På lørdag var sluttspillfinalen i collegefotball på FCS-nivå mellom North Dakota State (13-1) og Montana State (12-2). North Dakota State er selve definisjonen på et dynasti, som nå har vunnet FCS-tittelen ni ganger siden 2011, inkludert lørdagens kamp. På tross av at North Dakota State nok kunne regnes som favoritter, var det ventet at kampen skulle bli en jevnspilt affære. I semifinalen hadde nemlig Montana State slått ut South Dakota State, som tidligere i sesongen hadde påført North Dakota State sitt eneste tap for sesongen.

Jevnspilt kan man uheldigvis ikke hevde at lørdagens finalekamp ble, i stor grad fordi Montana States quarterback, Tommy Mellott pådro seg en skade under et løpespill allerede i kampens første angrepsserie. Skaden resulterte i at Mellott sin evne til å bidra med løpespill ble svært redusert. Når quarterbacken ikke lenger kunne tvinge motstanderen til å spille 11 mot 11 i forsvar, hadde North Dakota State ingen problemer med å feie motstanderen av banen i en 10-38-seier.

Det er mange veier til Rom når man designer angrep. I en del spread-angrep som ønsker å løpe med ballen, utnevnes ofte lagets beste atlet som quarterback. Når quarterbacken utgjør en løpstrussel, må motstanderlagenes forsvar ta hensyn til dette. Jeg vil påstå at det er geometrisk umulig for forsvar å ta de nødvendige hensynene uten at det går utover forsvarets forutsetninger for å forsvare pasningsspill. Løpsorienterte spread-angrep var på sitt beste rundt 2010 med quarterbacker som Tim Tebow (Florida), Cam Newton (Auburn), Robert Griffin III (Baylor) og Marcus Mariota (Oregon). Selv om Bobby Petrino ville ha nektet for å være en spread-trener, gir denne artikkelen et godt bilde på filosofien: Det handler om å gi ballen til de beste spillerne.

Jeg har glemt hvem som står bak uttalelsen, men jeg hørte en gang en NFL-trener si at angrepets viktigste spiller er quarterbacken, mens den nest viktigste spilleren spiller left tackle, da han ofte har som oppgave å beskytte quarterbackens blindside. NFL-treneren fortsatte spøkefullt med å si at den tredje viktigste spilleren er lagets reservequarterback, for om den startende quarterbacken skulle bli skadet, ville alle trenerne få sparken om reserven ikke var klar for kamp. Uttalelsen er et godt eksempel på hvor sårbare lag er når angrepet er totalt avhengig av én spiller.

For at forsvaret skal tvinges til å ta hensyn til pasningsspillet i et «spread to run-angrep», er man naturlig nok avhengig av at quarterbacken har en noenlunde effektiv kastearm. Om man uansett ikke kommer til å ha et effektivt pasningsspill, kan det være lurt å plassere lagets beste atlet som running back. Personlig blir jeg noe forfjamset når jeg ser svært dyktige atleter som spiller wide receiver, uten at laget har noen som helst praktisk mulighet til å kunne gi dem ballen. Akkurat det er en dårlig idé. Det vil være en bedre idé å spille med mange backer om du har mange atleter, men ingen til å kaste ballen til dem. I Norge viser Olavs Menn til stadighet frem at moderne forsvar sliter med å forstå hvordan de skal forsvare Wing-T-angrep på en fornuftig måte.

I dette fascinerende intervjuet snakker Mike Leach (nå hovedtrener for Mississippi State) blant annet om hva et balansert angrep er. Han forfekter at balanse i angrep ikke har noe å gjøre med ratioen mellom løpespill og pasningsspill, men heller om hvem det er som mottar ballen. For å parafrasere: Når det kun er noen få i angrepet som faktisk har lov til å røre ballen, bør det finnes svært gode grunner til at de ikke skal få ballen om man velger å ikke gi dem ballen. Med andre ord: Alle som har lov til å motta ballen, bør motta ballen.

Her til lands er det vel de færreste av trenerne som har opplevd å få beskjed om at de må finne på noe annet å gjøre etter en litt skuffende sesong. I Norge har vi mer enn nok med å finne ildsjeler som både evner å organisere lag effektivt og i tillegg kan nok om sporten til å fungere som trener. Spørsmålet om hvorvidt angrep i Norge bør være basert på den ene atleten eller de mange, er likevel relevant på flere måter. Hvordan trenere for norske lag designer angrepene sine, bør avhenge av hvilke forutsetninger laget har og hvilke ferdigheter du som trener har. Jeg mener, helt enkelt, at laget ditt kommer til å bli best i det systemet du kan (å lære bort) best.

Et litt underkommunisert aspekt ved design av angrep er grunnlaget det legger for rekruttering. Jeg tror nok at det å spille wide receiver for de mest løpsorienterte lagene neppe er superspennende, selv om det kanskje vil resultere i en touchdown om man en gang iblant skulle få ballen. Forsvar har jo, fra et angrepsperspektiv, heldigvis en tendens til å glemme receivere som aldri får ballen. Derfor opplever jeg at det sannsynligvis vil være bedre for rekrutteringen til lag om man har et angrep hvor flere får bidra offensivt. Jeg er ikke så opptatt av ratioen mellom løpespill og pasningsspill, og det finnes helt sikkert unntak, men jeg har aldri hørt en offensiv linjespiller si at pasningsbeskyttelse er gøyere enn løpsblokkering. For min egen del er jeg rimelig avhengig av å rekruttere linjespillere for å kunne skape et effektivt angrep. Derfor er balanse viktig for meg, uavhengig av om man mener at balanse har noe med ratioen mellom løp og pasninger å gjøre.

Om man ønsker å søke balanse gjennom luften eller langs bakken vil variere fra lag til lag. I Tromsø var været for ustabilt til at det var praktisk å basere angrepet på pasningsspillet, mens på Østlandet har vel solen stort sett skint på sommeren i løpet av de siste årene? Jeg står fast ved at angrepet vil utføre best det treneren kan lære bort best, men det kan likevel være lurt å ta ordene til den tidligere nevnte NFL-treneren med i betraktningen: Om skaden skulle skje, er det enklere for deg å erstatte quarterbacken i et pasningsorientert lag eller running backen i et løpsorientert lag?

