til Eli Manning, kom nyheten om at Eli hadde signert en kontraktsforlengelse. Jeg tenkte med en gang at flere timers matte var bortkastet (noe det ofte er sånn generelt i livet), men valgte til slutt å gi dere mitt forslag allikevel. Dette var det flere grunner til;

• Mitt forslag lå skremmende nærme i totalverdi som den kontrakten Eli til slutt signerte.
• Antall år var identisk med det Eli fikk.
• Et løfte er et løfte! Jeg lovet å sette meg i skoene til Jerry Reese, General Manager for New York Giants, og komme frem til et kontraktsforslag som jeg anser som godt både for klubben og Eli Manning så det skal jeg gjøre.

Først la oss se på mitt kontraktsforslag og begrunne det før vi ser på hva Eli faktisk fikk og min vurdering av det.

Mitt kontraktforslag

At Eli Manning skal bli den best betalte Quarterbacken i ligaen skjer ikke om jeg er GM. Han har ikke bevist at han hører hjemme blant de ti beste Quarterbackene i ligaen de siste årene og selv om man kan skylde på system og medspillere må Eli bevise noe de neste årene. Derfor, skal vi bli enige om en kontrakt tidlig i 2015-sesongen må kravene senkes noe. Vi må nærmere Rivers sin kontrakt enn Big Bens og dette betyr naturligvis at Eli ikke blir ligaens best betalte spiller.

Hovedtrekk i mitt kontraktforslag (hva Eli faktisk fikk i parentes):

• Lengde: 4 år (i virkeligheten: 4 år)
• Totalverdi: $84,5 millioner (i virkeligheten: $84 mill)
• Garantier: $62,5 millioner (i virkeligheten: $65 mill)
• Signing bonus: $12,5 millioner (i virkeligheten: uvisst)

Lengden er den samme som de to andre og for Eli som er ett år eldre enn de to andre syntes jeg det er passende. Totalverdien ligger $15 millioner under Ben Roethlisberger, men rett over Philip Rivers. Et argument som sikkert kommer opp i forhandlingene er at Eli har to Super Bowl-ringer mens Philip Rivers ikke har noen, og selv om jeg ikke vil ta hensyn til dette anser jeg det som urealistisk at Eli signerer noe som ligger under Philip Rivers. Garantiene er høye og kan komme opp i det samme som hos både Ben Roethlisberger og Philip Rivers, men jeg har senket signing bonusen vesentlig. Jeg skal forklare hvorfor litt lenger ned.

Mitt kontraktsforslag:

År	Grunnlønn Garantert	Prorated/Signing bonus	Roster bonus	Totalt Cap-nummer
2015	$17,000,000 $17,000,000	$4,750,000 (inkl. $2,225,000 fra forrige kontrakt)	$0	$21,750,000
2016	$17,000,000 $10,000,000	$2,500,000	$0	$19,500,000
2017	$17,000,000 $13,000,000	$2,500,000	$0	$19,500,000
2018	$14,000,000	$2,500,000	$5,000,000	$21,500,000
2019	$14,000,000	$2,500,000	$5,000,000	$21,500,000

Merk; hvis du legger sammen det totale cap-nummeret for alle sesongene får du en totalverdi på $103,75. Dette fordi Eli allerede har $17,000,000 i lønn i 2017 og $2,250,000 ekstra i signing bonus i 2015 fra sin gamle kontrakt og dette må derfor trekkes fra verdien av forlengelsen. 

Jeg har valgt en lav signing bonus på bare $12,5 millioner fordelt over fem år. Denne garantien må som regel bli med i en større kontrakt som denne, men jeg vil heller garantere lønn fremfor å gi en stor signing bonus. Dette for å redusere fullt ut garanterte beløp i de senere årene av kontrakten.

