For noen dager siden publiserte ESPN en sak om fans av laget Cleveland Browns og hvordan de er å finne i nær sagt alle land i hele verden på tross av lagets miserable resultater i NFL.

Med andre ord: Slik ekte fans skal være. ESPN har i artikkelen intervjuet fans med tilhold på Island, i Storbritannia, Sveits, Italia, Australia og altså Norge. Det er Christoffer Becker som er historiens norske alibi.

Becker har også vært intervjuet tidligere, f.eks. i denne saken fra 2015:

• Fansided med norske Browns-fans i fokus

ESPN sin sak denne gang knytter seg til fan-klubben Browns Backers og dens mange filialer rundt omkring på kloden. Den tar spesielt for seg hvordan folk på såpass forskjellige steder har Cleveland Browns som sitt favoritt-lag, og er god lesning som får en til å trekke på smilebåndet. Du finner den her:

Misery knows no borders for devoted Cleveland Browns fans across the globe

Det var da også derfor at Cleveland Browns fikk en fersk start i 1999. Lite visste man da om at laget skulle være kjent for håpløshet, «Factory of Sadness» og en røys QBer i ei svingdør på starterplassen nesten 20 år seinere også.

Det lå mye håp i lufta når laget startet opp igjen, og det kan du se i pregame på denne kampfilmen. Man kom fort ned på landjorda igjen, og fikk begynt å en heller laber 20-årsperiode…

Pittsburgh Steelers, med RB Jerome Bettis i spissen sammen med spillere som WR Hines Ward, C Dermontti Dawson og LBs Levon Kirkland og Joey Porter, stod for motstanden. Det var ingen lett motstander, skulle det vise seg.

Hos Cleveland Browns bestod laget av en samling mer eller mindre middelmådigheter, selv om Lomas Brown, Dave Wohlabaugh og Orlando Brown på OL er verdt å nevne som solide på sine posisjoner. Defensivt er LB Jamir Miller verdt å nevne, selv om karrieren hans skulle bli kortere enn ønskelig grunnet en grusom skade året etter hans eneste All-Pro sesong (2001).

Her har du Cleveland Browns vs. Pittsburgh Steelers 1999!

Box score fra kampen finner du her hos Pro Football Reference.

ORGANISASJONEN

• Eier: Jimmy Haslam
• GM: Sashi Brown
• Hovedtrener: Hue Jackson

Stadion: FirstEnergy Stadium (67.895)

Resultater siste 5 år:

• 2016: 1-15
• 2015: 3-13
• 2014: 7-9
• 2013: 4-12
• 2012: 5-11

PERSONELL

Nøkkelspillere inn: WR Kenny Britt, WR Sammie Coates, G Marcus Martin, CB Jason McCourty, C JC Tretter, G Kevin Zeitler, S Calvin Pryor

Nøkkelspillere ut: WR Terrelle Pryor, DE Stephen Paea, OT Austin Pasztor, FS Jordan Poyer, CB Joe Haden, DT Desmond Bryant

DRAFT 2017

1. runde: DE Myles Garrett, Texas A&M
1. runde: S Jabrill Peppers, Michigan
1. runde: TE David Njoku, Miami
2. runde: QB DeShone Kizer, Notre Dame
3. runde: DT Larry Ogunjobi, Charlotte
4. runde: CB Howard Wilson, Houston
5. runde: OT Roderick Johnson, Florida State
6. runde: DT Caleb Brantley, Florida
7. runde: K Zane Gonzalez, Arizona State
7. runde: RB Matt Dayes, NC State

Det var bred konsensus om at Browns sikret seg den aller beste spilleren i vårens draft i det fysiske unikumet Myles Garrett, som har alle forutsetninger for å bli en dominant pass rusher i mange år fremover. Cleveland dro til Philadelphia med mye draftkapital i bagasjen, og sikret seg også et ekstra førsterundevalg i 2018 da de gjennomførte en byttehandel med Houston Texans om 12. valget, men endte likevel med en meget spennende safety i Jabrill Peppers fra Michigan som nummer 25. Deretter sikret de seg enda et valg på tampen av første runde i en trade med Packers, som ga dem muligheten til å velge tight end David Njoku, som forventes å bli en bidragsyter allerede fra start.

DeShone Kizer sent i andre runde, må også sies å være god valuta, selv om det selvfølgelig vil henge over organisasjonen at de byttet bort muligheten til å velge Carson Wentz i 2016.

Karakter: A

ANGREP

26 quarterbacker har startet kamper for Browns gjenoppsto fra de døde i 1999. DeShone Kizer blir denne høsten den 27. Hue Jackson kommer sannsynligvis til å måtte bruke tid å få å forme et angrepsspill skreddersydd for Kizers kvaliteter, men førsteårsspilleren har iallfall gode forutsetninger for å utvikle seg bak en stødig offensiv linje, og har også fått smaken på å vinne i sesongoppkjøringen.

Quarterbacks:

Browns hadde mulighet til å sikre seg både Mitchell Trubisky (Chicago Bears), Deshaun Watson (Houston Texans) og Patrick Mahomes (Kansas City Chiefs), men falt ikke for fristelsen av å bruke ett av sine to første draftvalg på en quarterback.

I stedet gikk den tidligere Notre Dame-spilleren DeShone Kizer som nummer 52 totalt, og unngår dermed forventningspresset som hviler på høyere draftvalg, selv om han selv har hevdet å besitte Tom Bradys intellekt og Cam Newtons fysikk, og at bare han selv står i veien for å bli tidenes beste. Det er store ord og fagre løfter, som han neppe klarer å overholde. 21-åringen fra Toledo, Ohio har i det minste utkonkurrert Brock Osweiler, Cody Kessler og Kevin Hogan i kampen om startjobben i Cleveland, men det sier nødvendigvis ikke så mye. Osweiler hadde uansett dårlige odds for å lykkes, i og med at han hadde med seg et andrerundevalg i kofferten fra Texans, for at Browns skulle si seg villige til å overta lønnsforpliktelsene hans. Nå er han frigitt og står uten lag foran sesongstart.

