Norsk QB herjet i proffligaer under 2.verdenskrig

En quarterback født i Bergen herjet først high school-fotballen i Oregon, deretter for University of Oregon en kort tid før en skandale inntraff, og så gjorde han det skarpt på samme posisjon i et par profesjonelle ligaer som konkurrerte med NFL en stakket stund. Hvem var Ingvard Gulset Bøe?

Født i Bergen, flytter som barn

20.januar 1920 kommer Ingvard Gulset Bøe til verden i Bergen (bildet ovenfor). De blir etterhvert flere i søskenflokken, men en minst like stor endring som det å få søsken skal inntreffe i unge Ingvards liv: Når han er 9 år gammel flytter familien fra Vestlandets hovedstad til nordvest i USA; nærmere bestemt delstaten Oregon. Det er den lille byen Milwaukie sør for Portland som blir det nye hjemstedet for Ingvard.

Når han når en alder hvor idrettslag på skolen blir aktuelt, begynner Ingvards navn å dukke opp i delstaten Oregons ymse aviser. Det viser seg fort at småvokste «Inky» -som han går under- er eksepsjonelt atletisk. Hans kombinasjon av hurtighet og bevegelighet i sideledd gir utslag både på friidretts-banen og på de diverse lagidretts-banene.

Etterhvert er det særlig innen friidretten og amerikansk fotball det skal gjøre seg gjeldende, og Milwaukie High School får stor glede av Inkys talent. Når han i tillegg til å løpe også kan kaste ballen bra, så blir han ofte å se startende i eget lags offensive bakfelt. Nesten like ofte ender spillene opp i enten motstanderens defensive bakfelt eller bak det igjen – i endzone. Inky er en scoringsmaskin av de store, og etterhvert som sportskarrieren på high school blir eldre så blir også avisoppslagene flere.

Milwaukie High School biter svært godt fra seg under Inky sin tid der. For hans egen del ender det med å være særdeles ettertraktet på vei over i universitetens rekker, og det er åpenbart at det er sportstalentet som gjør at flere store universiteter vil ha ham hos seg. Det skal vise seg at noen ønsker det så sterkt at det gir negative konsekvenser på et senere tidspunkt.


Universitetsfotball og skandale

University of Oregon er en stor skole innen amerikansk fotball i våre dager, og den var langt fra ubetydelig også på 1930-/1940-tallet. Det er i dette tidsrommet Inky Boe er klar for å ta steget fra videregående til universitet, og University of Oregon i Eugene, Oregon, skal bli hans neste hjemsted. Skjønt; det skal ikke vare mer enn et snaut år.

På University of Oregon har de et freshman-lag, ikke ulikt det man på high school gjerne kaller junior varisty. Der får de fremtidige stjernene på hovedlaget til universitetet spilletid og de får komme inn i systemet til sitt nye lag. For Inky sin del lykkes det godt, og han gjør en svært solid figur på freshman-laget med sine kast og ikke minst sine raske løp. Han er ikke en spiller det er lett for motstanderen å få fatt i!

En som derimot også vil ha fatt i Inky Boe, er Edwin N. Atherton. Hvem er så han? Atherton er intet ringere enn commissioner for Pacific Coast Conference (PCC), den mektige organisasjonen som styrer idrettsaktivitetene til nærmest alle de største og viktigste universitetene på vestkysten. PCC eksisterte fra 1915 til 1959, og blant skolene som var del av organisasjonen finner vi blant andre University of Washington, Washington State, USC, UCLA, Stanford, Oregon State og altså University of Oregon.

Atherton havnet inn i jobben som commissioner etter å ha fått et langvarig oppdrag i sin forrige jobb; som privatetterforsker. Før det var han en av J. Edgar Hoovers betrodde menn i Bureau of Investigation – det som senere ble FBI. Oppdraget til Atherton gikk ut på å etterforske mistanker om juks i PCC, og etter å ha levert en rapport på over 2 millioner ord ble han altså ansatt til å iverksette tiltak mot det han hadde funnet. Han skulle renske opp, og opprenskningen traff Inky Boe kraftigere enn noen annen spiller.