Sannheten var likevel at varsellampene hadde lyst lenge hos Trailblazers, og vi hadde nok ikke stilt lag den sesongen om det ikke hadde vært for samarbeidsavtalen med Bardu Wolverines. Vi var i utgangspunktet for få spillere i Tromsø før neste sesong, og kanskje tok vi det litt for gitt at rekrutteringsarbeidet skulle bli enklere etter en god sesong. Så feil kan man ta.

Det som en gang hadde vært en kompisgjeng, som hovedsakelig hadde bestått av studenter, hadde blitt betydelig mindre gjennom årenes løp. Kanskje enda mer kritisk: Mange av de gjenværende spillerne var ferdig med studiene. Med dette hadde vi i stor grad mistet kontakten med studentmiljøet, og med det hadde vi mistet vår fremste rekrutteringsarena.

Hva skjer når ildsjeler forsvinner?

Som mange andre klubber i Norge, var Trailblazers for avhengig av noen få ildsjeler. Etter hvert som det ble færre og færre av ildsjelene, ble det tyngre for de gjenværende å drifte klubben på en fornuftig måte. Selv hadde også jeg en pause fra trenervirket høsten 2016 etter å ha blitt akutt og langvarig syk etter at jeg hadde holdt et for høyt tempo i for mange år. I et forsøk på å ta egen helse på alvor, valgte jeg å påta meg mindre av arbeidsbyrden i klubben i ettertid. Problemet var at det var ingen igjen i klubben som var villig til å gjøre all jobben jeg tidligere hadde gjort. Kanskje var det heller ingen igjen i klubben som fullt og helt visste hvor mye som måtte gjøres for å få klubben til å gå rundt, sportslig og organisatorisk. Her burde vi nok ha gjort en bedre jobb med å sikre organisasjonslæring og ikke kun individuell læring for de som utførte jobben der og da.

Mennesker som ønsker å drive organisasjonsutvikling (i en idrettsklubb) vokser ikke på trær. Likevel hadde vi fra år til år alltids noen som i varierende grad velvillig påtok seg styrearbeid. Ofte var styret ikke-fungerende, mens styrelederen i det minste fikk ting gjort selv. Jeg ønsker særlig å trekke frem Eirik Lingås Johnsen, som på ren viljestyrke, gjorde så godt som alt av organisatorisk arbeid som måtte til for at vi skulle overleve som klubb og stille klar til seriespill i 2018. Han fikk heldigvis belønning for strevet gjennom seriedeltakelse, før også han skulle vie tiden sin til andre prosjekter i ettertid.

Jeg håper at du som leser denne artikkelen har en solskinnshistorie om hvordan man gjøre det mer attraktivt for medlemmer å engasjere seg i klubbutvikling. Send meg i så fall mer enn gjerne en melding med historien eller skriv en artikkel som jeg og andre kan lære av. Jo flere som vil bidra, jo mindre trenger arbeidsbyrden å være på hver enkelt i en klubb.

En døende klubb

Det ble etter hvert åpenbart for meg at vi var dødende som klubb, og hvor lenge vi ville holde på, var først og fremst et spørsmål om hvor lenge vi var villige til å pine oss igjennom treninger med for få spillere. Problematikken med for få spillere på trening er selvforsterkende, da det er demotiverende for de spillerne som er igjen. Dette går fort utover stemningen og trykket på trening, hvilket også gjør det vanskelig å skape gode opplevelser for helt ferske spillere.

I etterpåklokskapens lys burde vi tidligere ha lagt bort planene om at vi skulle delta i seriespill i den påfølgende sesongen og startet på nytt. Vi hadde nok mistet noen av de gjenværende spillerne i prosessen, men vi kunne samtidig ha startet på et nytt prosjekt med en ny mentalitet mens det enda var en del mennesker i og rundt klubben.

Studentlag på godt og vondt

Da Trailblazers hadde sine første treninger i 2011, besto klubben i hovedsak av studenter. Vi var noen få ildsjeler som hadde startet klubben, og klubben vokste etter hvert som ildsjelene tok med vennene sine på trening og da disse igjen tok med sine venner. En og annen spiller ble nok også rekruttert på byen med midnattssolen som vitne. Da klubben var på sitt største, hadde vi regelmessig ca. 40 spillere på trening. Klubben var gjennom flere år en fin kompisgjeng som visste å ha det gøy sammen. Vi visste også at vi var ferske i gamet og at enhver form for sportslig suksess var en bonus.

Gjengen som utgjorde Trailblazers var først og fremst der for å spille selv. De færreste var nok interessert i bærekraftig klubbdrift i et langsiktig perspektiv. I stedet var amerikansk fotball noe gøy å gjøre mens spillerne studerte. Vi hadde noen halvhjertede forsøk på å etablere juniordrift i løpet av klubbens levetid, men vi lyktes ikke med det. Siden sporten var ny i Tromsø, hadde vi ingen pensjonerte spillere som ville vie tiden sin til trenersiden av klubben. Selv hadde jeg ikke kapasitet til å trene både senior- og juniorlag på siden av jobb, studier, politiske verv og livet ellers.

En naturlig slutt

Jeg skulle nok ønske at vi hadde mestret overgangen fra et noe selvsentrert seniorlag til en velfungerende klubb med bærekraftig juniordrift, men med fasit i behold, er det greit at det gikk som det gikk. Spillerne var der for å spille selv og ikke for å dyrke frem juniorspillere i en sport mange av spillerne selv knapt kunne. Klubben har fått sin naturlige slutt ved at de siste av spillerne er ferdige som studenter. Oppdraget er utført.

Fra tid til annen mottar klubben meldinger på Facebook med mennesker som ønsker å prøve en trening. Da må vi gi dem beskjeden om at Trailblazers i dag kun eksisterer på papiret. Jeg håper at det en dag vil komme en ny kompisgjeng som vil spille amerikansk fotball i Tromsø. Denne gjengen vil i så fall ha en noe enklere jobb foran seg enn det vi hadde, for nå finnes det i minste en gjeng avdankede spillere som kan sporten i byen.