Karakter: C-

Running backs:

Isaiah Crowell brukte fjoråret på å sementere statusen som Clevelands førstevalg på running back-plass, og forbedret seg på stort sett alle statistiske områder sammenlignet med sine to første sesonger i NFL da han snuste på 1.000 rushing yards (952), noterte seg for sju rushing touchdowns og snittet på anstendige 4,8 yards per forsøk. Han var også mer involvert i pasningsspillet enn tidligere, og dermed fikk Duke Johnson færre muligheter enn tidligere til å vise seg frem.

Syvenderundevalget Matt Dayes klarte også komme inn blant de 53 som kom med på laget, men Hue Jackson mangler nok de brikkene han ønsker seg for å kunne dyrke løpespillet i like stor grad som han ønsker.

Karakter: C

Receivere:

Terrelle Pryor var fjorårets store utropstegn i Cleveland, men den tidligere Raiders-quarterbacken, som har taklet overgangen til wide receivere på oppsiktsvekkende vis, takket nei til et mer lukrativt kontraktstilbud fra Browns og skrev i stedet under en ettårskontrakt med Washington Redskins. Han erstattes av erfarne Kenny Britt, som var en av få offensive spillere hos fjorårsutgaven av LA Rams som slapp fra det med æren i behold da han passerte 1.000 receiving yards (1002) for første gang på åtte sesonger i NFL.

Forhåpningene er absolutt fortsatt til stede for fjorårets førsterundevalg Corey Coleman, som slet med skader og led under en fullstendig håpløs quarterbacksituasjon i rookie-sesongen. Browns-fansen drømmer naturligvis om at den første receiveren som ble valgt i 2016-draften kan leve opp til sammenligningene med Odell Beckham jr., som ble gjort da Baylor-produktet entret ligaen.

Det virker også som de kan ha gjort en fornuftig, og billig byttehandel med divisjonsrival Steelers, som har en overflod av gode receivere da de sendte et sjettevalg i neste års draft i bytte mot Sammie Coates og et syvenderundevalg.

Arbeidshesten Gary Barnidge som kanskje var Browns sin beste spiller i 2015 er borte. Inn har David Njoku kommet, som en atletisk tight end med høyt makspotensial. Men ellers ser det tynt ut med alternativer for Kizer å kaste ballen til gjennom høsten, med mindre Josh Gordon skulle bli tatt i nåde av ligaadministrasjon etter å ha vært ute av gamet siden 2014.

Karakter: C

Offensiv linje:

Ikke alt er nattsvart i Cleveland, og ett av lyspunktene er den offensive linja, som definitivt er i ligaens toppsjikte. Pro Football Focus rangerer den sågar som den nest beste i hele NFL inn i den kommende sesongen. Browns mistet bærebjelkene Alex Mack (Falcons) og Mitchell Schwartz (Chiefs) foran 2016, men har brukte free agency godt på å styrke laget med center JC Tretter (Packers) og ikke minst guard Kevin Zeitler (Bengals), som også bidrar til å svekke en divisjonrival.

Førstereisgutt Kizer kunne heller ikke drømt om en bedre mann til å beskytte sin blindside enn smått legendariske Joe Thomas, som har blitt tatt ut til Pro Bowl i samtlige av sine ti NFL-sesonger, og stemt frem som First team All-Pro i sju av dem (senest i 2016).

Guard Joel Bitonio har også blitt belønnet med ny kontrakt, mens det er mer usikkerhet rundt right tackle-plassen, hvor Shon Coleman trolig kommer til å starte, etter at Browns tradet bort Cameron Irving til Kansas City Chiefs for et femterundevalg i neste års draft — med andre ord et kraftig verdifall for mannen som ble draftet som nummer 19 totalt for bare to år siden.

Karakter: A

FORSVAR

Som i angrep, er Browns-forsvaret best i front. Det bør man også være, skal man holde motstanderen til punts og field goals i stedet for touchdowns. Browns har ikke kommet lenger i den offensive utviklingen enn at håpet om seier først og fremst består i å holde scorene nede. Det har de iallfall lykkes godt med i oppkjøringen, så er spørsmålet om det har overføringsverdi når motstanderne stiller med sine førstevalg i alle posisjoner. Gregg Williams har erstattet Ray Horton og lagt om fra 3-4 til 4-3 som utgangsposisjon for forsvaret, noe som virker hensiktsmessig med tanke på at alternativene er flere og bedre blant de defensive linjespillerne.

Defensiv linje:

Browns har investert tungt i Myles Garrett, og det forventes at superatleten skal levere fra første stund, noe som selvfølgelig ikke er bare-bare når man kommer rett fra college, men Garrett har levd godt med massivt forventningspress allerede fra den dagen han ankom College Station for å spille for Texas A&M. Garrett var en dominant pass rusher på college, og har en vanvittig eksplosivitet, men har også forbedringspotensial når det kommer til det tekniske.

Han kommer til å danne makkerpar som defensive end med andreårsspiller Emmanuel Ogbah, som brukte forrige sommer så godt, at han spilte seg til fast plass allerede fra sesongåpningen og er selvskreven som left defensive end. Han kommer sannsynligvis bare til å bli bedre med Garrett på motsatt side, og sammen kan de skape rikelig med hodebry for motstandernes offensive linjer og påføre quarterbackene mye lidelse i mange, mange år fremover.

Også i midten er det solid med Danny Shelton, som tok forventede steg i 2016. Dekningen er også god, hvor Nate Orchard, Carl Nassib, Brandon Thompson og Larry Ogunjobi alle kan bidra. Dessuten har defensive tackle Trevon Coley overrasket så positivt i sommer at Cleveland sendte veteranen Desmond Bryant på dør.

Akkurat som den offensive linjen er Cleveland-angrepets store styrke, er den defensive linjen koordinator Gregg Williams beste våpen.

