Alex Smith ble draftet av San Francisco 49ers med det aller første valget i 1.runde 2005. Han kom da inn i et 49ers-lag som hadde slitt med å finne suksess etter årene med Joe Montana, Steve Young og Jeff Garcia. Et par-tre år med spillere som Ken Dorsey og Tim Rattay på QB-posisjonen hadde ikke gitt laget det man trengte, og Smith var det nye håpet. Det gikk ikke spesielt bra, og Alex Smith ble delvis et offer for omstendighetene, delvis et offer for manglende prestasjoner. Han fikk spilletid, spesielt i 2006-sesongen hvor undertegnede fikk gleden av å se ham fra sidelinjen og tribunen en regntung dag i Seattle som endte med 24-14 seier for Alex Smith, Frank Gore & co. etter en 4.periode hvor San Francisco scorte 21 poeng i et flott comeback.

Årene med Mike Nolan som hovedtrener i 49ers var alt i alt ikke noe å rope hurra for, ei heller for Smith som ble faset mer ut i 2007 og gikk skadet hele 2008. I 2009 fikk han igjen muligheten, da under Mike Singletary. Heller ikke det ble noe særlig bra, hverken for Smith eller 49ers. Han var nå for lengst sett på som en «draft bust» som leverte middelmådig og var del av problemet hos San Francisco 49ers, ikke løsningen.

Det skulle snu i 2011 når Jim Harbaugh kom inn som hovedtrener og omtrent over natten fikk snudd 49ers fra et sunket skip til et virkelig sterkt lag med 13 seiere og 3 tap. Alex Smith startet samtlige kamper på QB, og noen av prestasjonene var langt mer uforglemmelige enn statistikken kanskje kan se ut som i etterkant. Det er ofte slik. Den kanskje aller mest minneverdige kampen var 36-32 seieren over Super Bowl-mesterne fra 2 år før, New Orleans Saints, hvor Smith løp en naked bootleg 28 yards til touchdown. Spillet var fantastisk, kampen var fantastisk, Vernon Davis gråt av glede, og fremtiden så lys ut for både laget og Smith. Det ble riktignok tap i conference championship mot et New York Giants som på sin side ville gå videre til å vinne Super Bowl.

Jim Harbaugh var en fantastisk spennende trener når han kom inn for 49ers, og han fikk resultater. Men en av de tingene han måtte gjøre i 2012 var å slenge Colin Kaepernick inn på QB når Alex Smith gikk ned med skade mens laget var 6-2 midtveis i sesongen. I sesongens ene uavgjorte kamp for 49ers byttet de ut en skadet Smith med et ganske så ubeskrevet blad i Kaepernick. Harbaugh fant frem til den mest effektive måten å benytte Kaepernicks betydelige talent med beina i tillegg til et ganske bra talent med armen, og en ny legende var født. Dermed ble det ikke rett frem for Alex Smith å komme seg tilbake som startende QB når han var klar igjen. Colin Kaepernick var den som fikk fullføre sesongen på QB, og det var en klar suksess som endte i gå hele veien til Super Bowl. Der ble det riktignok tap for Baltimore Ravens, men det så ikke mørkt ut av den grunn (pun intended, for de som husker kampen).

49ers hadde nå en situasjon hvor man gikk inn i 2013-sesongen med en QB-kontrovers og to spillere som begge burde starte. Det løste klubben gjennom å sende Alex Smith til Kansas City Chiefs i slutten av februar for to draft-valg. Sett i ettertid er det ikke sikkert at det valget var så bra. For Smith sin del ble det egentlig ganske så bra; han landet hos et Chiefs-lag som hadde fått Andy Reid ved roret og dermed en meget kapabel trener som ga Smith nøklene til et angrep som gjorde sine saker bra de påfølgende årene. De påfølgende fem sesongene starter Alex Smith 15 av 16 kamper for Kansas City Chiefs med unntak av 2015 hvor han starter samtlige 16 av 16. Laget bet godt fra seg, og Smith leverte varene som samtidig ga ham mulighet til 3 Pro Bowl-opptredener – de 3 han endte opp med i løpet av karrieren.

2017-sesongen skulle bli Smith sin beste rent statistisk sett. Det går fint an å argumentere for at han nå, midt i 30-årene, var på sitt aller beste i NFL-karrieren. Samtidig hadde Kansas City Chiefs draftet en ung quarterback ved navn Patrick Mahomes, og tiden hadde kommet for å satse på dette nye kortet fremfor en aldrende Alex Smith. Tidlig i 2018 handlet de ham derfor vekk til Washington Redskins for CB Kendall Fuller og et draftvalg.

Javel; nytt lag, men etter en svært god sesong. Der og da så det ut som om Washington hadde gjort et varp, og Kansas City hadde nok en mistanke om at de uansett hadde fremtiden i denne Mahomes-fyren. Dessverre skulle det ikke bli en fortsettelse av det slaget man hadde kunne håpet på for hverken Washington eller Alex Smith. Spesielt ikke Smith.

Etter 10 kamper som starter for sitt nye lag ble Alex Smith skadet. En alvorlig skade med brudd i leggen var ille nok, men en infeksjon etter den påfølgende operasjonen ble livstruende og krevde 17 påfølgende operasjoner for en spiller som man på det tidspunktet ikke så for seg at noen gang kunne være på banen igjen. Ikke at det var viktig; det stod altså om livet for Alex Smith og det er som regel viktigere når alt kommer til alt.

Mye er skrevet og sagt om denne skaden. For Alex Smith, fotballspilleren, betydde det at hele 2019-sesongen forsvant i sykdom og opptrening. Når man i tiden før både har vært nær døden og minst like nær amputasjon så er opptrening i seg selv en enorm seier. Men Alex Smith ville mer. Han ville tilbake på banen.

Slik skulle det da også bli. I 2020 var det duket for QB Alex Smith hos Washington Football Team. I det øyeblikket han stilte bak center i uke 5 var det egentlig opplest og vedtatt hvem som fortjente prisen som NFLs Comeback Player of the Year 2020. Totalt ble det 6 kamper som starter, hvorav 5 endte med seier, for Alex Smith i hans aller siste sesong. Noen gjentatte problemer med leggen skapte bekymring og forhindret spilletid helt på tampen av sesongen, men det var utvilsomt et strålende sisteinntrykk Alex Smith fikk gjort som spiller.

Karrieren til Alex Smith inneholdt oppturer, nedturer, og det meste innimellom. Noen Super Bowl-seiere ble det ikke, noen Pro Football Hall of Fame-karriere er det neppe med mindre han kommer inn som veteran-valg et godt stykke inn i fremtiden. Men det har neppe noe som helst for seg å kategorisere ham som et «draft bust» slik han ble noen år inn i karrieren. Smith produserte tvert i mot meget bra karrieren sett under ett, men ikke på et høyt nok nivå med nok suksess til at det helt når opp til de store. Bedre enn journeyman? Jeg vil si ja – et klart ja. Han føyer seg inn i rekken av spillere som vil bli husket for å være solide, om enn ikke alltid spektakulære. Jeg kommer ihvertfall alltid til å huske hans naked bootleg mot New Orleans Saints i 2011. Der og da, i det øyeblikket, var det ingenting som ga mer lykke – og det er hva heltene våre på banen kan gi oss som fans i sine beste stunder.

Tusen takk, Alex Smith!

