Natt til fredag skjedde det igjen, for tiende gang på ti forsøk denne sesongen. Cleveland Browns gikk ut i håp om å få en seier, men måtte dra hjem tommehendte. Laget ser nå veldig ut som at de er i fare for å gå seiersløse gjennom sesongen, med bare seks kamper igjen å håpe på. For NFL-fansen er dette kanskje ikke så overraskende, Cleveland Browns har i nyere tider vært ensbetydende med elendighet og komisk dårlig spill. Men med gårsdagens tap har laget også nådd en ganske historisk og urovekkende milepæl – for aller første gang er Cleveland Browns historisk middelmådige.
Historisk middelmådighet, hva er nå det? Om vi trekker frem kalkulatoren og regner på ting har jo samtlige lag en historisk seiersstatistikk. Altså, antall kamper de har vunnet totalt, antall kamper de har tapt totalt og antall kamper de har spilt uavgjort totalt. Frem til natt til fredag var det kun to lag i NFL som alltid på et hvilket som helst tidspunkt gjennom hele laghistorien hadde totalt hatt flere seire enn tap (altså over .500, som man sier). Disse var Chicago Bears og Cleveland Browns. Nå har Cleveland falt til en historisk seiersstatistikk på 461-461-10 (461 seire, 461 tap og 10 uavgjorte), altså akkurat .500, eller middelmådighet om du vil.
Cleveland Browns var nemlig ikke alltid en punchline til en dårlig vits sånn som de er i dag. Etter 1989-sesongen var Browns på sitt absolutte høydepunkt seiersstatistikkmessig. De hadde gått til AFCs Conferencefinale og da hadde en historisk seiersstatistikk på 335-209-10 (eller .614). Siden da har laget tapt dobbelt så mange kamper som de har vunnet, og det er naturlig å spørre «hva skjedde egentlig?»
Historien til Cleveland Browns strekker seg helt tilbake til 1944. Mens resten av verden var opptatt med avslutningen på andre verdenskrig samlet en gjeng businessmenn seg med en plan om å starte opp en liga som kunne konkurrere med hegemoniet til NFL. Ligaen fikk navnet All-America Football Conference, eller AAFC. Blant oppstartsmennene var taxiselskapeieren (og angivelig mafiosoen) Mickey McBride, som vant rettighetene til å starte opp et franchise i Cleveland. Han hyrte inn den populære unge og lokale treneren Paul Brown (som forøvrig også er grunnen til at laget i dag heter Browns) og quarterbacken Otto Graham og bygde på null tid et av proffotballens største dynastier.
Cleveland Browns hadde perfekte forhold fra starten av. Det lokale NFL-laget, Cleveland Rams, flyttet til Los Angeles etter 1945-sesongen, og dermed var det ingen lag å konkurrere med om oppmerksomheten da AAFC startet opp i 1946. Deres første kamp, en 44-0-seier mot AAFC-laget Miami Seahawks, gikk foran over 60 000 tilskuere, en rekord for proffotball i USA på det tidspunktet. Gjennom fire år i AAFC stakk Browns av med fire seriemesterskap, men dessverre var Browns samtidig litt for gode. Uten noen som klarte å konkurrere med dem mistet publikum interessen, og etter 1949-sesongen la ligaen inn årene. De fleste lagene forsvant, men Browns overlevde sammen med to andre da de ble tatt inn i NFL.
I den nye ligaen gikk Browns likesågodt hen og fortsatte dominansen. I deres aller første sesong gikk de 10-2 og vant NFL-mesterskapet. Gjennom deres seks første år i ligaen gikk de til mesterskapsfinalen samtlige seks ganger, de vant NFL-mesterskapet tre ganger, Paul Brown ble årets trener to ganger og Otto Graham ble ligaens MVP tre ganger. Glem Packers, Cowboys, 49ers, Steelers og Patriots – Cleveland Browns’ suksess på 1950-tallet er uten sidestykke det beste dynastiet i NFL-historien. I 1957 draftet så også laget det som kanskje er tidenes beste fotballspiller, Jim Brown. Med Brown på laget ble det et par finaler til, og også et til mesterskap i 1964, deres foreløpig siste.
En skulle ikke tro det da, men starten på slutten for Browns kom egentlig midt i storhetstiden, i 1961, da laget byttet eier. Den første eieren, Mickey McBride, hadde stort sett latt Paul Brown ta seg av styringen av laget. Da han solgte laget til Dave Jones i 1953 fortsatte den samme lederstilen, men da Art Modell i 1961 ble lagets tredje eier endret lederstilen seg betraktelig. Modell ønsket å snevre inn Paul Browns makt i laget, Paul Brown ønsket ikke å gi opp makten, og etter krangling de to imellom ble Paul Brown avskjediget i 1963. Modells uenigheter med trenere skulle bli et mønster i Browns etter hvert.
