Det var da også derfor at Cleveland Browns fikk en fersk start i 1999. Lite visste man da om at laget skulle være kjent for håpløshet, «Factory of Sadness» og en røys QBer i ei svingdør på starterplassen nesten 20 år seinere også.

Det lå mye håp i lufta når laget startet opp igjen, og det kan du se i pregame på denne kampfilmen. Man kom fort ned på landjorda igjen, og fikk begynt å en heller laber 20-årsperiode…

Pittsburgh Steelers, med RB Jerome Bettis i spissen sammen med spillere som WR Hines Ward, C Dermontti Dawson og LBs Levon Kirkland og Joey Porter, stod for motstanden. Det var ingen lett motstander, skulle det vise seg.

Hos Cleveland Browns bestod laget av en samling mer eller mindre middelmådigheter, selv om Lomas Brown, Dave Wohlabaugh og Orlando Brown på OL er verdt å nevne som solide på sine posisjoner. Defensivt er LB Jamir Miller verdt å nevne, selv om karrieren hans skulle bli kortere enn ønskelig grunnet en grusom skade året etter hans eneste All-Pro sesong (2001).

Her har du Cleveland Browns vs. Pittsburgh Steelers 1999!

Box score fra kampen finner du her hos Pro Football Reference.

At en president klarer å lire av seg noe slikt om sine egne borgere hadde vært nærmest ufattelig for kun 1 år siden; nå er det en del av det man kan forvente av uttalelser i en politisk hverdag som synker stadig lavere i retorikk og øker stadig høyere i konfliktnivå. At de to tingene henger nøye sammen burde etterhvert bli klar for noen og enhver uavhengig av saken det her omhandler.

Det begynte med en…

Saken det omhandler er nemlig initiativet den nå lagløse QBen Colin Kaepernick tok med å ikke stå oppreist for nasjonalsangen. Å stå oppreist mens nasjonalsangen synges er en tradisjon som NFL-lagene har opprettholdt en god stund (og i praksis lengre enn det påstås av folk som ikke selv har vært på kamper tilbake i tid), og som ikke er unormal praksis når nasjonalsangen spilles både i USA og andre land.

Bakgrunnen for Kaepernick sin protest ligger i de mange situasjonene hvor afro-amerikanske borgere har vært utsatt for politivold – inkludert drap. Det har de siste årene vært et eskalert fokus på retts-sikkerheten til mørkhudede amerikanere, og for Kaepernick og etterhvert en god del andre spillere i NFL ble det å ta et kne under nasjonalsangen en måte å protestere stille og fredelig, men allikevel markant.

Dette har falt mange tungt for brystet, da det er en nær knytning mellom den respekten som bes utvist gjennom å stå oppreist for nasjonalsangen, og den innsatsen spesielt militære styrker har gjort gjennom årenes løp for å sikre USA sin stilling i verden og landets borgere sin frihet. Som man kan forstå er det altså symboleffekten som blir stridens kjerne ved en slik måte å protestere på, og her er det svært steile fronter – noe også diskusjoner om emnet har en tendens til å preges av.

NFL-lagenes eiere, og NFL selv, har tatt en forholdsvis lite konfrontativ stilling til det hele og har med ytterst få unntak vært pragmatiske i sin tilnærming. Riktignok er Colin Kaepernick ute av ligaen for øyeblikket, men den etterhvert store mengden spillere som har fulgt i hans fotspor har ikke fått oppleve negative konsekvenser av valget sitt fra arbeidsgiverne. Arbeidsgiver er altså NFL-lagenes eiere og -til syvende og sist- ligaen selv.

Trumps angrep fredag

Det er dette sistnevnte Donald Trump, USAs president, grep fatt i på en talerstol i Alabama fredag, og ikke på noen spesielt nyansert måte. Han fulgte også opp på Twitter, slik han har som vane å gjøre:

If a player wants the privilege of making millions of dollars in the NFL,or other leagues, he or she should not be allowed to disrespect….

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) September 23, 2017

…our Great American Flag (or Country) and should stand for the National Anthem. If not, YOU’RE FIRED. Find something else to do!

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) September 23, 2017

Roger Goodell of NFL just put out a statement trying to justify the total disrespect certain players show to our country.Tell them to stand!

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) September 23, 2017

If NFL fans refuse to go to games until players stop disrespecting our Flag & Country, you will see change take place fast. Fire or suspend!

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) September 24, 2017

…NFL attendance and ratings are WAY DOWN. Boring games yes, but many stay away because they love our country. League should back U.S.

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) September 24, 2017

Great solidarity for our National Anthem and for our Country. Standing with locked arms is good, kneeling is not acceptable. Bad ratings!

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) September 24, 2017

Courageous Patriots have fought and died for our great American Flag — we MUST honor and respect it! MAKE AMERICA GREAT AGAIN!

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) September 24, 2017

Sports fans should never condone players that do not stand proud for their National Anthem or their Country. NFL should change policy!

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) September 24, 2017

Mange tar til motmæle

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. På tvers av NFL-landskapet er det nærmest unison fordømming av uttalelsene til presidenten. Det gjelder f.eks. også fra en tidligere trener som Rex Ryan, som deltok til fordel for Trump i valgkampen høsten 2016. Han har uttalt følgende nå i helgen:

I supported Donald Trump. When he asked me to introduce him at a rally in Buffalo, I did that. But I am reading these comments and it is appalling to me. And I am sure it is appalling to almost any citizen in our country. It should be. I mean, calling our players S.O.Bs and that kind of stuff, that is not the men that I know. The men I know in the locker room, I am proud to be associated with them in the locker room.

Også NFL selv lot høre fra seg (ref. også at Trump angriper deres uttalelse på Twitter – vist ovenfor), og det samme gjaldt naturligvis en lang rekke av lagenes eiere. Eksempelvis Martha Firestone Ford (Detroit Lions), John Mara (New York Giants) og Robert Kraft (New England Patriots). Kraft har tidligere blitt assosiert med Trump og hans politiske kampanje, men ser ikke ut til å dele presidentens synspunkter akkurat denne gang:

Det finnes en rekke slike uttalelser på tvers av NFL-landskapet, og vi skal ikke gjengi alle. Felles for dem synes å være skuffelsen over den manglende forståelsen, takt og tone som Donald Trump viser med sine uttalelser.

Spillerne svarte på tiltale søndag

Responsen under søndagens kamper har da også vist en vilje til å tale makta midt i mot. Spørsmålet for noen er om det er heldig for NFL som liga at man svarer med en eskalering av situasjonen. Spørsmålet for andre er av en helt annen karakter: Hvorfor ser ikke landets president alvorligheten i årsaken til at disse protestene har dukket opp i det hele tatt?

Også her hjemme i Norge blir det hele lagt merke til. Kaepernick sin situasjon og bakgrunnen for hans protest har allerede vært gjenstand for artikler i riksmediene. I diskusjonsforaene fikk helgens eskalering fart på kommentarfeltene, og vi fikk f.eks. den lengste diskusjonen på Facebook-gruppa ‘NFL fans Norway/Norge‘ på aldri så lenge når svært tydelige stemmer med klart forskjellige synspunkter ville si sitt.

Det gikk kanskje aller lengst i Chicago og Nashville. I Chicago ble bortelaget Pittsburgh Steelers sin spillerstall -med ett svært symbolsk unntak- værende i garderoben under nasjonalsangen. Det symbolske unntaket var linjemannen Alejandro Villanueva, som spilte college-fotball for Army før han var i tjeneste i Afghanistan.

Bildet av Villanueva som står alene med hånden på hjertet og synger nasjonalsangen vil bli et av de mest publiserte fra denne NFL-runden; det samme vil en skåltom Pittsburgh Steelers-sidelinje hvor kun trenere og støtteapparat var oppstilt.

At Steelers-spillernes nesten 100% kollektive handling skapte splid blant supporterne hersker det liten tvil om. En fan med mange år som tilhenger av laget postet f.eks. dette på Facebook i går kveld:

Det hører med til historien at det var spillerne som stod for gårsdagens protest, ikke Steelers som organisasjon – selv om hovedtrener Mike Tomlin indikerte før kampen at det var en lagavgjørelse. Tomlin stod selv oppstilt i lagområdet under nasjonalsangen. Uansett: Facebook-posten ovenfor viser et eksempel på hvordan en del personer reagerer. Andre reagerer med motsatt fortegn. Vi kommer tilbake til noen av Robert Kraft sine ord i uttalelsen han hadde (og som vi også gjenga lengre oppe i artikkelen):

There is no greater unifier in this country than sports, and unfortunately, nothing more divise than politics.

I Nashville ble både hjemmelaget Tennessee Titans og bortelaget Seattle Seahawks værende i garderoben under avspillingen av nasjonalsangen.

Politikken har utvilsomt inntatt sport for lenge siden, men kanskje i enda større grad for NFL sin del det siste året.

Donald Trump er flink til å sette dagsordenen selv om det skjer på en mildt sagt ukonvensjonell måte. Spørsmålet er om USFL-dødaren nå også greier å få NFL utfor et stup med sitt verbale kanonskudd fredag, eller om folk får øynene mer opp for den bakenforliggende årsaken til spillernes stille protester under nasjonalsangen.

PS! Trump maktet også å uttale seg om NFLs fokus på sikkerhet (og dømmingen av det), og du finner det hele i filmklippet øverst i artikkelen.

