Nyheten om at en av de aller viktigste personene i fremveksten av norsk amerikansk fotball har gått bort nådde oss i dag. Dommerguru, Oslo Trolls-spiller, forbunds-ildsjel; Eigil Norén rakk å inneha en rekke gode hatter innen sporten, såvel som utenfor.
Undertegnede hadde ikke mye med Eigil å gjøre utenfor banen, men han var sentral som den fremste dommeren innen sporten her til lands i mine år som spiller og ikke minst som ung og aspirerende trener. Samtidig var jeg klar over at han tidlig var en av de aller fremste for å få idretten vår satt inn i strukturerte rammer som styremedlem i forbundet. Det er ikke uten grunn at han allerede i 2002 ble valgt til det norske forbundets Hall of Fame, som den første.
Det er nok særlig fra dommergjerningen Eigil vil huskes innen miljøet, og da ikke bare for sin egen dømming hvor han var en lun og avbalansert hoveddommer som samtidig hadde den riktige pondusen til å sørge for perfekt kampflyt uansett hva slags lure idéer andre deltakere på kamparenaen kunne finne på. Det var en slags bestefarsaktig trygghet i Eigil som skapte rammer jeg sjelden har sett maken til, og som ligger der som et godt minne fra 1990- og 2000-tallet. Eigil dømte både nasjonalt og internasjonalt, stod for dommerutdanning, oversetting og fornorsking av regelbok, håndterte baneoppmerking og informasjon om dette til kultur- og idrettsdepartementet, dommertester, evaluering av innsats i kamper, og mye, mye mer.
Det begynner å bli noen år siden Eigil Norén la dommergjerningen på hylla selv, men han var slik jeg forstår det fortsatt nært knyttet til miljøet, slik mange av oss gjerne blir. Bildet øverst i dette minneordet tok jeg i forbindelse med NM-finalen i 2015, hvor Eigil nok en gang var med – såvidt jeg husker som del av evalueringsarbeidet rundt dommerinnsatsen på kampen. At han også tok seg tid til en prat med noen ivrige amatørmedia-sjeler i pausen var typisk Eigil slik jeg opplevde ham; han hadde tid til alt og alle og var som regel like blid og med en gjennomtenkt sofistikert kommentar liggende på lur om anledningen bydde seg. Både som del av Trolls alumni og ikke minst som en historiebærer innen dømming var hans blide åsyn et velkomment innslag når han dukket opp på tribunen eller andre football-relaterte sammenhenger. Jeg vil tro det samme gjaldt innenfor andre av hans interessefelt og ikke minst yrkesaktive liv.
Jeg skal på ingen måte påberope meg å være blant de i miljøet som tilbrakte mest tid med Eigil, men jeg vil samtidig være et eksempel på en av de mange i amerikansk fotball-miljøet som ble positivt påvirket av hans tilstedeværelse og stødige hånd for å bringe sporten fremover. Vi er mange som er i sjokk over nyheten om hans alt for tidlige bortgang, og vi er mange som sitter igjen med gode minner og vil rette en takk for å ha fått delt noen timer av livet i Eigils nærvær. Tusen takk, Eigil!
– Jarle Magnus Henriksen