Det hadde seg nemlig slik at det ikke var lov -og fortsatt ikke er- å betale spillerne for å sikre seg at de dukker opp på nettopp ditt universitet. Og Inky var ettertraktet av mange. Hva hadde da University of Oregon gjort for å sikre seg Ingvard G. Bøe fra Bergen? Intet mindre enn å:

  • Betale for en kirurgisk operasjon og påfølgende sykehusopphold for Ingvard.
  • Ny jobb for broren hans.
  • Ny jobb for faren hans.
  • Betalt arbeid for Ingvard selv.

Også Oregon State hadde i rekrutteringsprosessen blidgjort Ingvard på et vis som Atherton og PCC så ublidt på. Dette var rett og slett det groveste tilfellet Atherton kom over. Andre skoler ble hardere rammet i antall spillere, for eksempel mistet Stanford 8 mann. Oregon mistet 6, Washington State 4, Oregon State og Washington 2 hver. Både amerikansk fotball, basketball og baseball ble rammet. Men samtlige av de andre spillerne fikk en begrenset straff, mens Inky ble kastet ut av University of Oregon for godt og uten mulighet til å spille noe annet sted før etter ett år. Dermed var hans tid på University of Oregon, og i universitetsfotballen i det hele tatt, over.


Til proff-fotballen

For Inky gikk nå ferden videre til et annet sted hvor det var økonomi i sporten. Nøyaktig en måned etter at avisene var fulle av stoff om at Atherton hadde tatt sine grep og Inky Boe sin tid i Pacific Coast Conference var ute, kunne de rapportere at han signerte med den profesjonelle ligaen Northwest Gridiron League.

Northwest Gridiron League er identisk med Northwest War Industries League. Det var en ny profesjonell liga i en æra hvor det fortsatt fantes enkelte regionale profesjonelle ligaer med et ønske om å bygge seg opp regionalt, for så å siden potensielt kunne ekspandere. De var å regne som små konkurrenter av NFL; husk at NFL på dette tidspunktet ikke bestod av mer enn 10 lag, og fortsatt ikke hadde ankommet vestkysten av USA. Det vestligste laget i NFL på dette tidspunktet? Green Bay Packers.

Inky Boe signerte for Seattle, og var klar for spill for den nye proff-ligaen som hadde sin første sesong i 1942. Før det rekker han også å spille semi-profesjonelt for et annet lag i samme område, men når høsten 1942 kommer er han klar for å spille profesjonelt. Dette var turbulente tider både i USA og resten av verden, og årsaken til at Northwest War Industries League ble navnet på ligaen er også tett knyttet til dette: Ligaen håpet at en patriotisk tilnærming hvor 52% av overskuddet gikk til krigsindustrien skulle skape en positiv effekt. De fire lagene i ligaen var Portland Boilermakers, Vancouver Warcos, Spokane Manlowes og Seattle Shipbuilders. Vancouver her er forøvrig Vancouver i delstaten Washington, ikke i Canada.

Laget til vår mann Inky var Shipbuilders, og de skulle vise seg å være ligaens fremste lag. Det skulle bli 6 seiere og kun 1 tap, og en klar ligatittel for et lag hvor Inky var sentral som QB og til tider halfback. Også på profesjonelt nivå skulle det vise seg at Inky var en solid spiller med sitt talent.

Dessverre var ligaen slik mange oppstarts-ligaer er, og den holdt ikke hodet over vannet mer enn den ene sesongen. Lagene trakk fra 1.500 til 8.000 tilskuere pr. kamp, noe som må kunne sies å være ganske kurant for en liten ny liga, men åpenbart litt kinkigere når du både skal brødfø football-lag og ikke akkurat selger veldig mye «merchandise» på internett. Sannsynligvis ikke i butikken på hjørnet heller. Seattle fortsatte allikevel som lag inn i 1943, men ikke i en liga a la det Northwest War Industries League hadde vært.

At Seattle holdt seg gående skulle vise seg å bli positivt både for dem og for Inky. For i 1944 kom en etterfølger etter ligaen fra 1942, og med et bredere spekter både geografisk og i antall lag. Seattle skiftet navn til Bombers, muligens for å reflektere krigsutviklingen, og fikk selskap av lag fra både Oregon og California. Igjen skulle Seattle vise seg å gjøre det skarpt, men det var et par lag fra den sistnevnte staten som var skarpest denne gang. Hollywood Rangers gikk ubeseiret 11-0 gjennom seriespillet, mens San Francisco Clippers gikk 7-3 og tok andreplassen. Seattle Bombers sine resultater med 5 seiere, 5 tap og 1 uavgjort holdt til tredjeplass av totalt 8 lag. Det kan forøvrig legges til at det ikke var uvanlig at lag endte opp med ulikt antall kamper, noe som vi kjenner igjen fra ustabile amatørligaer også.

1944-sesongen skulle vise seg å bli den eneste for ligaen som denne gang het American Football League (AFL). Denne utgaven av AFL var ikke identisk med den som NFL snaut 25 år seinere slo seg sammen med, men var en av mange proff-ligaer som kom og gikk gjennom hele den første halvdelen av det forrige århundret. Skillet mellom profesjonelt og semi-profesjonelt er også noe uklart i denne perioden, men det er stort sett enighet om at de ligaene Inky Boe spilte i havner innenfor definisjonen «profesjonelt». Ingvard hadde jo strengt tatt spilt profesjonelt allerede på universitetet han, så…

Også for Ingvard «Inky» Boe skulle 1944 være det siste vi ser til hans navn i en proff-spiller sammenheng. Med sine 175 centimeter og 75 kilo på sitt aller tyngste (han var rundt 10 kilo lettere når han var hos University of Oregon), var Inky en ganske liten kar selv for proff-ligaene i hans egen tid. Han hadde gjort det bra både for Shipbuilders og Bombers som proff, men ikke på et slikt vis at det var naturlig at han havnet inn i nye proff-ligaer andre steder.

Hovedtreneren til Inky Boe det siste året hos Bombers var ingen ringere enn Dutch Clark (bildet), en ringrev med solid erfaring fra nettopp NFL. Clark, 6x All-Pro i NFL, blir senere en del av NFL sin første Hall of Fame-klasse i 1963. Hvis du lurer på hvorfor ingen spiller med #7 for Detroit Lions, så har du årsaken i Dutch Clark; de pensjonerte nummeret hans. Vi spekulerer, men Clark hadde sannsynligvis et kontaktnett godt nok til at spillere som faktisk ville spille videre profesjonelt og holdt et eksepsjonelt godt nivå hadde kunnet havne i National Football League.

Fra idrettsstjerne til en mer anonym tilværelse

Av alle steder dukker Inky Boe sitt navn opp i Texas et år seinere. Sammenhengen er et amerikansk fotball-lag bygget på spillere som er i militæret (flyvåpenet), og inntrykket vi sitter igjen med er at det også var situasjonen for Inky på dette tidspunktet. Med avslutningen av 2.verdenskrig forsvinner også en stor mengde soldater ut av militærtjenesten, og Inky blir en av flere spillere hos Amarillo Sky Giants som er innom, for så å forsvinne ganske fort igjen.

Det blir det siste vi ser til Ingvard Gulset Bøe i amerikansk fotball-verdenen, ihvertfall slik den er rapportert i samtidige medier. Han finner veien tilbake til det nordvestre hjørnet av USA, og lever der resten av sitt liv. Ryktene skal ha det til at han blir en slags farsfigur for fiskere som tar turen til Alaska i den generasjonen som etterhvert blir fedrene til Sig Hansen og andre som dagens generasjoner kanskje kjenner fra TV-serien «Deadliest Catch». Navnet til Inky dukker faktisk opp i en bok Sig Hansen gir ut, nettopp i en slik sammenheng.

Ingvard Gulset Bøe tilbringer resten av sitt liv i delstatene Washington og Oregon, der også hans nære familie har tilhørighet etter at de emigrerte fra Norge og Bergen. Faren dør i Seattle i 1971, og moren i Oregon i 1977. For Ingvard selv blir ikke livet spesielt langt, men ihvertfall en god del lengre enn det rapporteres i enkelte medier på slutten av 1950-tallet; da sies det at han har omkommet i en trafikkulykke mange år tidligere. Det er nok mulig at journalisten blander inn en trafikkulykke som skjedde i 1939 hvor faren til Inky var innblandet, men faktum er uansett at ingen døde da, og Inky holdt seg oppegående til midten av 1980-tallet. 4.september 1984 er imidlertid livet slutt, og Ingvar G. Bøe dør i en alder av 64 år. Han er begravet i Shoreline, like nord for Seattle. Og med det slutter historien om den norske quarterbacken som herjet i et par mindre proff-ligaer på 1940-tallet.


Subscribe
Notify of

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments
0
Would love your thoughts, please comment.x
()
x