Som man ofte sier i amerikansk underholdning: To be continued…

ORGANISASJONEN

• Eier: Rooney-familien
• GM: Kevin Colbert
• Hovedtrener: Mike Tomlin

Stadion: Heinz Field (68.400)

Resultater siste 5 år:

• 2016: 11-5
• 2015: 10-6
• 2014: 11-5
• 2013: 8-8
• 2012: 8-8

PERSONELL

Nøkkelspillere inn: WR Justin Hunter, RB Knile Davis, CB Coty Sensabaugh, DE Tyson Alualu, SS Daimion Stafford, CB Joe Haden, TE Vance McDonald

Nøkkelspillere ut: WR Markus Wheaton, WR Sammie Coates, ILB Lawrence Timmons, OLB Jarvis Jones, SS Sharmarko Thomas, CB Ross Cockrell

DRAFT 2017

1. runde: OLB T.J. Watt, Wisconsin
2. runde: WR JuJu Smith-Schuster, USC
3. runde: RB James Connor, Pittsburgh
3. runde: CB Cameron Sutton, Tennessee
4. runde: QB Joshua Dobbs, Tennessee
5. runde: DB Brian Allen, Utah
6. runde: LS Colin Holba, Louisville
7. runde: DE Keion Adams, Western Michigan

At Steelers er fornøyd med lagbyggingsjobben som gjøres, kom godt til uttrykk da GM Kevin Colbert i slutten av august forlenget kontrakten frem til draften i 2020. Hovedtrener Mike Tomlin har også kontrakt ut 2020, og de to later til å samarbeide godt. I slutten av april opplevde de dessuten det som kan vise seg å være samme lykketreff som det Houston Texans opplevde i 2011: Nemlig at en av brødrene Watt var tilgjengelig på et langt senere tidspunkt i draften enn forventet. Det skal godt gjøres om T.J. Watt er kapabel til å leve opp til hva storebror J.J. har utrettet så langt i sin profesjonelle karriere, men førsteinntrykket tyder på at Steelers har gjort et varp.

Det kan de også ha gjort med JuJu Smith-Schuster, for det sier sitt om USC-produktet at et ikke akkurat receiver-trengende Steelers valgte ham med sitt andrerundevalg. Running back James Conner har en sterk historie etter å blitt rammet av en form for lymfekreft i 2015, har lokal tilhørighet gjennom å være fra Pennsylvania og ha spilt for Pitt. og ved å ha imponert på banen i oppkjøringen.

Joshua Dobbs er et uviklingsprosjekt, som bør kunne suge til seg mye læring under Ben Roethlisbergers beskyttende vinger, mens Cameron Sutton, Brian Allen og Keion Adams (plassert på IR) alle kan bidra til å styrke bredden i forsvaret på lengre sikt.

Karakter: A

ANGREP

Koordinator Todd Haley har så mange våpen i arsenalet at det nesten blir en umulighet å ta ut alt av potensial som ligger der, men hierarkiet er for så vidt tydelig på alle plasser. I velmaktsdagene på 70-tallet, svar det forsvaret som var nøkkelen til fire Super Bowl-titler. Om de løfter Lombardi-troféet i Minneapolis første helgen i februar — noe det er gode muligheter for — vil det imidlertid trolig være på grunn av angrepsspill av ypperste merke.

Quarterbacks:

Tom Brady har rundet 40 og snakker fortsatt om å holde det gående i mange år fremover. Drew Brees er 38 og tenker i samme baner. Ben Roethlisberger er til sammenligning 35, og bare for ungsauen å regne til sammenligning, men har vesentlig kortere perspektiv på sin videre karriere.

Faktisk er det mye snakk om at 2017 kan bli hans siste sesong på toppnivå. Selv om han tidligere ikke akkurat har vært fremmed for å skape drama og mystikk rundt egen person, senest da han i et radiointervju etter tapet mot Patriots i AFC Championship ikke ville gi noen garantier for at han ville returnere foran årets sesong.

Han er imidlertid tilbake, og stadig vekk en del av eliten av NFL-quarterbacker, men han har også — på grunn av sin spillestil — måttet tåle mer juling og flere smeller enn sine kolleger på toppen av næringskjeden.

Det er ikke mye ved selve spillet hans som tyder på at han er på nedadgående kurve, men han har ikke spilt i samtlige 16 kamper av en sesong siden 2014, som statistisk sett kanskje var hans beste i karrieren.

Steelers er imidlertid avhengig av at han er tilgjengelig når sesongen skal avgjøres, for kvalitetsspranget ned til backup Landry Jones er gedigent. Den tidligere Tennessee-favoritten Joshua Dobbs er spennende på sikt, men kommer neppe til å se noen meningsfulle snaps i løpet av sitt første år i NFL.

Karakter: A-

Running backs:

Det skal godt gjøres ikke å lande på toppkarakter når running backen din heter Le’Veon Bell, men det er likevel faktorer som trekker ned. Én ting er at man etter intense forhandlinger ikke har kommet til enighet om en ny langtidskontrakt, som begge parter tilsynelatende ønsker, og at Bell kommer til å spille med franchise tag i 2017 etter å ha holdt seg unna alt av lagaktiviteter gjennom hele oppkjøringen. Langt mer bekymringsfullt er det at 25-åringen så langt ikke har klart og å styre klar av skader og suspensjoner, og senest rammet det på det mest ubeleilige tidspunktet: Tidlig i Championship-kampen mot Patriots, da oppgjøret sto på vippen. I stedet reiste vertene fra Foxborough i fra, og cruiset frem til Super Bowl.

På 12 kamper forrige sesong, maktet han imidlertid å samle sammen formidable 1268 yards langs bakken og 616 i luften med til sammen ni touchdowns i grunnserien. Det var tall bare en annen Fantasy-favoritt, Arizonas David Johnson, klarte å overgå, og han spilte samtlige 16.

Det er ikke den ting Bell ikke kan gjøre, men han utmerker seg først og fremst med sin tålmodighet og overblikk, hvor han venter lenge nok til å se åpningene som oppstår, men reagerer raskt nok til å unngå å bli taklet. Det fikk CBS-ekspert Phil Simms til å døpe ham «The Great Hesitator» under oppvisningen mot Miami Dolphins i Wild Card-runden.

Glemmer han støyen rundt den uavklarte kontraktssituasjonen og holder seg skadefri, kan han gå mot en grensesprengende sesong.

DeAngelo Williams vikarierte ofte på en overbevisende måte for Bell i to sesonger, men i en alder av 34 var det på tide for Steelers å komme seg videre. Dermed er det Fitzgerald Toussaint, Knile Davis, Terrell Watson og James Connor som skal kjempe om å avlaste den udiskutable eneren.

Karakter: A

Receivere:

Steelers’ tredje megastjerne, Antonio Brown, har i motsetning til Bell slått seg til ro i Pittsburgh i overskuelig fremtid etter å ha blitt den beste betalte receiveren i hele NFL. Det har han sågar også gjort seg fortjent til etter fire strake sesonger med mer enn 1.000 receiving yards og tre First Team All-Pro-uttak på rappen. På disse fire sesongene har han også notert seg for 43 touchdowns, og kniver først og fremst med Atlanta Falcons’ Julio Jones om retten til å kalle seg best i bransjen. Ikke verst for en mann som ble draftet som nummer 195 fra Central Michigan tilbake i 2010.

Men Roethlisbergers pasningsalternativer stopper så definitivt ikke med Brown og Bell. Høyreiste Martavis Bryant er tilbake etter å ha vært utestengt hele 2016 for gjentatte brudd på dopingreglene. Det er også en langt mer muskuløs utgave som kommer tilbake i spill, som også hevder at han har langt mer overskudd etter å ha kuttet ut marijuanarøyking og fastfoodspising til fordel for en sunnere livsstil. Det er i så fall veldig dårlig nytt for samtlige secondaries Steelers møter gjennom 17 uker. Darrius Heyward-Bey og Eli Rogers er også bidragsytere til en formidabel posisjonsgruppe.

Da spiller det mindre rolle at tight end Jesse James først og fremst benyttes som en ekstra linjespiller, selv om også han var mer involvert i pasningsspillet forrige sesong. Han kan vente seg konkurranse fra Vance McDonald som nylig kom som del av en byttehandel med 49ers.

Karakter: A+

Offensiv linje:

Det er vanskelig å skimte svakhetene i Steelers angrepsspill, og den offensive linjen er også helt i toppsjiktet. Alejandro Villanueva, Ramon Foster, Maurkice Pouncey, David DeCastro og Marcus Gilbert kan potensielt skåne Ben Roethlisberger for mye fysisk lidelse. Fortsetter de på samme nivå som de avsluttet fjoråret, vil de garantert ha en fornøyd quarterback bak seg.

Karakter: A-

FORSVAR

Keith Butler rykket opp i hierarkiet da legendariske Dick LeBeau måtte gå etter 2014-sesongen, og har etter hvert satt sitt tydelige stempel på Pittsburghs defensiv. Målet foran denne sesongen har vært enkelt, men samtidig fryktelig hårete: Bygge et forsvar som er i stand til å sette Tom Brady under så kraftig press at Patriots-ikonet bukker under. I AFC Championship var de milevis unna å makte det. Brady traff med 76 prosent av pasningene og samlet opp 384 passing yards og tre touchdowns i en knusende 36-17 seier.

Defensiv linje:

Steelers stiller i utgangspunktet opp i en 3-4 som utgangsformasjon. Forutsatt at de alle er skadefrie og tilgjengelige, består den fremre treeren av en egenutviklet trio. Førsterundevalget fra 2011, Cameron Heyward, stiller opp på venstresiden, fjorårets tredjerundevalg Javon Hargrave regjerer i midten, mens høyresiden tilhører andrerundevalget fra 2014, Stephon Tuitt. Heyward gikk imidlertid glipp av kamper for første gang i karrieren i fjor, ni i tallet. Tuitt var på banen i 14 kamper, mens Hargrave startet 13 av 15 kamper han tok del i.

