I dag er det Norges nasjonaldag, 17.mai, og det vil vi tro feires i bunader, dresser, kjoler og hva det nå måtte være av de aller, aller fleste i landet. Inkludert tilnærmet alle innen norsk amerikansk fotball. For noen er det til og med første norske nasjonaldag, så de har noe ekstra spesielt å se frem til 🙂
Vi er et godt stykke ut i årets amerikansk fotball-sesong. For noen lag er vi halvveis og vel så det, for andre er vi på vei dit. Hittil har det både vært noen positive overraskelser og noen skuffelser. De sportslige skuffelsene skal vi alle klare å takle greit – de er stort sett subjektive, og noens skuffelse er gjerne noen andres positive overraskelse. De skuffelsene som er mer bekymringsfulle er de vi blant annet har diskutert i flere podkaster: Lag som trekker seg fra enten serie eller kamp. Det har vært en rekke slike tilfeller i år, og håpet må være at vi er forbi det verste nå. Både for våren, men ikke minst håper vi å unngå slike problemstillinger til høstens serier.
Den kanskje største skuffelsen i mine øyne, har vært at landslaget etter nederlaget mot Russland i fjor høst på mange måter har blitt demontert, eller ihvertfall lagt på is.
Et landslagsprogram som ble bygget opp svært godt, ihvertfall svært mye bedre enn mange tidligere varianter av det samme, med kompetente mennesker i mange ledd og ikke minst en sulten spillergruppe på tvers av klubbgrenser.
Jeg hadde gledet meg til å se fortsettelsen, uavhengig av om EM-mulighetene røyk med Russland-tapet. Blant annet fordi jeg tror en rekke spillere nedover i divisjonene og fra nye klubber ville vært aktuelle etterhvert, og vist at den økende bredden også gir topp i form av solide spillere i mange klubber, ikke bare de som har vært her lengst eller er på høyest nivå med seniorlaget sitt.
Det er noe eget med landslag, med å representere Norge. Selv for undertegnede, som politisk sett helst skulle se nasjonalstater forsvinne fra jordens overflate, er det å høre nasjonalsangen mens man står oppstilt med landets beste menn i Norges farger, noe eget. Vi er tross alt vokst opp i og vært, eller blitt, en del av et samfunn. På sin egen måte representerer et landslag -selv i en liten nisjeidrett som vår- fellesskapet på et positivt vis. Det er kjekt å være del av, det er en ære å ta del i.
Derfor håper jeg at alle lykkes med klubbarbeidet og utviklingsarbeid på tvers av klubbgrenser også, slik at bredden og kvaliteten på norsk amerikansk fotball både holdes ved like og øker i tiden som kommer! Det vil etterhvert kunne danne grobunn for at vi igjen kan få på plass en av våre viktigste arenaer for læring og for å skape fellesskapet norsk amerikansk fotball: Landslaget.