Når jeg husker tilbake til ett av de første styremøtene, da vi skulle finne et navn til klubben, minnes jeg om at vi var visjonære i vår tid: Vi skulle hete Trailblazers fordi en trailblazer er en som baner vei for andre. Vi var den første klubben i Nord-Norge, og vi hadde som mål om at det skulle bli flere klubber i arktiske strøk etter hvert. Siden den gang har det blitt spilt amerikansk fotball i både Bardu og Alta. Kanskje vil neste gjeng som starter opp et lag i Tromsø få til en arktisk liga?

«Hei, Sveinung!»

Jeg rekker gjerne opp hånden og bekrefter at heller ikke jeg praktiserer at den siste tredjedelen av sporten får en tredjedel av treningstiden. Når det er sagt, finnes det gode grunner til at man nok burde sette av hakket mer tid til disse delene av sporten enn det som blir gjort på mange treningsbaner i dag. På tross av at jeg langt ifra kan påberope meg å være en ekspert på området, vil jeg likevel tillate meg å komme med noen tips og triks:

Sett av tid på trening

Mange kjenner seg nok igjen i at special teams er noe man først og fremst begynner å tenke på etter hvert som det nærmer seg ny sesong. Under følger noen ideer til hvordan man kan sette av tid til det som kan utgjøre forskjellen på seier og tap.

I Game Practice System: An Innovative Restructuring of American Football Practices foreslår forfatterne at man til hver trening setter av én periode som skal inneholde ett spontant field goal-forsøk. Når jeg skriver at forsøket skal være spontant, menes det naturlig nok ikke at forsøket skal komme som en overraskelse på trenerne, men på spillerne. Midt i den avsatte perioden, vil treneren blåse i fløyta og rope FG-laget på banen. Ballen plasseres, alle andre spillere løper av banen og sparket gjennomføres – alt innen 40 sekunder. Dette forutsetter naturlig nok at de som er på FG-team er klar over at de har en rolle å fylle. I diagrammet nedenfor har jeg markert en periode i gult. Den markerte perioden representerer et eksempel på hvordan man kan planlegge et «spontant» field goal. Det kan være lurt å variere hvilke perioder man lurer inn special teams i, da noe av poenget er at special teams er noe laget må være klar for å håndtere på kort varsel.

Daglige øvelser

Jeg tror nok at mange lag faktisk trener mer på special teams enn de kanskje er klar over. Her legger jeg til grunn at mye av nøkkelen til å lykkes med special teams ligger i det å mestre de grunnleggende teknikkene, særlig med tanke på takling og blokkering. I forkant av 2018-sesongen hadde vi tackling circuit på treningsplanen hver eneste trening. Det var primært to circuits vi varierte mellom. Hver circuit besto av tre taklingsøvelser. En av disse øvelsene gikk ut på pursuit og takling av et returløp. Dermed øvde vi faktisk på å begrense motstanderens returløp annenhver trening.

Selv om man på hver trening øver på ferdigheter som brukes i special teams i andre sammenhenger, kan det også være greit å ha noen øvelser som spesifikt er designet for å øve på special teams. For eksempel, er det en god idé å øve på teknikkene og timingen som skal til for å få snap, hold og spark til å fungere. I boken jeg nevnte ovenfor, presenterer forfatterne en øvelse som de gjennomfører med spillerne sine hver eneste dag. Øvelsen, som i boken får navnet Specialists Fair, tar ca. fem minutter å gjennomføre og gir spesialistene en anledning til å øve på håndverket sitt. Diagrammet nedenfor viser tre stasjoner: én hver for avspark, field goal og punt. Etter hvert spark står det en spiller klar til å returnere ballen. Hvert nittiende sekund rullerer spesialistene. På denne måten kan man krysstrene spesialister, slik at man som lag blir mindre sårbar for skadesituasjoner.

Hvordan setter dere av tid til special teams på trening?

Er field goals verdt innsatsen?

Jeg har ikke oversikt over riktig hvor mye treningstid det gjennomsnittlige laget i Norge har. Mine lag har oftest hatt to treninger i uken à 90 minutter, og jeg regner med at mange lag står ovenfor et noenlunde likt scenario. Uansett mengde treningstid, må treningstiden disponeres. Vi har stort sett valgt å ha et FG-team. Kanskje er også field goal den delen av special teams vi har valgt å øve mest på. I dag er jeg ikke helt overbevist om at jeg ville ha brukt noe tid på field goals.

Selv om det kan være svært nyttig å kunne score fra distanse, tror jeg at det oftere er langt nyttigere å være dyktige til å krige seg frem til et par ekstra yards. I fremtiden vil jeg kanskje heller bruke tiden på å øve på å score fra kort hold. Mine lag har vekselsvis bommet og truffet på field goal-forsøk og PATs, mens vi minst like regelmessig har scoret på topoengforsøk. Med den statistikken gir egentlig svaret seg selv.

Allmenn akseptert avstand mellom ballen (pre-snap) og holderen i et field goal-forsøk er syv yards. Med dette oppstår det tilbakevennende problemet med nimannsfotball, nemlig at det mangler to spillere. Med to færre blokkere på banen, skapes en enklere vinkel for det forsvarende lag til å blokkere sparket ved å løpe rundt kanten av linjen. Akkurat som i angrep, kan dette bøtes på ved at man utvider distansen mellom hver enkelt blokker, men dette medfører også sitt eget problem:

Siden field goals kan returneres, ønsker man som oftest ikke å ha for mange offensive linjespillere på banen. Dette betyr at flere spillere, som ikke spesialiserer seg i å blokkere motstanderen, må oppholde motstanderen lenge nok til at vi får sparket ballen. Denne oppgaven blir vanskeligere når vi øker avstanden mellom spillerne. Enklere forklart: Når vi utvider avstanden mellom blokkerne for å utvide kanten, gjør vi det enklere å blokkere sparket opp midten. Dette påvirker naturlig nok treffprosenten på field goal-forsøkene. En mulig løsning er å redusere distansen mellom ballen og holderen, men dette vil gjøre det enklere å blokkere sparket ved å holde armene i været.