Hele 2015-lønnen blir garantert og teller derfor $17 millioner. I tillegg blir 10 av 12 millioner av 2016-lønnen garantert etter en viss dato i offseason, mens hele lønnen i 2017 kun er garantert mot skader. Jeg legger også til samme roster bonus som Philip Rivers og Ben Roethlisberger fikk i sine kontrakter, og som totalt utgjør $10 millioner.

Totalt lander vi da på $62,5 millioner i garantier, men det er lite i fremtiden som er fullt ut garantert, noe som gjør at vi kan være langt mer fleksible skulle Eli Manning få den fryktede grusomme sluttsesongen han aldri slår tilbake fra.

Er vi tvunget til å kutte Eli Manning før 2017-sesongen får vi kun $7,500,000 i dead money i én sesong noe som er fullt mulig å bære. Dette beløpet reduseres med $2,500,000 de neste to sesongene.

Hva Eli faktisk fikk 

Så la oss se nærmere på hva Eli faktisk fikk i sin forlengelse:

År	Grunnlønn Garantert	Prorated/Signing bonus	Roster bonus	Workout bonus	Totalt cap-nummer
2015	$5,500,00 $5,500,000	$8,450,000	$0	$500,000	$14,450,000
2016	$17,500,000	$6,200,000	$0	$500,000	$24,200,000
2017	$13,000,000	$6,200,000	$0	$500,000	$19,700,000
2018	$10,500,000	$6,200,000	$5,000,000	$500,000	$22,200,000
2019	$11,500,000	$6,200,000	$5,000,000	$500,000	$23,200,000

Det første jeg biter meg merke i er at Elis nye signing bonus er langt høyere enn jeg forventet og utgjør $6,200,000 hvert år av kontrakten. Husk at dette er et beløp som er fullt ut garantert. Det vil si at om Eli kuttes etter 2016-sesongen, vil signing bonus for de tre siste årene av kontrakten samles opp i en engangssum ($6,200,000 * 3 = $18,600,000) som vil telle mot lønnstaket i ett år (altså i 2017 sesongen). Faktisk er Elis signing bonus kun lavere enn den Drew Brees og Aaron Rodgers har, og like høy som den Russell Wilson og Ben Roethlisberger fikk. I mine øyne er dette for høyt for Eli.

Det andre jeg reagerte på er det totale cap-nummeret neste år. Det ser ut som et beløp som typisk skal restruktureres, noe jeg er veldig lite fan av, men om lønnstaket får en god økning neste år (til rundt $150 millioner), tror jeg Giants kan la Manning spise opp en så stor del av lønnstaket uten å restrukturere. Jeg håper i hvert fall for Giants’ del at de ikke har planer om å restrukturere.

Som forventet får Eli en roster bonus verdt $5,000,000 om han fortsatt er Giants-spiller på den tredje dagen av ligaåret 2018 og 2019. Det vil også si at om han er kuttet er dette penger han ikke vil tjene.

Vurdering

Personlig syntes jeg Giants har vært litt for gavmilde, spesielt når man ser på Elis prestasjoner og det blir interessant å se hva de gjør neste sesong. Eli Manning har ikke så mange år igjen på å vinne en siste Super Bowl (eller to) og jo mer penger du investerer i din QB, jo mindre har du til å investere i andre posisjoner. Jason Pierre-Paul, Robert Ayers, Cullen Jenkins og Prince Amukamara er bare noen av de som sitter på utgående kontrakter og selv om jeg ikke vet om Giants kommer til å signere ny kontrakt med førstnevnte, regner jeg med at de vil beholde sistnevnte og gi han en solid lønnsøkning. Giants vil, ifølge overthecap.com ha rundt $38 millioner å signere spillere for neste sesong og kan restrukturerere Elis kontrakt om de trenger mer, men jeg advarer sterkt mot å gjøre nettopp det.

