I fjor ble Hall of Fame-kampen til NFL avlyst, og i år dukket en om mulig enda større skandale opp. Den norske fotballspilleren Roar Strand ble belønnet for årevis med løping hos Rosenborg sukkerballklubb , og ble valgt inn i Pro Football Hall of Fame!

Dessverre for Strand ble han underveis i hele prosessen i forkant forvekslet med den aldrende danske kickeren Morten Andersen. Andersen hadde en helt grei 25-årig karriere i NFL, men var f.eks. aldri på det norske landslaget. Det var beviselig Roar Strand, selv om det var i sukker-fotball, og som et plaster på såret hadde ihvertfall NFL og Hall of Fame fått med seg det.

Den største skandalen var allikevel at det var feil mann som ble invitert til seremonien, og de fleste filmklippene etc. var da også av Morten Andersen – ikke multitalentet  Roar Strand!

Alle vet at Hall of Fame allerede har den ene kickeren man gjerne har på et lag, og Jan Stenerud ble rettmessig valgt inn for superlenge siden. Det var derfor ingen logikk i at Andersen skulle slenges inn i det gode selskap. Roar Strand er naturligvis skuffet, og kanskje spesielt skuffet over at mange NFL-fans, særlig skandinaver, i etterkant av årets Hall of Fame-seremoni har kommet med skarp kritikk over at Hall of Fame hadde med et landslagsbilde med Strand fremhevet i videoen hvor de stadig vekk nevner Morten Andersen når de skulle nevnt Strand. At det er motsatt av det de fleste tror, er det ikke mange som har fått med seg! Som Roar Strand selv sier:

Folk bør feie for egen dør! Det er ikke akkurat som om jeg hadde vært den første wingbacken i Hall of Fame.

Det sistnevnte har Strand aldeles rett i, og vi ønsker ham lykke til med å sørge for at det etterhvert blir en byste av ham i Canton, Ohio. Inntil videre ser det ikke slik ut:

Etter det Amerikansk Fotball erfarer er Roar Strand allerede godt i gang med kampanjen for å gjøre urett rett, og nettsiden hans er blant annet tatt ned for å lanseres i helt ny utgave for å reflektere den nye statusen!

LaDainian Tomlinson var en dominerende running back gjennom flere år for det laget som nå heter Los Angeles Chargers. Han var en trussel både langs bakken og i lufta og han samlet opp yards og touchdowns på løpende bånd. Høydepunktet hans kom i 2006, da han satte en touchdownrekord på 31 og ble årets MVP, men karrieren hans var såpass full av mange veldig gode år at Tomlinson i Hall of Fame var en no-brainer.

Til forskjell fra Tomlinson er Terrell Davis fra Denver Broncos et litt mer kontroversielt valg. Han hadde også en helt fantastisk sesong som fortsatt snakkes om. Den kom i 1998 der han dominerte totalt, rundet 2000 rushing yards, vant ligaens MVP og endte opp som Super Bowl-mester. Sesongen var hans fjerde i ligaen, og i spesielt de to foregående hadde han også fremstått som en av ligaens ypperste running backs, men så ble Davis skadet og han var aldri i nærheten av å dominere igjen. Lenge har Davis blitt holdt ute av Hall of Fame med tanken om at tre gode sesonger ikke er godt nok, men i år er han altså inne.

Kurt Warner er en annen med en karriere med noen absolutte høydepunkt, men også en del bølgedaler. I 1999 ledet han et Rams-angrep som blir husket som et av de beste i historien. Han vant ligaens MVP, Super Bowl og ble også kåret til Super Bowl MVP. Warner er også den siste spilleren til å ha vunnet en liga-MVP og en Super Bowl i samme sesong. To år senere vant han en ny MVP og tok Rams tilbake til Super Bowl, der det den gangen ble tap.

