En av de mest markante college-trenerne de siste 30 årene, Steve Spurrier, sa denne uken takk for seg. Den tidligere Heisman-vinneren som både rakk å være spiller og trener også på proff-nivå i tillegg til en lang og rik karriere på college, har nå gitt seg.
Spurrier, som utrolig nok har rukket å bli hele 70 år gammel, vil bli husket for en rekke ting. Vi husker ham aller best for Fun’n’Gun-offenset som han ledet til nasjonalt mesterskap med Florida Gators, men denne mannen har så mange prestasjoner at det på langt nær er beskrivende. La oss ta en kikk på CVen:
- 1963-66: QB, Florida Gators. Vant Heisman Trophy 1966
- 1967-75: QB, San Francisco 49ers (NFL)
- 1976: QB, Tampa Bay Buccaneers (NFL)
- 1978-82: Assistenttrener på college
- 1983-85: Hovedtrener, Tampa Bay Bandits (USFL)
- 1987-89: Hovedtrener, Duke Blue Devils (NCAA FBS)
- 1990-2001: Hovedtrener, Florida Gators (NCAA FBS)
- 2002-03: Hovedtrener, Washington Redskins (NFL)
- 2005-15: Hovedtrener, South Carolina (NCAA FBS)
Ikke verst! Om han hadde stoppet etter college-karrieren han hadde som spiller, så hadde vi faktisk kunne si «ikke verst!» allerede i 1966: Da hadde han vært 1st team All-American to år på rad, og altså vunnet prisen (Heisman…) for å være beste spiller på høyeste college-nivå. Han var så god på college, og ledet så mange usannsynlige comebacks som QB for Gators, at han ble en legende allerede da. Det gjør man kanskje når man ber lagets kicker om å holde seg på sidelinjen, og selv sparker et 40-yard field goal som gir laget ditt seieren 30-27. En reporter skrev en gang om Spurrier, Quarterbacken, følgende bevingede ord:
Blindfolded, with his back to the wall, with his hands tied behind him, Steve Spurrier would be a two-point favorite at his own execution
At han skulle returnere til sitt alma mater, University of Florida, som hovedtrener var nok en drøm som ble sann. At han 30 år etter han vant Heisman Trophy skulle lede laget til det nasjonale mesterskapet og QBen sin, Danny Wuerffel til Heisman Trophy – det var på mange måter kronen på verket.
Det var imidlertid hele 30 år i mellom de to store begivenhetene. Spurrier tilbrakte en lang karriere som QB i NFL, hvor han ble draftet som tredjemann i 1.runde i 1966. Han skulle tilbringe mye av karrieren hos 49ers på benken, med spilletid primært som punter. I 1976 dukket to nye lag opp i NFL, Seattle Seahawks og Tampa Bay Buccaneers. Spurrier endte da opp hos Tampa Bay i det som skulle bli hans siste sesong som proff-spiller. Vi kan kanskje forstå hvorfor han la opp etter å ha vært QB for et av tidenes absolutt dårligste lag i NFL; Buccaneers ’76 er legendariske for sin unike evne til å være miserabelt dårlige. Spurrier fikk være en del av den nedturen…
Etter slutten som spiller gikk det et år før han dukket opp som trener, og da QB-trener for University of Florida. På grunn av ny hovedtrener året etterpå, ble det med en sesong hos Gators som assistenttrener. Ferden gikk videre til Georgia Tech i samme posisjon, før han var hos Duke som offensiv koordinator i sesongene 1980, 1981 og 1982.
Deretter var det tid for Spurriers første sjanse som hovedtrener. Det kom på proff-nivå, men ikke i NFL. Det var United States Football League, en spennende oppkomling som Donald Trump seinere skulle bidra til å ødelegge, som ga ham sjansen via laget Tampa Bay Bandits. Det gikk ganske bra, og Spurrier har vunnet flere kamper som proff-trener enn han har tapt, takket være oppholdet hos Bandits.
Når USFL gikk dukken, på tross av Tampa Bay Bandits som hadde ganske god suksess (de trakk f.eks. over 40.000 tilskuere i snitt til hjemmekampene) også av banen, så gikk veien tilbake til Duke for Steve Spurrier, men denne gang som hovedtrener. Det skulle vise seg å være en massiv suksess, og Spurrier gjorde Duke til et topplag før han dro derfra etter at de vant sin første conference-tittel siden 1962 når han tok dem til ACC-tittelen i 1989. De opplevde også å delta i sin første Bowl-kamp siden 1960 det året, og Spurrier huskes i svært positivt lys på Duke.