Årsaken til at Eli Manning er interessant er at han nylig signerte en ny kontraktforlengelse med New York Giants verdt $84 millioner. Hvorfor er det interessant? Fordi Eli krevde å bli betalt som en av ligaens beste Quarterbacker, men de som har fulgt Giants og Elis prestasjoner de siste sesongene vil kanskje trekke i tvil om han virkelig fortjener å bli betalt som de aller beste QB-ene i ligaen eller om det kan ha vært andre faktorer som spilte inn. I del 3 skal vi se litt nærmere på kontraktsdetaljene til Eli samt se på mitt eget kontraktforslag.

Men aller først må vi finne ut hvordan Eli kommer ut når vi måler han opp mot de beste, de gjennomsnittlige og de heller dårlige Quarterbackene i NFL og for å komme nærmere en fasit skal vi benytte oss av dybdestatistikkene fra del 1.

Statistikker – formål og fremgangsmåte

Noen foretrekker tall fra én side, mens andre hevder tallene fra en annen side er mye bedre. I en sak fra ProFootballFocus.com kom nettopp dette poenget frem i kommentarfeltet hvor nettstedets kritikk av nettopp Eli Manning ble angrepet. Noe av kritikken kan tas seriøst fordi karakterene fra PFF ikke inkluderer alle variabler, mens andre kritiske røster viste mangel på kunnskap og forståelse og falt på sin egen urimelighet.

Mitt mål her blir å se hvordan 2015-utgaven av Eli Manning, den Eli Manning som skal prestere nå og de neste 4-6 årene, ser ut, men for å ikke gå i fellen med å hvile for mye på kun én statistikk, har jeg fått med et bredt spekter fra de tre nettstedene vi så på i del 1. De tre favner et bredt spekter nyanser og variabler fra troverdige analytikere som er respektert i NFL-verdenen.

Det er vanskelig å komme med spådommer, spesielt når det er umulig å spå slutten for Eli, så det nærmeste vi kommer er å se på 2014-sesongen. Grunnen til at vi ikke henter tall fra 2013-sesongen eller tidligere er todelt; 1. fordi, og jeg tror Giants-fans vil være enig med meg her, 2013-sesongen var den siste, og mest katastrofale, under Kevin Gilbride før Ben McAdoo (noen andre enn meg som elsker det navnet?!) tok over og fikk Giants-angrepet nogenlunde på rett kjøl. Og 2. for vi opererer etter det velkjente NFL-mottoet «What have you done for me lately?».

Av de mer overfladiske statistikkene har jeg tatt med totalt antall pasningsyards, antall touchdown-pasninger, interceptions og en såkalt Touchdown to interception ratio, som er det tallet du får når du trekker fra antall interceptions fra touchdown-pasninger. I tillegg har jeg tatt med completion %, dvs %-andel vellykkede pasninger av totalt antall pasningsforsøk. Da ulike nettsteder teller noen av disse statistikkene litt forskjellig, har jeg hentet alle fra én og samme kilde, ProFootballFocus, slik at det ikke skal bli noe urettferdig måling ved å hente tall fra flere kilder.

Videre fra ProFootballFocus (PFF) har jeg tatt med tallene for Overall, som er en samlet totalkarakter samt Pasningskarakteren (PFF – Pass) som er spesifikk til pasningsspillet (det vil si at den tar ut de gangene QB løp med ball).

Fra FootballOutsiders (FO) har jeg tatt med DYAR, YAR og DVOA samt ESPNs Quarterback Rating, og fra AdvancedFootballAnalytics.com (AFA) har jeg tatt med EPA og WPA.

(For en nærmere forklaring av alle tallene, se del 1 her)

For å få et godt sammenligningsgrunnlag har jeg kommet frem til 4 ulike gjennomsnitt;
– Ligagjennomsnitt (Topp 32) vil si et gjennomsnitt av de 32 beste i kategorien
– Gjennomsnitt 1-10, 11-20 og 21-30 betyr et gjennomsnitt av de 10 beste, de 11-20 beste og 21-30 beste.

På denne måten kan vi sammenligne Eli Manning, og andre Quarterbacker for den saks skyld, opp i mot et ligagjennomsnitt, men også se hvilken kategori han hører hjemme i; er han topp 10 i ligaen eller faller han utenfor topp 20 slik PFF påstod?