Karakter: B+

Linebackere:

Mange hevet øyenbrynene da et forhandlingstrøtt New England Patriots sendte allsidige Jamie Collins til Cleveland for en slikk og ingenting tidlig i forrige sesong. Browns klarte i motsetning til de regjerende mesterne å bli enige med Collins om en langtidskontrakt. Selv om det har versert rykter om 27-åringens fremferd, er det liten tvil om at han sammen med Garrett vil være en av hjørnesteinene i Cleveland-forsvaret i årene som kommer. Også taklingsmaskinen Christian Kirksey har forlenget med laget siden forrige sesong, og fremstår som en leder i forsvaret. Ellers er det mer usikkert hvem som skal bekle den tredje og midtre linebackerposisjonen i Gregg Williams sitt 4-3-forsvar. Tank Carder hadde jobbet seg inn i varmen i oppkjøringen etter først og fremst ha skapt seg en karriere gjennom special teams, men et avrevet korsbånd mot Giants i preseason setter en stopper for det. I mangel på tydelig konkurranse stiller en omskolert Joe Schobert sterkt. Han ble brukt som på utsiden i Ray Hortons 3-4-forsvar, men den rollen forsvant da den defensive koordinatoren fikk sparken etter sesongen.

Karakter: B-

Defensive backs:

Joe Haden — har så lenge han har vært skadefri — vært bærebjelken i Browns′ secondary siden han ble draftet som nummer sju i 2010. Likevel fikk han reisepass en drøy uke før sesongstart. Dermed blir det trolig Jason McCourty (ny fra Tennessee Titans) som får lederansvaret bak i banen.

Jamar Taylor og Briean Boddy-Calhoun virker mest aktuelle som øvrige cornerbacker, mens førsterundevalget Jabril Peppers bør gå rett inn på laget og danne safety-par med et annet tidligere førsterundevalg, Calvin Pryor, som Browns byttet til seg fra New York Jets. Likevel er det spørsmålstegn rundt allsidige Peppers, som både leverte fra seg en utvannet urinprøve under combine-helgen i Indianapolis og som også brukte lang tid på å få ordnet med kontrakten sin.

Karakter: C

SPECIAL TEAMS

Kicker Cody Parker var tryggheten selv på field goals opp til 40 yards forrige sesong, men traff bare på åtte av 13 forsøk fra 40 yards og oppover. Derfor hentet Browns også inn en utfordrer i rookien Zane Gonzalez, som ble draftet i den syvende runden av årets draft. Da stallen skulle slankes ned til 53 mann, var det Parker som fikk reisepass, og i motsetning til hos divisjonsrival Bengals, går de videre med kickeren de draftet i våres.

Den erfarne punteren Britton Colquitt går inn i sin niende NFL-sesong, den andre i Browns. 32-åringen, som var med på Denver Broncos-laget som vant Super Bowl 50, må sies å komme fra et punter-dynasti av en familie, hvor både far Craig, bror Dustin og fetter Jimmy alle har spilt eller spiller i NFL.

Allerede nevnte Jabrill Peppers utmerket seg i en haug av roller hos Michigan, deriblant som kick- og punt-returner, og kan fort ende opp med å gjøre det samme i Browns. Mario Alford, som ble forfremmet fra practice squad sent i forrige sesong, er et annet alternativ.

Karakter: C

VÅR VURDERING

Hue Jacksons Cleveland Browns er et langtidsprosjekt, som på langt nær er fullført. Ingen forventer at det skal skje denne sesongen heller, men 51-åringen kan heller ikke tillate seg noen reprise av fjoråret for å få lov til å fortsette på byggverket han startet på foran 2016-sesongen. Vi tror også på bedring, om enn ikke formidabel. Kampoppsettet har flere vinnbare kamper, særlig mot motstandere fra AFC South, men også NFC North. Dessuten lever kampene i deres egen divisjon sine egne liv i fysisk knallharde bataljer, hvor styrkeforholdet på papiret ikke nødvendigvis fortoner seg like ujevnt på banen, som i uke 17 forrige sesong da Browns var nær ved å stoppe divisjonsvinner Steelers, uka etter å ha tatt 2016 sin eneste vinst.

Plassering: 4. plass i AFC North med 4-12

Nyttige linker:

• Spillerstall
• Dybdekart
• Kampoppsett og resultater
• Statistikk

I dag er det New England Patriots, fem Super Bowl-seiere som hovedtrener og en utrolig karriere nær sagt alle tenker på når navnet Bill Belichick nevnes. En gang i tiden var det ikke slik.

En gang i tiden var Belichick treneren til Cleveland Browns, hadde kuttet 80-talls stjerna og Cleveland-helten Bernie Kosar, og styrte et skip som var ganske likt slik vi tenker på Cleveland Browns den dag i dag: Miserabelt seilende rundt i ring 20 mil bak motstanderne.

Det er den Bill Belichick Sports Illustrated hadde å forholde seg til når de skreiv saken de valgte å titulere «The Last Straw» i slutten av november 1993. Det interessante er at vi kan ane konturene av den samme trenerprofilen som Bill Belichick er den dag i dag. Forskjellen? Seiere og suksess på banen. Ikke at Belichick sitt Browns var helt i nede i søla, men de hadde utvilsomt sine klare utfordringer når artikkelen ble skrevet.

Saken gir et interessant innblikk i hvordan verden en gang så ut, og den arven Bill Belichick kunne etterlatt seg om han ikke hadde fått en sjanse nummer to (strengt tatt fire: Han rakk å være hovedtrener for New York Jets to ganger – utrolig nok uten å være hovedtrener under en eneste kamp). Det er også en god påminnelse om at personen som ikke lykkes et sted, kanskje kan være nøyaktig riktig oppskrift et annet:

Sports Illustrated – The Last Straw

Jared Goff

En enorm skuffelse. Kom ikke på banen før uke 11, og vant ikke en eneste kamp. Imidlertid holder vi ikke dette i særlig stor grad mot han av flere grunner. Hjulene falt fullstendig av Rams-vogna, lite kompetent trenerstab, ingen hjelp å få av forsvaret som skulle være lagets store styrke, eller Gurley, grunnene er mange. Han viste små glimt her og der, men det er for tidlig å spå noe om fremtiden. Det vi vet er at det er nå i offseason det gjelder. Det er nå han skal se film, bygge kjemi med sine receivere og trene styrke. Hvem vet hva han får til dersom alt faller på plass?