Dersom man velger å ikke bruke noe tid på field goals, vil jeg kanskje anbefale å benytte et vanlig forsvarsspill, gjerne en blitz til å forsvare field goal-forsøk. Det sparkende laget vil uansett bomme på en del av forsøkene sine. Om dette er veien du og ditt lag velger å gå, vil det være en fordel å huske at det er ulovlig å stille opp rett ovenfor den som snapper ballen. Det kan også være en idé å spille med en dyp safety som kan returnere ballen. Et returløp kan dermed følge samme prosedyre som en interception. Når det er sagt, vil jeg anbefale å bruke tid på trene inn en taktikk for returløp, da gevinsten kan være stor.

Å forsvare de store avstandene

Den store gevinsten i special teams i nimannsfotball ligger i å returnere avspark og punts. I disse scenariene oppstår et lignende problem som i forsvar: Laget som skal forsvare returløpene har to færre spillere til å forsvare et like stort område som de ville ha gjort i ellevemannsfotball. Siden det er i disse situasjonene at gevinsten ligger, er det nok også her jeg ville ha brukt mest treningstid – både for å kunne dra nytte av de store rommene, men også for å redusere utbyttet motstanderen kan få fra disse situasjonene.

Mange trenere har nok hørt om Kevin Kelley, som er kjent som treneren som «aldri» punter. Her er tankegangen at du vil få mer igjen for de gangene du klarer å holde angrepet i live ved å gå for det på fjerde forsøk enn du taper ved å gi opp noen yards ved å mislykkes. Når jeg skriver at man gir opp noen yards ved å mislykkes, er det en sammenligning med startposisjonen motstanderen ville ha oppnådd etter et gjennomsnittlig returløp. I teorien burde et gjennomsnittlig returløp være lengre i nimannsfotball enn i ellevemannsfotball siden det sparkende laget må dekke større rom. Dermed vil jeg hevde at det er en enda bedre idé å aldri punte i nimannsfotball enn det er i ellevemannsfotball. Kelley er også kjent for at han, basert på den samme logikken, regelmessig forsøker seg på onside kicks.

Mens vi er inne på å redusere mulighetene motstanderen har for å benytte seg av de store rommene, kan man også vurdere å punte fra en vanlig angrepsformasjon. Dette opplever jeg at mange lag benytter seg av fra tid til annen. I disse situasjonene vil quarterbacken motta ballen i shotgun og deretter sparke ballen oppover i banen. Siden man da uunngåelig vil ha minst tre linjespillere på banen, kan det være en fordel å sparke ballen utover sidelinjen. Fordelen med å punte med denne taktikken er at det forsvarende laget hindres i å sette opp blokkere for returløpet på en effektiv måte, da de først og fremst må forsvare seg mot et vanlig angrepsspill.

Om man skulle velge å gjennomføre avspark på vanlig vis, er det viktig at man har et bevisst forhold til hvor man ønsker at ballbæreren skal gå. Ved avspark har vi forsøkt å hindre returløpet fra å nå utsiden. I stedet har vi latt motstanderen løpe opp midten, nettopp fordi det er der vi har flest spillere som kan sikre taklingen. For å hindre motstanderen i å vinne utsiden, har vi prioritert å ha dyktige spillere til å sette edgen. I diagrammet ovenfor er det flere spillere som krysser hverandre i løpet av spillet. Mange lag har mannsblokkering som en del av sitt returløp, og vi ønsker å gjøre det vanskeligere for motstanderen å plukke opp våre spillere ved å krysse løpene mens spillet pågår.

Å angripe de store rommene

Jeg startet artikkelen med å innrømme at jeg ikke er spesielt dyktig til å lære bort special teams, og det er her jeg føler at jeg ikke har lyktes så godt som jeg burde. Rommene er store, mulighetene mange, og våre touchdowns har vært for få. Derfor vil jeg benytte denne anledningen til å oppfordre deg som leser dette til å lære meg noe. Aller helst ønsker jeg at du kontakter oss om å skrive en artikkel om saken, men jeg ville naturligvis også ha satt pris på om du hadde kontaktet meg privat.

Ved å gjøre hverandre bedre, får vi alle muligheten til å konkurrere mot stadig dyktigere motstandere. Husk at jern skjerpes ved jern. Hva skal ditt bidrag være?

Jeg vil anslå at det taktiske i denne artikkelen ikke er like lettfattelig som i forrige artikkel. Ta derfor gjerne kontakt om du ønsker nærmere avklaringer.

Hvem skal ut?

Mens valget er tatt for angrepet – to offensive linjemenn skal ut – står forvarstreneren helt fritt til å velge hvilke to posisjoner som må vike i overgangen fra ellevemanns- til nimannsfotball. Her er det flere veier til Rom, men de fleste lag velger enten å spille med en tomanns- eller tremannslinje. Jeg opplever det å lage defensive fronter i nimannsfotball som den tankeøvelsen som krever mest kreativitet som forsvarstrener. Når jeg har designet mine forsvarsfronter, har jeg forsøkt å oversette ellevemannskonsepter til nimannskonsepter. Forrige gang vi deltok i seriespill hadde vi i realiteten tre forsvarsspill: 2-2 Cover 3 og en soneblitz med utgangspunkt i samme front, samt en tilpasning til Trips som også fungerte mot Empty. For å skape fronten hadde jeg blandet 4-3- og 4-2-5-prinsipper og og stilte ellers opp i henhold til Under-prinsipper. Jeg gjorde følgende:

1. Fjernet de to defensive endene for å komme ned til ni spillere.
2. Stilte opp de to gjenværende linjespillerne i henhold til Under-prinsipper (3-tech til weakside).
3. Blandet 4-2-5 og 4-3 ved å gjøre weakside linebacker til en ren DB (weakside safety i 4-2-5), samtidig som jeg ga MLB ansvar for to gap – weakside A og strongside B (4-3).
4. Gjorde strongside linebacker til en C-gap forsvarer som skulle stille opp på utsideskulderen til (strongside) TE i henhold til 4-3 Under-prinsipper.

