Vi har skrevet en omfattende side om Jan Stenerud som du kan lese her. Det du finner i dette innlegget er imidlertid en dokumentar-film, eller lengre reportasje om du vil, som NRK gjorde på 70-tallet mens Jan Stenerud var i sitt ess. NRK sendte en pur ung Arne Scheie til Kansas City, fikk ikke helt med seg hvilken stat byen lå i, og kalte mesterverket for «Kicker i Kansas». Og det er faktisk et mesterverk; et tidsbilde som nok er enda mer verdifullt for oss nå enn det var da den kom i sin samtid.

Få det sett – det er vel verdt det!

Knute Rockne ble født på Voss, og emigrerte til Chicago med familien som barn. Vi har skrevet en omfattende side om ham som du kan finne her.

Men: Du kan også se noe visuelt. Denne dokumentaren laget når det var 100 år siden Knute Rockne ble født er vel verdt å få med seg, og du finner hele herligheten her:

Når hovedtreneren i tillegg var den alltid like munnrappe John McKay var det utvilsomt god film som kom ut av det, selv om laget ble slept gjennom sesongen og QBene brukt som levende gressklippere av motstanderlagene mens Buccaneers gikk 0-14 og vant konkurransen om å være tidenes dårligste NFL-lag (og nei; Detroit Lions sin 0-16 sesong i 2008 inneholdt ikke et dårligere lag..).

Du kan bli bedre kjent med den trange fødselen til Tampa Bay Buccaneers her:

Det ble dokumentert. Med en rimelig intens trenerstab og en gjeng spillere med personligheter du blir glad i, ble det severdig. Her har du resultatet i form av dokumentaren «We Are The Comets»:

I går hadde årets utgave av Hard Knocks premiere i USA, og i morgen kan du se første episode på Viasat! Hele serien går i år, som i fjor, på Viasat Sport og Viaplay-løsningen til Viasat.

Det er Tampa Bay Buccaneers som er laget du kan følge på Hard Knocks i år. Om du har bodd under en stein de siste 10+ årene, så er det greit å vite at Hard Knocks er en dokumentarserie som følger et NFL-lag i forsesongen fra treningsleir og frem til like før seriestart. Hvert år er det et nytt lag som får besøk av skaperne bak serien, og i år er det altså Tampa Bay som står for tur.

Seriestart her i Norge er altså i morgen, torsdag 10.august, kl. 21:00 på Viasat Sport.

PBS Frontline er en serie dokumentar-program med lang historikk og høy kvalitet. For noen år siden lagde de en dokumentar om high school football og en del bekymringer knyttet til hvordan amerikansk fotball som idrett drives på det nivået.

Dokumentaren tar rettmessig opp en god del utfordringer som er svært alvorlige. Her er det ingen «kjære mor» i tilnærmingen; det blir klart allerede i løpet av de første minuttene. Vi anbefaler å se ‘Football High’:

https://m.youtube.com/watch?v=aOTMaYJ9HQI

Tidligere i dag slapp vi en radiodokumentar om Norgeshistoriens første kamper i amerikansk fotball. For nøyaktig 3 måneder siden delte vi også en link til film fra en kamp på Bislett stadion i 1957. I dag har vi tatt turen videre tilbake i tid når vi kikker på Filmavisen, og vi er tilbake i 1945!

Som vi har påpekt noen ganger (1, 2) de siste årene var 1945 det første året hvor det foregikk amerikansk fotball-kamper i Norge. Ihvertfall har vi ikke greid å finne indikasjoner på noe tidligere, og det er tvilsomt at det foregikk noe tidligere i 40-årene ihvertfall…

Som radio-dokumentaren vår, eller spesialpodkasten om du vil, påpeker gikk det fem kamper i 1945. Tre av dem gikk på Bislet stadion. Filmavisen var tilstede på en av dem.