Laquon Treadwell

Også en enorm skuffelse. Vikings hadde virkelig trengt bidrag fra mannen de valgte i første runde. Ett fattig mottak er noe i nærheten av en skandale, og hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg kalt mannen en bust. Vi får se hva som skjer fremover, det kan kun gå en vei.

Tyler Matakevich

En spiller undertegnede svært gjerne ville ha til sitt Eagles før draften. Muligens noe forutsigbart var han en god bidragsyter på special teams for Steelers, og ledet laget i taklinger når han fikk sjansen mot Dolphins i regular season. Samtidig var dette kampen de ga opp over 200 yards til Jay Ajayi, så det spørs hvor bra han egentlig spilte. Bra av et valg i syvende runde.

Jonathan Williams

Var mye mindre på banen enn undertegnede hadde sett for seg, mye takket være at Mccoy holdt seg temmelig skadefri og Mike Gillislee gjorde det ekstremt bra som nr 2. Likevel, han fikk seg en touchdown og 27 forsøk, og running backs blir ofte bedre utover i karrieren. Det var tross alt ikke mye en viss Bell gjorde sitt første år. Ofte er alt de trenger en sjanse.

Sterling Shepard

Endelig en som faktisk leverte varene. Eli Manning hadde en svak sesong, men Shepard bidro med det han kunne, og 8 touchdowns, 683 yards og 65 mottak må sies å være godkjent av en nr 2 receiver i et såpass begrenset angrep. Her kommer det nok mer.

Joey Bosa

Det tok sin tid, men han kom til slutt. Han brukte først tid på å bli enig med Chargers om betingelsene for kontrakten, deretter var han skadet. Men det smalt når han først kom innpå mot Raiders. På bare 27 snaps fikk han 2 sacks og 4 taklinger på Carr. Han endte med 10,5 sacks hvilket er meget bra for en 3-4 end. En nesten komplett spiller.

Corey Coleman

Ikke lett å bedømme en receiver på dette Cleveland-laget. Med en svingdør på qb-plass var det vanskelig for Coleman å bygge kjemi med noen. I tillegg hadde Pryor på motsatt side en utrolig sesong. Men han endte med 413 yards, 4 touchdowns og 33 mottak, hvilket er helt på det jevne omstendighetene tatt i betraktning. Det positive er at han ble forsøkt kastet til ca 6-11 ganger per kamp, og forhåpentligvis kan vi vente oss mer neste sesong.

Laremy Tunsil

Få skjønte noe når det dukket opp en video av Tunsil som røykte det som sannsynligvis var marihuana via en vannbong gjennom en gassmaske, og dermed var fallet et faktum. Han ble ansett som et varp da Dolphins valgte han som nummer 13, og slik har han fremstått på banen også. Han har primært spilt guard, men fikk 3 kamper som left tackle også. Han fremsto bunnsolid på begge posisjoner og skal ha sin del av æren for at for at laget presterte såpass bra.

Reggie Ragland

Ikke mye å si om valget fra Alabama som Bills valgte i andre runde. Han skadet seg desverre tidlig under training camp og mistet hele sesongen. Men Bills har absolutt bruk for han, da de til tider ble løpt fullstendig over av motstandernes running backs.

Jalen Ramsey

Et av få lyspunkt på Jaguars. Ramsey var solid på et ellers svakt lag hele sesongen, og endte med 2 interceptions. Han levde opp til forventningene det knyttes til et valg i topp 5, og vil være en Jaguars kan bygge på fremover. Forsvaret har allerede noe talent, og vi har helt sikkert ikke sett det siste av Ramsey.

Defensive End Myles Garrett hos Texas A&M er en spiller du kan forvente å se i NFL neste sesong. Garrett er pr. akkurat nå den som tippes til å gå som #1 totalt i kommende NFL Draft, og det er vel knapt en eneste mock draft som har ham lavere enn #4.

QBer som Mitch Trubisky og DeShone Kizer samt DL-spilleren Jonathan Allen fra Alabama er andre som kan tenkes å ende opp som #1 i 1.runde, men mange holder altså en knapp og vel så det på Garrett.

Produksjonen hans har vært god, men man må egentlig se Garrett i levende live eller på film for å få et inntrykk av hvorfor han er så høyt rangert. De atletiske evnene har fått mange til å trekke sammenligningen tilbake til Jadeveon Clowney og hans status når han var på vei inn i NFL.

Hva han står for kan du få et inntrykk av her:

Historisk middelmådighet, hva er nå det? Om vi trekker frem kalkulatoren og regner på ting har jo samtlige lag en historisk seiersstatistikk. Altså, antall kamper de har vunnet totalt, antall kamper de har tapt totalt og antall kamper de har spilt uavgjort totalt. Frem til natt til fredag var det kun to lag i NFL som alltid på et hvilket som helst tidspunkt gjennom hele laghistorien hadde totalt hatt flere seire enn tap (altså over .500, som man sier). Disse var Chicago Bears og Cleveland Browns. Nå har Cleveland falt til en historisk seiersstatistikk på 461-461-10 (461 seire, 461 tap og 10 uavgjorte), altså akkurat .500, eller middelmådighet om du vil.

Cleveland Browns var nemlig ikke alltid en punchline til en dårlig vits sånn som de er i dag. Etter 1989-sesongen var Browns på sitt absolutte høydepunkt seiersstatistikkmessig. De hadde gått til AFCs Conferencefinale og da hadde en historisk seiersstatistikk på 335-209-10 (eller .614). Siden da har laget tapt dobbelt så mange kamper som de har vunnet, og det er naturlig å spørre «hva skjedde egentlig?»

Historien til Cleveland Browns strekker seg helt tilbake til 1944. Mens resten av verden var opptatt med avslutningen på andre verdenskrig samlet en gjeng businessmenn seg med en plan om å starte opp en liga som kunne konkurrere med hegemoniet til NFL. Ligaen fikk navnet All-America Football Conference, eller AAFC. Blant oppstartsmennene var taxiselskapeieren (og angivelig mafiosoen) Mickey McBride, som vant rettighetene til å starte opp et franchise i Cleveland. Han hyrte inn den populære unge og lokale treneren Paul Brown (som forøvrig også er grunnen til at laget i dag heter Browns) og quarterbacken Otto Graham og bygde på null tid et av proffotballens største dynastier.

Cleveland Browns hadde perfekte forhold fra starten av. Det lokale NFL-laget, Cleveland Rams, flyttet til Los Angeles etter 1945-sesongen, og dermed var det ingen lag å konkurrere med om oppmerksomheten da AAFC startet opp i 1946. Deres første kamp, en 44-0-seier mot AAFC-laget Miami Seahawks, gikk foran over 60 000 tilskuere, en rekord for proffotball i USA på det tidspunktet. Gjennom fire år i AAFC stakk Browns av med fire seriemesterskap, men dessverre var Browns samtidig litt for gode. Uten noen som klarte å konkurrere med dem mistet publikum interessen, og etter 1949-sesongen la ligaen inn årene. De fleste lagene forsvant, men Browns overlevde sammen med to andre da de ble tatt inn i NFL.

I den nye ligaen gikk Browns likesågodt hen og fortsatte dominansen. I deres aller første sesong gikk de 10-2 og vant NFL-mesterskapet. Gjennom deres seks første år i ligaen gikk de til mesterskapsfinalen samtlige seks ganger, de vant NFL-mesterskapet tre ganger, Paul Brown ble årets trener to ganger og Otto Graham ble ligaens MVP tre ganger. Glem Packers, Cowboys, 49ers, Steelers og Patriots – Cleveland Browns’ suksess på 1950-tallet er uten sidestykke det beste dynastiet i NFL-historien. I 1957 draftet så også laget det som kanskje er tidenes beste fotballspiller, Jim Brown. Med Brown på laget ble det et par finaler til, og også et til mesterskap i 1964, deres foreløpig siste.

En skulle ikke tro det da, men starten på slutten for Browns kom egentlig midt i storhetstiden, i 1961, da laget byttet eier. Den første eieren, Mickey McBride, hadde stort sett latt Paul Brown ta seg av styringen av laget. Da han solgte laget til Dave Jones i 1953 fortsatte den samme lederstilen, men da Art Modell i 1961 ble lagets tredje eier endret lederstilen seg betraktelig. Modell ønsket å snevre inn Paul Browns makt i laget, Paul Brown ønsket ikke å gi opp makten, og etter krangling de to imellom ble Paul Brown avskjediget i 1963. Modells uenigheter med trenere skulle bli et mønster i Browns etter hvert.

På 1980-tallet var Cleveland Browns atter en gang blant de ledende lagene i NFL, etter et heller svakt 70-tall. Med Marty Schottenheimer som trener hadde laget tatt seg til sluttspillet i fire år på rad. To ganger hadde de vært i AFCs conferencefinale, der de hadde hatt to bitre tap mot Denver Broncos. Modell ønsket å endre på måten trenerstaben var satt opp på for å ta laget videre, Schottenheimer ønsket ikke forandring, og etter 1988-sesongen måtte Schottenheimer trekke seg. I 1991 hyret Modell inn Bill Belichick til å lede laget. Belichick bygde metodisk opp et lag med potensiale og i 1995 var Browns blant favorittene til å gå helt til tops, før Modell ødela alt sammen.

6. november, 1995 er datoen som for alltid vil huskes med sinne i Cleveland. Litt ut av intet informerte Modell om at laget etter sesongen kom til å flytte til Baltimore. Han var ferdig med Cleveland, og mente at laget trengte et sceneskifte for kunne nå helt til topps. På det tidspunktet var Browns 4-5 i ligaen og involvert i sluttspillkampen, men etter annonseringen klarte de bare å vinne én kamp resten av sesongen. Til tross for enorme protester gjennomførte Modell flyttingen fra Cleveland til Baltimore. Byen Cleveland fikk lov til å beholde rettighetene til lagets navn og historie, men eierskapet, spillerne og staben forsvant til Baltimore for å bli det nye laget Baltimore Ravens. Ja, bortsett fra Bill Belichick, da, han fikk sparken av Modell.

I løpet av Art Modells 35 år lange eierskap av Cleveland Browns var tre av NFL-historiens mest markante hovedtrenere innom Browns – Paul Brown, Marty Schottenheimer og Bill Belichick – samtlige ble drevet ut av laget av Modell. Det var dog ikke på langt nær så hjerteskjærende for Browns-fansen som det at han drev hele laget ut av byen.

Navnet og historien til Cleveland Browns ble som sagt værende igjen i Cleveland, og i 1999 var laget tilbake i NFL, denne gangen under Al Lerners eierskap. Browns forble i Lerner-familiens eie frem til 2013, da dagens eier Jimmy Haslam tok over. Hverken Lerner eller Haslam har klart å bygge noe som er verdig å bære Browns-navnet, dog. Laget er inne i sin 18. sesong, og har så langt hatt 9 hovedtrenere, 8 general managers og selvsagt det etter hvert så berømte antallet på 26 forskjellige starting quarterbacks. Samtidig er tallet på sluttspillopptredener på fattige 1. Cleveland Browns i tiden etter at Art Modell tok laget til Baltimore har vært intet annet enn en «factory of sadness» – en tristhetens fabrikk. Samtidig og like enerverende for Browns-fans har Baltimore Ravens, laget som ble bygget på det gamle Cleveland Browns, vært blant de sterkeste lagene i NFL gjennom nesten hele denne tiden. I 2000, etter bare fem sesonger i Baltimore og med mange gamle Browns-folk i staben, gikk Ravens og Art Modell hen og vant Super Bowl. Passende nok var det selvsagt også Ravens som natt til fredag slo Browns og sendte laget ned til historisk middelmådighet.

Så hva skjedde? På 50-tallet var Browns tidenes største dynasti, på 60-tallet var de blant ligaens beste lag, på 70-tallet hadde de en liten tørkeperiode, før de på 80-tallet var tilbake blant de bedre lagene i NFL. På 90-tallet la de grunnlaget for det som skulle bli et av 2000-tallets store lag, men dessverre var Browns ikke lenger Browns da de endelig kom tilbake til det forgjettede land. Egentlig sluttet aldri Browns å være gode, de sluttet bare å være Browns. Det eksisterer kanskje en alternativ virkelighet der ute et sted, der Art Modell aldri flyttet laget, Belichick ble værende, og Browns med Belichick, Tom Brady og Ray Lewis på laget den dag i dag dominerer ligaen. Kanskje, men i mellomtiden kan vi i vår virkelighet glede oss over det forferdelige sirkuset som heter Cleveland Browns – der ledelsen er sjanseløs, trenerne sitter på lånt tid fra dag én og en quarterback ikke trenger å gjøre mer enn å klare å gå en halv sesong uten å skades for å være «blant de bedre». Det moderne Browns-laget er, for å nevne noen få ting, et lag som ga en avdanket Dwayne Bowe $9 millioner for å ta imot 5 pasninger, som hyret inn en sabremetrics-analytiker fra baseball for å lede spiller-speidingen og som ikke har vunnet en kamp siden de startet en quarterback som for tiden er ute av ligaen for å få hjelp med avrusning. Det hadde vært trist hvis det ikke samtidig hadde vært så komisk.

Så får vi se, neste helg, om dagens Browns kan klare å få en seier og ta laget opp over en historisk .500-statistikk igjen, eller om det ærverdige gamle Browns-navnet skal nå enda et nytt bunnpunkt med flere tap enn seire for aller første gang i historien.

• Forrige ukes power ranking finner du her
• NFL preview 2016 fra før sesongen finner du her

32: San Francisco 49ers

Selv om det finnes lag med færre seire enn 49ers klarer jeg ikke flytte dette laget lengre opp. Mye arbeid gjenstår før de kan begynne å konkurrere i toppen av egen divisjon.

31: Chicago Bears

Imponerende seier mot Minnesota til tross, dette laget er ikke spesielt skummelt.

30: Cleveland Browns

Irriterende nok for Browns-fans (hvis det finnes noen) er at laget spiller helt OK fotball – de bare klarer ikke å ha nok flaks til å dra iland seire. Det hjelper selvfølgelig ikke å ha brukt noe som føles som 10 forskjellige quarterbacks i løpet av første halvdel i sesongen heller.

29: Jacksonville Jaguars

Dette var et lag mange, inkludert meg, hadde større forhåpninger til før sesongen, mye grunnet oppgraderingene de gjorde i forsvar. Sålangt har det ikke betalt seg, og Jaguars er sist i det som kan sies å være en av de dårligste divisjonene i NFL.

28: Los Angeles Rams

Vinner de 8 kamper bør Jeff Fisher være storfornøyd. Og hvor er egentlig Jared Goff?

27: New York Jets

Todd Bowles begynner å miste taket her, og Jets har havnet langt bak i både divisjon og wild card løp. På tide å begynne å tenke på neste år (se Petty, Bryce, QB).

26: Tennessee Titans

DeMarco Murray har fått en liten gjenoppstandelse i Tennessee, men secondaryen er fortsatt et rot. Mariota sliter en del med turnovers, men det ser ut til at han kan bli en meget habil quarterback i denne ligaen.

25: Tampa Bay Buccaneers

Det føles rett å sette disse to lagene så nært, når begge lagene hentet QBer i samme draft. Min følelse er at forsvaret til Bucs er en smule bedre, samt at de har flere playmakere i angrep, og de er derfor et bedre lag totalt sett.

24: Arizona Cardinals

Mye har gått galt for denne gjengen i år, men merkelig nok er de bare 2 kamper bak Seattle i divisjonen. Og som Saints viste forrige uke, det er mulig å slå Seahawks. Så spørs det om Arizona kan skjerpe seg nok i siste halvdel av årets sesong.

23: Carolina Panthers

Det blir svært spennende å se om Panthers makter å komme seg til sluttspillet etter den katastrofale starten på årets sesong. Heldigvis for de er NFC South ikke den mest solide divisjonen i årets NFL, dog samtlige lag her spiller underholdende fotball for tiden.

22: Buffalo Bills

Ble Bills snytt av dommerne på mandag? Uansett hva du mener om avgjørelsene, Buffalo har tapt 3 på rad og begynner å havne på etterskudd når det kommer til kampen om wild card fra AFC.

21: Miami Dolphins

Stille og rolig har Dolphins kommet seg opp på andreplass i AFC East med 4 seire. Fortsatt et lite stykke unna wild card, men vi ser tendenser, spesielt i løpespillet.

20: Pittsburgh Steelers

Langt fall for Steelers, men de så fryktelig tafatte ut mot Ravens på søndag.

19: Indianapolis Colts

Colts har til tider sett helt forferdelige ut i år. Forsvaret har vært fullt av hull, den offensive linja sliter både med løp og pasninger, og bortsett fra lyspunkter her og der er det ikke mye som stemmer i dette laget. Flaks for Indianapolis spiller de i AFC South, en divisjon de fort kan vinne på 9-7. Og klarer de holde Andrew Luck oppreist er det gode sjanser for det.

18: San Diego Chargers

San Diego har like mange tap og seire som Buffalo (4-5), men de har vært mye mer uheldig i enkelte av tapene sine. Det har blitt en greie for Chargers å rote bort kampene i 4. kvarter i år, men likevel henger de med i sluttspillkampen. Dersom de kan stabilisere skuta kan de om ikke annet stikke kjepper i hjulene for andre lag.

17: Green Bay Packers

Tja, hva skal man si? To tap på rappen og tredjeplass i divisjonen. Green Bay har talent og personale til å komme seg ut av sumpa, men det krever at de tar seg sammen og begynner å spille konsekvent fotball basert på sine sterke sider.

16: Minnesota Vikings

Vikings startet sesongen fantastisk, og var det siste ubeseirede laget i NFL. Nå har de tapt 3 på rad, og det virker som om ligaen har skjønt både hvordan man scorer poeng på de, og hvordan man stopper angrepet. Det hjelper selvfølgelig ikke at den offensive linja består av backups, men forsvaret har og slitt de senere ukene. Vikings sitter fortsatt på topp i NFC North, men plasseringen deres på denne rankingen står i fare dersom de fortsetter å tape.

15: Philadelphia Eagles

Darren Sproles ble erklært som starting RB for Eagles tidligere denne uken.

Hypen rundt Carson Wentz var stor ettersom Eagles karret seg til 3-0 og tidlig ledelse i divisjonen. De har etter dette falt ganske kraftig tilbake til jorda og bare vunnet 1 av siste 5. På grunn av tingenes tilstand i NFC er de fortsatt ikke langt bak i løpet mot et wild card, så det er litt for tidlig å avskrive dette laget.

14: Cincinnati Bengals

Bye week holder Tigrene i ro. Tyler Eifert er tilbake, så kanskje det blir lettere å score poeng for Andy Dalton og co.

13: Detroit Lions

Solid seier for Løvene borte mot Minnesota. Outsider til sluttspillplass.

12: Houston Texans

Bye week gjør ingenting for deres plassering.

11: Baltimore Ravens

Ravens har på ingen måte imponert noen i år. De har slitt med å kaste ball, front-7 har opptrådt ujevnt og de har ingen overbevisende seire under beltet, kanskje med unntak av kampen mot Pittsburgh sist helg (der Roethlisberger ikke var i nærheten av 100%). Det later til at AFC North blir en jevn divisjon, og det forundrer meg ikke om vinneren ender opp 8-8 eller 9-7. For øyeblikket er Baltimore bedre enn Pittsburgh, men ikke med spesielt mye.

10: Washington

For øyeblikket ligger Washington på tredjeplass i NFC East, men de er penslet inn som 6. seed dersom sluttspillet skulle startet denne uka. De er heller ikke langt bak New York for 2. plass i divisjonen, pluss at de eier en tie-breaker mot Giants, som kan bli meget viktig når plasseringene skal avgjøres i slutten av sesongen.

9: New Orleans Saints

Helt sykt at de har kommet seg så langt opp uten noe som ligner et forsvar.

8: New York Giants

Foreløpig det eneste laget som har slått Dallas. Giants brukte fryktelig mye penger på å hente forsvarsspillere før sesongen, og det virker som om det til en viss grad har båret frukter. De ligger godt ann til å kapre en sluttspillplassering dersom de fortsetter det gode spillet, og de har heller ingen avskrekkende motstandere igjen på papiret, dog de avslutter sesongen med 2 bortekamper mot divisjonsrivaler.

7: Denver Broncos

Tapte greit mot Oakland, og maktet ikke vise like mye her som tidligere i sesongen. Forsvaret er fortsatt meget godt, men Talib ute, og både Derek Wolfe og Brandon Marshall på skadelisten så er dybden i laget noe å sette spørsmålstegn ved. Hvis TJ Ward må gjør alt selv så blir dette en lang høst.

6: Seattle Seahawks

Tape mot New Orleans, vinne mot Buffalo. Seahawks leder NFC West, men spiller svært ujevnt fra kamp til kamp, så det er vanskelig å spå hvilken versjon av laget som faktisk stiller opp.

5: Atlanta Falcons

Vi husker vel alle Atlanta som startet knallbra i fjor og vant 5 på rad før de tapte 8 av de siste 11, og misset sluttspillet. Nå sitter de på førsteplass i NFC South, og de er faktisk bare en halv kamp bak Seattle i kampen om bye week i sluttspillet. Selv om forsvaret har vært littt porøst til tider (og de faktisk tapte mot Seattle tidligere) så spiller de jevnt over bedre fotball enn Seahawks, og de scorer mer poeng. Derfor får de plasseringen over.

4: Kansas City Chiefs

Sliteseier mot det som skulle vært enkel motstand i form av Jacksonville. Men det finnes ingen gratisseire i NFL. Alex Smith kommer tilbake fra hjernerystelse i uke 10, og det bør hjelpe angrepsspillet.

3: Oakland Raiders

De som har fulgt NFL-oppdateringene våre de siste årene vet hvor godt jeg liker nåværende versjon av Oakland, og mot Denver på søndag fikk de virkelig vist seg fram. En meget solid kamp både i forsvar og angrep, selv om pasningspillet var begrenset. Oakland viste hvordan man kan slå Denver, og befestet seg selv som et av de beste lagene i AFC. Michael Crabtree har opplevd en renessanse der ute, og dette laget må man absolutt se opp for de kommende ukene.

2: Dallas Cowboys

Oppskriftsmessig seier mot Cleveland i helgen. Dallas troner fortsatt alene på toppen i NFC, uten noen reelle trusler. De har noen svakheter i laget, men den offensive linja gjør livet svært enkelt for rookiene Elliott (RB) og Prescott (QB). Det gjenstår en god del kamper for dette laget, men de har den lengste seiersrekken i ligaen per nå (7 kamper), og bortsett fra gjenstående divisjonsoppgjør er det ingen kamper som skiller seg ut som spesielt farlige.

1: New England Patriots

Det er ingen lag i NFL som er komplette. Til og med de 5-6 beste på denne listen har feil og mangler, og det inkluderer både nummer 2 og 1. Likevel virker New England som det laget med flest alternativer i lomma dersom noe uforutsigbart skulle oppstå. De har relativt god dybde, en solid og erfaren trenerstab, og 39 år gamle Tom Brady har virkelig vist seg fram siden han kom tilbake fra suspensjon. Hvis man ser på gjenstående kamper har nok Patriots en noe tøffere veg enn det Dallas har, blant annet en tur til Denver i midten av desember. Men per nå er dette det beste laget i NFL.

En av de beste anskaffelsene i historien – Randy Moss for et draftvalg i 4. runde.

Det var derfor ikke så fryktelig vanskelig å se tankegangen når han i mars sendte en av sine beste pass rushere, Chandler Jones, til Arizona, i bytte mot en middelmådig guard og et draftvalg i andre runde. Jones hadde en uheldig episode utenfor banen, men det er ingen tvil om at han fortsatt er en meget god spiller: etter halvspilt NFL-sesong har han 5 sacks og 2 fremtvungne fomler.

Teorien til mange bak denne traden var at New England ikke hadde råd til å betale alle sine unge free agents neste år – Jamie Collins, Dont’a Hightower og Jones er alle i kontraktsår og alle tre kan nok forlange mye i forhandlinger neste år. Det var derfor naturlig at man får igjen litt verdi i form av draftvalg og backups for en av de, slik at man kan konsentrere seg om å re-signere de andre neste år.

Men på mandag denne uken, bare døgnet før fristen gikk ut, skjedde det igjen. Belichick sendte Jamie Collins, en av de 5 beste inside linebackerne i ligaen, til Cleveland Browns for et betinget draftvalg: dersom Browns får et valg i 3. runde i kompensasjon fra NFL, får New England dette. Hvis de ikke mottar dette så får Patriots et valg i 4. runde året etter, altså 2018. Langsiktig planlegging, dette her.

For å friske opp litt: Patriots er 7-1, med bye week denne uken. Angrepet spiller fenomenal fotball og forsvaret gjør akkurat nok til at laget virker meget sterkt. Etter friuken har New England ett av de enkleste kampprogrammene igjen, med blant andre 2 ganger Jets, Rams og 49ers.

Likevel er ikke forsvaret så godt at man tar lett på det å sende sin starting linebacker avgårde for det svært mange fans mener er for lite kompensasjon. Traden virker veldig klassisk Belichick, hvor fans og media ikke har det fulle bildet mens Bill og organisasjonen har stålkontroll på eget lag. Det er mye uvisst rundt denne transaksjonen, og man må stille seg spørsmålet om dette var en dårlig deal for New England.

Har hovedtrener i New England, Bill Belichick, gjort en god eller en dårlig trade ved å sende Jamie Collins til Cleveland?

Mye tyder derfor på at Belichick er komfortabel med å bruke Hightower i midten sammen med en rotasjon av Elandon Roberts, Barkevious Mingo (hentet i trade fra nettopp Browns før sesongen!), Rob Ninkovich og nyervervede Kyle van Noy på de tre linebacker-posisjonene. Patriots har tradisjonelt vært et 3-4 forsvar, men i år har de spilt i all hovedsak 4-3. Ovennevnte Ninkovich spiller primært på enden av linja, men han er god nok i coverage til å kunne bidra som LB i 40-fronten i tillegg til sin vanlige rolle som defensive end.

Uansett hva motivasjonen og tankegangen bak traden er så blir det spennende å se hva forsvaret til Patriots gjør i sin nyeste utgave. Det blir og svært interessant å følge Collins sin tilværelse i Cleveland, da han er god nok til å være en byggestein i grunnmuren for et potensielt solid forsvar i fremtiden.

Jeg kan ikke si noe på vegne av Browns fans, men i Foxborough, MA, har vi et ordtak for situasjoner som dette: In Bill we trust.

Nylig ble det gjort kjent at den 73 år gamle tidligere NFL-treneren Marty Schottenheimer er blitt diagnosert med Alzheimer. I følge hans kone Pat er sykdommen fortsatt i det tidlige stadiet og han er fortsatt i stand til å ha et normalt hverdagsliv, men at han har begynt å glemme ting og at han til tider gjentar spørsmål. Schottenheimer fikk diagnosen i 2011, men den ble ikke annonsert til publikum før i år.

Schottenheimers karriere i NFL varte i 20,5 sesonger hvor han trente fire lag – Cleveland Browns (1984-88), Kansas City Chiefs (1989-98), Washington Redskins (2001) og San Diego Chargers (2002-06). Til sammen vant han akkurat 200 kamper i grunnspillet, og er med det den sjette mestvinnende treneren i NFL-historien. Dessverre er det med Schottenheimer slik at han til tross for alle seirene er mest kjent for de kampene han ikke vant. 20,5 sesonger ble til 13 sluttspillopptredener og 13 sluttspillopptredener endte i 13 bitre tap. Tre ganger tok Schottenheimer seg til AFCs mesterskapskamp. To ganger tapte han med Browns i det som er to av de bitreste øyeblikkene i Clevelands sportshistorie, the drive og the fumble. Den tredje gangen, med Chiefs, måtte han se quarterback Joe Montana gå ned med skade mens laget tapte kampen. Hans beste sesong var kanskje hans aller siste, da han i 2006 ledet San Diego Chargers til den beste grunnspillstatistikken i ligaen med 14-2. Dessverre tapte han i første kamp i sluttspillet, denne gang mot New England Patriots. Etter sesongen ble han avskjediget fra Chargers etter en mangeårig maktkamp mot general manager AJ Smith, til tross for at han nettopp hadde vunnet 14 kamper i ligaen. Schottenheimer står igjen som kanskje tidenes beste NFL-trener uten et NFL-mesterskap.

Schottenheimers stil, «Marty Ball», var klassisk smashmouth-fotball hvor han ønsket å løpe motstanderen i senk med fysiske power-spill og samtidig ha et hardt og brutalt forsvar. Schottenheimer var konservativ i stilen og fokuserte på angrep som brukte lang tid og som ikke ga fra seg ballen. Noen vil ha det til at Schottenheimers stil kan reduseres til noe så simpelt som R2P2, altså run, run, pass, punt. Løp på første og andre forsøk, kast på tredje forsøk og punt på fjerde forsøk. Schottenheimer selv har forklart at Marty Ball handlet om å spille til styrkene på laget, og når han da gjennom karrieren hadde running backs som Christian Okoye, Marcus Allen og LaDainian Tomlinson er det kanskje ikke så rart at han ofte løp med ballen.

Gjennom en lang karriere har Schottenheimer også hatt mange assistenter som etterhvert har gjort det stort i ligaen. Tre Schottenheimer-assistenter, Bill Cowher, Tony Dungy og Mike McCarthy, har senere vunnet en Super Bowl som hovedtrener. Blant Schottenheimers assistenter finner man også hans bror, Kurt Schottenheimer, som i dag er ute av ligaen, og hans sønn, Brian Schottenheimer, som i dag er quarterback-trener for Indianapolis Colts.

Våre tanker er med Coach Schottenheimer, hans kone Pat og resten av Schottenheimer-familien i kampen mot den vanskelige sykdommen.