Atlanta Falcons spiller i sin andre Super Bowl i deres 51. sesong i NFL. I denne artikkelen ser vi på hvordan laget har gjort det fra den spede begynnelsen frem til helgens kamp.
De kalde fakta
- NFC South (2002-i dag), NFC West (1970-2001), NFL Western Conference Coastal Division (1967-69), NFL Eastern Conference (1966)
- Ligamesterskap: 0
- Conferencemesterskap: 2
- Divisjonsmesterskap: 6 (to i NFC West, fire i NFC South)
- Eier: Arthur Blank
- General Manager: Thomas Dimitroff
- Hovedtrener: Dan Quinn
Fotball i sør
Georgia var og er, som alle sørstater, et sted hvor fotballen har stått ekstra sterkt blant befolkningen. Staten var hjemstedet for to tradisjonsrike colleges, Georgia Bulldogs og Georgia Tech Yellow Jackets, som begge opplevde mange gode sesonger på 40- og 50-tallet. Allikevel eksisterte det intet profesjonelt lag i staten. Dette var i stor grad på grunn av den mektige Washington Redskins-eieren George Preston Marshall som blokkerte alle forsøk på å starte opp NFL-lag i sørstatene fordi han forsøkte å beskytte monopolet han hadde på fans i området. Dermed var det ikke før på 60-tallet da konkurransen fra AFL (the American Football League) tvang NFL til å åpne opp for lag i sør at det ble aktuelt med et NFL-lag i Atlanta. Falcons er dermed et av syv lag som ble startet opp i sørstatene i enten AFL eller NFL på 60- og 70-tallet.
Faktisk var Falcons først på vei til å bli et AFL-lag. Rankin M. Smith, en lokal businessmann i Atlanta som hadde tjent seg rik i forsikringsbransjen, ble tilbudt et AFL-franchise i 1965. Han var på vei til å si ja da han fikk et annet tilbud fra NFL og valgte å gå for den større og mer kjente ligaen i stedet. Dermed kunne NFL den 8. juni 1965 annonsere oppstarten av et nytt lag i Atlanta. Nøyaktig ett år senere, 8. juni 1966, ble forøvrig sammenslåingen av AFL og NFL annonsert, slik at Smiths valg om å satse på NFL over AFL til slutt ikke hadde så mye å si.
Tommy Nobis og Norb Hecker
Smith hadde fått et lag på plass i Atlanta, men han trengte å fylle det med spillere og trenere før debutsesongen i 1966. Interessant nok hadde han ikke et trenerteam på plass da laget gjennomførte sin første draft i november 1965, men man må kunne si at Smith klarte å treffe ganske bra allikevel. Med det første valget i 1965-draften tok Smith linebackeren Tommy Nobis. Gjennom 11 sesonger i ligaen, samtlige i Falcons, endte Nobis opp med 133 kamper, 5 pro bowls, en pris for årets defensive rookie og det klingende kallenavnet Mr. Falcon. Nobis‘ trøyenummer, 60, er fredet i laget. Han satte også en uoffisiell rekord for flest taklinger i en sesong noensinne, med antatte 294 taklinger i hans rookie-sesong. Dessverre for Nobis ble ikke taklinger telt av statistikerne på den tiden.
Like godt gikk det dog ikke da Smith skulle finne en hovedtrener for det nye laget. Han forsøkte blant annet å forhøre seg med Green Bay Packers’ legendariske trener Vince Lombardi, men Lombardi takket nei. Smith spurte da om Lombardi ville anbefale hans assistenttrener Norb Hecker. Lombardi forklarte at han ikke ville anbefale Smith å ansette Hecker, men Smith antok at dette var et lurt forsøk fra Lombardi på å beholde Hecker i Green Bay og gikk dermed hen og ansatte Hecker.
Det skulle vise seg at Hecker ikke var hovedtrenermateriale. Falcons tapte sine første 9 kamper før de endelig fikk en seier og til slutt endte sesongen på 3-11. Året etter klarte laget bare å vinne én enslig kamp. Da laget startet sin tredje sesong med tre strake tap valgte Smith å avskjedige Hecker og hente inn den gamle quarterback-legenden Norm van Brocklin til hovedtrenerposisjonen, to år etter at han hadde fått sparken fra Minnesota Vikings.
