I dag kom den triste nyheten om at en av amerikansk fotballs store navn fra 1950-årene, Chuck Bednarik, er død. Han gikk bort kl. 04:23 lokal tid (Pennsylvania), etter å ha blitt dårlig i går. Han ble 89 år gammel. Bednarik har vært i Pro Football Hall of Fame siden 1967, etter en proff-karriere som varte fra og med 1949 til og med 1962. Samtlige sesonger spilte han for Philadelphia Eagles, hvor han var både linebacker og offensiv linjemann.
Særlig kjent etter karrieren er han for to ting:
- Å ha vært den siste «store» spilleren som spilte begge veier -og ikke som en gimmick nå og da, men hele tiden- i tilnærmet hele karrieren. Det vil si at han spilte både i angrep (Center) og forsvar (Middle Linebacker).
- Situasjonen som ble fanget opp via dette bildet:
Bildet viser Chuck Bednarik stående over New York Giants runningbacken Frank Gifford -selv et stort navn- etter å ha taklet ham bevisstløs og forårsaket en kampvinnende fumble. Bednarik sin triumferende reaksjon har blitt stående som et av de mest kontroversielle bildene innen sporten, først og fremst fordi det oppfattes som svært usportslig å feire at en motspiller er slått ut og potensielt alvorlig skadet (noe han var: Gifford var ute av spill i 18 måneder). Saken er samtidig at bildet er ett i en rekke, og dekker naturligvis ikke hele situasjonen slik den var. Bednarik var eksempelvis ikke klar over Giffords situasjon der og da; han reagerte på at spillet hadde avgjort en særdeles tøff og viktig kamp.
«They came to me after the game and said, ‘Did you know Frank is hurt?’ I said I didn’t know but it was a clean shot and that’s part of the game. They carried Frank off on a stretcher but I was in another world. I was busy celebrating the win. I played to win and so did Frank, that’s why we’re in the Hall of Fame. You don’t hear him whining about it. He says I hit him with a clean shot and that’s the truth.»
Bednarik var i det hele tatt en kontroversiell figur, også inn i alderdommen. Under karrieren var han kjent for å være beinhard og ikke nødvendigvis særlig fintspillende. I etterkant ble han godt kjent for å kritisere både spillere, sitt gamle lag, og ikke minst NFL selv. Spesielt kritisk var han til at spillere i dag (= alle etter Bednarik selv) kun spiller én vei. De gangene noen har spilt begge veier, som Deion Sanders (DB, PR, noe WR) eller Troy Brown (WR, PR, noe DB), har Bednarik ikke vært sjenert for å slenge ut kommentarer om at de ikke egentlig gjør det slik han gjorde det, spiller pinglete posisjoner og ikke med de tøffe store gutta som han selv. I det hele tatt fremstod Chuck Bednarik til tider som en ganske bitter mann. Ulempen er selvfølgelig at de gangene han fikk spørsmål fra media, var nettopp denne typen hendelser. Dermed ble det en stor del av inntrykket han etterlater seg. Synd å si det, men sant.
For mange defense-orienterte amerikansk fotball-elskere av typen som ser sporten mer som krig enn en idrett vil han imidlertid være et eksempel å vise til når man skal snakke om noen som spilte amerikansk fotball kompromissløst, og som ikke unnskyldte seg for å dele ut smerte til de som stod i hans vei.
Vi skal kanskje ikke glemme at han var aktiv i 2.verdenskrig, hvor han bl.a. fløy i bombefly over Tyskland på 30 oppdrag. Det er mulig at en kar som blir bevisstløs ikke fremstod som det mest dramatiske han så i sitt liv.
14 år i NFL, Pro Bowl 8 ganger, 1st team All-Pro 5 ganger. NFL-mester (tilsvarende Super Bowl-vinner i våre dager) 2 ganger. All-American 3 år på rad på college. Glemte vi å si at han vant Maxwell-prisen som beste college-spiller uansett posisjon i 1948 (ikke identisk med Heisman Trophy)? Joda; det også.
Vi har funnet frem en kort dokumentar om Bednarik, som gir et godt inntrykk av helheten:
Man kan si hva man vil om Chuck Bednarik, men 2 ting står igjen:
- Han ville gitt blaffen i hva vi sa om ham.
- Han er en markant figur i NFL-historien, og derfor minnes vi ham i dag.