Når du designer et angrep, bør du designe angrepet med mål om at den beste spilleren du har skal røre ballen oftest mulig, eller bør du designe et angrep flere får være god i?
På lørdag var sluttspillfinalen i collegefotball på FCS-nivå mellom North Dakota State (13-1) og Montana State (12-2). North Dakota State er selve definisjonen på et dynasti, som nå har vunnet FCS-tittelen ni ganger siden 2011, inkludert lørdagens kamp. På tross av at North Dakota State nok kunne regnes som favoritter, var det ventet at kampen skulle bli en jevnspilt affære. I semifinalen hadde nemlig Montana State slått ut South Dakota State, som tidligere i sesongen hadde påført North Dakota State sitt eneste tap for sesongen.
Jevnspilt kan man uheldigvis ikke hevde at lørdagens finalekamp ble, i stor grad fordi Montana States quarterback, Tommy Mellott pådro seg en skade under et løpespill allerede i kampens første angrepsserie. Skaden resulterte i at Mellott sin evne til å bidra med løpespill ble svært redusert. Når quarterbacken ikke lenger kunne tvinge motstanderen til å spille 11 mot 11 i forsvar, hadde North Dakota State ingen problemer med å feie motstanderen av banen i en 10-38-seier.
Det er mange veier til Rom når man designer angrep. I en del spread-angrep som ønsker å løpe med ballen, utnevnes ofte lagets beste atlet som quarterback. Når quarterbacken utgjør en løpstrussel, må motstanderlagenes forsvar ta hensyn til dette. Jeg vil påstå at det er geometrisk umulig for forsvar å ta de nødvendige hensynene uten at det går utover forsvarets forutsetninger for å forsvare pasningsspill. Løpsorienterte spread-angrep var på sitt beste rundt 2010 med quarterbacker som Tim Tebow (Florida), Cam Newton (Auburn), Robert Griffin III (Baylor) og Marcus Mariota (Oregon). Selv om Bobby Petrino ville ha nektet for å være en spread-trener, gir denne artikkelen et godt bilde på filosofien: Det handler om å gi ballen til de beste spillerne.
Jeg har glemt hvem som står bak uttalelsen, men jeg hørte en gang en NFL-trener si at angrepets viktigste spiller er quarterbacken, mens den nest viktigste spilleren spiller left tackle, da han ofte har som oppgave å beskytte quarterbackens blindside. NFL-treneren fortsatte spøkefullt med å si at den tredje viktigste spilleren er lagets reservequarterback, for om den startende quarterbacken skulle bli skadet, ville alle trenerne få sparken om reserven ikke var klar for kamp. Uttalelsen er et godt eksempel på hvor sårbare lag er når angrepet er totalt avhengig av én spiller.
For at forsvaret skal tvinges til å ta hensyn til pasningsspillet i et «spread to run-angrep», er man naturlig nok avhengig av at quarterbacken har en noenlunde effektiv kastearm. Om man uansett ikke kommer til å ha et effektivt pasningsspill, kan det være lurt å plassere lagets beste atlet som running back. Personlig blir jeg noe forfjamset når jeg ser svært dyktige atleter som spiller wide receiver, uten at laget har noen som helst praktisk mulighet til å kunne gi dem ballen. Akkurat det er en dårlig idé. Det vil være en bedre idé å spille med mange backer om du har mange atleter, men ingen til å kaste ballen til dem. I Norge viser Olavs Menn til stadighet frem at moderne forsvar sliter med å forstå hvordan de skal forsvare Wing-T-angrep på en fornuftig måte.
I dette fascinerende intervjuet snakker Mike Leach (nå hovedtrener for Mississippi State) blant annet om hva et balansert angrep er. Han forfekter at balanse i angrep ikke har noe å gjøre med ratioen mellom løpespill og pasningsspill, men heller om hvem det er som mottar ballen. For å parafrasere: Når det kun er noen få i angrepet som faktisk har lov til å røre ballen, bør det finnes svært gode grunner til at de ikke skal få ballen om man velger å ikke gi dem ballen. Med andre ord: Alle som har lov til å motta ballen, bør motta ballen.
Her til lands er det vel de færreste av trenerne som har opplevd å få beskjed om at de må finne på noe annet å gjøre etter en litt skuffende sesong. I Norge har vi mer enn nok med å finne ildsjeler som både evner å organisere lag effektivt og i tillegg kan nok om sporten til å fungere som trener. Spørsmålet om hvorvidt angrep i Norge bør være basert på den ene atleten eller de mange, er likevel relevant på flere måter. Hvordan trenere for norske lag designer angrepene sine, bør avhenge av hvilke forutsetninger laget har og hvilke ferdigheter du som trener har. Jeg mener, helt enkelt, at laget ditt kommer til å bli best i det systemet du kan (å lære bort) best.
Et litt underkommunisert aspekt ved design av angrep er grunnlaget det legger for rekruttering. Jeg tror nok at det å spille wide receiver for de mest løpsorienterte lagene neppe er superspennende, selv om det kanskje vil resultere i en touchdown om man en gang iblant skulle få ballen. Forsvar har jo, fra et angrepsperspektiv, heldigvis en tendens til å glemme receivere som aldri får ballen. Derfor opplever jeg at det sannsynligvis vil være bedre for rekrutteringen til lag om man har et angrep hvor flere får bidra offensivt. Jeg er ikke så opptatt av ratioen mellom løpespill og pasningsspill, og det finnes helt sikkert unntak, men jeg har aldri hørt en offensiv linjespiller si at pasningsbeskyttelse er gøyere enn løpsblokkering. For min egen del er jeg rimelig avhengig av å rekruttere linjespillere for å kunne skape et effektivt angrep. Derfor er balanse viktig for meg, uavhengig av om man mener at balanse har noe med ratioen mellom løp og pasninger å gjøre.
Om man ønsker å søke balanse gjennom luften eller langs bakken vil variere fra lag til lag. I Tromsø var været for ustabilt til at det var praktisk å basere angrepet på pasningsspillet, mens på Østlandet har vel solen stort sett skint på sommeren i løpet av de siste årene? Jeg står fast ved at angrepet vil utføre best det treneren kan lære bort best, men det kan likevel være lurt å ta ordene til den tidligere nevnte NFL-treneren med i betraktningen: Om skaden skulle skje, er det enklere for deg å erstatte quarterbacken i et pasningsorientert lag eller running backen i et løpsorientert lag?