Det finnes eksempelvis en rekke kilder om NFL sine historiske data, inkludert NFL draftet. Noen av disse kildene er Pro Football Archives, StatsCrew.com og Just Sports Stats. De har alle, sannsynligvis med samme kilde i bunn, oppført at en spiller ved navn Norman Nygaard ble draftet i 4.runde 1954 av Los Angeles Rams. Det stemmer. De har også oppført at Nygaard var norsk, født i Oslo 23.desember 1931. Stemmer det også?

Hvem var amerikansk fotball-spilleren Norman Nygaard?

Norman, nesten alltid forkortet til Norm i skriftlige kilder, Nygaard var en blond atletisk kar som vokste opp i en norsk familie i Minnesota til han var 10 år gammel og deretter flyttet familien til California. Navnet hans begynner å dukke opp i avisene på begynnelsen av 1950-tallet når han først spiller på Covina High School sitt lag (1948-50) før han deretter spilte junior college et par sesonger for Mt. San Antonio College. Deretter dukker han opp hos San Diego State som fullback.

San Diego State Aztecs spilte den gang i det som het California Collegiate Athletic Association. CCAA eksisterer den dag i dag på NCAA Division II-nivå, mens San Diego State gikk videre til NCAA FCS og deretter til NCAA FBS. Skolen er kanskje mest kjent for å ha fostret en del gode spillere, med Marshall Faulk som det fremste eksempelet. Det finnes faktisk en direkte kobling mellom nettopp Faulk og vår mann Norm Nygaard – mer om det litt senere.

Norm Nygaard ble hentet inn til San Diego State for å kunne spille i det offensive bakfeltet (samt i forsvar: Han spilte begge veier), og viste seg raskt som en habil spiller også på universitetsnivået. Av trenerstaben til Aztecs blir han omtalt som deres beste runningback etter 2.verdenskrig, og han satte rekorder hos San Diego State som skulle bli stående i nesten 40 år. I junior-sesongen sin ble han kåret til All-American på nest høyeste college-nivå. Han var nå virkelig havnet i NFL-lagenes søkelys. Siste kamp i sesongen hadde han for eksempel 215 yards på kun 10 løp. Allerede i 1952 hadde han satt rekorden for løpe-yards i én sesong hos Aztecs når han endte med 1.054 som var San Diego State-rekorden i flere år. I karrieren hos Aztecs endte han med 2.619 yards på løp.

Allerede før han er midtveis i universitetsfotball-karrieren er Norm lagt merke til av profesjonelle lag. Underveis i 1953-sesongen har lag som Chicago Bears og Detroit Lions vært i direkte kontakt med ham om mulig proff-spill. I januar 1954 velges han helt oppe i 4.runde av Los Angeles Rams under den årlige NFL draften.

Nygaard hadde nå valget om å bli proff, eller å fortsette karrieren på San Diego State også i senior-sesongen sin. Han valgte det sistnevnte, noe Rams sannsynligvis var inneforstått med når de valgte ham; de hadde en forventning om å holde rettighetene hans til 1955 og at han ble med dem da.

Det var akkurat det som skjedde, og i 1955 dukker Norm Nygaard opp som en av flere spennende førsteårsspillere på Los Angeles Rams sin treningsleir. Der gjør han det skarpt innledningsvis, og blir blant annet funnet å være en av de to hurtigste. Vi snakker altså om en fullvoksen fullback for sin tidsepoke; allikevel er han blant de aller hurtigste. Fysisk er det ikke noe å utsette på ham. Han er ikke alene om å kjempe om en plass på banen, og hovedtrener Sid Gillman hadde en kabal å legge når han skulle utdele spilletid i forsesongen. Den kabalen gikk innledningsvis ikke i Norm Nygaard sin fordel, noe han gjorde kjent for Gillman at han var misfornøyd med. Det skulle han ikke gjort.

Gillman responderte på Nygaards ønske om mer spilletid med å skyve ham lenger bak i køen, og han fikk aldri muligheten til å vise seg frem mer enn noen ytterst få spill i forsesongen 1955 for Rams. 23.august gjorde de en handel med Washington Redskins som sendte Nygaard dit mot et fjerdevalg i draften 1956. I avtalen var det tydeligvis en klausul om at han kunne returneres uten at det fjerdevalget havnet hos Rams, og det var nettopp det som skjedde; 6 dager seinere var han tilbake hos Los Angeles Rams.

Redskins hentet inn Nygaard fordi en av deres allerede signerte running backs fikk en skade. Vic Janowicz, som vant Heisman Trophy i 1950, fikk et ribbein ut av posisjon. Norm Nygaard fortalte selv historien fire tiår seinere, når han i et intervju fortalte følgende:

«Then one day we were ready to get dinner and, as I walked by Janowicz, he sneezed and popped the rib back into place»

Norm Nygaard til The Los Angeles Times, 22.10.1992

Nå var Nygaard altså tilbake hos Rams og Sid Gillman. Los Angeles Rams hadde neppe troen på Norm Nygaard på dette tidspunktet, og i begynnelsen av september får de i stand en ny tilsvarende handel hvor Nygaard sendes til Green Bay Packers.

Heller ikke oppholdet hos Green Bay Packers skulle bli begynnelsen på noen Hall of Fame-karriere. Det er en grunn til at du neppe har hørt om Nygaard før du leser denne artikkelen. Under en scrimmage i uka før seriestart brakk Norm håndleddet, og dermed røyk også hele 1955-sesongen før han fikk spilt i en eneste tellende kamp.

Det skulle aldri bli noen tellende kamper i NFL for Norm Nygaard. På tross av et vel ansett talent var tiden hos Packers hans siste i NFL. Ferden gikk videre til Toronto Argonauts, hvor det -i følge et intervju Nygaard gjorde i 1992- ble en sesong som endte med en karriere-avsluttende skade. Samtidige nyhetsartikler fra 1956 indikerer derimot at han ble kuttet tidlig i sesongen og etter å ha spilt 1 kamp. Det kan være da skaden oppstod; det var uansett hvilke nyanser som finnes i historien slutten på Norm Nygaards karriere som profesjonell spiller.

Knytningen til Marshall Faulk

Som nevnt tidligere i artikkelen er det en direkte knytning mellom Hall of Fame-running back Marshall Faulk og Norm Nygaard. Den knytningen består i at det måtte en Marshall Faulk til for å slå rekorden til Norm Nygaard for antall yards løpt i karrieren på San Diego State. Norm Nygaard holdt den rekorden fra 1954 til Marshall Faulk passerte den rundt midten av 1992-sesongen.

I forbindelse med at rekorden stod for fall ble både Nygaard og Faulk intervjuet av media. Norm Nygaard benyttet anledningen til å skryte uhemmet av Marshall Faulk, som han trodde hadde en stor fremtid: Den fremtiden ble nok større enn nesten alle hadde sett for seg på det tidspunktet. Faulk på sin side svarte med at han ikke var så opptatt av rekorder, men av hvordan innsatsen rekordene bestod av førte til seiere.

Også Norm Nygaard sine 1.054 yards i løpet av en sesong stod som en San Diego State-rekord i en årrekke, men begge de nevnte rekordene er nå for lengst passert av mange spillere.