Syv år etter der igjen ble han den andre quarterbacken i historien til å starte en Super Bowl for to forskjellige lag, da han på tampen av karrieren ledet Arizona Cardinals til et tap i Super Bowl. Til tross for alt dette måtte Warner vente litt før han kom inn, fordi starten på karrieren hans var heller svak. Warner måtte nemlig bruke tid både i arena-fotball og NFL Europa før han fikk sjansen i NFL. Warner er forøvrig den første spilleren med fortid i NFL Europa som går inn i Hall of Fame, og den første spilleren som er valgt inn i både arena-fotballens og proff-fotballens Hall of Fame.

Jason Taylor var i en årrekke en dominerende spiller på Miami Dolphins’ forsvar og kanskje den beste forsvarsspilleren noensinne i Miami. Hans største styrke var som pass rusher, der han var kjent som en teknisk veldig god spiller med mange teknikker for å ta seg forbi blokkere. Han avsluttet karrieren som en av tidenes beste pass rushere, og da han gikk ut av ligaen hadde han sjette flest sacks gjennom karrieren. Akkurat som Tomlinson hadde Taylor sin beste sesong i 2006, da han ble valgt til årets forsvarsspiller i ligaen.

Morten Andersen spilte i ligaen i det som nesten kan virke som en mannsalder. Han ble faktisk draftet i 1982, året etter at årets seniorkandidat Kenny Easley ble draftet, men Andersen holdt det gående til 2007. Gjennom hans lange karriere satte han rekorden for flest kamper spilt i ligaen, flest field goal-forsøk, flest scorede field goal og flest scorede poeng. Han blir nå den andre rene placekickeren i Hall of Fame. Begge Hall of Fame-kickerne er forøvrig skandinaviske. I tillegg til danske Andersen finner vi nemlig vår egen Jan Stenerud i Hall of Fame.

Den store snakkisen i år er dog ikke hvem som kom inn, men heller hvem som ikke kom inn. Terrell Owens ble nemlig holdt ute av Hall of Fame i år igjen, etter at han ble nektet for første gang i fjor. Owens er en av de beste wide receiverne som har spilt i NFL og ser man på spillet alene er han en naturlig Hall of Famer. Dessverre har han vært involvert i litt for mange kontroverser, og det kan se ut som at disse inntil videre holder han ute av det gode selskap. Det blir ikke noe lettere for Owens å komme inn neste år heller, da Randy Moss vil være en god førsteårskandidat neste år (selv om Moss også hadde en god del kontroverser rundt seg). Vil de komme til å slippe til to wide receivere, Moss og Owens, neste år? En annen førsteårskandidat som nær sagt garantert blir valgt inn i 2018 er Ray Lewis. Da er det ikke mye plass igjen til Owens, så det er godt mulig han må vente til 2019, hvor Tony Gonzalez plutselig vil være den pasningmottakeren som får mest oppmerksomhet. Det kan fort være at det blir en lang ventetid på godeste Owens.

Det er mange navn på listen over kandidater og mange av dem er gjengangere som går igjen fra tidligere år, men vi skal fokusere på de som er helt ferske, altså de som nå er kandidater i deres første lovlige kandidatår. For å kunne bli en kandidat må man ha vært ute av ligaen i 5 år, det er altså de spillerne som la opp etter 2011-sesongen som er førsteårskandidatene i år.

Da vi gikk gjennom førsteårskandidatene i fjor trakk vi frem tre spillere vi mente hadde gode sjanser til å komme seg inn på første forsøk, Alan Faneca, Brett Favre og Terrell Owens, og disse tre ble også de eneste førsteårskandidatene blant de 15 finalistene i januar, før Brett Favre til slutt gikk hele veien og ble valgt inn i Hall of Fame. Treffer vi like godt med spådommene i år?

Brian Dawkins, Safety

Philadelphia Eagles (1996-2008), Denver Broncos (2009-2011)

Brian Dawkins, med kallenavnet Weapon X, er en av de beste safetyene som noensinne har spilt i NFL. Han var en ball-hawking safety som var en konstant trussel mot motstandernes pasningsangrep, samtidig som han hadde guts og størrelse nok til å trekke opp i boksen og hjelpe til med å stenge ned løpsspillet. Fra han kom til laget og gjennom 13 sesonger var han hjørnesteinen i et forsvar som var med på å gjøre Eagles til et ledende lag i NFL og som spilte seg til fire conference championship-kamper på rad på tidlig 2000-tall.

Dawkins er en legende i Philadelphia, der han anses for å være en av de beste spillerne noensinne i en Eagles-uniform. Da Chuck Bednarik, en annen stor Eagles-legende, gikk bort i fjor holdt en radiokanal i Philadelphia en avstemning med spørsmålet om hvem som var den beste nålevende Eagles-spilleren. Dawkins fikk to tredjedeler av stemmene. Etter at Dawkins la opp for godt ble draktnummeret hans, 20, fredet av Eagles. Dawkins er forøvrig også tilbake i Philadelphia nå, hvor han jobber som en del av trenerstaben til Eagles.

Sjanser for å komme inn i år: Middels gode. Dawkins vil nok ende opp i Hall of Fame til slutt, men det er ikke så lett å se for seg at han kommer inn i år. Det er noen gode safeties som venter på å komme inn – Steve Atwater, John Lynch, Darren Woodson – og det er vanskelig for Dawkins å snike seg forbi dem i køen. I tillegg er det to safeties som er klare for Hall of Fame om noen år – Ed Reed og Troy Polamalu – som fort kan finne på å gå forbi Dawkins i køen. Det kan altså ta en stund før fansen i Philadelphia får se Dawkins i Hall of Fame.

Chad Johnson, Wide Receiver

Cincinnati Bengals (2001-2010), New England Patriots (2011)

På 2000-tallet har det ikke akkurat vært mangel på NFL-stjerner med navnet C. Johnson, så det er kanskje ikke så rart at de alle endte opp med kallenavn. Men der Chris Johnson bare hadde kallenavnet CJ2K og Calvin Johnson hadde Megatron gikk Chad Johnson så langt at han faktisk gikk til lovlig endring av navnet sitt, fra Chad Johnson til Chad Ochocinco. De som hadde spansk på ungdomskolen vil kanskje legge merke til at ocho cinco betyr åtte fem, og fra der er det ikke så vanskelig å gjette seg til hva draktnummeret til Johnson var. Denne navneendringen illustrerer meget god hvem Chad Johnson også var. For fansen var han en karismatisk showman med sans for det dramatiske, for media var han en evigvarende kilde til sitater og hendelser som genererte klikk, for motstanderfansen var han en selvsentrert klovn som ødela integriteten til ligaen og spillet.

Det er lett å glemme oppi sirkuset rundt Chad Johnson at han også var en meget god wide receiver. Gjennom flere sesonger i Cincinnati var han blant NFLs ypperste receivere og i Cincinnati vil han bli husket som en av de beste til noensinne å ha spilt for Bengals. Dessverre er det ikke fotballspilleren Johnson som vil bli husket best, ei heller er det showet rundt Johnson som huskes, men heller måten karrieren hans ble avsluttet på. Johnson skulle egentlig spille 2012-sesongen for Miami Dolphins, men i august det året ble han arrestert for konemishandling. Johnson forsøkte flere ganger etter dette å komme seg tilbake inn i ligaen, men han var uønsket av samtlige lag.

Sjanser for å komme inn i år: Minimale. Ser man utelukkende på spilleren Chad Johnson er han i grenseland. God nok til å en dag komme inn, men ikke på første forsøk. Hans evigvarende showmanship gjør selvsagt at han er en spiller som huskes bedre enn mange andre spillere som også er i grenseland, men måten han forlot ligaen på vil samtidig kanskje være det som gjør at han aldri kommer inn.

Olin Kreutz, Center

Chicago Bears (1998-2010), New Orleans Saints (2011)

På starten av årtusenet var Olin Kreutz den beste centeren i NFL. Gjennom flere år hjalp han Bears-angrepet før det hele kulminerte i 2006 da Bears med et habilt angrep spilte seg hele veien til Super Bowl. Gjennom karrieren var Kreutz en selvskreven del av Bears-angrepet. Han har nest flest kamper for Bears (etter longsnapperen Patrick Mannelly) og nest flest startede kamper for Bears i historien (etter Walter Payton). Dersom Kreutz skulle bli valgt inn i Hall of Fame vil han også bli historiens første Hawaii-fødte spiller i Hall of Fame.

Sjanser for å komme inn i år: Små. Kreutz var en meget god linjemann og den beste centeren i ligaen i mange år, men center er ikke akkurat en glamorøs posisjon som gir deg mye oppmerksomhet når folk skal velge medlemmer i Hall of Fame.

Derrick Mason, Wide Receiver

Tennessee Titans (1997-2004), Baltimore Ravens (2005-2010), New York Jets (2011), Houston Texans (2011)

Derrick Mason er en interessant spiller på denne listen. Som wide receiver hadde han en lang og god og produktiv karriere, men i utgangspunktet burde den ikke være god nok til å ta ham hele veien til Hall of Fame. Samtidig var han også i mange år en habil return specialist, men på ingen måte noen stjerne blant returnere. Kanskje vil allikevel kombinasjonen av de to være nok til å få ham inn i Hall of Fame. Mason vil huskes med glade både blant Titans- og Ravens-fans, men han vil ikke skrives inn i historiebøkene som en av de aller største.

Sjanser for å komme inn i år: Minimale. Det ville overraske om Mason noen gang kommer inn i Hall of Fame. Skulle han gjøre det på første forsøk ville det vært en sensasjon. Antakeligvis ender det med et par nominasjoner uten noen finaler før han går i glemselen.

Donovan McNabb, Quarterback

Philadelphia Eagles (1999-2009), Washington Redskins (2010), Minnesota Vikings (2011)

McNabb kom til Philadelphia samme året som Andy Reid tok over som hovedtrener i laget, og sammen skulle de bli et av de bedre trener/quarterback-parene i nyere tid. Etter et rolig førsteår ble McNabb raskt en stor helt i Philadelphia. I 2000 var han en MVP-kandidat i ligaen samtidig som laget tok seg til sluttspillet for første gang på fire år. I de fire påfølgende sesongene ledet han Eagles til fire conference-finaler på rad, og til slutt hele veien til Super Bowl XXXIX. Dessverre for McNabb kan dette med heltestatus ofte være en flyktig ting. Eagles tapte en jevn og spennende Super Bowl og i tiden etter kampen dukket det opp et ennå ubekreftet rykte om at McNabb ikke hadde taklet presset og kastet opp på banen i løpet av kampen. McNabb fikk skylden for tapet og ble raskt mer upopulær enn selv julenissen i Philadelphia.

Det er kanskje urettferdig, men det er en realitet at man ikke alltid blir husket slik man skulle ønske. Donovan McNabb var en av tidenes beste dual-threat quarterbacks og han var med på å gjøre Eagles til et dominerende lag på starten av årtusenet, men han klarte aldri å ta laget hele veien til et Lombardi-trofé, og for mange er det det eneste han vil bli husket for.

Sjanser for å komme inn i år: Små. Når alt kommer til alt hadde McNabb en god karriere i Philadelphia, og hvis man er nødt til å lede Eagles til en Super Bowl-tittel for å komme inn i Hall of Fame er det strengt tatt umulig å komme seg inn. Samtidig er det vanskelig å se at han skal klare det på første forsøk, spesielt når quarterbacker som Kurt Warner, Steve McNair og en annen kontroversiell Eagle, Randall Cunningham, venter på å komme seg inn.

Joey Porter, Linebacker

Pittsburgh Steelers (1999-2006), Miami Dolphins (2007-2009), Arizona Cardinals (2010-2011)

Joey Porter var en viktig spiller på linebackerposisjonen da Pittsburgh Steelers på 2000-tallet bygde seg opp til å bli et av de ledende lagene i NFL igjen. Porter var en hardtslående og dominerende outside linebacker som bidro aller mest i Pittsburghs pass rush. I løpet av tiden i Steelers rakk han også å få med seg en Super Bowl-ring i Super Bowl XL, men selv om hans største suksess kom i Steelers var hans individuelt beste sesong faktisk mens han var i Dolphins, da han i 2008 ledet hele AFC i sacks med 17,5 sacks for sesongen.

Porter er i dag linebacker-trener i Steelers. De som så sluttspillkampen mellom Steelers og Bengals i januar husker kanskje at han ble involvert i en krangel med Bengalsspillere i de dramatiske sluttsekundene av kampen. Denne hendelsen har ført til at NFL i år har innført en regel, den såkalte Joey Porter-regelen, som gjør det forbudt for alle assistenttrenere å gå inn på banen på noe tidspunkt i løpet av kampen.

Sjanser for å komme inn i år: Minimale. Porter var god over veldig lang tid, men aldri dominerende, og selv om han var viktig for Steelers er han ikke det første navnet man nevner når man begynner å tenke på sentrale Steelers-forsvarere på 2000-tallet.

Bob Sanders, Safety

Indianapolis Colts (2004-2010), San Diego Chargers (2011)

Bob Sanders er historien om spilleren som kunne ha blitt en av tidenes største, men som på grunn av skader aldri vil bli mer enn en fotnote. Sanders var en liten fyr på kun 5 fot og 8 tommer (eller 173 cm om du skal være sånn europeisk), men han spilte med en utrolig fysikalitet og var aldri i nærheten av å gi seg i en takling. I rookiesesongen viste han prov på at han kunne bli en god spiller, men dessverre var han også skadeplaget gjennom sesongen. Året etter hadde han en god sesong som endte med en pro bowl-utmerkelse. Dessverre førte en kneskade til at han måtte stå over store deler av 2006-sesongen. Colts slet gjennom hele sesongen med et svakt forsvar, men i sluttspillet kom Sanders tilbake fra skade, ryddet opp i forsvaret og tok Colts til seier i Super Bowl XLI. Gjennom hele sluttspillet var Sanders ansvarlig for flere viktige spill, og i selve Super Bowl toppet han det hele med å skape to turnovers i kampen. Året etter hadde han sin absolutt beste sesong da han ble den fjerde safetyen i historien til å bli kåret til årets defensive spiller i NFL, men så tok det brått slutt. De siste fire årene hans i ligaen var preget av endeløse skadeproblemer. Gjennom to sesonger og ett sluttspill fikk NFL se en dominerende safety, men ut over det fikk man bare et eneste «hva om?»-spørsmål.

Sjanser for å komme inn i år: Minimale. Bob Sanders er den defensive versjonen av Terrell Davis. Når han var frisk var han fantastisk, men han var alt for ofte skadet. Og akkurat som at John Elway ikke hadde vunnet sine Super Bowls uten Terrell Davis hadde ikke Peyton Manning vunnet Super Bowl XLI uten Bob Sanders. Terrell Davis venter fortsatt på å komme inn i Hall of Fame, så da må nok Bob Sanders vente en stund han også. Det er rett og slett vanskelig å komme seg inn når man har så få sesonger i ligaen å vise til.

Jason Taylor, Defensive End

Miami Dolphins (1997-2007, 2009, 2011), Washington Redskins (2008), New York Jets (2010)

Jason Taylor er en av tidenes beste pass rushere, noe tallene også viser. Kun fem spillere er foran Taylor på listen over de med flest sacks i NFL-historien. Gjennom femten år i ligaen samlet Taylor til slutt opp 139,5 sacks. Taylor var egentlig litt liten for en defensive end, men han kompenserte for det ved hurtighet og god teknikk og endte karrieren kanskje som den beste forsvarsspilleren i Miami gjennom historien. Han var en dominerende spiller gjennom hele det forrige tiåret og hans største sesong var nok 2006, da han ble kåret til årets defensive spiller i ligaen.

Foruten å være en god spiller på banen var Taylor også en god spiller av banen. I 2004 startet han opp en veldedighetsorganisasjon for å hjelpe vanskeligstilte barn i Miami å lære å lese gjennom leseprogram etter endt skoletid. Organisasjonen har vært særdeles vellykket og i 2007 ble Taylor gitt Walter Patyon Man of the Year Award av NFL, en pris som gis til spillere som gjør gode ting både på og av banen.

Sjanser for å komme inn i år: Middels gode. Jason Taylor hører hjemme i Hall of Fame, det er det få som vil være uenige om, men kommer han inn allerede i år? Karrieren hans er ganske lik Kevin Greenes karriere. Greene måtte vente 11 år før han kom inn i Hall of Fame, så da er det ikke utenkelig at Taylor må vente litt han også.

LaDainian Tomlinson, Running Back

San Diego Chargers (2001-2009), New York Jets (2010-2011)

LaDainian Tomlinson ble tatt av San Diego som nr. 5 i 2001-draften og var en umiddelbar suksess. I NFL-debuten rushet han for 113 yards og 2 touchdowns på vei mot det som skulle bli hans første av 8 strake sesonger med over 1000 rushing yards. Tomlinson var på mange måter et unikum på running back-posisjonen, i det at han så å si ikke hadde noen svakheter i spillet. Han hadde cutsene til å komme seg vekk fra en forsvarer, hurtigheten til å komme seg forbi og styrken til å komme seg gjennom taklinger. Samtidig var han en god mottaker og dermed en trussel også i San Diegos pasningsspill. Han var utvilsomt den beste running backen i hans samtid og han vil nok også huskes som en av de ypperste running backene gjennom tidene.

Man kan også ikke snakke om Tomlinson uten å nevne 2006. Hans 31 touchdowns var mer enn noen annen spiller har gjort i en sesong noensinne. Hans 28 rushing touchdowns var en rekord. Han var årets MVP. Han hadde det som mange vil mene var tidenes beste enkeltsesong av en enkeltspiller i NFL noensinne.

Sjanser for å komme inn i år: Meget gode. LaDainian Tomlinson er en av de store navnene på en av de mest populære posisjonene i NFL. Han hadde en elektrisk karriere med en av de største sesongene noensinne. Tomlinson bør komme til Hall of Fame allerede på første forsøk.

Hines Ward, Wide Receiver

Pittsburgh Steelers (1998-2011)

Hines Ward, et tredjerundevalg, var ingen umiddelbar suksess i NFL. Han startet karrieren langt nede på Steelers’ depth chart og var en veldig liten faktor i den første sesongen. Med tiden skulle han bygge seg opp en eventyrlig karriere og bli en av de mest populære spillerne på et lag som ikke akkurat har en mangel på klubblegender. Gjennom fjorten sesonger i Pittsburgh ble han den mest produktive wide receiveren i lagets historie, med hans absolutt største øyeblikk i Super Bowl XL da han var mottakeren på trick-spillet der wide receiveren Antwaan Randle El kastet en pasning for en touchdown på 43 yards. Ward samlet opp til sammen 123 yards i løpet av kampen og ble kåret til Super Bowls MVP.

I tillegg til å være en meget god mottaker ble Hines Ward også kjent for å være en god blokker, på både godt og vondt. Mange motstandere opp gjennom årene har anklaget Ward for å være ufin og i overkant skitten i måten han blokker på. Blant fansen i Pittsburgh som legger sin stolthet i å være et arbeiderklasselag har det dog aldri vært noen som har hatt problemer med Wards spillestil.

Sjanser for å komme inn i år: Middels gode. Hines Ward er en meget populær mann i et av NFLs mest populære lag. Det bør hjelpe ham å komme inn. Samtidig er det en del andre receivere som også venter på å komme inn og som kanskje bør slippe inn før ham, sånn som Terrell Owens og Isaac Bruce.