L.T. Walton, Daniel McCullers og Tyson Alualu utgjør bredden i et pass rush som hadde 38 sacks i fjor. Det var så vidt innenfor topp ti i ligaen, men likevel ti færre enn i 2015.

Karakter: B+

Linebackere:

Her kan man trygt oppsummere med at det er kvalitet i massevis. Utvendig på venstresiden har Bud Dupree en meget solid backup i Artur Moats, mens evigunge James Harrison kjemper en høyinteressant kamp med T.J. Watt som right outside linebacker — en kamp 39 år gamle Harrison på et eller annet tidspunkt er nødt til å tape mot en rookie hvis etternavn forplikter.

I midten regjerer lynraske Ryan Shazier som både behersker forsvarsspill mot løp og pasninger. Han er med sine 185 centimeter og 104 kilo ikke spesielt stor, men kompenserer for det ved å være en strålende atlet. Vince Williams fremstår som det svake punktet ved siden av Shazier, men har tross alt klart å klore seg fast i fire sesonger allerede.

Karakter: A-

Defensive backs:

Steelers var raske på labben da divisjonsrival Browns friga Joe Haden, så er spørsmålet om 28-åringen kan blåse nytt liv i det en gang som var en så løfterik karriere, men hvor skader førte til stagnasjon. Det vil iallfall ikke skade å være del av et miljø hvor man kjemper om Super Bowl-titler enn mot 0-16, som var tilfelle i hans siste sesong i Cleveland. Uansett bør det være gode muligheter til å spille seg til fast plass i konkurranse med folk som Coty Sensabaugh. Fjorårets førsterundevalg, Artie Burns, skal imidlertid være bankers på laget. Rookie Cam Sutton kommer nok også til å få sine muligheter, særlig etter at Ross Cockrell ble tradet til Giants.

I år som i fjor, kommer Mike Mitchell og fjorårets beste Steelers-rookie, Sean Davis, til å danne safety-par, med Jordan Dangerfield og Robert Golden i bakhånd.

Dette er uansett Steelers presumptivt svakeste lagdel, som motstandernes quarterbacker kan utnytte, så lenge man klarer å holde et mer livlig pass rush på armlengdes avstand.

Karakter: C

SPECIAL TEAMS

Kicker Chris Boswell traff på 29 av 32 forsøk forrige sesong. De tre bommene kom alle fra mellom 40 og 49 yards. En treffprosent på 90,6 er uansett levelig, og ikke noen grunn for Steelers til å dra ut på jakt etter konkurrenter.

Den australske punteren Jordan Berry går inn i sin tredje sesong i Steelers-trøya etter å ha utkonkurrert landsmannen Brad Wing i 2015. Han var naturlig nok blant dem som hadde færrest forsøk, takket være at han spiller for et lag som fullfører de fleste angrep med poeng på tavla, men snittet på 42,6 yards per punt var blant de aller svakeste i ligaen.

I returspillet tar fortsatt Antonio Brown sin tørn når det kommer til punts, men i takt med sin stadig økende stjernestatus og viktighet for angrepsspillet, har han nok blitt mer forsiktig i tilnærmingen enn tidligere. Sammie Coates tok seg stort sett av avsparkene i fjor, men ble byttet bort til Browns rett før sesongstart, så dermed blir det trolig nyankomne Knile Davis som overtar ansvaret.

Karakter: C+

VÅR VURDERING

Steelers har definitivt alt som skal til for å gå hele veien, men det fordrer naturligvis at de slutter å rote seg bort i kamper de bør vinne, sikrer hjemmebanefordel og unngår en tur til Foxborough på vei mot Super Bowl. Mye av utfallet i AFC kan avgjøres av hvem som vinner når lagene møtes på Heinz Field 17. desember.

Patriots har fordelen av bedre coaching, bedre quarterbackspill og en strengere selvdisiplin, men ser man utelukkende på talent og bredde, er Steelers fullt på høyde. Mike Tomlin er utvilsomt en god motivator og en spillernes mann, men har mye å gå på når det kommer til å legge vanntette kampplaner og evnen til å endre kampbilder fra sidelinja. I stedet lener han seg mye på talentet i spillergruppa for å redde Steelers ut av kinkige situasjoner, men så har han også et materiale å jobbe med som er de færreste forunt.

Plassering: Nummer 1 i AFC North med 13-3

Nyttige linker:

• Spillerstall
• Dybdekart
• Kampoppsett og resultater
• Statistikk

Dan Rooney var den eldste av Steelers-grunnleggeren Art Rooneys fem sønner, og også eldre enn selve Steelers. Dan ble født i 1932, året etter ble Steelers grunnlagt. Han vokste derfor opp med fotball rundt seg og som en naturlig del av Steelers-organisasjonen. Etter at han var ferdig på universitetet tok han en jobb i Steelers. Han begynte i 1960 som personelldirektør og innen utgangen av tiåret hadde han tatt over hovedstyringen i klubben mens faren trakk seg tilbake grunnet helsen. Under Dan Rooneys ledelse fikk Steelers på 70-tallet et dynasti som er blant de beste i NFL-historien. Deres berømte Steel Curtain-forsvar sørget for fire Super Bowl-seire i løpet av seks år.

I 1988 døde Art Rooney og eierskapet i laget ble delt mellom Dan og hans fire brødre, med Dan som leder. Utover på 2000-tallet trakk Dan seg tilbake og overlot styringen av laget til sønnen Art II, akkurat som faren hans hadde gjort 30 år tidligere. Med Dan Rooney i en bakgrunnsrolle vant allikevel Steelers to Super Bowls til, slik at de fikk hele 6 Super Bowl-seiere i løpet av hans periode, mer enn noe annet lag i historien.

Pittsburgh Steelers under Dan Rooney er et lag som har vært usedvanlig stabilt. Siden ligasammenslåelsen i 1970 har Steelers kun hatt tre hovedtrenere – Chuck Noll, Bill Cowher og Mike Tomlin. I ligaen der man ofte spøkefullt sier at NFL står for «Not For Long» er det en bemerkelsesverdig stabilitet. Det hjelper selvsagt på at både Noll, Cowher og Tomlin har vunnet Super Bowl-ringer og generelt ledet gode lag, men akkurat det forteller også litt om hvor fryktelig gode Steelers har vært under hele Rooneys ledelsestid.

Dan Rooney vil også huskes som en forkjemper for muligheter for minoriteter i NFL. I 1984 ga han jobben som defensiv koordinator til Tony Dungy, som dermed ble den første afroamerikanske koordinatoren i NFL-historien. Dungy gikk videre til å etter hvert bli hovedtrener i Tampa Bay Buccaneers, og da han i 2002 fikk sparken derfra til tross for at han hadde bygget opp det beste Buccaneers-laget noensinne ble det mange diskusjoner i NFL-media rundt vanskelighetene for afroamerikansnke trenere. Dan Rooney var de instrumentell i å få gjennomført implementeringen av den såkalte Rooney-regelen i 2003, en regel som krever at alle NFL-lag må ha minst en minoritetskandidat inne til intervju når de skal ansette nye hovedtrenere eller managere. Etter implementeringen av Rooney-regelen har antallet hovedtrenere med minoritetsbakgrunn steget betraktelig i NFL. I 2007 ansatte også Steelers en afroamerikansk hovedtrener, da de ga jobben til Mike Tomlin.

Dear Mr. Rooney, When we first met in 2010 you embraced me with open arms. You made me feel welcome. You looked at me as more than just another jersey number. One of the most genuine, and humble human beings I’ve had the pleasure of knowing. You motivated me not only to excel on the field but also in life. This season, the number 84 on my uniform will represent the 84 years you spent on this earth making an impact on the lives of others. I’ll miss you my friend. Thank you for everything ? -AB

Et innlegg delt av Antonio Brown (@ab) torsdag 13. April. 2017 PDT

Dan Rooney selv var av irsk herkomst og en sentral del av det irsk-amerikanske samfunnet. Mellom 2009 og 2012 var han også utplassert som Amerikas ambassadør til Irland. Han tok en aktiv interesse i Irland gjennom hele livet og ble også den første amerikanske ambassadøren til å besøke samtlige 32 fylker i Irland. I Irland spilles det også en collegekamp kalt The Emerald Isle Classic der to amerikanske universitetslag (ofte med tilknytning til Irland eller katolisisme, slik som Notre Dame eller Boston College) reiser over til Irland for å spille kamp. Vinneren av denne kampen får et trofé kalt the Dan Rooney Trophy.

Etter Dan Rooneys bortgang vil hans sønn Art II fortsette ledelsen av laget og tre inn i rollen som formann for de forskjellige aksjeeierne i Rooneyfamilien.

Vi kondolerer til Rooneys familie og hele Steelers-organisasjonen.

Jared Goff

En enorm skuffelse. Kom ikke på banen før uke 11, og vant ikke en eneste kamp. Imidlertid holder vi ikke dette i særlig stor grad mot han av flere grunner. Hjulene falt fullstendig av Rams-vogna, lite kompetent trenerstab, ingen hjelp å få av forsvaret som skulle være lagets store styrke, eller Gurley, grunnene er mange. Han viste små glimt her og der, men det er for tidlig å spå noe om fremtiden. Det vi vet er at det er nå i offseason det gjelder. Det er nå han skal se film, bygge kjemi med sine receivere og trene styrke. Hvem vet hva han får til dersom alt faller på plass?

Laquon Treadwell

Også en enorm skuffelse. Vikings hadde virkelig trengt bidrag fra mannen de valgte i første runde. Ett fattig mottak er noe i nærheten av en skandale, og hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg kalt mannen en bust. Vi får se hva som skjer fremover, det kan kun gå en vei.