Norm van Brocklin
Selv om Hecker ikke var noen suksess hadde han én positiv ting å peke på i løpet av tiden ved Falcons. Noe av det siste han gjorde var nemlig å drafte den defensive linjemannen og hall of fameren Claude Humphrey til laget. Med Humphrey og Nobis på laget hadde Falcons grunnlaget for et ålreit forsvar. Året etter draftet laget en ukjent linebacker ved navn Jeff van Note. van Note ble omskolert til center og ble en av de største navnene i Falcons-historien da han ankret opp den offensive linja for laget i imponerende 18 år!
Med en del sentrale navn på plass hadde den nye hovedtreneren Norm van Brocklin grunnlaget for det som kunne bli et ålreit lag i Atlanta. Dessverre manglet van Brocklins Falcons det samme som mange andre lag har manglet opp gjennom tidene – en stjernequarterback. Med relativt ukjente Bob Berry og Bob Lee under center ledet van Brocklin laget til en rekke middelmådige sesonger, men også til deres aller første positive sesong da Falcons endte 1973-sesongen på 9-5.
Året etter gikk det dog ikke like bra og van Brocklin ble avskjediget etter kun 2 seire på sesongens 8 første kamper. Norm van Brocklin endte opp i Hall of Fame på grunn av hans ferdigheter som quarterback, men som trener var han stort sett en skuffelse både i Vikings og Falcons. Mye av problemet lå etter sigende i hans stae og tverre natur, der han til stadighet kranglet med spillere som ikke delte hans syn på ting.
Bartkowski, Kenn og den første turen til sluttspillet
Året etter van Brocklins avgang hadde Falcons det første valget i NFL-draften, og det valget brukte de på quarterbacken Steve Bartkowski. Bartkowski står nok fortsatt den dag i dag som den største quarterbacken i Falcons-historien, men skulle Matt Ryan avslutte årets sesong med en MVP-pris og en Super Bowl-seier vil nok fort Bartkowski måtte finne seg i å flytte ned på andre plass. Gjennom 11 sesonger i Falcons satte Bartkowski nær sagt alle tenkelige lagrekorder. Bartkowski var en klassisk gunslinger som produserte elektriske spill og ble høyt elsket av fansen, men som dessverre også kanskje holdt laget litt tilbake med litt for mange interceptions.
I 1978 fikk Bartkowski beskyttelse i form av left tackle Mike Kenn. Mike Kenn var en av de ypperste left tacklene i ligaen gjennom hans 17 år lange karriere i Falcons. Med et funksjonabelt angrep og et av ligaens beste forsvar var alt på plass for at Falcons i 1978 for første gang kunne ta seg inn i NFLs sluttspill. De avsluttet sesongen med 9-7 og en andreplass i NFC West, godt nok for å ta seg til en wild card-kamp mot Philadelphia Eagles.
Falcons’ første sluttspillkamp noensinne så lenge ut til å bli en gedigen skuffelse, da laget lå under 13-0 etter tre spilte kvarter. I løpet av kampens fem siste minutter våknet dog Falcons-angrepet, Bartkowski kastet to touchdowns og laget tok seg videre til neste runde i sluttspillet på høyst dramatisk vis! I neste runde ventet de regjerende mesterne Dallas Cowboys, og denne gangen var det Falcons’ tur til å få kampen snudd opp-ned.
Etter at Falcons tok en overraskende 20-13-ledelse til pause ble de holdt uten scoringer i andre omgang og tapte til slutt 20-27. Skuffelsen til tross, Atlanta Falcons hadde for første gang tatt seg til sluttspillet og bevist at de kunne delta i de aller tøffeste NFL-kampene! Leeman Bennett, treneren for laget siden 1977, skulle ta laget til sluttspillet to ganger til før han mistet trenerjobben i 1982, men han klarte aldri å vinne en sluttspillkamp igjen.
Opptakten til 90-tallet
Resten av 80-tallet etter Bennetts avgang ble en lang rekke med skuffelser for et lag med en allerede ganske skuffende historie, men mot slutten av tiåret begynte ting å peke oppover for Falcons. I 1987 draftet laget Jessie Tuggle, linebackeren som skulle være hjørnesteinen i Atlantas forsvar gjennom 90-tallet. I 1989 startet byggingen av Georgia Dome, Falcons’ hjem fra 1992 til nå. I 1989 ble også hall of fameren Deion Sanders draftet.
Han fikk bare 5 år i Falcons før han dro videre på jakt etter Super Bowl-ringer, men i løpet av de 5 årene markerte han seg tydelig og la grunnlaget for hans etterhvert så berømte og omtalte karriere. I 1990 kom Jerry Glanville inn som trener for Falcons. Han skulle endelig ta laget tilbake til sluttspillet etter mange år ute av det gode selskap. Dessverre for Falcons-fans vil dog ikke Glanville huskes som mannen som i 1991 ledet laget til en seier over Saints i wild card-runden, men heller som mannen som i 1991 nektet å starte rookie-quarterbacken Brett Favre og som etter sesongen tradet ham bort til Green Bay Packers.
The Dirty Birds
Glanville klarte ikke å ta laget tilbake til sluttspillet og ble sparket etter 93-sesongen, erstatteren hans June Jones var heller ingen suksess, og i 1997 var det igjen tid for laget å finne seg en ny trener. Etter 31 sesonger i ligaen var status én enslig divisjonsseier, kun 5 sluttspillopptredener og kun 2 sluttspillseire, begge i wild card-runden. Det var åpenbart på tide med en kursendring i Falcons.
Mannen som ble hentet inn for å gjøre den kursendringen var Dan Reeves. Reeves hadde nettopp forlatt New York Giants etter fire middelmådige år, men før det hadde han hatt en lang og sterk trenerkarriere i Denver Broncos. I tillegg til Reeves ble flere sterke free agents hentet inn for å styrke laget. I Atlantas secondary ble spillere som Eugene Robinson og Ray Buchanan hentet inn, mens det offensive ble styrket av leiesoldaten Chris Chandler på quarterback. I tillegg hadde laget fortsatt Tuggle på linebacker, og så må vi ikke glemme dansken Morten Andersen på kickerplassen.
I 1998 klaffet alt for samtlige og Atlanta ble for første gang et dominerende lag i NFL. Laget dominerte både offensivt og defensivt og endte i topp fire både i scorede og tillatte poeng. Defensivt produserte secondaryen turnovers på løpende bånd, mens front seven stod for flest sacks i ligaen. Offensivt hadde Chandler sitt beste år i karrieren. Mest sentral av alle, dog, var kanskje running backen Jamal Anderson. Anderson var et draftvalg fra 1994 som hadde hatt et par gode sesonger bak seg, men i 1998 tok han helt av. Til sammen ble det 1846 yards og 14 touchdowns langs bakken for Anderson. Det som dog kanskje ble enda større enn Andersons rushing stats ble hypen rundt hans touchdownfeiring – the dirty bird. Andersons dans med armene som fuglevinger ble så populær at navnet endte opp med å bli ensbetydende med hele Falcons-laget i det store og hele. Atlanta Falcons var the dirty birds. Etter tre tiår som en fotnote i NFL-historien hadde endelig Atlanta noe å være stolt av. Et dominerende lag, en fantastisk sesong, og et kallenavn som ga dem en identitet.
Dessverre fikk aldri lagets eier, Rankin M. Smith, opplevd Atlantas 1998-sesong. Han ga fra seg kontroll over laget til sønnen, Taylor Smith, i 1990 etter at han begynte å slite med helsen. I oktober 1997 gikk Rankin M. Smith bort, året før Atlanta ble the dirty birds.
Et lag huskes dog ikke på bakgrunn av kallenavn og gode grunnspillsesonger alene. Det trengs også sluttspillsuksess. Til tross for at Atlanta hadde hatt en imponerende 14-2-sesong var de bare 2. seed i NFC, ettersom Minnesota Vikings hadde gått 15-1. Etter en seier mot San Francisco 49ers i divisional-runden måtte dermed Falcons til Minnesota for å spille i NFCs Championship Game om retten til å representere NFC i Super Bowl. Kampen skulle bli en klassiker, som kanskje huskes best for Vikings-kickeren Gary Andersons dramatiske bom i fjerde kvarter. Med bare minutter igjen å spille ledet Vikings 27-20 og hadde muligheten til å punktere kampen med et field goal fra Gary Anderson fra 38 yards. Anderson hadde så langt i sesongen vært perfekt både på field goals og extra points, men i sesongens viktigste spark bommet han. Chandler ledet Falcons ned banen og sørget for en touchdown, 27-27, og overtime. I overtime fikk Vikings ballen først, men endte opp med å måtte punte. Da klarte Falcons å ta seg så langt ned banen at de kunne prøve et field goal fra 38 yards, nøyaktig samme avstand som Anderson hadde bommet fra minutter tidligere. Falcons-kickeren Morten Andersen bommet ikke, Falcons vant 30-27 og kunne dermed dra til Super Bowl XXXIII.
I Super Bowl ventet de regjerende mesterne Denver Broncos, og kampen ble dessverre for Falcons en skuffelse. Spesielt offensivt sviktet det, der angrepet ikke klarte å produsere en touchdown før det var to minutter igjen av kampen og alt allerede var avgjort. 34-19 i favør Broncos ble sluttresultatet. Allikevel var 1998-sesongen et kjempeløft for Falcons, som endelig kunne ha en sesong å se tilbake på med stolthet.
Tiden etter Super Bowl
Reeves klarte aldri å gjenskape magien fra 1998-sesongen. Chris Chandler og Jamal Anderson gikk tilbake til å være middels gode spillere og forsvaret klarte aldri å dominere like kraftig igjen. Laget gikk tilbake til å være en fotnote igjen helt til de i 2001 tradet seg opp i draften for å hente den spennende unge quarterbacken Michael Vick. Vick ble et fenomen i NFL. Han var en dual-threat quarterback som knuste alle formeninger om hva en dual-threat quarterback kunne være. Hans evne til å løpe har ikke blitt overgått hverken før eller siden. Vick var et fenomen i Atlanta og i NFL og en genuin stjerne.
Dessverre vil det dog for evig og alltid være slik at det ikke er evnene på fotballbanen man tenker på første når man tenker på Vick. I 2007 falt den sjokkerende nyheten som en bombe over NFL-landskapet – Mike Vick hadde vært involvert i en hundekampliga. Lagets store stjerne og leder var på vei i fengsel, og lagets eier Arthur Blank (som hadde kjøpt Falcons fra Taylor Smith i 2002) ønsket ham ikke tilbake igjen etter fengselsoppholdet.
Matty Ice og Mike Smith
Med Vick borte fra laget gikk nødvendigvis 2007-sesongen som den måtte gå og laget snublet seg til en 4-12-sesong. Året etter var det igjen behov for forandringer, og forandringer skulle det bli. Inn på trenersiden kom Mike Smith, defensiv koordinator fra Jacksonville Jaguars, og i draften hentet de inn quarterbacken Matt «Matty Ice» Ryan. Duoen Smith og Ryan skapte et av de beste angrepene i ligaen i en årrekke, godt hjulpet av Roddy White (draftvalg i 2005), Tony Gonzalez (tradet for i 2009) og selvsagt Julio Jones (draftvalg i 2011). Dessverre hadde de aldri et forsvar som stod i stil til angrepet, og dermed endte det som oftest med en tidlig avskjed i sluttspillet for Mike Smiths Falcons. Etter 2014-sesongen ble Smith avskjediget, og inn kom Seattle Seahawks’ defensive koordinator Dan Quinn.
Under Quinn har Falcons til slutt endelig fått et brukbart forsvar, samtidig som angrepet fortsetter å produsere. I år har Falcons-angrepet vært på et historisk høyt nivå, faktisk, noe som har brakt laget tilbake til Super Bowl, for første gang siden 98-sesongen. Der venter New England Patriots, laget som Quinn tapte for i Super Bowl for to år siden da han fortsatt var med Seahawks. Kan han få revansje og samtidig skaffe Atlanta Falcons deres aller første Super Bowl-tittel noensinne?