Svakheter med tallene

Det er noen svakheter med denne måten å bruke statistikker på. For det første, og kanskje den mest åpenbare svakheten, er at ulike lag spiller ulike system og i noen tilfeller er systemet svakheten, ikke Quarterbacken. I Eli Mannings tilfelle så vi et stort problem med Giants’ system under Gilbrides ledelse noe som igjen plasserte Manning i samme klasse som Terrelle Pryor og Mike Glennon i 2013. Men jeg føler at fremgangen i 2014 er mer enn god nok til at vi nå kan bruke 2014-tallene for å si noe mer fornuftig om Elis kvaliteter anno 2015. At Giants’ angrep hadde stor fremgang under McAdoo tilsier også tallene:

Kategori	2013	2014
Offensive Line:
PFF - Pass Block	25. -6,7	21. -10,9
PFF - Run Block	29. -24,7	19. -15,2
FO - Pass Protection	18.	10.
FO - Run Block	30.	22.
AFA - EPA	22. -11,3	14. +7,4
AFA - WPA	19. -0,12	5. +1,01
Totalt for angrepet:
PFFs totalkarakter	32. -56,3	18. -34,2
PFF - WR Topp 40	40. Victor Cruz +3,1	3. O.Beckham jr. +20,4 19. R.Randle +6,4
AFA - WR Topp 40
AFA EPA	38. H.Nicks +9,7	9. O.Beckham jr. +64,6
AFA WPA	34. H.Nicks +1,03	10. O.Beckham jr. +1,76

Under hvert årstall representerer det første tallet rangering mens det andre tallet er scoren. 

Med unntak av PFFs Pass Block-kategori – hvor Giants gikk frem på rangeringen (fra 25. beste i ligaen til 21.beste), men scoret en dårligere karakter – gikk Giants-angrepet frem i hver eneste kategori, i noen tilfeller med kraftig forbedring.

Den andre svakheten er at hvor enkelte Quarterbacker kan hoppe opp og ned i rangeringen avhengig av kategori, blir Manning alltid sammenlignet med de som scorer i topp 30. For eksempel er Jay Cutler av ProFootballFocus rangert som nummer 9 i kategorien Completion% for 2014, mens han i kategorien Pass rating kun er nummer 22. Med andre ord, én enkelt QB kan bevege seg opp og ned rangeringen avhengig av kategori, mens Eli alltid sammenlignes med ett gjennomsnitt av de som måtte befinne seg i et visst sjikte for hver kategori.

Mitt svar på dette er at for det første viser det svakhet å være så variable som Jay Cutler i prestasjonene, og for det andre er vi ute etter å finne en rød tråd gjennom en rekke statistikker. Det er nettopp for å unngå å plassere Eli urettferdig at vi har med så mye data slik at vi ikke gjør vår bedømmelse utifra én enkelt og kanskje spesielt svak kategori.

Til sist vil jeg bare nevne at jeg verken er stor fan eller stor motstander av verken Eli eller Giants. Jeg har blitt beskyldt for å holde med mange ulike lag basert på artikler jeg har skrevet så jeg vil bare poengtere at jeg som NFL-skribent forsøker å holde meg så objektiv som overhode mulig. Og her er det jo først og fremst tallene som taler!

Men, nok forklaring, over til tallene:

Kategori	Ligagj.snitt (Topp 32)	Gj.snitt 1-10	Gj.snitt 11-20	Gj.snitt 21-30
Pass.yards	3403	4553	3570	2579
Pass.yds per forsøk	7,5	8,1	7,4	7,1
Touchdowns	22,3	33,8	22	13,5
Interceptions	9,2	5,4	9	12,3
TD to INT ratio	11,64	21,20	10,2	1,5
PFF Overall	+4	+21,6	+4	-9,3
PFF Pass	+3,3	+20,1	+2,8	-8,9
PFF Comp%	63,8%	67,2%	64,0%	61,2%
FO - DYAR	554,1	1169,6	465,8	164,8
FO - YAR	561,6	1170,2	486,4	193
FO - DVOA	6,1%	21,5%	5,3%	-4,6%
QBR (ESPN)	61,3	74,9	60,8	51,9
AFA EPA	68,92	136,92	60,44	23,13
AFA WPA	1,98	3,59	1,96	0,76