Tyler Matakevich

En spiller undertegnede svært gjerne ville ha til sitt Eagles før draften. Muligens noe forutsigbart var han en god bidragsyter på special teams for Steelers, og ledet laget i taklinger når han fikk sjansen mot Dolphins i regular season. Samtidig var dette kampen de ga opp over 200 yards til Jay Ajayi, så det spørs hvor bra han egentlig spilte. Bra av et valg i syvende runde.

Jonathan Williams

Var mye mindre på banen enn undertegnede hadde sett for seg, mye takket være at Mccoy holdt seg temmelig skadefri og Mike Gillislee gjorde det ekstremt bra som nr 2. Likevel, han fikk seg en touchdown og 27 forsøk, og running backs blir ofte bedre utover i karrieren. Det var tross alt ikke mye en viss Bell gjorde sitt første år. Ofte er alt de trenger en sjanse.

Sterling Shepard

Endelig en som faktisk leverte varene. Eli Manning hadde en svak sesong, men Shepard bidro med det han kunne, og 8 touchdowns, 683 yards og 65 mottak må sies å være godkjent av en nr 2 receiver i et såpass begrenset angrep. Her kommer det nok mer.

Joey Bosa

Det tok sin tid, men han kom til slutt. Han brukte først tid på å bli enig med Chargers om betingelsene for kontrakten, deretter var han skadet. Men det smalt når han først kom innpå mot Raiders. På bare 27 snaps fikk han 2 sacks og 4 taklinger på Carr. Han endte med 10,5 sacks hvilket er meget bra for en 3-4 end. En nesten komplett spiller.

Corey Coleman

Ikke lett å bedømme en receiver på dette Cleveland-laget. Med en svingdør på qb-plass var det vanskelig for Coleman å bygge kjemi med noen. I tillegg hadde Pryor på motsatt side en utrolig sesong. Men han endte med 413 yards, 4 touchdowns og 33 mottak, hvilket er helt på det jevne omstendighetene tatt i betraktning. Det positive er at han ble forsøkt kastet til ca 6-11 ganger per kamp, og forhåpentligvis kan vi vente oss mer neste sesong.

Laremy Tunsil

Få skjønte noe når det dukket opp en video av Tunsil som røykte det som sannsynligvis var marihuana via en vannbong gjennom en gassmaske, og dermed var fallet et faktum. Han ble ansett som et varp da Dolphins valgte han som nummer 13, og slik har han fremstått på banen også. Han har primært spilt guard, men fikk 3 kamper som left tackle også. Han fremsto bunnsolid på begge posisjoner og skal ha sin del av æren for at for at laget presterte såpass bra.

Reggie Ragland

Ikke mye å si om valget fra Alabama som Bills valgte i andre runde. Han skadet seg desverre tidlig under training camp og mistet hele sesongen. Men Bills har absolutt bruk for han, da de til tider ble løpt fullstendig over av motstandernes running backs.

Jalen Ramsey

Et av få lyspunkt på Jaguars. Ramsey var solid på et ellers svakt lag hele sesongen, og endte med 2 interceptions. Han levde opp til forventningene det knyttes til et valg i topp 5, og vil være en Jaguars kan bygge på fremover. Forsvaret har allerede noe talent, og vi har helt sikkert ikke sett det siste av Ramsey.

Antonio Brown, Pittsburgh Steelers’ meget talentfulle wide receiver, har gitt et heller kryptisk intervju i forbindelse med helgens Steelers-kamp. Brown skal, som mange andre NFL-stjerner, gå med spesialdesignede sko som viser støtte til et veldedig formål. I den forbindelse ble han intervjuet av en rekke sportsjournalister da han kom med det heller kryptiske utsagnet «enn så lenge kan dere kalle med Ronald». Han fortsatte så med å omtale seg selv i tredje person med navnet Ronald («Jeg ser på Ronald hver dag», «Ronald må bare følge reglene»), og da han ble spurt om hva som var greia med Ronald-navnet forklarte han at det var en hemmelighet, men også at det var hans nye navn.

Hele hendelsen var mildt sagt bisarr og har ført til en god del spekulasjon rundt hva Ronald-navnet kan bety. En umiddelbar teori var at Antonio Brown skulle gå i sko med støtte til Ronald McDonald House-veldedigheten, men det viste seg å ikke stemme. Ut over det er det ingen gode teorier for hvorfor Antonio Brown nå ønsker å hete Ronald. Skulle Brown velge å faktisk gjennomføre et lovlig navnebytte til Ronald Brown ville han ikke bli den første i NFL som gjør det. Mest kjent er nok Cincinnati Bengals’ wide receiver Chad Johnson, som byttet til Chad Ochocinco. Miami Dolphins’ wide receiver Mark Duper tok offisielt mellomnavnet Super i 1995, men det var etter at NFL-karrieren var over. Ellers er nok det mest oppfinnsomme eksempelet på et navnebytte da Joe Theismann mens han fortsatt var i universitetsfotballen byttet måten han uttalte navnet sitt fra «Theesman» til «Thighsman» sånn at navnet skulle rime med Heisman.

Antonio Brown har forøvrig hatt enda et fantastisk år i NFL og står for tiden med 82 mottak for 998 yards og 10 touchdowns på 11 kamper. Så får vi vente og se hvor mye de tallene vil øke til helgen mens Brown spiller med veldedighetssko, som altså er til inntekt for Big Brothers/Big Sisters-vedledigheten, og ikke Ronald McDonald House.

• Forrige ukes power ranking finner du her
• NFL preview 2016 fra før sesongen finner du her

32: San Francisco 49ers

Selv om det finnes lag med færre seire enn 49ers klarer jeg ikke flytte dette laget lengre opp. Mye arbeid gjenstår før de kan begynne å konkurrere i toppen av egen divisjon.

31: Chicago Bears

Imponerende seier mot Minnesota til tross, dette laget er ikke spesielt skummelt.

30: Cleveland Browns

Irriterende nok for Browns-fans (hvis det finnes noen) er at laget spiller helt OK fotball – de bare klarer ikke å ha nok flaks til å dra iland seire. Det hjelper selvfølgelig ikke å ha brukt noe som føles som 10 forskjellige quarterbacks i løpet av første halvdel i sesongen heller.

29: Jacksonville Jaguars

Dette var et lag mange, inkludert meg, hadde større forhåpninger til før sesongen, mye grunnet oppgraderingene de gjorde i forsvar. Sålangt har det ikke betalt seg, og Jaguars er sist i det som kan sies å være en av de dårligste divisjonene i NFL.

28: Los Angeles Rams

Vinner de 8 kamper bør Jeff Fisher være storfornøyd. Og hvor er egentlig Jared Goff?

27: New York Jets

Todd Bowles begynner å miste taket her, og Jets har havnet langt bak i både divisjon og wild card løp. På tide å begynne å tenke på neste år (se Petty, Bryce, QB).

26: Tennessee Titans

DeMarco Murray har fått en liten gjenoppstandelse i Tennessee, men secondaryen er fortsatt et rot. Mariota sliter en del med turnovers, men det ser ut til at han kan bli en meget habil quarterback i denne ligaen.

25: Tampa Bay Buccaneers

Det føles rett å sette disse to lagene så nært, når begge lagene hentet QBer i samme draft. Min følelse er at forsvaret til Bucs er en smule bedre, samt at de har flere playmakere i angrep, og de er derfor et bedre lag totalt sett.

24: Arizona Cardinals

Mye har gått galt for denne gjengen i år, men merkelig nok er de bare 2 kamper bak Seattle i divisjonen. Og som Saints viste forrige uke, det er mulig å slå Seahawks. Så spørs det om Arizona kan skjerpe seg nok i siste halvdel av årets sesong.

23: Carolina Panthers

Det blir svært spennende å se om Panthers makter å komme seg til sluttspillet etter den katastrofale starten på årets sesong. Heldigvis for de er NFC South ikke den mest solide divisjonen i årets NFL, dog samtlige lag her spiller underholdende fotball for tiden.

22: Buffalo Bills

Ble Bills snytt av dommerne på mandag? Uansett hva du mener om avgjørelsene, Buffalo har tapt 3 på rad og begynner å havne på etterskudd når det kommer til kampen om wild card fra AFC.

21: Miami Dolphins

Stille og rolig har Dolphins kommet seg opp på andreplass i AFC East med 4 seire. Fortsatt et lite stykke unna wild card, men vi ser tendenser, spesielt i løpespillet.

20: Pittsburgh Steelers

Langt fall for Steelers, men de så fryktelig tafatte ut mot Ravens på søndag.

19: Indianapolis Colts

Colts har til tider sett helt forferdelige ut i år. Forsvaret har vært fullt av hull, den offensive linja sliter både med løp og pasninger, og bortsett fra lyspunkter her og der er det ikke mye som stemmer i dette laget. Flaks for Indianapolis spiller de i AFC South, en divisjon de fort kan vinne på 9-7. Og klarer de holde Andrew Luck oppreist er det gode sjanser for det.

18: San Diego Chargers

San Diego har like mange tap og seire som Buffalo (4-5), men de har vært mye mer uheldig i enkelte av tapene sine. Det har blitt en greie for Chargers å rote bort kampene i 4. kvarter i år, men likevel henger de med i sluttspillkampen. Dersom de kan stabilisere skuta kan de om ikke annet stikke kjepper i hjulene for andre lag.

17: Green Bay Packers

Tja, hva skal man si? To tap på rappen og tredjeplass i divisjonen. Green Bay har talent og personale til å komme seg ut av sumpa, men det krever at de tar seg sammen og begynner å spille konsekvent fotball basert på sine sterke sider.