Diagrammene under viser hvordan vi stort sett stilte opp.

Fos oss var alltid strongside siden TE stilte opp til. Dette hadde med å gjøre at vi prioriterte å stoppe løpespill mer enn pasningsspill. Hybridspilleren (strongside linebacker) stilte alltid opp til vår utpekte strongside.

I diagrammet ovenfor stiller motstanderen opp uten tight end. I en slik situasjon får hybridspilleren en friere oppstillingsplass, men hen må fremdeles stille opp til vår utpekte strongside. Når antall tight ends i en angrepsformasjon var lik, var det den sesongen siden med størst antall berettigede mottakere som var strongside.

Siden det også her er likt antall tight ends, er strongside siden med størst antall berettigede mottakere. Da vi møtte femmannslinjer, hadde vi som plan å utvide weakside DE fra en 3-teknikk til en fire-teknikk. DE hadde fortsatt ansvar for weakside B-gap, men vi utvidet han, slik at han ville være i en bedre posisjon til å hjelpe oss mot utsideløp.

For min egen del har valget om antall defensive linjespillere først og fremst handlet om hvilken type coverage vi har ønsket å spille. Mine lag har stort sett spilt en variant av Cover 3. Til det har jeg hatt behov for syv soneforsvarere, noe som har gitt meg to rene defensive linjemenn. Når vi har sendt en tredje rusher, har vi alltid sendt en av innsidelinebackerne (middle og strongside linebacker), og med det laget vi en soneblitz. Den av linebackerne som ikke blitzet, dekket deler av den andres ansvar i coverage. Flat-forsvareren til den siden som blitzet, ble da en SCIF-forsvarer, og dekket med det resten av den blitzende linebackerens ansvar i coverage i Cover 3.

Innover eller utover?

Da TSI Trailblazers spilte mot Drammen Warriors i 2018, var det tydelig at Drammen hadde studert kampfilmen og forberedt seg godt, for de var mer enn klare for å stoppe vår versjon av Lead Toss, som hadde gitt andre motstandere problemer tidligere i sesongen. Planen deres så ut til å være å holde oss i boksen. For å få til dette, sendte de DE lynkjapt vertikalt inn i bakfeltet så snart hvert spill startet. Dette hadde god effekt og hindret oss i stor grad fra å nå utsiden. Drammenserne sperret oss, helt enkelt, inn i den defensive boksen vår, slik at de deretter kunne stoppe det begrensede løpespillet vårt med et stort antall spillere. Dette kan være en effektiv måte å organisere løpsforsvaret på.

En annen metode går ut på å tvinge løpespillet lengre ut mot sidelinjen. I 2018 var WS og SS (flat-forsvarerne) ansvarlige for å tvinge løpespill innover i banen. Disse spillerne stilte opp på utsideskulderen av slot receiverne, eller fem yards på utsiden av ytterste mann på den offensive linjen dersom motstanderne ikke hadde en slot receiver. Med unntak av FS, hadde alle spillerne på innsiden av WS og SS som ansvar å jage løpespill utover i banen. Mellom den ytterste jagende spilleren og WS/SS ville det oppstå en gang, og gangen hadde FS som ansvar å fylle. Ofte var det enten FS eller WS/SS som gjorde taklingen. Det er generelt en god idé at den som får ansvar for flat-området også er den som får ansvar for å tvinge løpespill innover i banen.

Prioritert personell

Man ønsker selvfølgelig dyktige spillere i alle posisjoner, men om du må gjemme noen, er fieldside cornerback i et Cover 3-forsvar et godt sted å gjemme en spiller. Å kaste dypt mot sidelinjen til fieldside er et lengre kast enn mange quarterbacker behersker. Når det er sagt, kan man også fort gå på en smell om man først møter på en quarterback med tilstrekkelig rekkevidde og treffsikkerhet.

Jeg har tro på å bygge lag fra innsiden til utsiden. Jo oftere en posisjon kommer til å være nær ballen, jo bedre bør spilleren være. Er man svak opp midten, vil man uansett bli utnyttet av angrepets løpespill. Hvordan man disponerer laget posisjonsmessig bør ha sammenheng med hva man prøver å oppnå. Dette prioriterte jeg i 2018:

1. Jeg prioriterte at WS, SS og FS skulle være gode taklere og dyktige spillere, siden de ville spille en kritisk rolle både mot pasnings- og løpespill.
2. Jeg ønsket å gi motstandernes TE juling med vår strongside linebacker. Mange lag løper til siden TE står oppstilt, og vi ønsket å dominere C-gapet. Jeg er overbevist om at vår mann, Carl-Christian Heffermehl kunne ha startet i Eliteserien den sesongen, så han var rimelig dominant i andre divisjon.
3. Vi trengte rutine og spillforståelse i vår middle linebacker, siden han skulle ha ansvar for to gap samtidig. Det var også middle linebackeren som hadde ansvar for å utpeke en strongside.

Hva er den grunnleggende planen bak ditt forsvar, og hvordan dikterer planen hvordan du og laget ditt bør disponere sitt personell?

Pasningsspill

Det er enkelt å overføre pasningskonsepter fra ellevemannsfotball til nimannsfotball. Siden det i begge formene av sporten er fem berettigede mottakere (ekskludert quarterback), kan man uten kreative krumspring innføre kjente og kjære pasningskonsepter fra fullversjonen av sporten. Det er imidlertid ett problem: Den offensive linjen mangler to spillere.

Siden det i nimannsfotball er færre spillere på den offensive linjen, er lommen til quarterbacken i utgangspunktet mindre. Det betyr at veien er kortere for en edge rusher til quarterbacken. Konsekvensen er at quarterbacken har mindre tid tilgjengelig i lommen enn hen ville ha hatt i ellevemannsfotball.

Slik jeg ser det, er det i realiteten to måter å bøte på dette problemet:

1. Man kan ha større splits (rom) mellom linjespillerne.
2. Man kan benytte tight ends og backer som en del av pasningsbeskyttelsen.