Vi får dessverre ikke snakket med Norm Nygaard om dette selv. Han døde i en alder av 68 år i år 2000 i Reno, Nevada. Der hadde han vært bosatt siden tidlig på 1970-tallet, og hadde jobbet blant annet som sikkerhetsvakt og som brannmann. Det var særlig jobben som brannmann han likte, og i et intervju et tiår før han døde pekte han på det som den beste jobben han noengang hadde hatt.

Var Norm Nygaard norsk?

Norman Gunner Nygaards familie emigrerte til USA fra Norge. Begge foreldrene var norske. I en søskenflokk på 8, var 2 født i Norge, 3 i Illinois og 2 i Minnesota. Hva med den siste – Norm? En rekke tjenester på nett tilgjengeliggjør denne typen informasjon, men der hvor Nygaards familie er oppført, mangler han. Også i en kikk på primære kilder kan det synes som om han mangler. Årsaken er utrolig praktisk, og når man først vet den – så logisk at det nærmest er selvsagt. Du skjønner; under folketellingen i USA i 1940 ble det fylt ut sirlige skjemaer i hele landet. Nygaard-familien (med unntak av de to eldste barna i søskenflokken som allerede hadde flyttet hjemmefra på dette tidspunktet) havnet helt i bunnen av et slik skjema sin side. Det var én det ikke var plass til, og det var det yngste barnet. Han havnet dermed øverst på neste utfylte skjema, og gjengivelsen av slike skjemaer i dagens digitale kilder forholder seg ikke smertefritt til en så enkel, men datamessig ganske usynlig, detalj.

At Norm Nygaard er yngst og at flere søsken i årene før ham er født i Minnesota er et sterkt indisie som peker på fødestedet også til yngstemann. Men: Noe slikt er ikke noen selvfølge. I andre tilsvarende saker vi har undersøkt har det faktisk eksistert tilfeller hvor familien har vært tilbake i Norge under fødselen for ett av barna som da er «inneklemt» mellom søsken født i USA. Det gjelder faktisk også for Nygaard-familien hvor de to eldste barna var født i USA, så to i Norge, og deretter de siste i USA.

Man må derfor finne data på den faktiske personen i tillegg. Og det lot seg gjøre i Norm Nygaard sitt tilfelle. Hvor var han født (om vi skal stole på folketellingen i 1940)? Se selv:

Nå gjør ikke fødestedet Norm Nygaard sin tilknytning til Norge ubetydelig, og det er eksempler hvor en person er født i USA av to norske foreldre og allikevel identifiserer seg som norsk. Trenerlegenden Ossie Solem kan nevnes i så måte; han var eksempelvis alltid innom moren til sin gode venn Knute Rockne når han var i Chicago og snakket norsk med henne. Solem var tydelig i mange sammenhenger på at han var norsk. I Norm Nygaard sitt tilfelle finner vi ikke noe slikt. Vi har ikke hatt anledning til å undersøke med hans nærmeste gjenlevende slekt, men skriftlige kilder -som intervjuer og avisartikler i hans samtid, samt nekrologen hans- gir absolutt ingen henvisninger til Norge. Han blir ikke sitert på det selv, og det nevnes ikke om ham.

Hvor Pro Football Archives m.fl. har sin kilde fra i dette tilfellet vites ikke, men tilgjengelige data tilsier altså følgende: Det var ikke en norsk spiller som ble draftet i 4.runde av Los Angeles Rams i 1954. Det var en amerikansk spiller med norske aner.

Spørsmålet nå er hvorfor noen har tatt seg bryet med å lage denne falske nyheten. Er dette en del av kampanjen for å få Redskins til å endre navn, eller er det noen med mer kyniske og ondartede planer som står bak dette? Å lage nettsider som utgir seg for å være andre nettsider er en vanlig taktikk blant svindlere på nettet, men det er litt vanskelig å se nøyaktig hvordan de forsøker å svindle noen med dette. Uansett er det altså greit å være klar over nøyaktig hva man ser på når man ser sider på nettet.

De med interesse for gamle spill noterer seg forøvrig kanskje at Washington Redhawks var navnet på et av lagene man kunne spille mot i Xbox-spillet Blitz: The League. Vi tror dog neppe at denne annonseringen betyr at vi kan se frem til en gjenoppliving av den spillserien.

Kontroversen rundt Washingtons lagnavn vil altså fortsette en stund fremover, med mye sinne og følelser på begge sider av debatten. Men hvis det skulle komme en endring en dag ville kanskje ikke Redhawks være det verste navnet?

Vi har forøvrig valgt å ikke linke direkte til noen av de falske nyhetssidene eller til washingtonredhawks.com herfra, fordi vi ikke ønsker å spre falske nyheter.

Den norsk-amerikanske QBen Alek Torgersen har fått mye spalteplass hos oss i løpet av året, og noe i andre norske medier i tillegg – samt en liten dose i USA også. Den tidligere NCAA FCS-QBen med norsk (og amerikansk) statsborgerskap signerte først for Atlanta Falcons like etter NFL Draft i april. Han ble først kuttet derfra ved noen av de siste dagenes roster-kutt før sesongstart, bare for deretter å bli plukket opp av Washington Redskins hvor han har vært siden.

Nå er den epoken også over for denne gang. Washington annonserte i går at de skilte veier med practice squad-spilleren, og hentet istedenfor inn Joel Stave som QB. Og nei; Stave er en feilstaving av etternavnet Stava eller har andre rare sammenhenger som gjør at vi tør påberope oss at de erstattet en norsk spiller med en norsk spiller. Hans eventuelle Stave-slektninger i Norge er nok bedre gjemt i slektstreet og statsborgerskapet enn Torgersens

Stave, som spilte college-fotball for hjemstatslaget Wisconsin, har et par år bak seg i mer eller mindre samme situasjon/rolle som Torgersen fikk oppleve nå på våren, sommeren og høsten.

For Alek Torgersen har den siste uken vært spennende. Kirk Cousins, lagets startende QB, var vekke fra trening en dag i løpet av uka som gikk på grunn av en svært nært forestående fødsel (som nå er forbi). Det betydde Colt McCoy som starter, og Alek Torgersen som backup med økte repetisjoner på scout team i trening. De repetisjonene var tydeligvis ikke det som skulle til for å overbevise Washington om å beholde ham i spillerstallen, og nå kom altså endringen som Alek selvfølgelig ikke har hatt noe ønske om, og som vi her på berget håpet at skulle unngås. Samtidig kan, som det gjorde når Redskins kom på banen, mye skje. Joel Stave er nettopp et bevis på det; dette er hans fjerde lag siden han kom inn i lagen som udraftet free agent tidlig i 2016.

Våre tidligere saker om Alek Torgersen:

• Alek Torgersen signert av Washington Redskins!
• Alek Torgersen er kutta – hvorfor skriver dere ikke om det?!?
• Røff avslutning på forsesongen for Alek Torgersen
• Norsk QB fikk ny mulighet til å vise seg frem hos Atlanta Falcons!
• Alek Torgersen 5 av 5 i debuten for Atlanta Falcons i natt!
• Stor oppmerksomhet rundt norsk QB hos Atlanta Falcons
• Norsk QB har signert for Atlanta Falcons!
• Kan en norsk QB ende opp med å bli draftet nå i 2017?

Hat tip: Brage Mørk

Den norske QBen Alek Torgersen ble kuttet av Atlanta Falcons og plukket opp av Washington Redskins. Nå skriver NFL-laget om sin nye spiller og hans norske røtter!

