Super Bowl 51 er over, og med den en ekstraordinær kamp på alle mulige måter. Det som en stund så ut til å bli et enveiskjør etter en defensivt preget åpning, endte med et fyrverkeri av spenning og tidenes første Super Bowl som ble avgjort på overtid.
Om du ikke vil vite sluttresultatet, så må du slutte å lese her.
Første halvdel
Det var åpenbart to velforberedte lag som møttes, og innledningsvis i kampen så spesielt Atlanta Falcons ut til å ha brukt mye tid på å finne svakhetene hos sin motstander siden det ble klart hvilke to lag som kom til å møtes i Super Bowl.
New England Patriots var på ingen måte tapt bak ei låvedør de heller, men etterhvert som første periode av kampen gikk over i andre periode, var det Patriots som måtte gi etter for et Atlanta Falcons som våknet til liv. Anført av Matt Ryan i angrep og superbe Robert Alford i forsvar, tok de en ledelse som ved halvtid var velfortjente 21-3. Allerede da var det nok mange som lurte på om ikke New England var hektet av.
For det så ikke ut til å være dagen for favorittene. Forsvaret blødde; de tillot yards på løp og pasninger i hopetall, og et par scoringer fortalte om et Falcons som var kommet med seier som et realistisk mål. Når angrepet og Tom Brady i tillegg tillot en interception til touchdown ved allerede nevnte Robert Alford, samt ikke minst stod for flere andre blemmer i form av droppede mottak for å nevne noe spesifikt, ja da så New England Patriots svært sårbare ut.
Det hører med til historien at Falcons sitt forsvar tillot omtrent like mange yards som motstanderens forsvar i første halvdel, men når scoringene nesten fullstendig uteble, så syntes det ikke på samme måten. Følelsen ved pause var da også at Atlanta Falcons satt i en svært god posisjon. Hvordan skulle noen holde Matt Ryan og Atlanta-angrepet fra å score minst et par touchdowns også i andre halvdel?
Andre halvdel
Etter halvtidshvilen var det et heltent Patriots-forsvar som kom ut på banen. De stengte umiddelbart ned Falcons. Scenen var satt. Den gang ei: Tom Brady og hans lagkamerater strevde fortsatt med å finne hverandre på en god måte. Etterhvert var det Atlanta Falcons som til New England-fansens fortvilelse skulle score de neste poengene, og med 28-3 på måltavla så det unektelig kjørt ut.
At New England Patriots brukte rundt 7 minutter på sitt tilsvar, og i tillegg bommet på ekstrapoenget, så på mange måter ut til å egentlig bare bekrefte at løpet var kjørt for Bill Belichicks gutter. 28-9.
Det var stillingen når vi gikk inn i siste periode av kampen. 4.quarter. Første scoring? Et field goal, og Patriots lå fortsatt under med hele 28-12. Nå hadde imidlertid New England begynt å lukte mulighetene, selv om de virket utopiske. 2 touchdowns og 2 two-point conversions måtte til. Forsvaret til Patriots viste vei, og stengte ned et Atlanta Falcons som stedvis og tidvis viste liv. Den store forskjellen fra første halvdel av kampen var bare at de ikke maktet det ofte nok, og ikke maktet å kapitalisere på måltavla.
Dermed var det New England Patriots som nok en gang scorte, og denne gang ble det touchdown! 28-18 etter pasning fra Brady til Danny Amendola. Topoengs-forsøket måtte sitte om dette skulle være liv laga.
Topoengeren satt. To-poengeren satt! Et av flere snedige spill som New England Patriots viste i arsenalet i løpet av kampen, sikret Patriots de livsviktige to poengene, og 28-20. Om de bare kunne holde Atlanta fra livet, så var det fortsatt tid!
Falcons forsøkte å svare, men det endte nok en gang uten poeng. Running back James White hos New England derimot; han svarte med poeng. White, som scorte på en TD-pasning fra Brady i 3.periode, samt to-poengeren etter Amendola-touchdownen, scorte lagets helt essensielle touchdown som førte dem til to poeng bak Atlanta Falcons. 28-26.
Nok en gang skulle et to-poengs forsøk være det alle Nordøst i USA må ha falt på kne og bedt om at lyktes. Og ja; med under minuttet igjen var det nettopp det de fikk! Brady fant Amendola, og 28-28!
En siste drive fra Atlanta Falcons så ut til å kunne skape situasjonen som kunne sementere 31-28 for deres del, men store spill fra New England sitt forsvar førte Falcons ut av scoringsposisjon, og et punt tatt i mot av Patriots ga dem en siste sjanse med 3 sekunder igjen på klokka. Det så ut som om New England skulle ta et kne og få kampen til overtid, men et nytt trick-spill holdt det hele i live til det var 0 sekunder igjen. 28-28 ved full tid, og klart for overtid for første gang i Super Bowls historie!
Overtid
Reglene for overtid er slik at første touchdown vinner. Om man scorer field goal, eller ikke lykkes på sin første drive, så går ballen over til motstanderen som får sin sjanse. Men altså: Om man scorer touchdown første gang man har ballen, så er det hele avgjort.
Det var derfor kritisk å vinne myntkastet til overtidsperioden, og det gjorde Patriots. Med et glødene hett angrep som i slutten av kampen så like uovervinnelig ut som legenden Tom Brady har gjort i store deler av karrieren, så sa det seg selv at det var en gigantisk fordel for New England Patriots.
Det var en fordel de allikevel måtte ta vare på og forvalte på best mulige vis om det skulle ha noe særlig å si. Og: Det gjorde de. Brady var stort sett sylskarp, og mottakerne var varme i trøya etter en hel kamp+. Altså langt bedre enn innledningsvis i kampen. Atlanta Falcons sitt forsvar viste til tider gode takter i Super Bowl 51, men på dette tidspunktet var de kjørt i senk av et New England Patriots som rett og slett hadde presset den mentale livskraften ut av dem. Ok, kanskje i overkant sterke ord – men resultatet var i praksis det samme: New England Patriots lot seg ikke stoppe.
Etter å ha gradvis tatt seg nedover hele banen, endte det hele på et 2 yards touchdown løp av -hvem andre!- James White. And that’s all she sang som man sier på gammalnorsk: Da eksploderte stadion, konfettien fløy, LeGarrette Blount fløy ned til White, Brady jogget forvirret rundt før han kollapset overveldet av øyeblikket, og Bill Belichick lette etter hvor stjerne-QBen hans hadde blitt av i folkevrimmelet.
Ja; dette var en av de beste Super Bowl-kampene. «Den beste» var følelsen rett etter kampslutt. Med noen timers søvn og litt mer avstand er følelsen fortsatt at Super Bowl LI konkurrerer i toppen, men det er flere fantastiske kamper om beinet. Super Bowl i 2008 mellom Giants og Patriots er blant dem, det samme er kampen i 2000 mellom Rams og Titans, eller Steelers vs. Cowboys i 1979.
Uansett: Nattens kamp inneholdt mye som gjør den verdig en plass i diskusjonen: Det største comebacket. Bakteppet. Taktiske vurderinger som endrer kampbildet i tillegg til de individuelle prestasjonene. Og når vi snakker om det; Fantastiske prestasjoner (som et ufattelig mottak av Julian Edelman! Julio Jones sine kvaliteter var også utrolige opptil flere ganger underveis!), og to lag verdige scenen de var satt på. Vi takker dem begge for innsatsen, for opplevelsen, og ønsker New England Patriots til lykke med en fantastisk seier!