Med dette på plass kan vi så videre se på hvordan Eli Manning scorer i forhold til disse tallene i en rekke ulike kategorier. I tillegg har jeg tatt med Aaron Rodgers, som scorer veldig høyt på så og si alt av statistikker, og Philip Rivers og Ben Roethlisberger som er naturlig å sammenligne med ettersom de begge har signert nye kontrakter nylig og man forventer at Eli får en lignende kontrakt.

Her er tallene for de fire Quarterbackene med «Rank» som indikerer hvor høyt de scorer i de ulike kategoriene:

	Eli Manning		Aaron Rodgers		Philip Rivers		Ben Roethlisberger
Kategori	Rank	2014	Rank	2014	Rank	2014	Rank	2014
Pasningsyards	6	4410	7	4381	8	4286	1	4,954
Pasningsyards per forsøk	13	7,3	2	8,4	10	7,5	3	8,2
Touchdowns	9	30	3	38	8	31	7	32
Interceptions	19	14	1	5	27	18	5	9
TD to INT ratio	9	16	1	33	12	13	3	24
PFF Overall	17	+0,9	1	+40,4	8	+13,7	3	+29,0
PFF Pass	16	-0,2	1	+35,0	7	+14,2	3	+31,1
PFF Comp%	16	63,1%	9	65,6%	4	66,5%	3	67,1%
FO - DYAR	11	642	2	1,564	9	918	1	1,572
FO - YAR	11	735	2	1,581	10	803	2	1,505
FO - DVOA	16	4,6%	1	32,2%	10	12,6%	4	26,8%
QBR (ESPN)	8	70,9	3	82,6	11	66,8	6	72,5
AFA EPA	15	62,6	1	212,8	9	109	2	161,5
AFA WPA	7	3,17	1	5,16	6	3,25	3	4,05

Med bare en kjapp titt over tallene er det lett å se hvorfor Aaron Rodgers er regnet som kanskje den beste Quarterbacken i ligaen for øyeblikket (husk at Super Bowl-titler ikke er noen målestokk; Dan Marino vant ingen, men var allikevel en av historiens beste). Det som kanskje vil overraske noen, inkludert meg skal jeg være helt ærlig, er hvor godt Ben Roethlisberger scoret i fjor. Han er topp 5 i nesten hver kategori og slår Aaron Rodgers i FO – DYAR (også i totalt antall pasningsyards, men her er yards per forsøk viktig for å få et riktig bilde). Philip Rivers plasserer seg stort sett mer der vi forventer; ofte i topp 10, men sjeldent blant topp 5.

Om Giants’ angrep i 2014

• Giants var verken et veldig løpsorientert eller et veldig pasningsorientert i 2014, men ganske balansert. I antall yards langs bakken (rushing yards) lå de litt under ligagjennomsnittet med sine 1,603. I antall rushing touchdowns er de også ganske gjennomsnittlige. Her var ligagjennomsnittet 11,88 mot Giants’ 13.
• Videre er det verdt å merke seg at Giants lå i topp 10 i antall spill i fjor med totalt 607 offensive pasningsspill og 449 løpespill på 16 kamper. Faktisk hadde Giants ifølge NFL.com 4.flest offensive spill i 2014 med et gjennomsnitt på 67,9 spill per kamp. Kun Eagles, Colts og Saints hadde flere. Hvorfor er dette viktig? Vel, jo flere pasningsspill man har, jo flere pasningsyards og touchdowns har man mulighet til å skaffe. Det er derfor yards per forsøk blir vesentlig i tillegg til at man bruker tall fra PFF, FO og AFA fremfor overfladiske tall.