Om man utvider splitten mellom linjespillerne, forlenger man avstanden mellom edge rusheren og quarterbacken, hvilket utvider tiden quarterbacken har til rådighet. Store splits motvirker også at forsvarsspillere krysser og bytter gapansvar. På denne måten blir det mer forutsigbart for den offensive linjen hvem hver enkelt linjespiller skal blokkere på hvert enkelt pasningsspill. En mulig ulempe ved store splits er samtidig at hver enkelt linjespiller blir mer isolert én-mot-én. Med andre ord: Det blir vanskeligere for linjespillerne å hjelpe hverandre. Dette kan være en ulempe dersom noen av linjespillerne er svake ledd i angrepet.

I diagrammet nedenfor, har jeg kombinert pasningskonseptet Flood med to kjappe ruter til baksiden av konseptet. Om man som trener i nimannsfotball opplever at quarterbacken alltid har for dårlig tid til å kaste, kan en mulig løsning være å droppe femstegsdropp, for heller kun å ha kjappe pasninger i nimannsplaybooken?

Dersom man i stedet velger å bruke tight ends og backer som en del av pasningsbeskyttelsen, frasier laget seg samtidig muligheten til å (umiddelbart) benytte alle fem berettigede mottakere som pasningsmottakere. Som trener trenger man ikke nødvendigvis å finne opp kruttet på egen hånd av den grunn, da det for eksempel er mange veletablerte pasningskonsepter som legger til grunn at backen først skal blokkere en eventuell blitzer, for deretter å løpe en pasningsrute dersom blitzeren ikke kommer (check release). Jeg opplever det som en større begrensning med tanke på hvilke konsepter man kan benytte om man velger å bruke tight ends i pasningsbeskyttelsen.

Løpespill

Det at den offensive linjen mangler to spillere i nimannsfotball, påvirker nok løpespillet i vel så stor grad som pasningsspillet. Dette kommer først og fremst til uttrykk ved at svært mange løpespill angriper utsiden. Årsaken til dette er enkel: Med færre spillere på den offensive linjen, er det mer plass å angripe til utsiden. Når det er sagt, fører også det reduserte antallet spillere til mer taktisk hodebry for angrepstreneren med tanke på hvordan hen skal få blokkeringsreglene til å fungere.

Ett eksempel på at færre linjespillere fører til økt hodebry finner sted i Power, som baserer seg på et gapblokkeringssystem. I ellevemannsfotball skal bakside (heretter: BS) guard bruke pullteknikk, for deretter å blokkere frontside (heretter: FS) linebacker. BS tackle utfører på sin side en hingeblokkering for å fylle rommet etter BS guard, før hen senere blokkerer utsidetrusselen. Spilleren som har ansvar for hingeblokkering prioriterer å eliminere innsidetrusler først og utsidetrusler senere.

I nimannsfotball har man kun én offensiv linjespiller på siden av center. Jeg har alltid referert til denne posisjonen som guard, men realiteten er at spilleren er en hybrid mellom en guard og tackle. Siden det finnes kun én linjespiller på siden av center, finnes det ingen offensive linjespillere som kan utføre en hingeblokkering. Konsekvensen er at angrepet er svært sårbar mot blitz i ett av baksidegapene i nimannsfotball. Dette kan bøtes på ved å bruke en tight end som tackle på baksiden av spillet. Det er i utgangspunktet ikke behov for en tight end på forsiden av Power, men det vil forenkle fullbackens jobb om man har en utvidet defensiv edge (enten ved bruk av tight end eller økte splits).

Et annet populært løpespill i amerikansk fotball er Zone Read. Også dette spillet er vanskeligere å gjennomføre i nimannsfotball på grunn av det reduserte antallet spillere. Her oppstår samme problematikk som i pasningsspill: Færre offensive linjemenn betyr en kortere vei for edge rusheren. I Zone Read fører dette til at det er vanskeligere for quarterbacken å lese en defensive edge, da QB vil ha kortere tid til å ta det korrekte valget, samt at timingen i spillet endres. Dette kan enkelt løses på minst to måter:

1. Man kan ha større splits mellom de offensive linjespillerne.
2. Man kan stille opp med en tight end til den siden som leses.

Med økte splits mellom de offensive linjespillerne, dyttes den defensive edgen nærmere sidelinjen. Dette øker tiden quarterbacken har til å gjøre korrekt read og gjør spillets timing mer likt det den ville ha vært i ellevemannsfotball. Med en tight end kan den defensive edgen ytterligere forlenges mot sidelinjen, og dermed blir nimannsversjonen av Zone Read lik ellevemannsversjonen – i alle fall på den siden av spillet som leses.

En annen fordel ved å spille med tight end til den siden som leses når man skal gjennomføre Zone Read, er at det tillater at man leser samme side som running backen angriper. I 10-personell Zone Read, må man i mange tilfeller lese BS edge rusher fordi en FS edge rusher ville ha vært posisjonert til å håndtere både QB og RB. Dermed pålegges RB i 10-personell Zone Read å løpe til motsatt side av spilleren som leses. Når read i Zone Read må være til motsatt side av running backens løpebane, blir quarterbackens løp kun en forbedret bootleg. Diagrammet under viser også hvordan det ofte vil være vanskelig for read-side guard å kombinasjonsblokkere med center. Når man legger til grunn at read-side guard i utgangspunktet bør spille med bred splitt for å forenkle quarterbackens read, forsterkes utfordringen med å nå frem til den defensive linjespilleren som står oppstilt ovenfor center.

Dersom et lag i stedet benytter en tight end, kan man i realiteten «få» en ekstra blokker til FS ved at angrepet slipper å blokkere en FS forsvarsspiller fordi hen leses av quarterbacken. Denne løsningen forbedrer dramatisk vinklene den offensive linjen har å jobbe med:

Konklusjon

Selv om det i utgangspunktet bør finnes mange muligheter til å score poeng i nimannsfotball, er det noen unike trekk ved nimannsversjonen av amerikansk fotball som bør tas høyde for. For angrepets del er det viktig å være klar over at hver enkelt forsvarsspiller må forsvare et større område i nimannsfotball enn i ellevemannsfotball, og at de største områdene finnes til utsiden. Det at den offensive linjen «mangler» to spillere i nimannsfotball byr på noen utfordringer i både løpe- og pasningsspillet. En del av disse utfordringene kan bøtes på ved hjelp av økte splits og bruk av tight end.