Der nevnes det blant annet at Alek var klar for å ta en tur til Norge etter å ha blitt kuttet av Falcons, men at de planene naturlig nok ble skrinlagt når Redskins kom på banen og ville ha ham med på laget.

Artikkelen på Redskins.com gir et interessant innblikk i situasjonen for Alek Torgersen nå etter å ha blitt plukket opp av Washington, men inneholder også noen ord om den norske koblingen. Blant annet:

he has made numerous visits to Norway, where his grandmother and aunt still live as well. Despite the 12-hour flights from California, he tries to “go back as often as possible to see them, because they haven’t been around that much in my life,” said Torgersen, who has never spoken the language fluently.

Du finner hele den omfattende artikkelen her:

The Redskins Have A New Quarterback With Norwegian Roots

Hat tip: Mattis Holt

ORGANISASJONEN

• Eier: Daniel Snyder
• GM: Doug Williams / Bruce Allen
• Hovedtrener: Jay Gruden

Stadion: FedExField (82.000)

Resultater siste 5 år:

• 2016: 8-7-1
• 2015: 9-7
• 2014: 4-12
• 2013: 3-13
• 2012: 10-6

PERSONELL

Nøkkelspillere inn: WR Terrelle Pryor, DE Stacy McGee, DE Terrell McClain, NT Phil Taylor, LB Zach Brown, DB D.J. Swearinger

Nøkkelspillere ut: RB Matt Jones, WR Pierre Garcon, WR DeSean Jackson, DT Chris Baker, DL Ricky Jean-Francois, DB Donte Whitner, DB Duke Ihenacho, DB David Bruton

DRAFT 2017

1.runde: DE Jonathan Allen, Alabama

2.runde: LB Ryan Anderson, Alabama

3.runde: CB Fabian Moreau, UCLA

4.runde: S Montae Nicholson, Michigan State

4.runde: RB Samaje Perine, Oklahoma

5.runde: TE Jeremy Sprinkle, Arkansas

6.runde: WR Robert Davis, Georgia State

6.runde: C Chase Roullier, Wyoming

7.runde: DB Joshua Holsey, Auburn

7.runde: S Josh Harvey-Clemons, Louisville

Washington var utvilsomt fokusert på å forsterke forsvaret til årets draft, og man satset på relativt sikre kort i forstand av spillere fra store skoler innledningsvis – det blir ikke større enn Alabama. Også verdt å merke seg hvordan Redskins, som de har gjort flere ganger i historien, kom tilbake i slutten av draften og sikret seg noen «wildcards» på posisjoner hvor de tok noen i mellomrundene som kanskje slår til – kanskje ikke. Ellers liker vi Oklahoma-running backen Samaje Perine godt. Han var et spennende valg som kan bli lønnsomt når man ser på draftposisjon versus potensiell produksjon!

Karakter: B+

ANGREP

Fjoråret endte 8-7-1 for Washington, men at det ikke gikk bedre kan nok tillegges mer forsvar enn angrep. I angrep var det mye bra, og spesielt pasningsangrepet var skarpt. Løpespillet var ikke helt i NFL-toppen, men komplementerte pasningsspillet bra. Heller ikke turnovers eller flagg var noe Redskins utmerket seg på som spesielt dårlige. Det som derimot kunne vært klart bedre om man ser på de store linjene, er evnen til å omsette yards i poeng. Washington scorte helt habilt med poeng (spesielt om man ser i snitt pr. gang de hadde ballen), men burde ha tippet godt over 400 for året basert på den offensive produksjonen. Det gjorde de ikke, og det bør de gjøre noe med i år.

En av de større endringene hos dette laget finner vi i angrepets trenerstab, hvor Matt Cavanaugh overtar som koordinator etter Sean McVay. At sistnevnte ble NFLs yngste hovedtrener gjennom tidene sier sitt om suksessen han hadde med dette angrepet for Washington. Cavanaugh er en erfaren trener som også har et par sesonger bak seg som del av dette angrepets trenerstab, så han kjenner spillerstallen og organisasjonen godt. Det er allikevel ikke til å komme unna at han utgjør et av få usikkerhetsmomenter for et angrep som har svært mye av byggesteinene for noe. Vi skal allikevel ikke glemme at han faktisk har vunnet Super Bowl som offensiv koordinator, og da attpåtil med Trent Dilfer som QB. Han bør kunne greie seg fint med Kirk Cousins ved roret.

Quarterbacks

Mye krangling og rare personell-valg i Washington i off-season? Det hører liksom med, og når QBen er ultra-konkurransemennesket Kirk Cousins så kan vi se for oss at det ikke er lett uansett. Cousins endte nå opp USA sin hovedstad for nok en sesong via franchise-tag, med habil lønn og mye å spille for (ettersom han er free agent igjen foran 2018-sesongen). Kirk Cousins har vist gode egenskaper igjennom sin NFL-karriere, og med gode folk rundt seg ser vi ikke bort fra at han kan komme til å vise det igjen slik han også gjorde i fjor.

Skulle Cousins gå av banen med skade, dårlige holdninger eller annet fjas, så er Colt McCoy alternativet. Det er en sportslig nedtur, og det er lenge siden McCoy sine overpresterende dager hos University of Texas nå. Et tredjevalg er norske Alek Torgersen, som befinner seg på practice squad.

Karakter: B

Running backs

Robert Kelley ledet laget i yards på bakken i fjor, og er tilbake i år. 707 yards var ikke all verden, men snittet på 4.2 pr. løp vitner om at Kelley gjorde det ganske så greit med muligheten han fikk. Bak ham finnes Chris Thompson som hadde hele 5.2 yards i snitt pr. løp i fjor. Årets draftvalg på running back Samaje Perine kan også snike seg inn i rotasjonen her.

Mack Brown finnes også som mulighet, men bør nok heller krysse fingrene for å overleve via special teams og/eller practice squad. I tillegg romsterer fjorårets draftvalg Keith Marshall rundt i bakgrunnen på injured reserve.

Karakter: C+

Receivere

Dette kan bli bra, men det er mye produksjon som skal erstattes! DeSean Jackson og Pierre Garcon hadde begge over 1.000 yards på mottak i fjor – de er ikke her lenger. Inn kommer en som også passerte 1.000 i fjor, men da for Cleveland Browns: Terrelle Pryor. Han er en dynamisk spiller som mange ser frem til å se i tospann med Cousins. Litt som DeSean Jackson, med andre ord. Josh Doctson ble draftet i 1.runde i fjor og spilte kun 2 kamper på grunn av skader. Han er tilbake nå. Lille og (heldigvis for ham) raske Jamison Crowder holdt seg frisk i fjor, og hadde 847 yards. Han er tilbake, og vil bli en viktig brikke også i år.

På TE returnerer Vernon Davis, men den som ledet posisjonen i produksjon var bunnsolide Jordan Reed. Han har slitt med skader i forsesongen, og om han fortsetter å gjøre det en stund vil det være et klart tap for Washington. Davis er ikke akkurat av de yngste lenger, så det spørs om ikke Niles Paul må forvente å bære mer av lasten enn han gjorde i fjor for å kompensere for den eventuelle mangelen av Reed. Rookie Jeremy Sprinkle ble draftet i 5.runde, og vil nok få en ganske god sjanse til å henge fast på rosteren hvis han viser greie egenskaper.

Karakter: B+

Offensiv linje

Her er det mye å glede seg over sett med Washington-øyne. Det begynner med Left Tackle Trent Williams, som nå har vært i Pro Bowl fem år på rad. Han er 28 og må forventes å ha en rekke gode sesonger igjen. Han er rangert blant de 50 beste spillerne (uansett posisjon) i NFL, og setter standarden her.

Williams er ikke alene, og denne linja består av en rekke startere som også var på banen for Redskins i fjor. Left Guard Shawn Lauvao startet 14 kamper i fjor, og trenerstaben er komfortable med hans kvaliteter på LG. Center Spencer Long er fleksibel nok til også å kunne starte på Guard – det var posisjonen hans før han overtok C fra begynnelsen av oktober i fjor og ut sesongen. I år får han konsentrere seg om Center fra og med forsesongen, og det blir neppe dårligere av den grunn.

På høyresiden startet både Brandon Scherff (G) og Morgan Moses (T) samtlige kamper i fjor, og er sikre kort som startere. Scherff var velfortjent i Pro Bowl i sin andre sesong som proff. Kort fortalt; holder denne starterrekka seg friske, så er Washington trygge på å kunne produsere offensivt. Bak starterne har det vært mer utskiftning siden i fjor, med Ty Nsekhe (T) som eneste godt erfarne backup som kan forventes i rotasjon i år. C Chase Roullier ble draftet med et håp fra lagets side om at han har svært lite spilletid i år. De utgjør med andre ord ikke mye erfaring om et par av starterne går ned for telling.

Karakter: A

FORSVAR

Denne lagdelen leverte ikke etter forventningene i fjor, og det har Washington tatt konsekvensen av. Defensiv koordinator Joe Barry ble sparket etter sesongslutt, og det ble også omrokeringer blant de defensive assistenttrenerne. Selv om forsvaret skuffet så er den nye defensive koordinatoren Greg Manusky, som hadde ansvaret for OLBs i fjor. Man valgte altså ikke å gå utenfor bygget for å finne neste koordinator for dette forsvaret.

Manusky har mye å ta tak i. Vi hadde tro på nettopp outside backers før fjoråret, samt at vi nok så for oss at de defensive backene med Josh Norman i spissen ville levere på et ganske høyt nivå. Det gjorde de sånn halvveis, men det holdt ikke. Forsvaret tillot for mange poeng. Det er det Manusky skal gjøre noe med. Han har lang erfaring som koordinator – hele 8 sesonger for 3 NFL-lag. Det var med varierende suksess, og oftere enn ikke var forsvarene hans midt på treet eller lavere enn det. Vi er derfor spente på om dette forsvaret utvikler seg i riktig retning.

Defensiv linje

Forsvaret forventes å forbli i et 3-4 defense som ‘base’, og dermed består DL for det meste av spillere som skal ta opp blokker for å la linebackerne legge mye av presset samt gjøre taklinger på løpespill. For all del kjekt når en på DL gjør de tingene også, men hovedregelen er at en treer-front på DL spiser blokker og gjør andre (helst OLBs) til stjerner.

Svært mye av spillermateriellet her er skiftet ut fra fjorårets heller skuffende enhet. Av de vi faktisk nevnte i 2016-preview’en er det Ziggy Hood og Matt Ioannidis som fortsatt er å finne i spillerstallen. Begge var forventet å være innbyttere i fjor; Hood ser ut til å kunne være en starter i år, noe han forøvrig endte opp med å være i nesten hele 2016 også.

Draftvalget Jonathan Allen blir nødt til å produsere tidlig for å heve denne gruppa til noe langt bedre enn de var i fjor. Den gode nyheten er at Allen har egenskapene til å gjøre nettopp det, så håpet lever!

Washington har hentet inn tre erfarne spillere for å sammen med Allen erstatte de som har forsvunnet. Det dreier seg om Stacy McGee og Terrell McClain som du kan forvente å finne på DE, og Phil Taylor som blir på NT. To av de tre starter, kanskje til og med alle tre hvis ikke Hood greier å tviholde på den ene plassen og Allen gradvis kommer inn som starter. De er habile spillere, men ikke nødvendigvis så mye sterkere materiale enn Redskins startet fjoråret med. Bak dem er det stort sett spillere med liten eller null erfaring på en NFL-bane. Det kan selvfølgelig tenkes at en av dem er en skjult diamant, men sannsynligheten er større for at det ikke er slik.

Karakter: C+

Linebackere

At Greg Manusky fikk tillit som ny defensiv koordinator kan han nok i stor grad takke tidligere erfaring fra rollen for, men det skader nok heller ikke at OLBs (som han hadde ansvaret for som assistenttrener) var de som presterte klart best i dette forsvaret. Det ligger litt i sakens natur med tanke på rollene deres i forsvaret, men det kunne naturlig nok gått dårligere enn om de ikke hadde Ryan Kerrigan på weakside backer. Kerrigan har levert varene på høyt nivå i flere år, og gjorde det samme i 2016 selv om antallet taklinger gikk ned for fjerde året på rad. Antallet sacks gikk derimot opp til tosifret. Du kan forvente at han fortsetter å levere på et godt høyt nivå.

På strongside OLB finner du Preston Smith. I sin andre sesong i NFL leverte han noe dårligere enn i rookie-sesongen, men godt nok til å få godkjent og kanskje fortsatt være en starter Redskins har forhåpninger til for årene som kommer. Redskins var allikevel på innkjøpsstien i årets draft for denne posisjonen, og Ryan Anderson ble hentet inn i 2.runde. Han blir neppe sittende på benken hele sesongen.

Bak Kerrigan har forøvrig Junior Galette kommet inn i spillbar form etter flere år som skadet og en ettertanke i Washington. Han har erfaring, men det er flere år siden sist han så spilletid av betydning. Om han kommer seg tilbake til 2013-14 form og holder seg på matta utenfor banen, så er han en fin forsikring å ha om Ryan Kerrigan skulle gå ned med skade. En som for tiden er ute, er Trent Murphy. Han er suspendert for de fire første kampene. Murphy hadde vært klart aktuell for å få spilletid -minimum i rotasjon- om han var tilgjengelig. Murphy noterte seg for 9 sacks i fjor, så han vil være viktig når han er klar til å spille igjen.

Inside linebacker har vært en ikke fullt så gylden historie for Redskins, men det endret seg litt i fjor. Gutta der har ikke akkurat vist Ray Lewis-kaliber, men derimot som helt kurante startere uten å utmerke seg. Skjønt; det er kanskje på tide å gi Will Compton mer kred enn det. I løpet av tre sesonger har han bygget seg opp til å bli en viktig taklingsmaskin for Washington. Ved hans side overbeviste Mason Foster gjennom å ha sin beste sesong siden tidlig i karrieren (2012, når han var hos Tampa Bay). Tilsammen utgjorde de den mest positive overraskelsen fra dette forsvaret. Klart; det ble mer taklinger på dem ettersom få av de andre stoppet løpespillet tidlig nok, så…det er ikke gull alt som glitrer.

Bak Compton og Foster er det blitt konkurranse. Zach Brown har kommet fra Buffalo Bills, og han leverte på Pro Bowl-nivå i 2016. Det kan tenkes at han forsyner seg med en starterplass etterhvert, så starter man på MLB/ILB for Washington nå, så må man prestere. Også Martrell Spaight har litt å bidra med, og er en fjerde spiller verdt å nevne på innsiden her.