Så var det duket for at frelseren kom hjem til Florida. Det er viktig å forstå at Florida Gators før Steve Spurrier som hovedtrener og etter Steve Spurrier som hovedtrener er to vidt forskjellige verdener. Eksempelvis hadde de, på tross av alt Spurrier gjorde som spiller rundt midten av 60-tallet, ikke vunnet et eneste conference-mesterskap på de 57 årene de hadde vært i Southeastern Conference (SEC).
Det skulle snu. Allerede i 1991 vant de sin første SEC-tittel. Flere skulle det bli: 1993, 1994, 1995, 1996, 1999 og 2000 gikk SEC-tittelen til Florida Gators og deres hovedtrener Steve Spurrier. Kronen på verket var som tidligere nevnt 1996-sesongen, hvor det også endte med det nasjonale mesterskapet. Det kom til og med over deres største rival, og det eneste laget som hadde slått dem i den regulære sesongen:
Året etter ble det ikke noen gjentakelse, men en viktig seier mot super-rivalene Florida State University (eller «Free Shoes University», som Spurrier en gang presterte å kalle dem) tar vi allikevel med som et godt eksempel på hva Florida Gators stod for på 1990-tallet:
Spurrier sitt pasnings-tunge offensive system, kanskje ikke så rart med en hovedtrener som har bakgrunn som svært pasningsdyktig QB selv, ble en inspirasjon for svært mange aspirerende trenere under hans år på Florida. Den bølgen traff også Norge, hvor særlig treneren Val Gunn hos Oslo Vikings var inspirert av Spurrier og Florida Gators. Til og med en spiller fra Gators skulle finne veien til norsk serie etterhvert: Brian Haugabrook (Oslo Vikings).
4.januar 2002 var det imidlertid nok. Da sa Steve Spurrier takk for seg. Det var NFL som lokket, og 10 dager seinere signerte han kontrakt for å bli hovedtrener for Washington Redskins. Som mange college-trenere skulle imidlertid overgangen til NFL bli brutal; det var ikke samme situasjon eller miljø som på college, og Spurriers innhenting av en rekke tidligere Gators-spillere ga på ingen måte noe positivt utslag. Han var selv en superstjerne, og ble signert for tidenes beste kontrakt for en hovedtrener i NFL, men lønna skulle vise seg å ikke stå i stil med prestasjonene.
Riktignok innledet Washington sterkt under Spurrier…men det var i forsesongen. Utover i den faktiske sesongen fant motstanderne fort ut av lagets angrepsspill, og det som hadde vært eksplosivt på college ble stående i stampe i NFL. I løpet av to sesonger med Redskins ble det en 7-9 sesong første året, og 5-11 det andre. Med masse friksjon med resterende lagledelse og eierskap (hei, Daniel Snyder!), fikk Spurrier nok. Han ga seg, og indikasjonene var at han la opp som trener.
Det hadde vært en lang og god karriere, selv om den ble avsluttet med en kjip situasjon i Washington. Nuvel; slik skulle det da heller ikke ende. Den gamle ringreven, som gjerne blir kalt «Ol’ Ball Coach», ville tilbake på sidelinjen. Indikasjonene på det ble tydelige, men på tross av en åpning for retur til Florida Gators, så ble det ikke slik. Istedenfor endte han opp hos University of South Carolina, som såvidt vi husker var ganske middelmådige når Spurrier kom inn. Det var heller ikke en snuoperasjon som kunne gjøres over natta, men gjort ble den! Faktisk skjedde det egentlig ting over natta. Blant annet vant man en rekke uventede seiere den første sesongen med Spurrier ved roret, inklusive en seier over Florida Gators. Sist South Carolina hadde slått Florida før det? 1939!
Steve Spurrier var 12 sesonger som hovedtrener hos Florida Gators. Hos South Carolina skulle det bli 11. Eller 10 og en tredjedel, om du vil. Årets sesong har begynt trått for dem, og med 2 seiere og 4 tap så tydeligvis Spurrier seg selv mer som et hinder enn som en løsning for fremtiden for laget, og sa opp. Han har ikke offisielt lagt opp, men indikerte klart og tydelig at han trolig ikke blir å finne på sidelinjen igjen – hverken for South Carolina eller noen andre college- eller proff-lag. Han har imidlertid indikert at det kan bli noe innsats på high school-nivå, og da altså langt utenfor nasjonale medias søkelys.
Det er på mange måter trist å se gamle helter forlate arenaen, men samtidig er Spurrier altså blitt hele 70 år. Riktignok poengterer Spurrier selv at det ikke er alder, men bidrag til lagets progresjon, som er viktig for om man bør gi seg eller ei. Et sitat av ham (og han er en sitat-maskin!) når det gjelder alder er som følger:
The Pope is 77 years old and he’s in charge of a billion people. All I have to do is put 11 on the field
Han har gitt oss mange gode minner, og vi vil med dette takke Steve Spurrier for alt han har gitt amerikansk fotball, både som spiller og trener!