Om Eli Manning i 2014

• Som nevnt er yards per forsøk veldig relevant og det ser vi med en gang når vi ser at Eli Manning hadde flere pasningsyards enn Aaron Rodgers i 2014. Forskjellen er at Manning trengte langt flere forsøk på å nå kun 29 yards mer enn Rodgers. I kategorien yards per forsøk faller derfor Eli Manning utenfor topp 10 og havner på 13.plass med 7,3 yards per forsøk, mens Aaron Rodgers er nummer 2 med 8,4. Snittet for de 11-20 best rangerte var 7,4.
• Hvis vi skal finne den røde tråden i Eli Mannings 2014-sesong, må vi se på hvordan han plasserer seg i de ulike kategoriene. Eli Manning scorer i topp 10 blant NFLs Quarterbacker bare ved ved 5 anledninger. Antall pasningsyards, som jeg har vært inne på, blir mindre relevant. Men antall Touchdowns, TD to INT ratio, ESPNs QBR og AFAs WPA er alle «gode» kategorier å score høyt i.
• I kategorien Interceptions vil jeg sette Eli utenfor topp 20. Eli kastet 14 interceptions mens snittet for de 21-30 beste var på 12,3 (her er naturligvis et lavt tall bedre).
• Ellers plasserer Eli seg i kategorien 11-20 hele 8 ganger og det varierer fra å ligge tett på topp 10 til å så vidt karre seg innenfor topp 20.
  • I pasningsyards per forsøk var 11-20-snittet på 7,4, mens Eli scorer 7,3
  • På PFFs Overall-karakter er 11-20-snittet +4 mens Eli kun scorer +0,9. Snittet for topp 10 her var på +21,6
  • Pasningskarakteren til PFF måler ikke bedre for Eli; her scorer Eli kun -0,2 mens snittet for 11-20 var på +2,8.
  • I FO – DYAR og FO – YAR ligger Eli veldig nære topp 10 og et stykke foran både gjennomsnittet for 11-20 og gjennomsnittet for ligaen.
  • I FO – DVOA og AFA WPA faller han nesten utenfor topp 20. Elis DVOA scorer kun 4,6% mot et 11-20-snitt på 5,3% og et ligagjennomsnitt på 6,1%.
• Ser vi han sammenlignet med Philip Rivers og Ben Roethlisberger blir Elis krav om en tilsvarende kontrakt svakere; til og med Philip Rivers som ligger på grensen til å bli skjøvet ut av topp 10 scorer bedre enn Eli i nesten alle kategorier. Og jeg ser virkelig ikke hvordan Eli skal kunne kreve lønning på lik linje med Ben Roethlisberger som i fjor er trygt plassert i topp 5.

Konklusjon

Problemet jeg har med Eli Mannings 2014-sesong er at han faller utenfor topp 10 i for mange kategorier til å kunne påstå at han per dags dato er en topp 10 QB i NFL. Skulle jeg plassere ham per dags dato ville jeg nok ikke plassert ham utenfor topp 20 slik PFF gjør, men jeg har vanskelig for å regne ham blant topp 10.

I del 3 skal jeg forsøke å ta på Giants GM-skoene og komme frem til en avtale som holder Eli i laget noen år til samtidig som jeg ikke gambler med klubbens fremtid. Per dags dato er Eli et stykke unna de aller beste og jeg ønsker å se klar forbedring fra både Eli og resten av angrepet i 2015. Han plasserer seg i topp 20 i mine øyne, men må forbedre seg en del for å komme inn i topp 10. Kontraktstilbudet blir derfor sterkt farget av dette, men mer om det i del 3.

Til sist vil jeg poengtere at dataene oppgitt i denne artikkelen kan brukes av deg som leser hvis du har en Quarterback du ønsker å teste opp i mot disse gjennomsnittene, men vær obs på at tallene sier en del, men ikke alt.