Karakter: A-

Defensive Backs

Forventede startere på corner er de samme som i fjor: Josh Norman og Bashaud Breeland. Begge leverte på et bra nivå i fjor, men samtidig var de del av et pasningsforsvar som tillot en altfor høy andel fullstendige pasninger mot seg. At de begge har et stort antall taklinger er jo blant annet et resultat av nettopp det. Begge hadde hakket svakere sesonger enn året før (hvor Norman var hos Panthers, ikke Redskins) – de må heve seg i år. Kendall Fuller, Quinton Dunbar og Dashaun Phillips utgjør nyttig dybde her. Det blir spennende å følge med på 3.runde-valget Fabian Moreau, men det er ikke sikkert han får nevneverdig med spilletid noe annet sted enn special teams innledningsvis.

Safety da – hva foreligger der? DeAngelo Hall har rukket å bli 33 år gammel, og etter at han røyk ut for sesongen med skade i uke 3 i fjor er det høyst usikkert om han kommer til å bidra så mye. Han er fortsatt på rosteren, om ikke annet. Det betyr at mer av ansvaret faller på en nykommer og en kar som var rookie i fjor. D.J. Swearinger spilte sist for Arizona Cardinals, og blir å finne på FS med Will Blackmon som nærmeste konkurrent til den rollen. På SS er en tidligere college linebacker som ble draftet i 2.runde i 2016: Su’a Cravens. Han lekte med tanken om å legge opp nå nylig, men er foreløpig overtalt til å fortsette. Det spørs om han har den beste motivasjonen innabords til å prestere. Uansett: Det er et nytt utseende på safety, etter at fjorårets startere er sendt andre steder. Med andre ord: Washington håper på klart bedre resultater med disse fjesene enn de som startet i 2016.

Karakter: B-

SPECIAL TEAMS

Punter og kicker er som i fjor Tress Way og Dustin Hopkins. Det er greit det, men ingen av dem utgjør noen klare styrker for laget. Way hadde sin dårligste sesong hittil, uten at det ligger mye dramatikk i det utsagnet. Han hadde også rekordlite å gjøre, da angrepet sjelden puntet. Vi forventer at han får noe mer å gjøre i år. Hopkins leverte dårligere prosent gode spark på både field goals og PATs (noe som nok blant annet at han -i motsetning til Way- hadde rekordmye å gjøre), men noe bedre på kickoffs enn i 2015. Washington ser ut til å leve godt med disse to enda en sesong.

Jamison Crowder er en punt returner som kan eksplodere for yards og poeng, men ikke forvent at det skjer mange ganger i løpet av sesongen. Chris Thompson og Will Blackmon er blant de som kan håndtere kick retur på en god måte, uten at Washington har noen nevneverdig styrke på special teams på grunn av dem heller.

Karakter: C

VÅR VURDERING

Det kan fort bli en følelse av deja vu i Washington, men det er et uforløst potensiale her som vi sliter med å se forbi. Om laget kan få noe mer produksjon av poeng ut av angrepet samtidig som forsvaret spiller bedre som en enhet og kommer seg forbi den ulempen en svak DL har vært, så er dette raskt et lag å snakke om i sluttspillsdiskusjonen. Special teams er et ankepunkt, men ikke stort nok til at det holder dem ute av en slik situasjon. De store spørsmålene her er vel kanskje først og fremst om DL og safeties gjør jobben godt nok, samt om Kirk Cousins greier å kopiere (eller forbedre, for all del) produksjonen i yards fra 2016 samtidig som Redskins sitt angrep scorer 5-10 touchdowns mer totalt.

Da snakker vi fort et bedre resultat i seier-kolonnen enn laget har maktet de siste par årene. Vi har tro på det.

Plassering: 2.plass i NFC East med 9-7

Nyttige linker:

• Spillerstall
• Dybdekart
• Kampoppsett og resultater
• Statistikk

O hellige politisk korrekthet når det gjelder lagnavn – vi har fått en nordmann hos Washington! QB Alek Torgersen ble plukket opp av Redskins, og blir å finne på deres practice squad istedenfor hos Atlanta Falcons.

Nyheten dukket først opp via Twitter i går kveld:

The #Redskins has signed Alek Torgersen ???? to their practice squad, per source. Great spot for him. #nflnor @AmFotball

— Mattis Holt (@MatrixHolt) September 3, 2017

Deretter fulgte flere på med samme informasjon, inkludert Falcons-fans som innså at de mistet Torgersen for denne gang:

Goodnight, sweet prince of the fjords https://t.co/sulXBGOkDO

— The Falcoholic (@TheFalcoholic) September 3, 2017

Dermed fortsetter Torgersens NFL-karriere, og han er allerede hos sitt andre lag før kickoff i sin første sesong. Nå hører det med til historien at som practice squad-spiller ser man ikke nødvendigvis banen i løpet av sesongen i det hele tatt, men man er med som en del av laget hele uken og får dermed en førsteklasses «utdanning». Man får også betalt en grei lønn på minimum 56.000,- norske kroner (bortsett fra at man får det i dollar, da) i uka. Det blir like over 950.000,- kroner i løpet av en hel sesong, og det er minimum – man kan få mer utbetalt alt etter hva som avtales mellom klubben og den enkelte spiller. I tillegg er det slik at om man blir hentet opp fra practice squad til den ordinære troppen, så har man rett til minimumslønnen for en NFL-spiller på rett i overkant av 3,6 millioner kroner – hvorav 640.000,- kroner garantert selv om man kun skulle være i den ordinære troppen i en uke eller tilsvarende.

Washington Redskins har to QBer på den ordinære rosteren; startende Kirk Cousins og innbytteren Colt McCoy. De hadde også Nate Sudfeld som QB, men han ble kuttet på lik linje med det Torgersen ble hos Atlanta Falcons – for deretter å bli plukket opp av Philadelphia Eagles på mer eller mindre samme sett som Washington plukket opp Alek Torgersen.

Vi gratulerer Alek Torgersen med å fortsatt henge med som NFL-spiller, og attpåtil å ha fått tillit av en ny arbeidsgiver innen samme liga!

Noen av våre tidligere saker om Alek Torgersen:

• Alek Torgersen er kutta – hvorfor skriver dere ikke om det?!?
• Røff avslutning på forsesongen for Alek Torgersen
• Norsk QB fikk ny mulighet til å vise seg frem hos Atlanta Falcons!
• Alek Torgersen 5 av 5 i debuten for Atlanta Falcons i natt!
• Stor oppmerksomhet rundt norsk QB hos Atlanta Falcons
• Norsk QB har signert for Atlanta Falcons!
• Kan en norsk QB ende opp med å bli draftet nå i 2017?

Vi tar turen tilbake i tid og ser denne sluttspills-kampen fra NFL! Det er Washington Redskins du får se mot Minnesota Vikings her, og med flust av solide spillere.

Det er langt fra alle navnene som er godt kjente nå, men det er også noen av dem. Kampen gikk 18.desember 1976, og et av disse lagene endte da også opp i Super Bowl til slutt.

Hos Washington Redskins finner du navn som QB Billy Kilmer, RB John Riggins (Hall of Fame) med en aldrende RB Larry Brown (4x Pro Bowl) i samme bakfelt, mottakere som TE Jerry Smith, den gamle Dallas-receiveren Calvin Hill (4x Pro Bowl), WR Roy Jefferson (3x Pro Bowl), OL Len Hauss (5x Pro Bowl), LB Chris Hanburger (9x Pro Bowl. Hall of Fame) og den dynamiske safety-duoen Ken Houston (12x Pro Bowl. Hall of Fame) og Jake Scott (5x Pro Bowl). Vi skal heller ikke glemme kicker Mark Moseley og hans lange karriere.

Hos Minnesota Vikings har du blant annet QB Fran Tarkenton (9x Pro Bowl. Hall of Fame), RB Chuck Foreman (5x Pro Bowl), WR Ahmad Rashad (4x Pro Bowl), C Mick Tingelhoff (6x Pro Bowl. Hall of Fame), G Ed White (4x Pro Bowl), T Ron Yary (7x Pro Bowl. Hall of Fame), DE Carl Eller (6x Pro Bowl. Hall of Fame), DT Alan Page (9x Pro Bowl. Hall of Fame), LB Matt Blair (6x Pro Bowl) og safety Paul Krause (8x Pro Bowl. Hall of Fame).

Her har du kampen i sin helhet! Kommentatorer er Vin Scully og Paul Hornung:

Box score fra kampen finner du her hos Pro Football Reference.

• Forrige ukes power ranking finner du her
• NFL preview 2016 fra før sesongen finner du her

32: San Francisco 49ers

Selv om det finnes lag med færre seire enn 49ers klarer jeg ikke flytte dette laget lengre opp. Mye arbeid gjenstår før de kan begynne å konkurrere i toppen av egen divisjon.

31: Chicago Bears

Imponerende seier mot Minnesota til tross, dette laget er ikke spesielt skummelt.

30: Cleveland Browns

Irriterende nok for Browns-fans (hvis det finnes noen) er at laget spiller helt OK fotball – de bare klarer ikke å ha nok flaks til å dra iland seire. Det hjelper selvfølgelig ikke å ha brukt noe som føles som 10 forskjellige quarterbacks i løpet av første halvdel i sesongen heller.

29: Jacksonville Jaguars

Dette var et lag mange, inkludert meg, hadde større forhåpninger til før sesongen, mye grunnet oppgraderingene de gjorde i forsvar. Sålangt har det ikke betalt seg, og Jaguars er sist i det som kan sies å være en av de dårligste divisjonene i NFL.

28: Los Angeles Rams

Vinner de 8 kamper bør Jeff Fisher være storfornøyd. Og hvor er egentlig Jared Goff?

27: New York Jets

Todd Bowles begynner å miste taket her, og Jets har havnet langt bak i både divisjon og wild card løp. På tide å begynne å tenke på neste år (se Petty, Bryce, QB).

26: Tennessee Titans

DeMarco Murray har fått en liten gjenoppstandelse i Tennessee, men secondaryen er fortsatt et rot. Mariota sliter en del med turnovers, men det ser ut til at han kan bli en meget habil quarterback i denne ligaen.

25: Tampa Bay Buccaneers

Det føles rett å sette disse to lagene så nært, når begge lagene hentet QBer i samme draft. Min følelse er at forsvaret til Bucs er en smule bedre, samt at de har flere playmakere i angrep, og de er derfor et bedre lag totalt sett.

24: Arizona Cardinals

Mye har gått galt for denne gjengen i år, men merkelig nok er de bare 2 kamper bak Seattle i divisjonen. Og som Saints viste forrige uke, det er mulig å slå Seahawks. Så spørs det om Arizona kan skjerpe seg nok i siste halvdel av årets sesong.

23: Carolina Panthers

Det blir svært spennende å se om Panthers makter å komme seg til sluttspillet etter den katastrofale starten på årets sesong. Heldigvis for de er NFC South ikke den mest solide divisjonen i årets NFL, dog samtlige lag her spiller underholdende fotball for tiden.

22: Buffalo Bills

Ble Bills snytt av dommerne på mandag? Uansett hva du mener om avgjørelsene, Buffalo har tapt 3 på rad og begynner å havne på etterskudd når det kommer til kampen om wild card fra AFC.

21: Miami Dolphins

Stille og rolig har Dolphins kommet seg opp på andreplass i AFC East med 4 seire. Fortsatt et lite stykke unna wild card, men vi ser tendenser, spesielt i løpespillet.

20: Pittsburgh Steelers

Langt fall for Steelers, men de så fryktelig tafatte ut mot Ravens på søndag.

19: Indianapolis Colts

Colts har til tider sett helt forferdelige ut i år. Forsvaret har vært fullt av hull, den offensive linja sliter både med løp og pasninger, og bortsett fra lyspunkter her og der er det ikke mye som stemmer i dette laget. Flaks for Indianapolis spiller de i AFC South, en divisjon de fort kan vinne på 9-7. Og klarer de holde Andrew Luck oppreist er det gode sjanser for det.

18: San Diego Chargers

San Diego har like mange tap og seire som Buffalo (4-5), men de har vært mye mer uheldig i enkelte av tapene sine. Det har blitt en greie for Chargers å rote bort kampene i 4. kvarter i år, men likevel henger de med i sluttspillkampen. Dersom de kan stabilisere skuta kan de om ikke annet stikke kjepper i hjulene for andre lag.

17: Green Bay Packers

Tja, hva skal man si? To tap på rappen og tredjeplass i divisjonen. Green Bay har talent og personale til å komme seg ut av sumpa, men det krever at de tar seg sammen og begynner å spille konsekvent fotball basert på sine sterke sider.

16: Minnesota Vikings

Vikings startet sesongen fantastisk, og var det siste ubeseirede laget i NFL. Nå har de tapt 3 på rad, og det virker som om ligaen har skjønt både hvordan man scorer poeng på de, og hvordan man stopper angrepet. Det hjelper selvfølgelig ikke at den offensive linja består av backups, men forsvaret har og slitt de senere ukene. Vikings sitter fortsatt på topp i NFC North, men plasseringen deres på denne rankingen står i fare dersom de fortsetter å tape.

15: Philadelphia Eagles

Darren Sproles ble erklært som starting RB for Eagles tidligere denne uken.

Hypen rundt Carson Wentz var stor ettersom Eagles karret seg til 3-0 og tidlig ledelse i divisjonen. De har etter dette falt ganske kraftig tilbake til jorda og bare vunnet 1 av siste 5. På grunn av tingenes tilstand i NFC er de fortsatt ikke langt bak i løpet mot et wild card, så det er litt for tidlig å avskrive dette laget.

14: Cincinnati Bengals

Bye week holder Tigrene i ro. Tyler Eifert er tilbake, så kanskje det blir lettere å score poeng for Andy Dalton og co.

13: Detroit Lions

Solid seier for Løvene borte mot Minnesota. Outsider til sluttspillplass.

12: Houston Texans

Bye week gjør ingenting for deres plassering.

11: Baltimore Ravens

Ravens har på ingen måte imponert noen i år. De har slitt med å kaste ball, front-7 har opptrådt ujevnt og de har ingen overbevisende seire under beltet, kanskje med unntak av kampen mot Pittsburgh sist helg (der Roethlisberger ikke var i nærheten av 100%). Det later til at AFC North blir en jevn divisjon, og det forundrer meg ikke om vinneren ender opp 8-8 eller 9-7. For øyeblikket er Baltimore bedre enn Pittsburgh, men ikke med spesielt mye.