16: Minnesota Vikings

Vikings startet sesongen fantastisk, og var det siste ubeseirede laget i NFL. Nå har de tapt 3 på rad, og det virker som om ligaen har skjønt både hvordan man scorer poeng på de, og hvordan man stopper angrepet. Det hjelper selvfølgelig ikke at den offensive linja består av backups, men forsvaret har og slitt de senere ukene. Vikings sitter fortsatt på topp i NFC North, men plasseringen deres på denne rankingen står i fare dersom de fortsetter å tape.

15: Philadelphia Eagles

Darren Sproles ble erklært som starting RB for Eagles tidligere denne uken.

Hypen rundt Carson Wentz var stor ettersom Eagles karret seg til 3-0 og tidlig ledelse i divisjonen. De har etter dette falt ganske kraftig tilbake til jorda og bare vunnet 1 av siste 5. På grunn av tingenes tilstand i NFC er de fortsatt ikke langt bak i løpet mot et wild card, så det er litt for tidlig å avskrive dette laget.

14: Cincinnati Bengals

Bye week holder Tigrene i ro. Tyler Eifert er tilbake, så kanskje det blir lettere å score poeng for Andy Dalton og co.

13: Detroit Lions

Solid seier for Løvene borte mot Minnesota. Outsider til sluttspillplass.

12: Houston Texans

Bye week gjør ingenting for deres plassering.

11: Baltimore Ravens

Ravens har på ingen måte imponert noen i år. De har slitt med å kaste ball, front-7 har opptrådt ujevnt og de har ingen overbevisende seire under beltet, kanskje med unntak av kampen mot Pittsburgh sist helg (der Roethlisberger ikke var i nærheten av 100%). Det later til at AFC North blir en jevn divisjon, og det forundrer meg ikke om vinneren ender opp 8-8 eller 9-7. For øyeblikket er Baltimore bedre enn Pittsburgh, men ikke med spesielt mye.

10: Washington

For øyeblikket ligger Washington på tredjeplass i NFC East, men de er penslet inn som 6. seed dersom sluttspillet skulle startet denne uka. De er heller ikke langt bak New York for 2. plass i divisjonen, pluss at de eier en tie-breaker mot Giants, som kan bli meget viktig når plasseringene skal avgjøres i slutten av sesongen.

9: New Orleans Saints

Helt sykt at de har kommet seg så langt opp uten noe som ligner et forsvar.

8: New York Giants

Foreløpig det eneste laget som har slått Dallas. Giants brukte fryktelig mye penger på å hente forsvarsspillere før sesongen, og det virker som om det til en viss grad har båret frukter. De ligger godt ann til å kapre en sluttspillplassering dersom de fortsetter det gode spillet, og de har heller ingen avskrekkende motstandere igjen på papiret, dog de avslutter sesongen med 2 bortekamper mot divisjonsrivaler.

7: Denver Broncos

Tapte greit mot Oakland, og maktet ikke vise like mye her som tidligere i sesongen. Forsvaret er fortsatt meget godt, men Talib ute, og både Derek Wolfe og Brandon Marshall på skadelisten så er dybden i laget noe å sette spørsmålstegn ved. Hvis TJ Ward må gjør alt selv så blir dette en lang høst.

6: Seattle Seahawks

Tape mot New Orleans, vinne mot Buffalo. Seahawks leder NFC West, men spiller svært ujevnt fra kamp til kamp, så det er vanskelig å spå hvilken versjon av laget som faktisk stiller opp.

5: Atlanta Falcons

Vi husker vel alle Atlanta som startet knallbra i fjor og vant 5 på rad før de tapte 8 av de siste 11, og misset sluttspillet. Nå sitter de på førsteplass i NFC South, og de er faktisk bare en halv kamp bak Seattle i kampen om bye week i sluttspillet. Selv om forsvaret har vært littt porøst til tider (og de faktisk tapte mot Seattle tidligere) så spiller de jevnt over bedre fotball enn Seahawks, og de scorer mer poeng. Derfor får de plasseringen over.

4: Kansas City Chiefs

Sliteseier mot det som skulle vært enkel motstand i form av Jacksonville. Men det finnes ingen gratisseire i NFL. Alex Smith kommer tilbake fra hjernerystelse i uke 10, og det bør hjelpe angrepsspillet.

3: Oakland Raiders

De som har fulgt NFL-oppdateringene våre de siste årene vet hvor godt jeg liker nåværende versjon av Oakland, og mot Denver på søndag fikk de virkelig vist seg fram. En meget solid kamp både i forsvar og angrep, selv om pasningspillet var begrenset. Oakland viste hvordan man kan slå Denver, og befestet seg selv som et av de beste lagene i AFC. Michael Crabtree har opplevd en renessanse der ute, og dette laget må man absolutt se opp for de kommende ukene.

2: Dallas Cowboys

Oppskriftsmessig seier mot Cleveland i helgen. Dallas troner fortsatt alene på toppen i NFC, uten noen reelle trusler. De har noen svakheter i laget, men den offensive linja gjør livet svært enkelt for rookiene Elliott (RB) og Prescott (QB). Det gjenstår en god del kamper for dette laget, men de har den lengste seiersrekken i ligaen per nå (7 kamper), og bortsett fra gjenstående divisjonsoppgjør er det ingen kamper som skiller seg ut som spesielt farlige.

1: New England Patriots

Det er ingen lag i NFL som er komplette. Til og med de 5-6 beste på denne listen har feil og mangler, og det inkluderer både nummer 2 og 1. Likevel virker New England som det laget med flest alternativer i lomma dersom noe uforutsigbart skulle oppstå. De har relativt god dybde, en solid og erfaren trenerstab, og 39 år gamle Tom Brady har virkelig vist seg fram siden han kom tilbake fra suspensjon. Hvis man ser på gjenstående kamper har nok Patriots en noe tøffere veg enn det Dallas har, blant annet en tur til Denver i midten av desember. Men per nå er dette det beste laget i NFL.

Det er mange navn på listen over kandidater og mange av dem er gjengangere som går igjen fra tidligere år, men vi skal fokusere på de som er helt ferske, altså de som nå er kandidater i deres første lovlige kandidatår. For å kunne bli en kandidat må man ha vært ute av ligaen i 5 år, det er altså de spillerne som la opp etter 2011-sesongen som er førsteårskandidatene i år.

Da vi gikk gjennom førsteårskandidatene i fjor trakk vi frem tre spillere vi mente hadde gode sjanser til å komme seg inn på første forsøk, Alan Faneca, Brett Favre og Terrell Owens, og disse tre ble også de eneste førsteårskandidatene blant de 15 finalistene i januar, før Brett Favre til slutt gikk hele veien og ble valgt inn i Hall of Fame. Treffer vi like godt med spådommene i år?

Brian Dawkins, Safety

Philadelphia Eagles (1996-2008), Denver Broncos (2009-2011)

Brian Dawkins, med kallenavnet Weapon X, er en av de beste safetyene som noensinne har spilt i NFL. Han var en ball-hawking safety som var en konstant trussel mot motstandernes pasningsangrep, samtidig som han hadde guts og størrelse nok til å trekke opp i boksen og hjelpe til med å stenge ned løpsspillet. Fra han kom til laget og gjennom 13 sesonger var han hjørnesteinen i et forsvar som var med på å gjøre Eagles til et ledende lag i NFL og som spilte seg til fire conference championship-kamper på rad på tidlig 2000-tall.

Dawkins er en legende i Philadelphia, der han anses for å være en av de beste spillerne noensinne i en Eagles-uniform. Da Chuck Bednarik, en annen stor Eagles-legende, gikk bort i fjor holdt en radiokanal i Philadelphia en avstemning med spørsmålet om hvem som var den beste nålevende Eagles-spilleren. Dawkins fikk to tredjedeler av stemmene. Etter at Dawkins la opp for godt ble draktnummeret hans, 20, fredet av Eagles. Dawkins er forøvrig også tilbake i Philadelphia nå, hvor han jobber som en del av trenerstaben til Eagles.

Sjanser for å komme inn i år: Middels gode. Dawkins vil nok ende opp i Hall of Fame til slutt, men det er ikke så lett å se for seg at han kommer inn i år. Det er noen gode safeties som venter på å komme inn – Steve Atwater, John Lynch, Darren Woodson – og det er vanskelig for Dawkins å snike seg forbi dem i køen. I tillegg er det to safeties som er klare for Hall of Fame om noen år – Ed Reed og Troy Polamalu – som fort kan finne på å gå forbi Dawkins i køen. Det kan altså ta en stund før fansen i Philadelphia får se Dawkins i Hall of Fame.

Chad Johnson, Wide Receiver

Cincinnati Bengals (2001-2010), New England Patriots (2011)

På 2000-tallet har det ikke akkurat vært mangel på NFL-stjerner med navnet C. Johnson, så det er kanskje ikke så rart at de alle endte opp med kallenavn. Men der Chris Johnson bare hadde kallenavnet CJ2K og Calvin Johnson hadde Megatron gikk Chad Johnson så langt at han faktisk gikk til lovlig endring av navnet sitt, fra Chad Johnson til Chad Ochocinco. De som hadde spansk på ungdomskolen vil kanskje legge merke til at ocho cinco betyr åtte fem, og fra der er det ikke så vanskelig å gjette seg til hva draktnummeret til Johnson var. Denne navneendringen illustrerer meget god hvem Chad Johnson også var. For fansen var han en karismatisk showman med sans for det dramatiske, for media var han en evigvarende kilde til sitater og hendelser som genererte klikk, for motstanderfansen var han en selvsentrert klovn som ødela integriteten til ligaen og spillet.