Har du tenkt over noen unike trekk ved angrepsspill i nimannsfotball som ikke er nevnt her, eller er du uenig i mine betraktninger? Bidra i så fall gjerne til diskusjonen.

Dette er tredje og siste skriv i serien «Til den ferske treneren».

Første skriv til den ferske treneren (treningsplanlegging)
Andre skriv til den ferske treneren (øvelser på trening)

Fantastisk delingskultur

Vi er så heldige som amerikansk fotballtrenere, for mer eller mindre alle trenere som oppnår en eller annen form for suksess skriver bøker, holder foredrag, lager instruksjonsvideoer og lignende i ettertid for å spe på inntekten, eller for å «gi tilbake til sporten», som amerikanerne ofte sier. Resultatet er uansett en fantastisk delingskultur, hvor du fra hvor som helst i verden kan lære fra noen av de fremste trenerne kloden har å by på.

Det er også min erfaring at trenere i Norge stort sett er villige til å dele tips og triks og annen kunnskap – i alle fall om du selv er villig til å lette noe på sløret. Om det finnes en mer erfaren trener i din klubb eller om det finnes andre lag i nærheten av deg, kan du prøve å skaffe deg en mentor. Jeg har selv savnet å ha andre klubber nærmere egen klubb, og jeg har ofte tenkt at det hadde vært enklere å utvikle seg som trener om jeg hadde hatt noen andre trenere i nærheten. Veien mot å bli selvlært er nokså lang, så jeg anbefaler at du går en annen vei om du kan.

Selv er jeg alltid åpen for å prate ball, så finn meg gjerne på Facebook (Sveinung Søberg Løfaldli). For ordens skyld: Jeg er den eneste i verden som heter det jeg heter.

Det beste i livet er gratis

Jeg har svidd av en del penger på ulike abonnementer i løpet av min tid som trener, og jeg kan faktisk ikke komme på et eneste abonnement som ikke har vært verdt pengene. Når det er sagt finnes det i dag utrolig mye god kunnskap tilgjengelig på YouTube, og fordelen med at man etter hvert selv får mer erfaring, er at man enklere kan sile ut det som ikke er relevant for deg og ditt system.

Du kan selv finne utallige gode foredrag ved å søke etter «football clinic» på YouTube. Du kan også oppsøke enkelttrenere som regelmessig deler av sin kunnskap gjennom plattformen. Ett eksempel på en slik trener er Ron McKie.

Oppdag det du ikke kan

Mang en spiller ser på seg selv som en forsvarsspiller eller en angrepsspiller, eller kanskje enda mer spesifikt: en offensiv linjespiller eller linebacker. De fleste tidligere spillere oppdager samme problem om de omsider beveger seg over på trenersiden: Du kan ikke så veldig mye mer enn akkurat det du måtte kunne som spiller i din posisjon.

Det kan oppleves som overveldende å plutselig skulle oppdage alt du ikke kan, men ikke vær redd; bare ta tiden til hjelp.

Ett tips kan være å ta den ledige tiden i ferier til hjelp. Ofte hadde jeg som mål å bli betydelig mer kunnskapsrik innen ett tema i løpet av én ferie. Tidlig i trenerkarrieren ville temaet være bredt. Eksempel: «offensiv linje», mens etter hvert som jeg kunne mer om alt ble temaene stadig snevrere. Eksempel: «teknikk i dobbeltblokkering med mål om horizontal displacement».

Avsluttende ord

«Hvorfor det?» spør fireåringen, som om det er hakk i plata. Du bør også gjenoppdage din indre fireåring om du skal utvikle deg mest mulig som trener.

Når du lærer noe i løpet av et trenerseminar på YouTube bør du spørre: Hvorfor? Om du selv ikke kan svare på spørsmålet har du oppdaget noe du ikke kan, og med det har du også oppdaget hva du bør lete frem informasjon om.

Av og til vil du nok oppleve at et trenerseminar går over hodet på deg. Det er, helt enkelt, fordi avstanden er for stor mellom det du allerede kan og det du prøver å lære deg. Finn et enklere tema, lær mer og kom tilbake til det vanskeligere innholdet når du har mer kunnskap og mer erfaring.

Lykke til!

Dette er andre skriv i serien «Til den ferske treneren».

Første skriv (treningsplanlegging)
Tredje skriv (veien videre)

Den tredje linken kommer etter hvert som siste innlegg publiseres.

Om øvelser

Det er et problem når de offensive linjespillerne ikke vet hvem de skal blokkere under Outside Zone, når cornerbacken ikke bruker trygg og effektiv taklingsteknikk og når wide receiveren bare tar imot ballen halvparten av gangene den kastes til hen.

En øvelse, eller en drill som det heter på amerikanisert norsk, er til for å lære bort grunnleggende teknikker eller for å løse problemer som oppstår i kampsituasjoner. Derfor må en trener først identifisere hvilke problemer det er spillerne til laget står ovenfor. Jeg opplever det som en vanlig feil at uerfarne trenere søker opp øvelser på YouTube (eksempelsøk: «DB Drills»), for så å overføre disse øvelsene til eget treningsfelt uten en kritisk tanke rundt hvorvidt øvelsene løser de problemene du og ditt lag faktisk har. Du er avhengig av å vite hva du vil oppnå for å vite hva problemet er. Øvelsene du finner på YouTube er nemlig stort sett tilpasset en taktikk ditt lag sannsynligvis ikke har.