Filmavisen var et kjent og kjært begrep i mange tiår til tross for at oppstarten var under okkupasjonsmakten, som et av de fremste visuelle bidrag før fjernsynet gjorde sitt inntog i brorparten av norske hjem. Filmavisen fungerte som en ukentlig nyhetsbulletin man kunne se som forfilm på kino.

Klikk for å vise bildefremvisning.

Det var Norsk Film AS som stod for Filmavisen, som siden er innlemmet i og regnes som en del av NRKs portefølje. Frem til 1963 var Filmavisen et fast innslag i mange nordmenns ukentlige oppdateringer av hva som skjedde

rundt i det ganske land, og produksjonen fartet land og strand rundt på leting etter saker å rapportere om.

I 1945 behøvde de ikke farte så langt fra Marienlyst, for når amerikansk fotball kom til landet, så kom det også til Oslo og byens daværende storstue – Bislet stadion. Det gikk altså tre kamper der, og ut fra når opptaket dukket opp i Filmavisen vil vi tro at det er kampen søndag 23.september som er foreviget her. Alternativet er kampen torsdag 20.september, som var den første på Bislet.

Her har du reportasjen fra 1945:

Filmavisen 1945 – 27.09.1945

Om du ikke vil se hele sendingen og det av en eller annen grunn ikke starter på 7.32 (som det skal om du bruker linken), så finner du altså reportasjen om amerikansk fotball 7 minutter og 32 sekunder ut i sendingen.

Vi har gjort grundige undersøkelser og funnet frem originale lydopptak fra første gang amerikansk fotball ble spilt i Norge i 1945! På bakgrunn av de opptakene og en rekke andre kilder, som f.eks. både norske aviser og internavisa til en amerikansk militær enhet, har vi laget en dokumentar i lydform som gir deg et unikt innblikk i hvordan det var når amerikansk fotball for første gang kom til Norge!

Det har tatt oss rundt 1 år å få på plass denne spesialpodkasten, og det ligger mye forarbeid til grunn. Vi håper at du tar deg tiden til å lytte og bli bedre kjent med en unik del av norsk amerikansk fotballs historie…eller kanskje vi heller skal si forhistorie? Tiden skjuler mange skatter, og vi tror at vi har klart å fange en av dem her!

Om du synes det er stilig at NM-finalen 2017 går på Bislett stadion, så vil du ikke synes det er mindre stilig etter å ha hørt denne dokumentaren – det kan vi love deg!

PS! Vi er trygge på at det finnes mer å finne ut om norsk amerikansk fotballs historie, og fortsetter gravingen også i årene som kommer

Kjenner du til Joe Delaney? Han var AFCs rookie of the year, men karrieren skulle bli kort. Ikke fordi han mislyktes, men fordi han ofret sitt eget liv i forsøket på å redde tre barn fra å drukne. Joe Delaney ble 24 år gammel. Han var far til tre små døtre.

“Greater love hath no man than to lay down his life for another.”

Det er sitatet på Joe Alton Delaney sin gravsten. I hans tilfelle stemmer det også i praksis. 29.juni 1983 var i forkant av forsesongen det året, og sammen med noen venner var Joe Delaney i en park i byen Monroe, Louisiana, hvor de spilte softball. Det var seks dager til han skulle rapportere til laget sitt, Kansas City Chiefs, for årets treningsleir.

Slik skulle det aldri bli. I samme park som Delaney var tilstede i, var det en dam. Den var ikke beregnet på bading eller svømming, men var gravd ut i forbindelse med at man lagde en fornøyelsespark ved siden av. Deretter var hullet fylt med vann, og i 1983 var den blitt til en dekorativ del av parkmiljøet. Det lite gjennomsiktige vannet skjulte en gjørmete bunn og en slak helning som gikk over i en kant ned til dypere vann. Det var denne dammen at to 11-åringer og en 10-åring bestemte seg for å komme seg på tvers av, men etter kort tid fikk problemer med. I løpet av svært kort tid var de alle i ferd med å drukne.