Det er lett å glemme oppi sirkuset rundt Chad Johnson at han også var en meget god wide receiver. Gjennom flere sesonger i Cincinnati var han blant NFLs ypperste receivere og i Cincinnati vil han bli husket som en av de beste til noensinne å ha spilt for Bengals. Dessverre er det ikke fotballspilleren Johnson som vil bli husket best, ei heller er det showet rundt Johnson som huskes, men heller måten karrieren hans ble avsluttet på. Johnson skulle egentlig spille 2012-sesongen for Miami Dolphins, men i august det året ble han arrestert for konemishandling. Johnson forsøkte flere ganger etter dette å komme seg tilbake inn i ligaen, men han var uønsket av samtlige lag.

Sjanser for å komme inn i år: Minimale. Ser man utelukkende på spilleren Chad Johnson er han i grenseland. God nok til å en dag komme inn, men ikke på første forsøk. Hans evigvarende showmanship gjør selvsagt at han er en spiller som huskes bedre enn mange andre spillere som også er i grenseland, men måten han forlot ligaen på vil samtidig kanskje være det som gjør at han aldri kommer inn.

Olin Kreutz, Center

Chicago Bears (1998-2010), New Orleans Saints (2011)

På starten av årtusenet var Olin Kreutz den beste centeren i NFL. Gjennom flere år hjalp han Bears-angrepet før det hele kulminerte i 2006 da Bears med et habilt angrep spilte seg hele veien til Super Bowl. Gjennom karrieren var Kreutz en selvskreven del av Bears-angrepet. Han har nest flest kamper for Bears (etter longsnapperen Patrick Mannelly) og nest flest startede kamper for Bears i historien (etter Walter Payton). Dersom Kreutz skulle bli valgt inn i Hall of Fame vil han også bli historiens første Hawaii-fødte spiller i Hall of Fame.

Sjanser for å komme inn i år: Små. Kreutz var en meget god linjemann og den beste centeren i ligaen i mange år, men center er ikke akkurat en glamorøs posisjon som gir deg mye oppmerksomhet når folk skal velge medlemmer i Hall of Fame.

Derrick Mason, Wide Receiver

Tennessee Titans (1997-2004), Baltimore Ravens (2005-2010), New York Jets (2011), Houston Texans (2011)

Derrick Mason er en interessant spiller på denne listen. Som wide receiver hadde han en lang og god og produktiv karriere, men i utgangspunktet burde den ikke være god nok til å ta ham hele veien til Hall of Fame. Samtidig var han også i mange år en habil return specialist, men på ingen måte noen stjerne blant returnere. Kanskje vil allikevel kombinasjonen av de to være nok til å få ham inn i Hall of Fame. Mason vil huskes med glade både blant Titans- og Ravens-fans, men han vil ikke skrives inn i historiebøkene som en av de aller største.

Sjanser for å komme inn i år: Minimale. Det ville overraske om Mason noen gang kommer inn i Hall of Fame. Skulle han gjøre det på første forsøk ville det vært en sensasjon. Antakeligvis ender det med et par nominasjoner uten noen finaler før han går i glemselen.

Donovan McNabb, Quarterback

Philadelphia Eagles (1999-2009), Washington Redskins (2010), Minnesota Vikings (2011)

McNabb kom til Philadelphia samme året som Andy Reid tok over som hovedtrener i laget, og sammen skulle de bli et av de bedre trener/quarterback-parene i nyere tid. Etter et rolig førsteår ble McNabb raskt en stor helt i Philadelphia. I 2000 var han en MVP-kandidat i ligaen samtidig som laget tok seg til sluttspillet for første gang på fire år. I de fire påfølgende sesongene ledet han Eagles til fire conference-finaler på rad, og til slutt hele veien til Super Bowl XXXIX. Dessverre for McNabb kan dette med heltestatus ofte være en flyktig ting. Eagles tapte en jevn og spennende Super Bowl og i tiden etter kampen dukket det opp et ennå ubekreftet rykte om at McNabb ikke hadde taklet presset og kastet opp på banen i løpet av kampen. McNabb fikk skylden for tapet og ble raskt mer upopulær enn selv julenissen i Philadelphia.

Det er kanskje urettferdig, men det er en realitet at man ikke alltid blir husket slik man skulle ønske. Donovan McNabb var en av tidenes beste dual-threat quarterbacks og han var med på å gjøre Eagles til et dominerende lag på starten av årtusenet, men han klarte aldri å ta laget hele veien til et Lombardi-trofé, og for mange er det det eneste han vil bli husket for.

Sjanser for å komme inn i år: Små. Når alt kommer til alt hadde McNabb en god karriere i Philadelphia, og hvis man er nødt til å lede Eagles til en Super Bowl-tittel for å komme inn i Hall of Fame er det strengt tatt umulig å komme seg inn. Samtidig er det vanskelig å se at han skal klare det på første forsøk, spesielt når quarterbacker som Kurt Warner, Steve McNair og en annen kontroversiell Eagle, Randall Cunningham, venter på å komme seg inn.

Joey Porter, Linebacker

Pittsburgh Steelers (1999-2006), Miami Dolphins (2007-2009), Arizona Cardinals (2010-2011)

Joey Porter var en viktig spiller på linebackerposisjonen da Pittsburgh Steelers på 2000-tallet bygde seg opp til å bli et av de ledende lagene i NFL igjen. Porter var en hardtslående og dominerende outside linebacker som bidro aller mest i Pittsburghs pass rush. I løpet av tiden i Steelers rakk han også å få med seg en Super Bowl-ring i Super Bowl XL, men selv om hans største suksess kom i Steelers var hans individuelt beste sesong faktisk mens han var i Dolphins, da han i 2008 ledet hele AFC i sacks med 17,5 sacks for sesongen.

Porter er i dag linebacker-trener i Steelers. De som så sluttspillkampen mellom Steelers og Bengals i januar husker kanskje at han ble involvert i en krangel med Bengalsspillere i de dramatiske sluttsekundene av kampen. Denne hendelsen har ført til at NFL i år har innført en regel, den såkalte Joey Porter-regelen, som gjør det forbudt for alle assistenttrenere å gå inn på banen på noe tidspunkt i løpet av kampen.

Sjanser for å komme inn i år: Minimale. Porter var god over veldig lang tid, men aldri dominerende, og selv om han var viktig for Steelers er han ikke det første navnet man nevner når man begynner å tenke på sentrale Steelers-forsvarere på 2000-tallet.

Bob Sanders, Safety

Indianapolis Colts (2004-2010), San Diego Chargers (2011)

Bob Sanders er historien om spilleren som kunne ha blitt en av tidenes største, men som på grunn av skader aldri vil bli mer enn en fotnote. Sanders var en liten fyr på kun 5 fot og 8 tommer (eller 173 cm om du skal være sånn europeisk), men han spilte med en utrolig fysikalitet og var aldri i nærheten av å gi seg i en takling. I rookiesesongen viste han prov på at han kunne bli en god spiller, men dessverre var han også skadeplaget gjennom sesongen. Året etter hadde han en god sesong som endte med en pro bowl-utmerkelse. Dessverre førte en kneskade til at han måtte stå over store deler av 2006-sesongen. Colts slet gjennom hele sesongen med et svakt forsvar, men i sluttspillet kom Sanders tilbake fra skade, ryddet opp i forsvaret og tok Colts til seier i Super Bowl XLI. Gjennom hele sluttspillet var Sanders ansvarlig for flere viktige spill, og i selve Super Bowl toppet han det hele med å skape to turnovers i kampen. Året etter hadde han sin absolutt beste sesong da han ble den fjerde safetyen i historien til å bli kåret til årets defensive spiller i NFL, men så tok det brått slutt. De siste fire årene hans i ligaen var preget av endeløse skadeproblemer. Gjennom to sesonger og ett sluttspill fikk NFL se en dominerende safety, men ut over det fikk man bare et eneste «hva om?»-spørsmål.

Sjanser for å komme inn i år: Minimale. Bob Sanders er den defensive versjonen av Terrell Davis. Når han var frisk var han fantastisk, men han var alt for ofte skadet. Og akkurat som at John Elway ikke hadde vunnet sine Super Bowls uten Terrell Davis hadde ikke Peyton Manning vunnet Super Bowl XLI uten Bob Sanders. Terrell Davis venter fortsatt på å komme inn i Hall of Fame, så da må nok Bob Sanders vente en stund han også. Det er rett og slett vanskelig å komme seg inn når man har så få sesonger i ligaen å vise til.

Jason Taylor, Defensive End

Miami Dolphins (1997-2007, 2009, 2011), Washington Redskins (2008), New York Jets (2010)

Jason Taylor er en av tidenes beste pass rushere, noe tallene også viser. Kun fem spillere er foran Taylor på listen over de med flest sacks i NFL-historien. Gjennom femten år i ligaen samlet Taylor til slutt opp 139,5 sacks. Taylor var egentlig litt liten for en defensive end, men han kompenserte for det ved hurtighet og god teknikk og endte karrieren kanskje som den beste forsvarsspilleren i Miami gjennom historien. Han var en dominerende spiller gjennom hele det forrige tiåret og hans største sesong var nok 2006, da han ble kåret til årets defensive spiller i ligaen.

Foruten å være en god spiller på banen var Taylor også en god spiller av banen. I 2004 startet han opp en veldedighetsorganisasjon for å hjelpe vanskeligstilte barn i Miami å lære å lese gjennom leseprogram etter endt skoletid. Organisasjonen har vært særdeles vellykket og i 2007 ble Taylor gitt Walter Patyon Man of the Year Award av NFL, en pris som gis til spillere som gjør gode ting både på og av banen.

Sjanser for å komme inn i år: Middels gode. Jason Taylor hører hjemme i Hall of Fame, det er det få som vil være uenige om, men kommer han inn allerede i år? Karrieren hans er ganske lik Kevin Greenes karriere. Greene måtte vente 11 år før han kom inn i Hall of Fame, så da er det ikke utenkelig at Taylor må vente litt han også.