Her er et litt annerledes trenerseminar som diskuterer hvordan en trener implementerer en taktikk. I løpet av foredraget forklarer treneren som holder kurset hvordan han bryter et spill inn i ulike teknikker og situasjoner som spillerne må mestre. En øvelse bør i størst mulig grad simulere en kampsituasjon. Når du først har designet et spill (play) eller har fått i oppgave å implementere ett, er det din oppgave som trener å forstå hva det er som skal til for at spillet skal fungere.

Jeg oppfordrer deg til å se trenerseminaret (link i forrige avsnitt). Deretter kan du lage deg en oversikt over hvilke situasjoner spillerne dine møter på i ett av spillene deres. Når du først har skaffet deg oversikt over de vanligste situasjonene som vil oppstå med akkurat deres taktikk, kan du lage drills som lar dere øve på nettopp disse situasjonene.

Om kontakt på trening

De fleste utøvere som oppsøker amerikansk fotball er nok i noen grad tiltrukket av det å gi og få juling. De fleste lag har også noen få spillere som kanskje er noe i overkant glad i det overnevnte aspektet ved sporten, og for å parafrasere en trenerpodkast: Disse spillerne er svært nyttige for et lag, men samtidig er det også veldig bra for samfunnet at det ikke er for mange av dem.

Til forferdelse for de få, bør ikke hele amerikansk fotballtreninger være fullkontakttreninger. I stedet bør enhver øvelse utføres i et forutbestemt tempo og med et avklart kontaktnivå. Det vil eksempelvis svært ofte være hensiktsmessig å utføre i redusert tempo det man holder på å lære. Når man reduserer antall ganger spillerne er i fullkontaktkollisjoner i løpet av en trening, reduseres også skaderisikoen. Bonusen er at treningskvaliteten i sin helhet ofte øker når færre står skadet på sidelinjen.

Jeg tror også at det er enklere for ferske spillere å tilnærme seg sporten når ikke alt vi gjør er fullkontakt. Kanskje kan det være lurt at dere som klubb har en trener som tar seg av nye spillere etter hvert som de dukker opp på trening? Klubben opptrer ansvarlig når en fersk spiller får lære grunnleggende teknikker før hen utsettes for fullkontakt, da den ferske utøveren ikke har noen forutsetninger for å forsvare seg.

Et siste tips om kontakt på trening: Det kan være en god idé at hen som er på sin tredje trening ikke havner i alt for mange én mot én-situasjoner mot utøveren som elsker fullkontakt over alt på denne jord.

Andre skriv (øvelser på trening)
Tredje skriv (veien videre)

Linker til de andre innleggene kommer når etter hvert som de andre skrivene publiseres.

«Du får det du prioriterer.»

«Du får det du prioriterer.» Jeg husker ikke hvor jeg hørte sitatet for første gang, men som det meste annet jeg har lært her i livet, regner jeg med at jeg har lånt kunnskapen fra noen.

Poenget er at laget ditt kommer til å bli dyktigst til det du som trener velger å prioritere. Husk samtidig at når du prioriterer å vie ett aspekt ved spillet treningstid, velger du samtidig bort noe annet. Sist gang et lag jeg trente spilte seriespill, var vi som lag dyktige til å takle. Det at laget besto av gode taklere var ikke tilfeldig – vi viet nemlig 15 minutter av hver eneste trening (vi trente 90 minutter, to ganger i uken) utelukkende til taklingsøvelser.

Hva er det viktig for deg at laget ditt er dyktig til? Hva enn det er, sett av tid til det.

Oppvarming

Jeg har lenge praktisert en fast oppvarmingsrutine. Dette har sine fordeler:

1. Med en gjennomtenkt oppvarmingsrutine kan jeg være trygg på at spillerne er best mulig rustet for å unngå skader gjennom resten av treningen.
2. Rutinen blir etter kort tid selvgående, hvilket gir deg som trener tid til å kommunisere med spillerne/andre trenere og klargjøre banen for øvelsene som skal komme.
3. En fast rutine reduserer hvor mye av hver trening som må planlegges for hver gang.

Vær oppmerksom på at jo mer av treningene dine som er faste rutiner, jo raskere vil noen spillere kjede seg. Dette gjelder særlig spillere som har vært med i noen år og som trenger nye utfordringer. Sliter du med at spillerne kjeder seg på trening? Hør denne podkastepisoden.

Air Raid er en angrepsfilosofi som prioriterer pasningsspillet. Ett kjennetegn ved Air Raid-lag er at de ofte varmer opp på samme måte: Først gjennomfører de «settle & noose», så «pat & go» og deretter «routes on air». Noe av det Air Raid-lag gjør lurt er at de inkorporer ferdigheter de trenger i spillsituasjoner inn i oppvarmingen. Dette kan de gjøre ved at spillerne gradvis øker tempoet per repetisjon. Det kan innebære at receiveren jogger ruten de første par gangene, før hen deretter løper rutene raskere i de neste repetisjonene.

Hvilke ferdigheter prioriterer du som trener, og kan de inkorporeres som en del av en oppvarmingsrutine?

Fra lite til stort

En vanlig måte å organisere treninger på er å bygge fra lite til stort. En tradisjonell organisering av treningen (etter oppvarmingen) er å gå fra individuelt arbeid til grupper, før laget til slutt samles for å sette sammen det de individuelle spillerne først har trent på alene og deretter i grupper. Denne måten å organisere treningen på krever at du har et forutbestemt mål for økten. I eksempelet under er målet å øve på å forsvare en fremtidig motstanders løpespill.

Diagrammet viser denne måten å tenke på. Her skal forsvaret øve på tette igjen åpningene en mostander har å løpe igjennom. DL og ILB har i dette tilfellet som ansvar å tvinge løpespill utover i banen, mens OLB skal tvinge det samme løpespillet innover i banen. Der DL og ILB møter OLB, skal i teorien S dukke opp for å fullføre taklingen ved å fylle «alley».

Avsluttende ord

Det er mange måter å organisere gode treninger på. Selv forlot jeg nok den overnevnte måten å organisere treninger på rundt 2016. Likevel er grunnidéen god:

1. Du må ha en plan for hva du vil oppnå i løpet av treningen.
2. Det du gjør i en periode av treningen bør bygge videre på det du gjorde i forrige periode.