10: Washington

For øyeblikket ligger Washington på tredjeplass i NFC East, men de er penslet inn som 6. seed dersom sluttspillet skulle startet denne uka. De er heller ikke langt bak New York for 2. plass i divisjonen, pluss at de eier en tie-breaker mot Giants, som kan bli meget viktig når plasseringene skal avgjøres i slutten av sesongen.

9: New Orleans Saints

Helt sykt at de har kommet seg så langt opp uten noe som ligner et forsvar.

8: New York Giants

Foreløpig det eneste laget som har slått Dallas. Giants brukte fryktelig mye penger på å hente forsvarsspillere før sesongen, og det virker som om det til en viss grad har båret frukter. De ligger godt ann til å kapre en sluttspillplassering dersom de fortsetter det gode spillet, og de har heller ingen avskrekkende motstandere igjen på papiret, dog de avslutter sesongen med 2 bortekamper mot divisjonsrivaler.

7: Denver Broncos

Tapte greit mot Oakland, og maktet ikke vise like mye her som tidligere i sesongen. Forsvaret er fortsatt meget godt, men Talib ute, og både Derek Wolfe og Brandon Marshall på skadelisten så er dybden i laget noe å sette spørsmålstegn ved. Hvis TJ Ward må gjør alt selv så blir dette en lang høst.

6: Seattle Seahawks

Tape mot New Orleans, vinne mot Buffalo. Seahawks leder NFC West, men spiller svært ujevnt fra kamp til kamp, så det er vanskelig å spå hvilken versjon av laget som faktisk stiller opp.

5: Atlanta Falcons

Vi husker vel alle Atlanta som startet knallbra i fjor og vant 5 på rad før de tapte 8 av de siste 11, og misset sluttspillet. Nå sitter de på førsteplass i NFC South, og de er faktisk bare en halv kamp bak Seattle i kampen om bye week i sluttspillet. Selv om forsvaret har vært littt porøst til tider (og de faktisk tapte mot Seattle tidligere) så spiller de jevnt over bedre fotball enn Seahawks, og de scorer mer poeng. Derfor får de plasseringen over.

4: Kansas City Chiefs

Sliteseier mot det som skulle vært enkel motstand i form av Jacksonville. Men det finnes ingen gratisseire i NFL. Alex Smith kommer tilbake fra hjernerystelse i uke 10, og det bør hjelpe angrepsspillet.

3: Oakland Raiders

De som har fulgt NFL-oppdateringene våre de siste årene vet hvor godt jeg liker nåværende versjon av Oakland, og mot Denver på søndag fikk de virkelig vist seg fram. En meget solid kamp både i forsvar og angrep, selv om pasningspillet var begrenset. Oakland viste hvordan man kan slå Denver, og befestet seg selv som et av de beste lagene i AFC. Michael Crabtree har opplevd en renessanse der ute, og dette laget må man absolutt se opp for de kommende ukene.

2: Dallas Cowboys

Oppskriftsmessig seier mot Cleveland i helgen. Dallas troner fortsatt alene på toppen i NFC, uten noen reelle trusler. De har noen svakheter i laget, men den offensive linja gjør livet svært enkelt for rookiene Elliott (RB) og Prescott (QB). Det gjenstår en god del kamper for dette laget, men de har den lengste seiersrekken i ligaen per nå (7 kamper), og bortsett fra gjenstående divisjonsoppgjør er det ingen kamper som skiller seg ut som spesielt farlige.

1: New England Patriots

Det er ingen lag i NFL som er komplette. Til og med de 5-6 beste på denne listen har feil og mangler, og det inkluderer både nummer 2 og 1. Likevel virker New England som det laget med flest alternativer i lomma dersom noe uforutsigbart skulle oppstå. De har relativt god dybde, en solid og erfaren trenerstab, og 39 år gamle Tom Brady har virkelig vist seg fram siden han kom tilbake fra suspensjon. Hvis man ser på gjenstående kamper har nok Patriots en noe tøffere veg enn det Dallas har, blant annet en tur til Denver i midten av desember. Men per nå er dette det beste laget i NFL.

Nylig ble det gjort kjent at den 73 år gamle tidligere NFL-treneren Marty Schottenheimer er blitt diagnosert med Alzheimer. I følge hans kone Pat er sykdommen fortsatt i det tidlige stadiet og han er fortsatt i stand til å ha et normalt hverdagsliv, men at han har begynt å glemme ting og at han til tider gjentar spørsmål. Schottenheimer fikk diagnosen i 2011, men den ble ikke annonsert til publikum før i år.

Schottenheimers karriere i NFL varte i 20,5 sesonger hvor han trente fire lag – Cleveland Browns (1984-88), Kansas City Chiefs (1989-98), Washington Redskins (2001) og San Diego Chargers (2002-06). Til sammen vant han akkurat 200 kamper i grunnspillet, og er med det den sjette mestvinnende treneren i NFL-historien. Dessverre er det med Schottenheimer slik at han til tross for alle seirene er mest kjent for de kampene han ikke vant. 20,5 sesonger ble til 13 sluttspillopptredener og 13 sluttspillopptredener endte i 13 bitre tap. Tre ganger tok Schottenheimer seg til AFCs mesterskapskamp. To ganger tapte han med Browns i det som er to av de bitreste øyeblikkene i Clevelands sportshistorie, the drive og the fumble. Den tredje gangen, med Chiefs, måtte han se quarterback Joe Montana gå ned med skade mens laget tapte kampen. Hans beste sesong var kanskje hans aller siste, da han i 2006 ledet San Diego Chargers til den beste grunnspillstatistikken i ligaen med 14-2. Dessverre tapte han i første kamp i sluttspillet, denne gang mot New England Patriots. Etter sesongen ble han avskjediget fra Chargers etter en mangeårig maktkamp mot general manager AJ Smith, til tross for at han nettopp hadde vunnet 14 kamper i ligaen. Schottenheimer står igjen som kanskje tidenes beste NFL-trener uten et NFL-mesterskap.

Schottenheimers stil, «Marty Ball», var klassisk smashmouth-fotball hvor han ønsket å løpe motstanderen i senk med fysiske power-spill og samtidig ha et hardt og brutalt forsvar. Schottenheimer var konservativ i stilen og fokuserte på angrep som brukte lang tid og som ikke ga fra seg ballen. Noen vil ha det til at Schottenheimers stil kan reduseres til noe så simpelt som R2P2, altså run, run, pass, punt. Løp på første og andre forsøk, kast på tredje forsøk og punt på fjerde forsøk. Schottenheimer selv har forklart at Marty Ball handlet om å spille til styrkene på laget, og når han da gjennom karrieren hadde running backs som Christian Okoye, Marcus Allen og LaDainian Tomlinson er det kanskje ikke så rart at han ofte løp med ballen.

Gjennom en lang karriere har Schottenheimer også hatt mange assistenter som etterhvert har gjort det stort i ligaen. Tre Schottenheimer-assistenter, Bill Cowher, Tony Dungy og Mike McCarthy, har senere vunnet en Super Bowl som hovedtrener. Blant Schottenheimers assistenter finner man også hans bror, Kurt Schottenheimer, som i dag er ute av ligaen, og hans sønn, Brian Schottenheimer, som i dag er quarterback-trener for Indianapolis Colts.

Våre tanker er med Coach Schottenheimer, hans kone Pat og resten av Schottenheimer-familien i kampen mot den vanskelige sykdommen.