LaDainian Tomlinson, Running Back

San Diego Chargers (2001-2009), New York Jets (2010-2011)

LaDainian Tomlinson ble tatt av San Diego som nr. 5 i 2001-draften og var en umiddelbar suksess. I NFL-debuten rushet han for 113 yards og 2 touchdowns på vei mot det som skulle bli hans første av 8 strake sesonger med over 1000 rushing yards. Tomlinson var på mange måter et unikum på running back-posisjonen, i det at han så å si ikke hadde noen svakheter i spillet. Han hadde cutsene til å komme seg vekk fra en forsvarer, hurtigheten til å komme seg forbi og styrken til å komme seg gjennom taklinger. Samtidig var han en god mottaker og dermed en trussel også i San Diegos pasningsspill. Han var utvilsomt den beste running backen i hans samtid og han vil nok også huskes som en av de ypperste running backene gjennom tidene.

Man kan også ikke snakke om Tomlinson uten å nevne 2006. Hans 31 touchdowns var mer enn noen annen spiller har gjort i en sesong noensinne. Hans 28 rushing touchdowns var en rekord. Han var årets MVP. Han hadde det som mange vil mene var tidenes beste enkeltsesong av en enkeltspiller i NFL noensinne.

Sjanser for å komme inn i år: Meget gode. LaDainian Tomlinson er en av de store navnene på en av de mest populære posisjonene i NFL. Han hadde en elektrisk karriere med en av de største sesongene noensinne. Tomlinson bør komme til Hall of Fame allerede på første forsøk.

Hines Ward, Wide Receiver

Pittsburgh Steelers (1998-2011)

Hines Ward, et tredjerundevalg, var ingen umiddelbar suksess i NFL. Han startet karrieren langt nede på Steelers’ depth chart og var en veldig liten faktor i den første sesongen. Med tiden skulle han bygge seg opp en eventyrlig karriere og bli en av de mest populære spillerne på et lag som ikke akkurat har en mangel på klubblegender. Gjennom fjorten sesonger i Pittsburgh ble han den mest produktive wide receiveren i lagets historie, med hans absolutt største øyeblikk i Super Bowl XL da han var mottakeren på trick-spillet der wide receiveren Antwaan Randle El kastet en pasning for en touchdown på 43 yards. Ward samlet opp til sammen 123 yards i løpet av kampen og ble kåret til Super Bowls MVP.

I tillegg til å være en meget god mottaker ble Hines Ward også kjent for å være en god blokker, på både godt og vondt. Mange motstandere opp gjennom årene har anklaget Ward for å være ufin og i overkant skitten i måten han blokker på. Blant fansen i Pittsburgh som legger sin stolthet i å være et arbeiderklasselag har det dog aldri vært noen som har hatt problemer med Wards spillestil.

Sjanser for å komme inn i år: Middels gode. Hines Ward er en meget populær mann i et av NFLs mest populære lag. Det bør hjelpe ham å komme inn. Samtidig er det en del andre receivere som også venter på å komme inn og som kanskje bør slippe inn før ham, sånn som Terrell Owens og Isaac Bruce.

ORGANISASJONEN

• Eier: Dan Rooney
• GM: Kevin Colbert
• Hovedtrener: Mike Tomlin

Stadion: Heinz Stadium (65.500)

Resultater siste 5 år:

• 2015: 10-6
• 2014: 11-5
• 2013: 8-8
• 2012: 8-8
• 2011: 12-4

PERSONELL

Nøkkelspillere inn: TE Ladarius Green, OT Ryan Harris, DL Ricardo Mathews, LB Steven Johnson

Nøkkelspillere ut: TE Heath Miller, OT Kelvin Beachum, DT Steve McLendon, LB Sean Spence, DB Brandon Boykin, DB Antwon Blake

Det blir nok rart for Steelers-fansen å ikke ha Heath Miller på TE mer, men fra et sportslig ståsted lar han seg erstatte. Ladarius Green bringer med seg hurtighet og muligheter i pasningsspillet på TE som vil være positivt for Pittsburgh. Det er ellers ikke så veldig dramatiske grep som er tatt her; mest dybde-relaterte grep. Det viktigste for Steelers har vært å holde på kjernen av laget, ikke å skifte ut gjennom å få inn veteraner fra andre lag.

DRAFT 2016

1.runde: CB Artie Burns, The U

2.runde: CB Sean Davis, Maryland

3.runde: DT Javon Hargrave, South Carolina State

4.runde: OT Jerald Hawkins, LSU

6.runde: OLB Travis Feeney, Washington

7.runde: WR Demarcus Ayers, Houston

7.runde: ILB Tyler Matakevich, Temple

Forsvar for alle penga! Ihvertfall nesten. Secondary var nødt til å bli et fokus; der manglet det mye i 2015 – og i tillegg forsvant noen av bidragsyterne ut med free agency, uten at man gråt spesielt over det. Burns og Davis vil se banen i 2016, men mest sannsynlig som innbyttere – ikke startere. Hargrave på DL og Hawkins på OL er begge valg som har fremtiden foran seg om som vi forventer å høre mer fra om et par års tid. I våre øyne er det mest spennende valget Steelers gjorde, det siste. Tyler Matakevich er en særdeles undervurdert spiller som straffes draftmessig fordi han spilte for en liten skole. Rødtoppen fra Connecticut hadde over 100 taklinger på college…FIRE ÅR PÅ RAD! Han er litt «throwback» i stilen, og minner på mange måter om en større utgave av Zach Thomas.

Karakter: B+

ANGREP

For oss som har fulgt NFL i svært mange år og også liker historie, er det gjerne «Steel Curtain» og forsvar som dukker opp fremst i minnet når vi snakker om Pittsburgh Steelers. Men: Faktum er at det er angrepet som drar mest av lasset nå, og hvor Steelers er helt i toppsjiktet i NFL. I 2015 var de tredje best i ligaen i antall yards, og best i AFC. På å score var de ikke mye snauere. Det var særlig pasningsspillet som dominerte, uten at løpespillet var helt bak mål det heller. For offensiv koordinator Todd Haley handler det om å styre skipet ganske likt, og ikke minst: Bruke alle våpnene som er til disposisjon. Om man unngår fjorårets skadehav, så er det ikke akkurat færre av dem i år!

Quarterbacks

Den fremtidige Hall of Fame-spilleren Ben Roethlisberger holder fortsatt stand her. Han har rukket å bli 34 år gammel, og spørsmålet er hvor lenge kroppen holder. Han har hatt en rekke skader oppigjennom, men alltid kommet seg tilbake og sett sterk ut. Nettopp de fysiske forutsetningene kombinert med god spilleforståelse gjør ham til en av de aller fremste i NFL.

Hva så om Big Ben går ned med skade? Landry Jones viste gode evner når han fikk sjansen noen kamper i fjor, og Pittsburgh kan vinne med ham ved roret. Bruce Gradkowski, en karriere-backup som Steelers har hatt i stallen siden 2013, mistet fjoråret med skade. Han ble beholdt, og det sier sitt om at Pittsburgh stoler vel så mye på ham som Jones. Gradkowski kan m.a.o. ta tilbake #2-plassen, og ihvertfall være på rosteren også når vi kommer til sesongstart.

Karakter: A-

Running backs

Når vi snakker om våpen som Steelers får tilbake i arsenalet etter skader, så er running back første posisjon å se til. Le’Veon Bell fikk kun med seg 5 og en halv kamp i fjor etter å ha vært suspendert de to første, og deretter bli skadet midt i sesongen. Bell er -forutsatt at han får være friskmeldt- en av NFLs aller ypperste RBs. Så var det dette med å unngå suspensjoner også, da… Vi skal komme tilbake til det.

I Bells fravær gjorde veteranen DeAngelo Williams vei i vellinga, og gjorde seg utvilsomt fortjent til både en roster-plass og ballbæring også i år. Williams er over middagshøyden, men det viste knapt igjen i fjor. I tospann med Bell kan det bli dynamitt for Steelers på denne posisjonen. Nå skal det nevnes at Williams selv ble skadet når man kom til sluttspillet, og da var det Fitzgerald Toussaint som fikk muligheten. Han huskes best for en sesongavsluttende fumble, og får neppe muligheten igjen. Det vil allikevel bli bruk for minst 1 RB til, da Bell med stor sannsynlighet er suspendert de fire første kampene i sesongen. Da starter Williams, men hvem som er med på lasset som #2 i den perioden er foreløpig ukjent. Daryl Richardson er en mulighet.

Roosevelt Nix spilte DT på college. Nå er han fullback, og bringer betydelig kraft i blokkene sine.

Karakter: B+

Receivere

NFLs beste receiver for øyeblikket befinner seg her. Han heter Antonio Brown, og krever voldsom respekt fra ethvert pasningsforsvar som vil overleve en kamp mot Steelers uten å være totalt utspilt. Brown hadde enorme 1.834 yards på mottak i fjor. Vi tror nok det senkes noe, bl.a. fordi Steelers får inn Ladarius Green som har overraskende mye hurtighet til å være en stor TE. Han vil bli benyttet vel så mye -sannsynligvis mer- enn Heath Miller ble i fjor. Miller (som nå har lagt opp) var på ingen måte glemt som mottaker, så da vet du at Green vil se ballen en god del.

Samtidig: Martavis Bryant er ute for året på grunn av suspensjon, og noen må plukke opp yardsene han skapte. Markus Wheaton er fortsatt her, og vil bidra med sitt. I tillegg må spillere som Sammie Coates -som innehar mange av de samme fysiske forutsetningene som Bryant– bidra mer. Det samme gjelder Darrius Heyward-Bey.