På 1980-tallet var Cleveland Browns atter en gang blant de ledende lagene i NFL, etter et heller svakt 70-tall. Med Marty Schottenheimer som trener hadde laget tatt seg til sluttspillet i fire år på rad. To ganger hadde de vært i AFCs conferencefinale, der de hadde hatt to bitre tap mot Denver Broncos. Modell ønsket å endre på måten trenerstaben var satt opp på for å ta laget videre, Schottenheimer ønsket ikke forandring, og etter 1988-sesongen måtte Schottenheimer trekke seg. I 1991 hyret Modell inn Bill Belichick til å lede laget. Belichick bygde metodisk opp et lag med potensiale og i 1995 var Browns blant favorittene til å gå helt til tops, før Modell ødela alt sammen.
6. november, 1995 er datoen som for alltid vil huskes med sinne i Cleveland. Litt ut av intet informerte Modell om at laget etter sesongen kom til å flytte til Baltimore. Han var ferdig med Cleveland, og mente at laget trengte et sceneskifte for kunne nå helt til topps. På det tidspunktet var Browns 4-5 i ligaen og involvert i sluttspillkampen, men etter annonseringen klarte de bare å vinne én kamp resten av sesongen. Til tross for enorme protester gjennomførte Modell flyttingen fra Cleveland til Baltimore. Byen Cleveland fikk lov til å beholde rettighetene til lagets navn og historie, men eierskapet, spillerne og staben forsvant til Baltimore for å bli det nye laget Baltimore Ravens. Ja, bortsett fra Bill Belichick, da, han fikk sparken av Modell.
I løpet av Art Modells 35 år lange eierskap av Cleveland Browns var tre av NFL-historiens mest markante hovedtrenere innom Browns – Paul Brown, Marty Schottenheimer og Bill Belichick – samtlige ble drevet ut av laget av Modell. Det var dog ikke på langt nær så hjerteskjærende for Browns-fansen som det at han drev hele laget ut av byen.
Navnet og historien til Cleveland Browns ble som sagt værende igjen i Cleveland, og i 1999 var laget tilbake i NFL, denne gangen under Al Lerners eierskap. Browns forble i Lerner-familiens eie frem til 2013, da dagens eier Jimmy Haslam tok over. Hverken Lerner eller Haslam har klart å bygge noe som er verdig å bære Browns-navnet, dog. Laget er inne i sin 18. sesong, og har så langt hatt 9 hovedtrenere, 8 general managers og selvsagt det etter hvert så berømte antallet på 26 forskjellige starting quarterbacks. Samtidig er tallet på sluttspillopptredener på fattige 1. Cleveland Browns i tiden etter at Art Modell tok laget til Baltimore har vært intet annet enn en «factory of sadness» – en tristhetens fabrikk. Samtidig og like enerverende for Browns-fans har Baltimore Ravens, laget som ble bygget på det gamle Cleveland Browns, vært blant de sterkeste lagene i NFL gjennom nesten hele denne tiden. I 2000, etter bare fem sesonger i Baltimore og med mange gamle Browns-folk i staben, gikk Ravens og Art Modell hen og vant Super Bowl. Passende nok var det selvsagt også Ravens som natt til fredag slo Browns og sendte laget ned til historisk middelmådighet.
Så hva skjedde? På 50-tallet var Browns tidenes største dynasti, på 60-tallet var de blant ligaens beste lag, på 70-tallet hadde de en liten tørkeperiode, før de på 80-tallet var tilbake blant de bedre lagene i NFL. På 90-tallet la de grunnlaget for det som skulle bli et av 2000-tallets store lag, men dessverre var Browns ikke lenger Browns da de endelig kom tilbake til det forgjettede land. Egentlig sluttet aldri Browns å være gode, de sluttet bare å være Browns. Det eksisterer kanskje en alternativ virkelighet der ute et sted, der Art Modell aldri flyttet laget, Belichick ble værende, og Browns med Belichick, Tom Brady og Ray Lewis på laget den dag i dag dominerer ligaen. Kanskje, men i mellomtiden kan vi i vår virkelighet glede oss over det forferdelige sirkuset som heter Cleveland Browns – der ledelsen er sjanseløs, trenerne sitter på lånt tid fra dag én og en quarterback ikke trenger å gjøre mer enn å klare å gå en halv sesong uten å skades for å være «blant de bedre». Det moderne Browns-laget er, for å nevne noen få ting, et lag som ga en avdanket Dwayne Bowe $9 millioner for å ta imot 5 pasninger, som hyret inn en sabremetrics-analytiker fra baseball for å lede spiller-speidingen og som ikke har vunnet en kamp siden de startet en quarterback som for tiden er ute av ligaen for å få hjelp med avrusning. Det hadde vært trist hvis det ikke samtidig hadde vært så komisk.
Så får vi se, neste helg, om dagens Browns kan klare å få en seier og ta laget opp over en historisk .500-statistikk igjen, eller om det ærverdige gamle Browns-navnet skal nå enda et nytt bunnpunkt med flere tap enn seire for aller første gang i historien.