Joe Delaney ble oppmerksom på situasjonen, og løp forbi andre mennesker som ikke tok samme valget, stupte ut i dammen og forsøkte å redde de tre barna. 10-åringen havnet på land, men de andre skulle ende opp med å drukne og dø på det viset. Det samme gjaldt Joe Delaney, som selv havnet i samme fella. Det var nemlig en ting som utvilsomt gjorde det klart at Delaney handlet nærmest på instinkt når det gjaldt å redde sine medmennesker: Han kunne ikke svømme.

Joe Delaney ofret sitt eget liv i et forsøk på å redde tre barn. Ett av dem overlevde. Hjemme i Joe sin egen bolig satt hans jevngamle kone og tre små døtre. De mistet en mann og en far, hjembygda Haughton (Louisiana) mistet en person som igjen og igjen gjorde gjerninger som viste at han hadde hjemstedet og de ca. 1.500 innbyggerne der dypt i sitt hjerte. Kansas City Chiefs mistet en svært talentfull running back, men først og fremst mistet de det samme som resten av USA: Et medmenneske av rang. En person som forstod noe av det mest sentrale i vår eksistens. «Greather love hath no man than to lay down his life for another». Slik endte Joe Delaney sitt liv så altfor, altfor tidlig.

Saken vakte enorm oppsikt i USA sommeren 1983. Historien om den unge sportsstjernen som ofret livet for å redde ukjente uten tanke for sin egen sikkerhet er åpenbart tragisk. Men den er også en historie om egenskaper man håper å se rundt seg; egenskaper som gjør oss alle litt tryggere fordi det gir oss et samfunn hvor det å bry seg, er å bry seg om.

Det var da også årsaken til at mange, rundt 3.000, fant veien til Joe Delaney sin begravelse, inkludert USA sin vise-president, senere president, George Bush Sr.

Historien om Joe Delaney er langt vekke fra oss tidsmessig nå. Over 30 år har gått, og verden har på ingen måte stått stille. Samtidig er essensen i historien om Joe Delaney like nær oss i dag som den var den varme sommerdagen han endte sitt liv. Måtte vi alle ha samme instinktene som Joe Delaney den dagen det er krevet av oss.

***

Denne dokumentaren gir deg et dypere innblikk i hvem Joe Delaney var, og både film fra hans football-karriere (high school, college og NFL!), samt den tragiske dagen, 29.juni 1983:

ESPN lagde en 30 for 30 Short-om Delaney, og den finner du her hos Grantland.com:

The Lost Chief: Remembering Joe Delaney

Allikevel stusser man; statistikken røper ikke noe som tyder på en fremtidig «tidenes beste» sett med dagens øyne. Og at Paul Brown og Bill Walsh, som coachet spillere som Otto Graham, Ken Anderson, Joe Montana og Steve Young, snakker om Cook som den med størst potensiale? Det er sjokkerende.

I januar 2012 døde Greg Cook. Seinere i 2012 slapp NFL Films denne dokumentaren, som gir deg et innblikk i hvem han var, og hva han stod for som spiller. Den tar også en kikk på et liv i etterkant av årene i NFL som nok ikke var like lett alltid [NB! Saken fortsetter under filmen]:

Et paradoks er at Greg Cook sin skade som gjorde karrieren hans så kort, også hadde en rekke andre effekter. Det som vi i dag kjenner som ‘West Coast Offense‘ ble for eksempel kokt sammen av Paul Brown og (særlig) Bill Walsh for å kompensere for manglene til backup-QBen som overtok for Greg Cook, nemlig Virgil Carter.

Cook forsøkte et comeback i 1973, men det ble med forsøket. Deretter la han opp, og begynte på et liv som i dokumentaren tegnes som ganske dystert. Han var imidlertid en kreativ sjel som malte bilder, og ut fra malerkunsten å bedømme var ikke alt trist og leit – og han manglet definitivt ikke talent på andre arenaer enn fotball-banen heller!