Karakter: A

Offensiv linje

La oss begynne med assistenttreneren: Mens andre OL-trenere (hei, Patriots!) virkelig faller igjennom når de mister startere på grunn av skader, så skaper Mike Munchak nye startere når anledningen byr seg. Center Maurkice Pouncey og LT Kelvin Beachum forsvant ut med skader i fjor, og det syntes knapt i hva denne enheten produserte. Pouncey er tilbake nå, og det skader ikke det heller!

LT bemannes i fortsettelsen av Alejandro Villaneuva, en gigant med militærbakgrunn og som har (bare av den grunn alene) voldsom respekt i garderoben. Ramon Foster på LG er solid, og Dave DeCastro på RG er på toppnivå i ligaen nå. RT Marcus Gilbert er over gjennomsnittet, og med alle disse delene har Steelers en svært bra startende linje.

Innbytter-benken er OK den også. Ryan Harris ser sikkert banen i rotasjon som tackle. Jerald Hawkins får nok også sjansen, men sannsynligvis i et lengre tidsperspektiv enn bare årets sesong. På guards og center er det Chris Hubbard, Cody Wallace og Cole Manhart som utgjør dybden.

Karakter: A-

FORSVAR

Defensiv koordinator Keith Butler må kunne sies å ha noe å korrigere på i år. I fjor var Steelers nærmest avhengige av å sende flere enn 4 for å få nok press. DL greide det ikke alene. Det er forsåvidt greit nok, hvis pasningsforsvaret holder mål allikevel. Det gjorde det ikke for Steelers i 2015, som endte rangert som #30 av 32 lag i NFL i pasningsforsvar. Med tanke på hvor mange tidlige draftvalg Pittsburgh har brukt på forsvarsspillere de senere årene, så var det en skuffelse at forsvaret ikke var stødigere i alle ledd. Heldigvis er de langt bedre mot løp, men NFL i dag er en pasningsliga. Da er det der man må være aller best. Kan forsvaret heve seg tilbake til gamle høyder?

Defensiv linje

Stephon Tuitt og Cameron Heyward var bra i fjor, og det er ikke de som er det største ankepunktet mot forsvarets spillermateriale. Heyward ledet Steelers i antall sacks i fjor med sine 7. Det er vel og bra, men er samtidig et svakhetstegn for forsvaret som helhet – det burde vært minst 1 linebacker med flere enn Heyward.

Daniel McCullers er en enormt stor kar som er i rotasjon inne i midten av linja, og som er på rett vei. Han må ta over noe av produksjonen til Steve McLendon, som forsvant ut. Når laget draftet Javon Hargrave i år, så skyldes det at sistnevnte er såpass lovende at Steelers ikke kunne se forbi ham. Han vil få sjansen. Caushaud Lyons, Leterrius Walton og nyankomne Ricardo Mathews er andre spillere her. Ingen av dem er truende til å endre denne defensive linjen til det bedre med det første.

Karakter: B-

Linebackere

Utrolig nok er James Harrison fortsatt her, og fortsatt en av dem som leverer varene best. Det er ikke gode nyheter for de mange som er draftet som LBs hos Steelers det siste tiåret – de burde ha forbigått ham i kvalitet nå som Harrison nærmer seg 40.

Helt håpløst er det på langt nær. Lawrence Timmons og Ryan Shazier utfyller andre typer roller enn Harrison, og produserer godt med taklinger og holder et meget høyt nivå. Det er ikke de vi sikter til. Jarvis Jones og Bud Dupree er gutta som snart må forbigå James Harrison i press på QB og antall sacks.

Om Jones og Dupree gjør det eller havner på søppeldynga, gjenstår å se. De har puls, og er ikke akkurat urgamle (hhv. 26 og 23). At Steelers fortsatt jakter på LBs ble bevist via årets draft, hvor Travis Feeney ble hentet inn med tanke på evnene som pass rusher. Han kommer altså til å utfordre Jones, Dupree og Harrison på utsiden. Det andre draftvalget på LB, Tyler Matakevich, innehar først og fremst mer tilsvarende egenskaper som Timmons og Shazier, og utgjør dybde på innsiden. Det kan behøves, for Shazier har måttet stå over en god del kamper på grunn av skader i sin unge karriere.

Arthur Moats (som produserte nesten like mye som nevnte Harrison i fjor) og Vince Williams utgjør også dybde her, og er habile spillere. Steelers har i grunnen mange habile, men mangler noen som produserer slik vi ofte har sett på OLB-posisjonen hos Pittsburgh tidligere.

Karakter: B

Defensive Backs

Den største kilden til bekymring for Pittsburgh Steelers finner du her. Det er i tillegg stor utskiftning, med en rekke av fjorårets startere ute av årets kabal. Akkurat det er ikke nødvendigvis uheldig. De som er igjen fra i fjor er blant annet CBs William Gay, Ross Cockrell og FS Mike Mitchell. Med seg får de 1.runde-valget Artie Burns som bekler den andre CB-posisjonen hvis Cockrell ikke sikrer den, samt 2.runde-valget Sean Davis som trolig flyttes tilbake til safety hvor han spilte de tre første college-sesongene sine. Inntil Davis er klar til å starte kan også Robert Golden være inne i bildet på SS.

Senquez Golson (gikk skadet i fjor) og Shamarko Thomas (som skuffet i fjor) utgjør dybde. Golson fortjener i grunn muligheten til å vise seg frem før han gjemmes i dypet av rosteren; Steelers tok ham i 2.runde 2015 av en grunn.

Karakter: C

SPECIAL TEAMS

Chris Boswell gjorde sine saker bra i fjor -hans første sesong- i Shaun Suisham sitt skadefravær. Nå er Suisham pensjonert, og dermed er det nok Boswell du finner på kicker for Steelers også i år.

Punter Jordan Berry hadde en og annen shabby kamp, men jevnt over var førsteårsspilleren fra Australia god. Han beholder plassen, og så får vi se. Den australske punter-bølgen fortsetter.

Antonio Brown har vært mye brukt som returmann, men Steelers bør finne en annen løsning slik at Brown kan konsentrere seg om WR-jobben. Se allikevel ikke vekk fra at han blir å se som punt returner. Det avhenger av om 7.runde-valget Demarcus Ayers viser nok til å havne på 53-mannsrosteren eller ei. Ayers ble draftet med tanke på PR. Kickoff retur? Markus Wheaton kan gjøre jobben, og blir trolig valget der.

Karakter: C+

VÅR VURDERING

Suspensjoner og skadefravær er bøygen som står mellom Pittsburgh Steelers og Super Bowl. Ja, og noen andre gode lag også, da. Det er ikke tvil om at Steelers har kapasitet til å gå helt til veis ende, men da må ting gå deres vei. Det betyr at nøkkelspillerne holder seg friske, og at det ikke blir mer tull med f.eks. RB Le’Veon Bell. Det er ille nok at WR Martavis Bryant er suspendert for året!

Pittsburgh kommer til å få svært kraftig konkurranse om å ta divisjonstittelen, så det er ikke 100% sikkert at de tar pulja og går enkelt til sluttspill. Cincinnati Bengals er fremste utfordrer, og plasseringen av de to lagene kan fort avgjøres på noen magre poeng i en og annen kamp. De innbyrdes oppgjørene blir derfor essensielle å vinne.

Vi tror at Pittsburgh Steelers har det som skal til, og at f.eks. DB-gruppa blir akkurat nok bedre til at laget gjør det bra i år.

Plassering: 1.plass i AFC North med 11-5

Oppdatering 11.09.2016:

Med lagets sesongstart rett rundt hjørnet, og over en måned siden vi publiserte denne saken, så er det på tide å se på noen av de viktigste endringene hos Steelers i måneden som har gått:

• QB: Bruce Gradkowski er fortsatt på injured reserve, og Steelers har Zach Mettenberger som tredjevalg bak Roethlisberger og Landry Jones.
• REC: På TE er Ladarius Green ute med skade, og Jesse James starter istedenfor ham.
• OL: Jerald Hawkins er på injured reserve. Ellers ingen store overraskelser her: Samme startende linje som vi forventet for 1 måned siden.
• DL: Javon Hargrave sikret seg NT-plassen foran Daniel McCullers.
• LB: Arthur Moats ser ut til å ende opp som starter på utsiden sammen med Jarvis Jones. Travis Freeney er på practice squad, men verdt å merke seg at Tyler Matakevich ikke bare greide å komme seg inn i 53-mannstroppen, men også er primær backup for Ryan Shazier.
• DB: Robert Golden har sikret seg plassen som SS ser det ut som. Startende CB i tillegg til Gay, er Cockrell.
• Special Teams: Sammie Coates ser ut til å ha forbigått Markus Wheaton med tanke på plassen som kick returner.

Nyttige linker:

• Spillerstall
• Dybdekart
• Kampoppsett og resultater
• Statistikk

Han ble kåret til All-American, vant Bronko Nagurski-trofeet og Chuck Bednarik-prisen, hadde over 100 taklinger fire år på rad for totalt 493 gjennom college-karrieren. Hils på Pittsburgh Steelers sitt 7.runde-valg Tyler Matakevich!

For ordens skyld: Både Bronko Nagurski-trofeet og Chuck Bednarik-prisen gis til den spilleren som ansees som den beste defensive spilleren i NCAA FBS i løpet av sesongen. Å vinne dem er altså i konkurranse med vanvittig mange andre, og svært mange som gjør gode NFL-karrierer seinere.

At Matakevich ble draftet såpass langt ned skyldes nok at han mangler litt hurtighet og generelt ser ut som en type LB som ikke passer sååå godt inn i dagens NFL som enkelte andre. Vi tipper det blir motbevist etterhvert…

Her har du litt av hva Tyler Matakevich stod for på college, hvor han spilte for Temple: