Pro Football Hall of Fame, Class of 2016

Det er snart tid for annonseringen av det neste kullet med Hall of Famers som skal få en byste i Canton og en gulljakke på kroppen. For å få plass i fotballens edleste rom må man ha kommet med et rimelig stort bidrag, enten som spiller, trener eller som bidragsyter utenfor banen, og så må du ha vært pensjonert i minst fem år. Hvert år annonseres en lengre liste med kandidater som etterhvert slipes ned til 15 finalister. Blant disse 15 skal det velges et sted mellom fire og syv som får plass i Hall of Fame. På torsdag ble årets 15 finalister annonsert, og det er de vi skal presentere og diskutere i denne artikkelen.

Vi har tidligere i sesongen skrevet om de som har mulighet til å komme inn som førsteårsvalg (dvs. de som har vært ute av ligaen i nøyaktig fem år). Blant dem har tre stykk kommet seg helt til finalen – Alan Faneca, Brett Favre og Terrell Owens. Det var forøvrig også disse tre vi skrev at vi mente hadde noen særlig sjanse til å komme seg inn i Hall of Fame i år.

I tillegg til de 15 finalistene vil juryen også vurdere to seniorkandidater (spillere som har vært ute av ligaen i mer enn 25 år) – henholdsvis Ken Stabler (Quarterback for Raiders, Oilers og Saints mellom 1970 og 1984) og Dick Stanfel (Guard for Lions og Redskins mellom 1952 og 1958). Bidragsyteren Edward DeBartolo Jr. (eier av 49ers fra 1977 til 2000) vil også bli vurdert.

Følgende er en presentasjon av årets 15 finalister i alfabetisk rekkefølge:

 

Morten Andersen

Morten Andersen
Morten Andersen

Posisjon: Kicker
Lag: New Orleans Saints (1982-1994), Atlanta Falcons (1995-2000 og 2006-2007), New York Giants (2001), Kansas City Chiefs (2002-2003), Minnesota Vikings (2004)

«The Great Dane», som de kaller ham, er med sine 2 544 poeng den mestscorende spilleren i NFL-historien, og er, som den eneste spilleren i ligaen, mestscorende for to forskjellige lag, New Orleans Saints og Atlanta Falcons. I løpet av hans karriere rakk han å få med seg 25 sesonger i NFL, kun slått av George Blanda, som tilbrakte 26 år i ligaen. Han ble også valgt ut på førstelaget til NFLs All Decade Team både for 1980-tallet og 1990-tallet.

Dette er det tredje året på rad at danske Andersen er en finalist. Dersom han blir valgt inn vil han bli den andre skandinaven i Hall of Fame, den andre sanne placekickeren i Hall of Fame og også den andre skandinaviske sanne placekickeren i Hall of Fame. Alt etter vår egen Jan Stenerud 🙂

 

Steve Atwater

Ingen ønsket å se denne mannen på den andre siden av Line of Scrimmage.
Ingen ønsket å se denne mannen på den andre siden av Line of Scrimmage.

Posisjon: Safety
Lag: Denver Broncos (1989-1998), New York Jets (1999)

Steve Atwater bygde seg opp fra hans free safety-posisjon et rykte som en av NFL-historiens tøffeste og hardeste taklere. Hans angrep mot motstandernes backs og receivere var så kraftige at selv linebackere ville blitt misunnelige. Å møte Atwater var noe ingen spillere gledet seg til.

Atwater ble tidlig kjent for kraften i taklingene. Tidlig i andreåret hans møtte han Chiefs’ Christian Okoye, den største og mest fryktede power-backen i ligaen på det tidspunktet. Atwaters treff mot Okoye var så hardt og så kraftig at det i ettertid har fått nærmest legendestatus. Nær sagt for første gang noensinne endte Okoye opp med å gå bakover og ikke fremover.

Atwater vant to Super Bowls med Denver, Super Bowl XXXII og XXXIII. Spesielt innsatsen hans i Super Bowl XXXII huskes av mange. Sent i kampens første omgang fikk han en strip-sack mot Brett Favre som satte opp et field goal for å gi Denver en 17-7-ledelse.

Atwater ble tatt ut til Pro Bowl 8 ganger i løpet av hans 10 år med Broncos.

 

Don Coryell

Don Coryell
Don Coryell

Posisjon: Trener
Lag: St. Louis Cardinals (1973-1977), San Diego Chargers (1978-1986)

Coryell er mannen bak den offensive filosofien med økenavnet «Air Coryell», som på 70- og 80-tallet var langt forut for sin tid. På den tiden var fotball fortsatt i hovedsak sentrert rundt løpsspillet, og ikke i nærheten av det pasningsglade spillet vi ser i dag. Coryell var en av de sentrale figurene når det kom til å forme fotballen mer i retning av det den er i dag. Han tok pasningsspillet til nye høyder med hans fokus på vertikale ruter (dvs. hvor mottakeren løper nedover banen for å ta imot ballen) og bruk av tight ends som mottakere. Han var også en av de første til å virkelig utnytte seg av mulighetene rundt det å sende spillere i bevegelse før ballen ble snappet.

Under Coryell hadde Chargers flest offensive yards mellom 1978 og 1983 og også i 1985. Tre av de mest sentrale spillerne fra Chargers i den perioden, quarterback Dan Fouts, tight end Kellen Winslow og wide receiver Charlie Joiner, er allerede i Hall of Fame.

 

Terrell Davis

Terrell Davis
Terrell Davis

Posisjon: Running Back
Lag: Denver Broncos (1995-2001)

Terrell «T.D.» Davis er historien om en lysende karriere som dessverre ble alt for kort på grunn av skader. Davis ble draftet av running back-guruen Mike Shanahan til Denver Broncos i 1995 og hadde en umiddelbar effekt på ligaen. Allerede i rookie-sesongen rushet Davis for over 1 000 yards. Året etter gikk han over 1 500 yards og så i hans tredje år ordnet han 1 750 yards langs bakken mens han tok Broncos til Super Bowl XXXII. I Super Bowl XXXII scoret Davis tre touchdowns og ble kåret til kampens MVP til tross for at en takling førte til at han slet med et migreneanfall i løpet av kampen. Men fortsatt var ikke høyden nådd for Davis. I hans fjerde år i ligaen ble han den fjerde spilleren i historien til å rushe for over 2000 yards, han vant ligaens MVP-pris og han vant Super Bowl XXXIII med Broncos.

Dessverre for Davis ble de neste tre årene et langt skademareritt som til slutt førte til at han måtte legge opp. Men i fire år var han blant de absolutt beste runningbackene i ligaen, og karrieren hans vil for alltid bli stående igjen som et spørsmål om hva vi kunne ha sett hvis han hadde holdt seg frisk.

 

Tony Dungy

Tony Dungy, fra Colts-tiden.
Tony Dungy, fra Colts-tiden.

Posisjon: Trener
Lag: Tampa Bay Buccaneers (1996-2001), Indianapolis Colts (2002-2008)

I 1995 var Tampa Bay Buccaneers det mest håpløse laget i NFL-historien. I kun tre av deres 20 sesonger hadde laget hatt en seiersstatistikk over .500 og så å si det eneste de var kjent for var at de spilte 26 kamper i NFL før de fikk sin første seier noensinne. Alt dette skulle forandre seg i 1996 da de hyret inn Minnesota Vikings’ defensive koordinator Tony Dungy til å være deres nye hovedtrener. Med Dungys Tampa 2-forsvarssystem, som baserte seg på spillere med mye hurtighet og finesse og å droppe spillere inn i pass coverage og overlate den defensive linja til seg selv, fikk Buccaneers etterhvert et av de sterkest forsvarene i ligaen. Dungy tok Buccaneers til sluttspillet i 4 av 6 sesonger, men fikk sparken ettersom laget aldri klarte å levere i sluttspillet. Laget han hadde bygget opp gikk dog hen og vant Super Bowl året etterpå, en seier Dungy må få sin del av æren for.

Etter Buccaneers gikk Dungy til Indianapolis Colts. Colts hadde også nylig hatt noen gode sesonger, men slitt i sluttspillet. Colts hadde et godt offense, men et dårlig defense. Med Dungys defensive mesterhjerne fikk de til slutt et defense som matchet offenset og ble et av de dominerende lagene i ligaen. Det største øyeblikket i Dungys karriere var da han ledet Colts til seier i Super Bowl XLI.

Dungy har den høyeste seiersstatistikken blant trenere både i Buccaneers’ og Colts’ historie.

 

Alan Faneca

Etter NFL-karrieren mistet Faneca en god del kilo og begynte å løpe maraton.
Etter NFL-karrieren mistet Faneca en god del kilo og begynte å løpe maraton.

Posisjon: Guard
Lag: Pittsburgh Steelers (1998-2007), New York Jets (2008-2009), Arizona Cardinals (2010)

Alan Faneca var en av de mest sentrale brikkene i et meget godt løpsangrep hos Steelers på starten av 2000-tallet. Faneca banet vei for spillere som Jerome Bettis og Willie Parker i Pittsburgh og Thomas Jones i New York. Faneca ble valgt til hele 9 pro bowls. Han var også tatt ut som All-Pro 8 ganger.

I Super Bowl XL ledet Faneca og den offensive linjen an  for et meget sterkt og viktig rushing-angrep hos Steelers da de slo Seahawks 21-10. I kampen satte Willie Parker en Super Bowl-rekord med en rushing touchdown på 75 yards. Parker løpte inn hele veien urørt av Seahawks-spillere, mye takket være en nydelig pancake-block fra Faneca mot pro bowleren Leroy Hill hos Seahawks.

Skulle Faneca klare å bli valgt inn i Hall of Fame vil det bli i hans første mulige år.

 

Brett Favre

En jublende Brett Favre, slik han for alltid vil bli husket i Green Bay.
En jublende Brett Favre, slik han for alltid vil bli husket i Green Bay.

Posisjon: Quarterback
Lag: Atlanta Falcons (1991), Green Bay Packers (1992-2007), New York Jets (2008), Minnesota Vikings (2009-2010)

Nevn en rekord, så å si en hvilken som helst rekord. Sjansene er store for at Favre enten har den eller har hatt den. Gjennom 20 år i ligaen gjorde “The Gunslinger” så å si alt det er mulig for en quarterback å gjøre på banen. Favre var mannen som gikk ut på banen og gjorde de mest spektakulære og artige ting med ballen, og han gjorde det i år etter år etter år. På veien mot rekorden for flest kamper på rad av en NFL-spiller rakk Favre også å få med seg en Super Bowl-seier, tre MVP-priser og 11 pro bowls.

Favres kanskje mest minneverdige øyeblikk var bortekampen mot Oakland Raiders i 2003. Dagen etter at Favres far hadde dødd gikk han ut på banen og ledet Packers til en dominerende 41-7-seier. Favre kastet for 399 yards og 4 touchdowns.

Avslutningen på karrieren hans, med oppholdet i Minnesota og kontroversene rundt Aaron Rodgers overtakelse av starter-jobben i Green Bay, forsuret noe av forholdet Favre hadde til ostehodene i Wisconsin. Nå, fem år senere, er dog det meste tilsynelatende glemt.

 

Kevin Greene

Kevin Greene hadde langt lyst hår lenge før Clay Matthews gjorde det.
Kevin Greene hadde langt lyst hår lenge før Clay Matthews gjorde det.

Posisjon: Linebacker/Defensive End
Lag: Los Angeles Rams (1985-1992), Pittsburgh Steelers (1993-1995), Carolina Panthers (1996 og 1998-1999), San Francisco 49ers (1997)

Når man snakker om de virkelig store pass rushing linebackerne på 80- og 90-tallet nevner man gjerne navn som Lawrence Taylor, Derrick Thomas, Andre Tippett, Rickey Jackson eller Pat Swilling. Vi skal ikke ta noe vekk fra disse eminente spillerne, men hvis du måler en linebackers produksjon ut fra antall sacks er det én mann som overgår dem alle; Kevin Greene. I løpet av Greenes 15 år lange karriere samlet han opp hele 160 sacks, tredje mest i historien og flest av noen linebacker. Det imponerende med Greene er dog ikke bare antallet sacks, men også at han klarte å holde produksjonen oppe over veldig lang tid. Han nådde et tosifret antall sacks i løpet av en sesong hele ti ganger i løpet av karrieren. Det mest imponerende punktet i Greenes karriere kom nok dog i 1996. I en alder av 34 år så det ut som at Greenes karriere var på hell da han forlot tradisjonsrike Pittsburgh Steelers for å spille for Carolina Panthers i det som var lagets andre år i ligaen. I stedet endte Greene opp med 14,5 sack, mest i ligaen, i det han var en hjørnestein i et Panthers-forsvar som tok det unge laget hele veien til NFC Championship Game.

 

Marvin Harrison

Marvin Harrison hadde kanskje de sikreste hendene i ligaen.
Marvin Harrison hadde kanskje de sikreste hendene i ligaen.

Posisjon: Wide Receiver
Lag: Indianapolis Colts (1996-2008)

Av Peyton Mannings 530 passing TDs er 112 stykk gått til Marvin Harrison, mer enn noen annen spiller. Harrison er kanskje historiens mest pålitelige wide receiver i den forstand at det alltid vil være en mulighet for å få ballen til Harrison. Med 1 102 mottak i løpet av karrieren ligger han på en 3. plass gjennom historien for mottak, mens hans 128 mottak for en touchdown er 5. flest gjennom historien. Sammen med Manning utgjorde Harrison en av tidenes beste QB-WR-duoer og var en hjørnestein i Colts-angrepet som dominerte ligaen i starten av årtusenet. Harrisons karriere er også merkverdig for hvor stabilt god produksjonen hans var. Mellom 1999 og 2006 fanget Harrison et tosifret antall touchdowns hvert år.

 

Joe Jacoby

Joe Jacoby og resten av The Hogs ga inspirasjon til en av de særeste fangruppene i NFL.
Joe Jacoby og resten av The Hogs ga inspirasjon til en av de særeste fangruppene i NFL.

Posisjon: Offensive Tackle
Lag: Washington Redskins (1981-1993)

Det er kanskje ingen offensive linjegrupper som er mer kjente enn «The Hogs», Redskins-linja som la grunnlaget for Redskins-dynastiet som vant tre Super Bowls på 80- og 90-tallet. Blant The Hogs er left guard Russ Grimm allerede innlemmet i Hall of Fame, nå kan han få selskap av mannen som stod til venstre for ham, left tackle Joe Jacoby. Spesielt Super Bowl XVII var en stor dag for The Hogs. Redskins slo Miami Dolphins 27-17 takket være 276 rushing yards i kampen, en Super Bowl-rekord den dag i dag.

 

Edgerrin James

Edgerrin James
Edgerrin James

Posisjon: Running Back
Lag: Indianapolis Colts (1999-2005), Arizona Cardinals (2006-2008), Seattle Seahawks (2009)

I dag er holdningen tilsynelatende at man skal holde seg langt unna en running back i første runde av draften, men for ikke så lenge siden var running backs blant de store stjernene. Da Colts hadde fjerdevalget i 1999-draften var spørsmålet ikke om de skulle ta en running back, men hvem de skulle ta – Edgerrin James eller Ricky Williams. Nå hadde riktignok begge to produktive karrierer, men i ettertid vil man nok hevde at Colts valgte rett da de valgte James. James var en rookie-sensasjon og ledet NFL i rushing yards i hans to første sesonger. Han holder den dag i dag rekordene for raskeste spiller til å nå henholdsvis 3, 4, 5, 6, 9, 10, 11 og 12 000 yards og hans 12 246 yards til sammen er 11. best i historien.

En korsbåndskade i 2001 sådde riktignok tvil om James ville klare å komme tilbake til toppen han hadde vist i sine to første år, men han kom sterkt tilbake, og mellom 2003 og 2007, for to forskjellige lag, brøt han 1000 yards hvert år.

 

John Lynch

Det er ikke så alt for lenge siden man forbandt navnet Lynch med safeties i Sørøst og ikke running backs i Nordvest.
Det er ikke så alt for lenge siden man forbandt navnet Lynch med safeties i Sørøst og ikke running backs i Nordvest.

Posisjon: Safety
Lag: Tampa Bay Buccaneers (1993-2003), Denver Broncos (2004-2007)

John Lynch hadde ikke en særlig bemerkelsesverdig start på karrieren i håpløse Buccaneers, men da tidligere nevnte Tony Dungy kom til laget i 1996 og implementerte Tampa 2-forsvaret ble Lynch raskt en av de største stjernene i ligaen. Som strongside safety spilte Lynch en nøkkelrolle i Buccaneers-forsvaret. Rundt årtusenskiftet var han den beste i sin posisjon i ligaen og medlem av et av de beste forsvarene i ligaen, noe som kulminerte i en overlegen seier i Super Bowl XXXVII. På banen var Lynch en fryktløs og knusende takler som aldri la noe imellom i taklingene, men av banen var han en høyt respektert og velaktet mann blant både spillere, fans og media.

Lagkameraten til John Lynch, Warren Sapp, tok seg inn i Hall of Fame for tre år siden. Siden den gang har det gått i kraftig nedoverbakke for Sapps image etter mye trøbbel med loven. Kan Lynch nå ta seg inn i Hall of Fame og rette opp igjen i inntrykket rundt Tampa Bays forsvarsspillere?

 

Terrell Owens

Getcha Popcorn Ready! Elsk ham eller hat ham, T.O. var uansett alltid en entertainer.
Getcha Popcorn Ready! Elsk ham eller hat ham, T.O. var uansett alltid en entertainer.

Posisjon: Wide Receiver
Lag: San Francisco 49ers (1996-2003), Philadelphia Eagles (2004-05), Dallas Cowboys (2006-08), Buffalo Bills (2009), Cincinnati Bengals (2010)

Få spillere er så polariserende som T.O., en klassisk “elsk eller hat”-fyr. Owens er på alle måter en av tidenes beste wide receivere, men dessverre er det slik at det ikke er spillet, men oppførselen, som er det første alle husker og tenker på når de tenker på Owens. Han kranglet med media, med trenere, med medspillere, med motspillere og med fans. Og så feiret han scoringer, da, på alle mulige måter. Hvis du syns det er kjedelig at spillerne ikke får lov til å feire på særlig artige måter i dag er det fordi Owens har brukt opp alle feiringene, og NFL har i tur og orden forbydd dem alle sammen. Owens var en fantastisk spiller og et fargerikt innslag i NFL, men han kunne også gå litt for langt iblant.

 

Orlando Pace

Posisjon: Offensive Tackle
Lag: St. Louis Rams (1997-2008), Chicago Bears (2009)

Orlando Pace
Orlando Pace

Orlando Pace er en av tre i årets draftkull som er en finalist i hans første gyldighetsår som Hall of Fame-kandidat. Når man nevner St. Louis Rams i 2000, «The Greatest Show on Turf», er det gjerne Kurt Warner, Marshall Faulk, Torry Holt og Isaac Bruce man tenker på, Det er nemlig veldig lett å glemme at selv den mest fantastiske quarterback eller running back er ingenting hvis ikke han har en god linje til å blokke for seg. Pace var selve nøkkelen på Rams’ linje da de rundt årtusenskiftet hadde et av tidenes beste angrep. Pace var den beste tacklen i ligaen i Rams’ storhetstid og var en essensiell grunn til hvorfor Warner kunne kaste og Faulk kunne løpe som de gjorde. Over hele karrieren til Pace i Rams samlet laget til sammen opp 50 770 yards med offense, mer enn noe annet lag i løpet av samme periode.

 

Kurt Warner

Kurt Warner snudde alt rundt for Rams da han tok over som QB.
Kurt Warner snudde alt rundt for Rams da han tok over som QB.

Posisjon: Quarterback
Lag: St. Louis Rams (1998-2003), New York Giants (2004), Arizona Cardinals (2005-2009)

Warner gikk gjennom 1994-draften uten å bli draftet, men fikk en sjanse hos Green Bay Packers som free agent. Med konkurranse fra Brett Favre, Mark Brunell og Ty Detmer ble Warner fort overflødig i Packers og han ble droppet fra laget før sesongen begynte. Uten lag som var villige til å forsøke seg på han endte Warner opp med å dra hjem til Iowa og jobbet i en periode som ryddegutt i en lokalbutikk. Året etter, dog, skulle han få en sjanse til å spille Arena-fotball med Iowa Barnstormers. Warner tok godt vare på sjansen og gjorde ting veldig skarpt i AFL. Skarpt nok til at han igjen ble lagt merke til i NFL, og i 1998 ble han plukket opp av St. Louis Rams. Rams sendte først Warner til å spille i NFL Europa for Amsterdam Admirals, hvor Warner gjorde sine ting veldig bra. Warner kom tilbake til Rams, hvor det var meningen at han skulle være backupen til Trent Green.

Før 1999-sesongen røk korsbåndet til Trent Green, og Warner var plutselig Rams’ starting quarterback. De fleste antok der og da at Rams’ sesong var over, men i stedet ledet Warner Rams til seier i Super Bowl XXXIV med en helt fantastisk sesong som overrasket hele NFL-verdenen og endte med prisen både som NFL MVP og Super Bowl MVP for Warner. Med Warner som quarterback hadde Rams deres berømte offense, «The Greatest Show on Turf», et av de beste angrepene i historien. Warner vant MVP-prisen i ligaen på nytt igjen og ledet Rams tilbake til Super Bowl i 2001-sesongen, men Rams tapte denne gangen finalen. Syv år senere ble Warner den andre quarterbacken i historien til å starte en Super Bowl for to forskjellige lag da han ledet Arizona Cardinals til Super Bowl XLIII, hvor det dessverre igjen ble tap. Året etter valgte Warner å legge opp.

Warners tre Super Bowl-opptredener er rangert som nr. 1, 2 og 3 på listen over flest passing yards av en quarterback i en Super Bowl. Warner er den eneste quarterbacken med mer enn 1000 passing yards til sammen i Super Bowl over mindre enn 4 opptredener.

Subscribe
Notify of

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments
0
Would love your thoughts, please comment.x
()
x